mandag 18. november 2013

I stemning for kriminalitet





Først tenkte jeg at tittelen skulle være "Jeg anklager regjeringen for å være antisosial". Så droppet jeg denne grandiose ideen. Emile Zolas "Jeg anklager" er lett å bli inspirert av, men er på mange måter unik. Tittelen blir, som du kan se, mer jordnær. Jeg er i ferd med å begå en lovovertredelse, en forbrytelse, og jeg påstår på ingen måte at jeg er heltemodig eller fortjener noen æresmedaljer.

 
Sentrumspartiene har reddet pressestøtten og kunstnerstipendfondet. Det var de mest utsatte, de uten muskler, de små avisene og enkeltstående kunstnerne, musikerne og forfatterne som Solbergs regjering ville spare på bekostning av. Penger trengtes til store kutt i inntekts- og formueskatten og arveavgiften. De som hadde mye skulle få mer, og de som hadde lite skulle bli fratatt det lille de hadde. Neste år blir det en ny runde med nye forsøk på å kutte i kultur og medier, vel å merke, ikke de store medieselskapene og konsernene som tenker marked og børs. De er tvillingsjelen til den blåblå regjeringen.

 
Jeg var ikke en av dem som kunne bli rammet av disse kuttene, men jeg ble rammet av melankoli og måtte stille meg selv noen viktige spørsmål. Om min identitet som skribent og forfatter. Om Norge. Om lover og moral.

 
Den indre monologen har vært lang og slitsom. Jeg er så sliten nå at jeg ikke orker å meddele deg hovedpunktene. Du får bare høre om min avgjørelse. Jeg skal begå et lovbrudd. Det trodde jeg var hinsides mulig for bare et par måneder siden. Jeg har alltid vært den lovlydige som mest minner om det arbeidsomme eselet i Animal Farm, den som gjør sin plikt og aldri klager.

 
Men i går sendte jeg et brev til Kemnerkontoret i Oslo hvor jeg opplyste at jeg ikke hadde til hensikt å betale inntektsskatten for 2012 på kr 60 849,- og rentetillegget på kr 889,-

 
Som begrunnelse skrev jeg følgende:  

«Jeg har prøvd å løfte opp debatten om frilanseres inntektsnivå i fjoråret. Det har ennå ikke ført til konkrete resultater, og den blåblå regjeringen innleder sin periode med dramatiske kutt i kultur og mediefeltet. Så ved å nekte å betale skatt vil jeg enda en gang gjøre offentligheten oppmerksom på graverende forhold i media og kultur-Norge. Frie sjeler som brenner for ord, kunst og demokrati blir gitt smuler fra konserner som har blikket festet på børsen.

Skatten bør min tidligere arbeidsgiver Schibsted, som aldri ga meg en arbeidskontrakt eller anstendig betaling gjennom fem år, betale. Det vil dekke en liten del av det jeg som trofast kommentator i konsernets største avis, Aftenposten, burde ha fått".

 
Når jeg leser dette fra brevet nå, kjenner jeg at jeg ikke er i kampmodus. Hvorfor skal jeg alltid gjøre offentligheten oppmerksom på ditt og datt? Offentligheten kan seile sin egen sjø. Og jeg kan bli en lovbryter. For jeg har ikke tenkt å betale skatten for 2012. Jeg nekter kontant, og det hjelper ikke å forklare meg demokratiet og velferdsstatens spilleregler, plikter og rettigheter etc. Jeg vet det jeg har erfart på kroppen og sjelen. Og det har jeg ikke lyst til å snakke om.

 En antisosial regjering stimulerer til usosial atferd. Til lovbrudd. Til manglende respekt for skattesystemet. Det verste er at det rammer kjærligheten til landet. I dag føler jeg ingen kjærlighet til Norge.

Jeg har ikke undersøkt de juridiske konsekvensene for å nekte å betale skatt. Det spiller ingen rolle. Bot, samfunnstjeneste, fengselsstraff. Jeg er klar for alt dette og mer. Men jeg gir ikke ett blankt øre til Siv og hennes entreprenører i denne omgangen.

Jeg nekter.

 
 



fredag 1. november 2013

Sløret igjen

Snart skal jeg benke meg foran TV-skjermen som en lojal borger og tradisjonstro kvinne og følge med i nasjonal strikkekveld. Jeg gleder meg virkelig, og det er en evighet siden jeg gledet meg til å se noe på TV. For meg er strikking en slags pause der jeg likevel kan være kreativ. Jeg har nesten alltid et strikke- eller hekleprosjekt på gang. Det nest siste var fire puter som jeg heklet som en slags flukt eller terapi eller noe sånn. Jeg tenkte at det var nok med skriverier og fattigdom og planla å starte egen lille cafe, så skulle jeg begynne med interiøret som skulle være hjemmekoselig. Det ble fire puter før jeg kom tilbake til virkeligheten og følelsen av plikt og kjærligheten til tekst.

Så nå er jeg en skribent med fire heklede puter :-)

Før jeg begynner forberedelsene til kvelden, legger jeg ut denne lenken fra i går. Et svensk program om det muslimske sløret.

http://sverigesradio.se/sida/default.aspx?programid=416

Ha en fin strikkekveld!

fredag 25. oktober 2013

Feige, feige, svake, egoistiske, selvgode Norge!

Dine eksperter med Høyre-utenriksminister, Børge Brende, på toppen, har funnet ut at Norge har kapasitet, økonomiske ressurser og mulighet til å håndtere og destruere kjemiske våpen fra Syria.
Ekspertene hevder at det er tidsfristene som er årsaken for å nekte å ta imot den upopulære forsendelsen. De vil sende lasset med den djevelske miksturen videre til langt mindre privilegerte land. Hvem som skal påta seg ansvaret, det bryr ikke ekspertene og politikerne seg om nå.

Noen andre.
På et annet kontinent.
Med andre værforhold.
Hva som helst.... bare det gjør at den tunge lasten med kjemikalier finner et annet havn enn et Norge som er opptatt med sin egen rikdom og luksusproblemer og Skappelgenseren og Skavlan og skravling i en verden i total krise.

Husker vi de små barna som fikk kaldt vann helt over ansiktet og kroppen ii et desperat forsøk på å lindre smerten deres og hjelpe dem på vei mot en sikker død? Husker vi likene som var pakket i hvit plast? Anonyme. Livløse. Forstår vi egentlig noe av det som skjer der ute, vi, fete, dumme, bortskjemte nordmenn i verndens trygge utkant?

Dette må være hykleriets  mest tragiske manifestasjon. Landet som forvalter Nobels fredspris til nedrustning, nekter å delta i ødeleggelsen av kjemiske våpen samme år som Nobelkomiteen gir prisen til OPCW, organisasjonen som jobber for å realisere FNs konvensjon mot kjemiske våpen.

I kveld må jeg si det høyt:
Jeg forakter rikdommen som har gjort deg Norge til et kvalmende, fjernt land. Du er det selvopptatte landet!



onsdag 16. oktober 2013

Solbergs kulturdepartement. Makt og marked


For en knapp time siden leverte den nye statsministeren, Erna Solberg, statsrådslisten til Kongen (jeg dropper bevisst «Hans majestet»). Media har spekulert mye. Nå får vi vite hvordan norsk politikk vil bli formet de neste fire årene.

For meg er det mest interessante å vite hvem som skal styre kulturdepartementet og det som en gang het Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Jeg tar det andre først. Likestilling og inkludering faller bort og departementet vil trolig hete Barne- og familiedepartementet. Solveig Horne fra Fremskrittspartiet får nok posten som statsråd i MorFarBarn-departementet. Det ble som forventet.

Kulturdepartementet heter nå kultur- og kirkedepartementet og får en Høyrekvinne som statsråd. Et helt ukjent navn for meg. Derimot kjenner jeg mannen som ble plukket til jobben som statssekretær. Knut Olav Åmås, debatt-, kultur- og forskningsredaktør i Aftenposten. Den usedvanlig lange tittelen med de tre avdelingene, som etter hvert ble lagt under Åmås´ lederskap, viser en side i den nye statssekretæren som man må ta i betraktning når man vil synse om kulturlivets fremtid. Trangen til å klatre opp, og se et stadig bredere landskap under seg, kan ikke sies å være et dissonant element i et blåblått lederskapskorps. Sånn sett var dette et rasjonelt valg av Solberg.

Avtroppende sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, mener at det var et godt valg.

- Det er et veldig lurt trekk av Erna Solberg og Torild Widvey å velge Knut Olav Åmås som statssekretær i Kulturdepartementet. Han er en mann med store kunnskaper og mange kontakter i flere deler av norsk kulturliv. Han har meningers mot og klare synspunkter på områder og saker som sorterer under kulturministeren. Knut Olav vil sikkert gjøre en god jobb med å utvikle og profilere den nye regjeringens kulturpolitikk, sier hun.

Jeg bestrider ikke noe i dette glansbildet. Åmås er en mann med kunnskap, klare meninger og veldig mange kontakter, ikke bare i flere deler i kulturlivet, men tydeligvis i politikken og næringslivet. Og han vet å bruke dette for å nå sine mål. Sjefsredaktørens vurdering baserer seg på resultatene Åmås har levert til sine overordnede. Det er en mangelfull beskrivelse, og må kompletteres av kostnadene for hans underordnede. I enhver fornyelses- eller tilpasningsprosess finnes det minst to sider.

Jeg jobbet under Åmås i fem, seks år som en lojal og tillitsfull medarbeider før jeg brøt ut med Aftenposten for over ett år siden. Det jeg har konkludert med er at det som hadde holdt meg gående i et klart utnyttingsforhold var lederstilen til et maktmenneske.

Langt viktigere enn lederstilen er likevel hvor Åmås ønsker å føre kultur hen. Han har skrevet en god del om det, og hvis jeg skal oppsummere: Åmås vil føre kultur til torget. Til salgsboder. Det kommer til å handle mye om etterspørsel i fremtiden. Dette har jeg behandlet i et tidligere blogginnlegg "Når kulturredaktører preker fra kjøpmannsdisken".

For kulturarbeidere som meg vil de kommende fire årene bli tøffe. Jeg kan rett og slett ikke la markedets smak og endrede trender bestemme min vei som forfatter og samfunnskritiker. Jeg tar heller en kantinejobb enn å skrive en bok etter bestilling. En grunn til dette er kunstnerisk integritet. En annen er ærlighet.

Det jeg skriver er det jeg må skrive, det min egen analyse viser er viktig for samfunnet, det er ikke noe jeg får i oppdrag å skrive. Denne drivkraften og forpliktelsen har ikke, og bør heller ikke ha, tilknytningspunkter til markedets sjelløse mekanismer. Ingen ville bestilt «et dukkehjem» av Henrik Ibsen eller «Uten en tråd» av Jens Bjørneboe. Og sikkert ikke med et Høyrekonservativt kulturdepartements gaveforsterkning.

Hva skal vi kalle denne drivkraften?

Kanskje kjærlighet til kultur. En avvisning av et fornuftsekteskap mellom kultur og næringsliv. Kanskje er tiden kommet for kulturnonner og –munker som gir et sølibatløfte for fire år?

Dagen i dag er bare en av dagene. Mange dager har gått og mange dager skal kommer. Den nye informasjonen om Solbergs regjering er skuffende, men på ingen måte dramatisk. Jeg benytter ikke min lange, og tidligere gode, kontakt med Knut Olav Åmås for å prøve å oppnå fordeler. Gavesekken Åmås har tenkt å fylle med søtsaker, inneholder ikke noe jeg vil ha. Jeg understreker heller med disse refleksjonene avstanden mellom meg og min tidligere redaktør, mellom meg og departementet som skal styre kulturlivet de kommende fire årene.

Solbergs kulturdepartement er ikke mitt departement.

 

tirsdag 24. september 2013

Aisha


Noe inni noe. Inni noe. Inni noe. Er ikke det slik det er?
Jeg kjøpte en matryoshka i St. Petersburg for to år siden. Da valgte jeg den klassiske typen, kvinnen med svarte øyne, rosa lepper, rød skaut og et rosenmønster på forkleet. Inni henne er det en litt mindre kvinne med svarte øyne, rosa lepper, rød skaut og et rosenmønster på forkleet. Og inni henne er det en litt mindre kvinne som ser likedant ut.

Det fantes mye å velge mellom på torget i alle tenkelige farger og mønstre. Matryoshkaer som hadde bildet av tsaren på magen, eller en berømt katedral, eller et flagg. Matryoshkaer som hadde menn i magen, hele seks menn, brannmenn, politimenn, bønder. Matryoshkaer som var ninjaer, maskerte krigere med sverd i beltet fra Ninjago-verdenen, en skapning av leketøyindustrien. Den rike fantasien tegner i alle farger på de støpformede dukkene, men den trenger ikke inn i Matryyoshkas essens. At det er noe inni noe inni noe. At slik må det forbli. På innsiden.
På nattbordet står matryoshkaen min som regel som en smilende figur med rosa kinn. Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg har plassert denne kitsjen der. Den er egentlig ikke fin å se på. Og i kveld står de alle sju kvinnene og stirrer på meg. Jeg kan ikke huske om det var jeg som hadde forløst dem eller om de selv hadde funnet veien ut av hverandre. Men det er ikke alltid viktig å huske alle saker og ting. Hukommelsen tar mye energi. Derfor husker jeg mindre når jeg er opptatt med noe viktig. Og nå er jeg opptatt med noe viktig. Så jeg husker mindre.

Ved siden av matryoshkaene står den hellige Koranen. I motsetning til kvinnene fra St. Petersburg, er ikke Koranen et permanent innslag på nattbordet. Tvert imot. Jeg har anstrengt meg for å få den vekk, lagt den nederst i en haug bøker, inni en veske, og vesken hadde jeg lagt i en diger flyttekartong og den måtte jeg skyve og dra i gjennom korridoren, ut av leiligheten, inn i heisen, ut av heisen, inn i loftet og endelig fått den opp på en hylle. Men etter gårdagens merkelige opplevelse, var det et vers jeg fikk behov for å sjekke. Så jeg gikk ut av leiligheten, inn i heisen, ut av heisen, inn i loftet, dro den digre esken ned fra hyllen, tok ut vesken, tømte den for bøker og fant til slutt den grønne boken der det står med gyllen arabisk skrift «Den hellige Koranen». Nå ligger den oppslått på nattbordet, men jeg har glemt hvilket vers jeg ville sjekke.

Jeg lukker øynene og strammer pannemusklene i forsøk på dyp konsentrasjon, men jeg blir forstyrret av knegging og lukker opp øynene.
– Ikke du igjen, sier jeg slapt.

Buraqen står utenfor vinduet mitt igjen. Hva kan det være nå da? Utrolige saker, som for eksempel en himmelreise, skjer vanligvis én gang. Ville muslimene eller noen trodd på profeten hvis han hadde påstått at buraqen hadde vendt tilbake den tjueåttende av måneden ramadan og tatt ham til den kinesiske muren? Det er best at jeg later som jeg ikke ser buraqen og blar i Koranen. Det kan til og med hende at jeg kommer på det viktige verset. Men plutselig flyr hele Koranen over hodet mitt og de sju matryoshkaene faller på hverandre som en dominorekke. Det tar to til tre sekunder før jeg skjønner det. Det var ikke noen virvelvind. Hesten hadde stukket hodet inn gjennom det åpne vinduet og blåst i nesen. Og nå står han rett overfor meg og humrer. Jeg reiser meg. Denne fyren mener alvor og jeg vil ikke komme på kant med himmelens hester.
Denne gangen behøver jeg ikke å bli så våt som sist, tenker jeg, men å skifte, det gidder jeg ikke. Jeg tar på regnfrakken over nattklærne, T-skjorten og bokser-shortsen, presser føttene ned i gummistøvlene, setter sykkelhjelmen på hodet og fester remmen under haken, går bort til buraqen og prøver å komme meg opp på dens rygg. Men jeg er for trøtt og slapp til et elegant hopp i kveld. Jeg henger ett sekund skjevt på dyrets venstre side, så sklir jeg sakte ned på grusen. Buraqen går rundt meg, snur seg, slår med halen over føttene mine, vrinsker, løfter bakbeina og til slutt et spark.

– Jæææævlaaaaaaaaaaa…  Au!
Hendene mine treffer bakken først, så faller resten av kroppen ned.

– Det er forbudt å banne her, sier en lys stemme. Det er vel en mager, liten mann med langt, brunt hår, grønn uniformsvest og rosa bukser som nå står ved siden av meg, tenker jeg med det ene kinnet nedgravd i sanden.

– Velkommen til paradiset! sier han høflig.
Jeg klarer å løfte hodet etter noe anstrengelse, og jo visst, det var han.
– Du, jeg er ikke interessert i å møte noen profeter i kveld. Og uansett, så behøver du ikke tilkalle den gærne bussjåføren heller, jeg går, svarer jeg mens jeg rister sanden av regnfrakken.
– Ikke noe problem, svarer han smilende, nikker og klapper med hendene. Jeg hører en skrapende lys, bakken begynner å helle. Jeg legger begge hendene på sykkelhjelmen. Denne refleksen viser seg snart å være av den rasjonelle typen, for nå står jeg på et høyt punkt og titter ned. Bakken under føttene mine er blitt speilglatt, og etter naturlovene å dømme må jeg være på vei til å….

– Pokker! Roper jeg når jeg lander på rumpen. – Fy faen, Satan! Legger jeg til når jeg merker at det første banneordet ikke hadde en lindrende effekt på smerten i baken min. Det holdt altså ikke med sparket fra den hvite himmeljævelen!
En kvikk kvinnestemme ønsker meg velkommen. Jeg sitter fortsatt med spredte, rette bein og masserer den verkende rumpen min. Jeg ser opp, og det viser seg fort at synet av en vakker kvinne har langt bedre effekt på fysisk og psykisk ubehag enn å tilkalle mannlige guder og djevler.
– Jeg har aldri hørt en kvinne banne så mye på så kort tid, sier hun.          
Full av skam, reiser jeg meg. Jeg er egentlig ikke noen bannefreak, men de seneste ufrivillige bevegelsene mine har vært av en slik art at de har ristet språket også.
Vi har ventet på deg, følg meg, sier hun vennlig og begynner å gå. Jeg står stille i noen sekunder før jeg motvillig følger etter henne. Ja, bevares. Sjarm har hun. Men det betyr vel ikke at jeg kan kommanderes til å følge etter en ukjent kvinne på et ukjent sted uten å få så lite som en kort forklaring. Tankene får en brå stopp. Det blir plutselig blekksvart. Jeg stopper og kjenner at pupillene utvider seg maksimalt uten at det på noen måte bidrar til at jeg kan se noe som helst. Så blir det skarpt lys, og jeg må myse. Så klarer jeg å åpne øynene igjen.
– Sikkerhetsrutiner, sier hun knapt.
– Sikkerhet!
Protesten min blir slukt av det som står foran meg. En intens gul farge. Lys. Kvinner i snekkerbukser. De plukker solsikker og legger dem i kurver som ligger spredt i åkeren mens de synger en fortryllende sang.  
Dette er bare en del av aktivitetene, sier min ledsager. Egentlig er denne gruppens hovedoppgave sikkerhet, føyer hun til.
– Sikkerhet?
– Kom! Du skal møte rådet for den revolusjonære garden. Det er derfor du er her, sier hun.
Det er trange kår for liberalismen i det hinsidige, må jeg dessverre konstatere, i det jeg går over en bro og gjennom en høy port. Dette minner faktisk om bolsjevikenes revolusjon. Det må være slik at etterretningen deres har noe på meg, og nå blir det utpressing etter sedvanlig stil. Men her er ingen mørke korridorer og avhørsrom. Det er frukttrær, steinlagte stier og blomsterbed. Fontener, statuer og benker som er dekket av den fineste muslimske mosaikken. Bak en tett hekk, ser jeg at det sitter et titalls kvinner på myke fargerike puter. Noen ligger rett på plenen.
– Kampene er over, snuppa! hører jeg noen rope fleipende. Mange brister i latter.
Det må være hjelmen, tenker jeg, tar den av og holder den i hånden. Kvinnene glir fort tilbake til samtalene som ble avbrutt av synet av min rare skikkelse i regnfrakk, gummistøvler og sykkelhjelm.

– År 632 var skjebnesvangert, sier min ledsager.
– Det fordømte året 632 igjen! Jeg lever i år 2013 og jeg vil bare legge meg!
– Profeten er på vei, og en gruppe av paradisets jomfruer propaganderer for frihet fra sex-industrien. Det er meningen at alle på denne planeten skal stå til tjeneste for ankommende menn fra jorden, særlig hellige krigere, servere dem mat og orgasmer. Det kunne de bare drømme om! Da profeten ankom, hadde revolusjonen startet. Nå ser du fruktene. Selv de troendes mødre er inkludert i det store prosjektet. Se, der er Aisha! Sier hun og peker bort mot et par som ligger på plenen.
Jeg er egentlig for sliten til å høre om revolusjoner, frigjøringskamper og orgasmer. Man må være uten søvn to netter på rad for å miste interesse for noe som åpenbart er en unik opplevelse. Jeg kjenner meg usigelig trøtt. Jeg kjenner meg tung og flat og setter meg ned. Men blikket beveger seg tilbake til paret.
Aisha, profetens yndlingskone, er lett å kjenne igjen. Jeg har hørt om henne, hvordan hun så ut. Det røde, krøllete, lange håret. Den lille myke kroppen. Alt stemmer. Den andre kvinnen har svart, halvlangt hår. Hun stryker henne ømt over armen, hoften og låret. Det får Aisha til å kaste hodet bakover. Den mørke kvinnen bøyer seg over henne, kysser halsen hennes mykt, beveger leppene opp over haken, kysser henne vått og lidenskapelig, drar kjolen hennes i en brå bevegelse ned til navlen, og Aishas kropp dirrer av lyst. Brystene hennes kommer frem, store og runde og med mørke brystvorter.

Jeg lukker øynene.     

søndag 22. september 2013

When I met the Prophet


I am fully awake. But I can see the flame, the small circle of light that emerges over my head. When I lift my head from the pillow, I have already guessed it. I know it is happening.

Oh yes! Oh no!


Outside the window stands a Buraq, a white horse with wings. Since I have been Muslim and grew up with the strangest stories, I know exactly what kind of animal that is on the patio right outside my window. As a child I was told about the Prophet's celestial journey. That he had ridden a horse with wings on the destiny night the twenty- seventh day of Ramadan. That horse had flown him from the Arabian Peninsula to Jerusalem, and thence to heaven and back home in the Arabian Peninsula, all in the same night. As little I believed in the story. When I became wiser I stopped believing in it. And now there is a buraq that stands on the patio right outside my window.


For a few days ago I suggested a mail or SMS exchange with the Prophet to ask him some important questions, but nobody should ever think that I had this scenario in one single segment in my wildest imagination!!


I grab my dark blue bathrobe and put it quickly on and jump out throw the window. When my feet are on the cold gravel, I wonder if I would bother crawling through the window again to fetch my slippers. Right next to me stands the Buraq still, and I make a quick decision. With an elegant jump, I come up on the Buraq´s back. It fans softly with the big wings and come up quickly in the air above the low buildings. Just as we fly through the first layer of clouds, I get poor visibility because of the water droplets running down my glasses all the time. I smile to myself. If I have had put on my slippers, they would just have fell off in this powerful wind and possibly landed on the highway 18. Anyhow nobody enters Paradise shuffling in slippers.


I yawn resting my head on the Buraq´s long neck and hope that the flight will not be long. Suddenly I am thrown into the air and fall hard to the ground. The dumb beast has landed in a way that can be described as anything but smooth, and now it stands two feet from me and pastures.

- Holy shit! I exclaim.
- It is forbidden to swear here.
A skinny little man with long, brown hair, a green uniform vest and pink pants stands next to me.

- Welcome to paradise! How can I help you? He asks politely.
I get up and tighten the robe´ belt around my waist. It has come loose during the flight. Then I say I have an appointment with the Prophet Mohammad.
The man makes a gesture by bending his knees and snapping his fingers. A bus appears out of nothing. I go on board and hear the man shouting to the bus driver: "level 5 ". She nods, go in gear and starts driving before I have set down, so I fall down in the aisle. Half cursed I get my ass finally down on the seat .
- I'm damn good at driving! The driver says, and turns abruptly with the wheel. I can barely avoid a new fall and take a hard grip on the metal pipe in front of me.
- What is the speed limit, I ask hesitantly. She laughs out laud.
- Speed ​​limit in paradise! For an amusing specimen of the human race! She exclaims and runs into a narrow road with trees on both sides. The bus bumps on gravel road until it stops and the door is opened.
- Thank you! I say and hurry out. She gases before she releases the brake, the bus flies off and a thick cloud of dust covers me. For a few seconds I can´t see as far as my nose. When the dust cloud lifts, I look around.

Now I am on level 5 in paradise. I have stayed long enough on this planet to understand that the legal arm is not long enough to reach here. It's really quite logical. The last thing you want after a long life on the earth is traffic laws. So it is about getting out of this place soon, hopefully in good condition.

When I have gone a little further, I see a river. By the color and smell to judge it´s wine, red wine. On the other side of the river a middle-aged man sits on a white bench. Since he is the only person within reach, I must go to him. I dip my big toe into the wine and judge that it maintains a comfortable temperature. Fortunately, it´s shallow, and I can wade in the red wine to the other stream. When I stand in front of the man, the wine runs in thin streams of the edge of my robe.

- Salam, I am here to meet the Prophet Mohammad, I say.
He lifts his head slowly, looking friendly to me and with a wink he asks me to sit down on the bench beside him.
- What can I do for you? He asks, and I suddenly realize that he is the prophet and I jump off the bench.
The prophet does not seem to be bothered by my shock reaction. He just sits quietly with his hands in his lap.
- You know, they were many, very many, he says. - When I came to paradise there was seventy women per one man. Each of my men had the seventy women against him, and I had my thirteen wives as well. We had no chance at all!
He was silent for a moment.
- The worst thing is, I had myself to blame. The seventy virgins was my idea.
I sit down on the bench again. It seems that the Prophet needs my company. He must have been sitting lonely for a long time with his hands in his lap.
 

The prophet lands in paradise in year 632. He is prepared for a large-scale welcoming feast. Instead, two uniformed women put handcuffs on him. Trial starts pretty quickly for achieving justice. The main accusation against him is that he had made ​​defamatory claims against women. The prosecutor reads a hadith from Sahih al - Bukhari, Book 06, classified under the theme "menstrual bleeding."

Allah's Apostle was on his way to the mosque to pray. He met a group of women on the way there and said, "Oh, women, give alms, for I have seen that the majority of the residents of hell fire was of you (women)." They asked, "Why is it so, Messenger of Allah?” He replied, "You curse frequently and are ungrateful to your husbands. I have not seen anyone more deficient in intelligence and religion than you. You can lead the most cautious, sensible man astray. "Women asked, "Messenger of Allah! What is deficient in our intelligence and religion?" He said," Are not two women's testimony equals one man?" They replied in the affirmative. He said: "This is proof of the lack of intelligence. Is not it true that a woman can neither pray nor fast during her menses? "The women replied in the affirmative. He said: "This is proof of the lack in her religion."

The female prosecutor reads the last sentence, puts the thick folder on the desk, looking in a challenging manner at the defendant and asks with a steady voice:
- What is the background for the practice of testimony? Why does two women's testimony count as one man´s testimony?
- My own law, the prophet replies.
- So you think that the evidence of your claim that women are stupid is that you think they are stupid? She asks.
 - What is the reason behind the prohibition for women to pray and fast during the menses? Some mental hurdle?!
The prophet can guess in what direction this goes, and stays silent. The judge, who is also a woman, judges him to a long stay in isolation.

And here he sits, and I sit next to him and look at my toes.
- Excuse me, I'm so cold, my feet are cold, maybe I …I mean I really am obliged to leave you now, unfortunately, I say the whole sentence and stand up.
- It´s always 27.5 degrees here. Are you really cold? He asks.
- I´m just like that, I... Thanks for the meeting! I say and slope rapidly over the plain.
It was not the fierce feminist battle anyway I had planned. A bench. The story of a court case and a disillusioned old man. And now I am in some place and I wonder if there is any communication of any type that goes in one direction or another, and…
Ææææh !

I scream coherent the whole way down. I fall through a hole, maybe down to level 4?
There is a slight jerk of the body and I end up on my bed.
The mobile phone is on the table beside the bed. I press it, the screen lights up and I can see that it´s 5:40 o´cock. I find my slippers, take them on and drag my feet to the living room. While the water is boiling, I pour coffee in the press pot and hear the day's first newscast. The bourgeois party leaders are still in negotiations. No leaks have come out yet. Germany has a valium-election where nothing exciting is said or done. Everybody has taken valium there. Egyptians should consider this method. Zlatan has done it again. Ha has scored just 26 seconds into the game.

lørdag 21. september 2013

Møtet med profet Mohammad


Jeg er helt våken. Men jeg kan se flammen, den lille sirkelen av hvitt lys som tegner seg over hodet mitt. Når jeg løfter hodet fra puten, har jeg allerede skjønt det. Jeg vet at det skjer.
Å ja! å nei!

Utenfor vinduet står en buraq, en hvit hest med vinger. Siden jeg har vært muslim og vokst opp med de rareste fortellingene, vet jeg eksakt hva slags dyr som står på uteplassen rett utenfor vinduet mitt. Som barn ble jeg fortalt om profetens himmelreise. At han hadde ridd på en hest med vinger i skjebnens natt på den tjuesjuende dagen i måneden ramadan. At hesten hadde fløyet ham fra den arabiske halvøya til Jerusalem, og derfra til himmelen og tilbake hjem på den arabiske halvøya, alt dette i samme natt. Som liten trodde jeg på historien. Så ble jeg klokere og sluttet å tro på den. Og nå står en buraq på uteplassen rett utenfor vinduet mitt.
Jeg har for noen dager siden foreslått en mail- eller SMS-utveksling med profeten, men ingen må tro at jeg hadde dette scenariet i et eneste segment i min villeste fantasi!
Jeg slenger på meg den mørkeblå morgenkåpen min og kliver ut av vinduet. Når føttene mine får kontakt med den kalde grusen, lurer jeg på om jeg skal ta meg bryet med å krabbe inn gjennom vinduet igjen og hente tøflene mine. Rett ved siden av meg står buraqen, og jeg tar en rask avgjørelse. Med et elegant hopp kommer jeg opp på buraqens rygg. Den vifter mykt med de store vingene sine og kommer fort opp i luften over lavblokken. Akkurat i det vi flyr gjennom det første skylaget, får jeg dårlig sikt av at små vanndråper renner nedover brilleglassene hele tiden. Jeg smiler jeg for meg selv. Hadde jeg tatt på meg tøflene, ville de bare falt av i denne kraftige vinden og muligens landet på E-18. Uansett kommer man ikke inn i paradiset subbende i tøfler. Jeg gjesper stort, hviler hodet på buraqens lange nakke og håper at flyturen ikke blir lang. Plutselig blir jeg kastet ut i luften og faller hardt mot bakken. Det dumme dyret har landet på en måte som kan beskrives som alt annet enn smidig, og nå står det to meter fra meg og beiter.
– Fy faen! utbryter jeg.
– Det er forbudt å banne her, sier en lys stemme. En mager, liten mann med langt, brunt hår, grønn uniformsvest og rosa bukser står ved siden av meg. – Velkommen til paradiset! Hva kan jeg hjelpe dem med, spør han høflig.
Jeg reiser meg, strammer kåpebeltet som hadde løsnet under flyturen og sier at jeg har en avtale med profeten Mohammad.
Mannen gjør et kniks og knipser med fingrene. En buss dukker opp av intet. Jeg går om bord og hører mannen rope til bussjåføren: «Plan 5». Hun nikker, drar i girspaken og kjører avgårde før jeg har satt meg, så jeg ramler ned på midtgangen. Halv forbannet reiser jeg meg opp og får rumpen endelig ned på setet.

– Jeg er jævlig god til å kjøre, sier hun og svinger brått med rattet. Jeg klarer så vidt å unngå et nytt fall og fester et hardt grep om metallrøret foran meg.
– Hva er fartsgrensen, spør jeg nølende. Hun gapskratter.
– Fartsgrense på paradiset! For et artig eksemplar av menneskeslekten! utbryter hun og kjører inn i en smal vei med trær på begge sider. Bussen humper og dumper på grusveien før den stopper og døren går ut.
– Takk! sier jeg og skynder meg ut.  Hun gasser på før hun slipper bremsen, bussen fyker avgårde, og det samler seg en tykk sky av støv rundt meg. I noen sekunder kan jeg ikke se så langt som til min nesetipp. Når støvskyen letter, ser jeg meg rundt.
Nå er jeg vel på plan 5 i paradiset. Jeg har oppholdt meg lenge nok på dette stedet til å forstå at lovens arm ikke er lang nok til å rekke hit. Det er egentlig helt logisk. Det siste man ønsker seg etter et langt liv på jorden er trafikkregler. Så det gjelder å komme seg fort bort herfra, forhåpentligvis i god behold.

Når jeg har gått et lite stykke, ser jeg en elv. Av fargen og lukten å dømme er det vin, rødvin. På den andre siden av elven sitter en middelaldrende mann på en hvit benk. Siden han er det eneste mennesket innenfor rekkevidde, må jeg gå bort til ham. Jeg dypper stortåen ned i vinen og kjenner at den holder passe temperatur. Heldigvis er det grunt, og jeg kan vasse i rødvinen til den andre elvekanten. Når jeg står foran mannen, renner vinen i tynne stråler av kanten på morgenkåpen min.
– Salam, jeg er her for å møte profeten Mohammad, sier jeg.
Han løfter hodet sakte, ser vennlig på meg og med et vink gir han tegn til at jeg skal sette meg ned på benken ved siden av ham.

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Spør han rolig, og jeg skjønner plutselig at det er han som er profeten og hopper av benken.
Profeten ser ikke ut til å bli plaget av min sjokkartede reaksjon. Han sitter like rolig med hendene i fanget.

– Du vet, de var mange, veldig mange, sier han. – Da jeg kom til paradiset var det sytti kvinner per mann. Hver av mine menn hadde hele sytti kvinner mot seg, og jeg hadde mine tretten koner i tillegg. Vi hadde ikke sjans!
Stillhet.

– Det verste er: Jeg hadde meg selv å takke.

Jeg setter meg på benken igjen. Det virker som profeten trenger mitt selskap. Han må ha sittet lenge ensom med hendene i fanget.

 
Profeten lander i paradiset i år 632. Han er forberedt på en storstilt velkomst. I stedet setter to uniformkledde kvinner håndjern på ham. Han blir ganske raskt stilt for retten. Hovedanklagen mot ham er at han hadde fremsatt injurier mot kvinner. Statsadvokaten leser en hadith fra Sahih al-Bukhari Book 06, klassifisert under tema «menstruasjonsblødninger».

Allahs sendebud var på vei til moskeen for å holde bønn. Han møtte en gruppe kvinner på veien dit og sa: "Å kvinner! Gi almisser, for jeg har sett at flertallet av beboerne i helvetesilden var av dere (kvinner)." De spurte: «Hvorfor er det så, Allahs sendebud?" Han svarte: "Dere forbanner ofte og er utakknemlige til deres ektemenn. Jeg har ikke sett noen mer mangelfull i intelligens og religion enn dere. Dere kan lede den mest forsiktige, fornuftige mannen på villspor." Kvinnene spurte, "Allahs sendebud! Hva er mangelfullt i vår intelligens og religion?" Han sa: "Er ikke to kvinners vitnesbyrd lik én manns?" De svarte bekreftende. Han sa: "Dette er beviset på mangelen på intelligens. Er det ikke slik at en kvinne verken kan be eller faste under sin menstruasjon?" Kvinnene svarte bekreftende. Han sa: "Dette er beviset på mangelen i hennes religion."


Den kvinnelige statsadvokaten leser den siste setningen, legger den tykke mappen på pulten, ser utfordrende på den tiltalte og spør med stødig stemme:
– Hva er bakgrunnen for at to kvinners vitnesbyrd teller lik én manns?

– Min egen lov, svarer han lavt.
– Så du mener at beviset på at kvinner er dumme er at du hadde bestemt at de er dumme? spør hun.
 – Hva er årsaken til at kvinner verken kan be eller faste under sin menstruasjon? Noe mentalt hinder?

Profeten skjønner i hvilken retning dette går, og holder seg taus. Dommeren, som også er kvinne, dømmer ham til langvarig opphold i isolat.
Og her sitter han, og jeg sitter ved siden av ham og ser på tåene mine.
– Unnskyld, jeg fryser sånn på føttene at jeg blir kanskje helt nødt til å forlate deg nå dessverre, sier jeg og reiser meg.

– Det er 27,5 grader alltid her. Fryser du virkelig? spør han.

–Jeg er sånn, jeg. Takk for møtet! sier jeg og skrår raskt over vidden.

 Det ble ikke det heftige feministiske slaget likevel. En benk. Fortellingen om en rettssak og en desillusjonert gubbe. Og nå er jeg på en eller annen vei og jeg lurer på om det finnes noe kommunikasjonsmiddel av et eller annet slag som går i en eller annen retning, og

Ææææh!

Jeg skriker sammenhengende hele veien ned. Jeg faller gjennom et hull, kanskje ned til plan 4?
Det går et svakt rykk i kroppen og Jeg havner på sengen min.
Mobilen ligger på nattbordet. Jeg trykker på den, skjermen lyser og jeg ser at klokken er 05.40. Jeg finner tøflene, tar dem på og sleper beina til stuen. Mens vannet koker, heller jeg kaffe i presskannen og hører dagens første nyhetssending. De borgerlige partilederne er visst fortsatt i sondringssamtaler. Ingen lekkasjer har kommet ut ennå. Tyskland har et valiumvalg der intet spennende blir sagt eller gjort og Zlatan har skåret bare 26 sekunder inn i kampen.  

torsdag 19. september 2013

An utmost serious chat

I've been looking at the yellow pages and other catalogues. Information 180 tends to advertise that they have all kinds of imaginable information. But when I called yesterday and asked for the Prophet Muhammad's email address, there was silence in the line. After a while the lady admitted that the company unfortunately didn´t have this information. It did not help that I gave her the person's full name and occupation.

I'm not so naive that I 'm sitting and waiting for an answer to my letters to Islamic institutions.
I have sent letters to the East and the West. They were written, some were visual and oral. They were delivered personally, sent by mail or electronic mail, with and without roses. Now it´s some years since the first letter was sent.
I have never received as little as a formal brief acknowledgment of receipt letter.

The last letter will most probably meet the same fate. And I completely understand that. It´s busy in this world. The religious scholars receive thousands of letters every week with questions that have a higher priority than my questions. It´s obvious that a question from a believing woman about the permissibility to color her hair or nip eyebrows, or whether or not a believing man that has a demanding job can postpone prayers until he has finished the job, or if a congregation in a northern district should break the fast before the sun has fallen as late as at 23, are urgent cases to deal with. Fundamental questions about the general ethical principles of Islam, hudud-punishments, the relationship between the sexes and reform thinking are, understandable enough, issues that can wait. There is no abruptness.
It is also possible that such issues resolve itself over time and without any of the scholars using energy.

Everyone has their weaknesses.
My weakness is that I'm impatient. So instead of waiting in vain for a response from the Muslim scholars, I´lll take the matter to a higher authority. Prophet Muhammad, peace be upon him, has had an observer position ever since he moved out of the earth. He lives in paradise, in an unknown place in the universe, possibly a green planet where there is no oil or gas.
But with today's highly developed communication technology, it can´t be difficult to exchange emails or maybe SMS despite the great distance.

The only thing that´s needed to start a most serious and important chat with the prophet is to get his email address or mobile number.
I'll keep searching. Possibly I get information in a dream if I pray hard.
But I also ask the public for help. There are really some important questions to ask.

If you happen to have the Prophet's contact information or know someone who has it, please let me know.
My email address is azmeh@telia.com

 
Thank you in advance !

En høyst alvorlig chat

Jeg har lett på gulesider og i andre kataloger. Opplysninger 180 pleier å reklamere med at de sitter på all mulig informasjon som tenkes kan. Men da jeg ringte i går og etterlyste profeten Muhammads epostadresse, ble det stille i linjen. Så inrømte damen at den opplysningen hadde de dessverre ikke. Det hjalp heller ikke at jeg ga henne vedkommendes fulle navn og yrke.

Jeg er ikke blåøyd at jeg sitter og venter på svar på mine brev til islamske institusjoner. Jeg har sendt brev til Øst og Vest, skriftlige, visuelle og muntlige, levert personlig, sendt med posten eller elektronisk post, med og uten roser. Nå er det noen år siden det første brevet ble sendt. Aldri har jeg fått så lite som en formell, kort bekreftelse på mottatt brev.

Det siste brevet får trolig den samme skjebnen. Og det har jeg full forståelse for. Det er travelt i denne verden. De religiøse lærde får tusenvis av brev hver uke med spørsmål som er viktigere å prioritere enn mine spørsmål. Det sier seg selv at spørsmål om en troende kvinne kan farge sitt hår eller nappe øyebryn, om en troende mann som har en krevende jobb kan utsette bønnene til han er ferdig på jobb, eller om en menighet i et nordlig strøk skal bryte fasten før solen har gått ned så sent som klokken 23, er saker som haster å avklare. Prinsipielle spørsmål om de overordnede etiske prinsippene i islam, hududstraffene, forholdet mellom kjønnene og reformtenkningen, er forståelig nok saker som kan vente. Det er ingen bråhast. Det er i tillegg mulig at slike spørsmål løser seg selv med tiden og uten at noen av de lærde bruker energi på dette.

Alle har sine svakheter. Min svakhet er at jeg er utålmodig. Så istedenfor å vente forgjeves på svar fra de muslimske lærde, vil jeg ta saken opp til en høyere instans. Profet Muhammad, fred være med ham, har hatt en observatørstilling helt siden han flyttet ut av jorden. Han bor i paradiset, i et ukjent sted i universet, muligens en grønn planet hvor det ikke finnes olje og gass. Men med dagens velutviklede kommunikasjonsteknologi, kan ikke det være vanskelig å utveksle eposter, eller kanskje SMSe på tross av stor avstand.

Det eneste som skal til for å starte en høyst alvorlig og viktig chat med profeten er å få tak i hans epostadresse eller mobilnummer. Jeg skal fortsette å lete. Muligens får jeg informasjonen i en drøm hvis jeg ber hardt. Men jeg ber også allmennheten om hjelp. Fordi det er virkelig noen viktige spørsmål å stille.

Har du tilfeldigvis profetens kontaktinformasjon eller kjenner noen som har den, tips meg gjerne. Min epostadresse azmeh@telia.com

På forhånd takk!





Muhammad og Jesus i en sondringssamtale

torsdag 12. september 2013

Når Kulturredaktører preker fra kjøpmannsdisken

Kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, beroliger kultur-Norge som etter hans mening er overspent og pessimistisk. En blåblå regjering er noe som kan berike kulturlivet. Den fast ansatte redaktøren, som sitter bak kjøpmannsdisken i avisnæringen, kommer med følgende analyse.

"Hvilken retning vil så en liberal kulturpolitikk få, enten det nå blir Høyre, Venstre eller Kristelig Folkeparti som styrer den? Jeg tror vi vil få en kulturpolitikk som bevisst vil legge stor vekt på å kompensere for Kulturløftets svakeste sider, for eksempel:

• Stimulere kommunene sterkere til satsing på folkebiblioteker og kulturskoler.
• Legge bedre til rette for kor, korps og annen frivillig basert amatørkultur.
• Ta langt bedre vare på den nasjonale kulturarven som i dag forvitrer.
• Sørge for at flere kan leve av sin kunst. Kulturliv kan også være en næring.
• Systematisk evaluere kvaliteten på det som kommer fra institusjonene.
• Stimulere et større mangfold av private finansieringskilder og spre makten.
• Innføre en gaveforsterkningsordning også for kunst og kultur."

Disse er åtte punkter som Åmås velger for å vise at en blåblå regjering også kan være en kultur-regjering for Norge.

Det kan ikke være noe galt med å satse på biblioteker og kulturskoler, noe jeg mener at den forrige regjering også gjorde. Amatørkultur og kor- og korpsvirksomhet har levd i alle slags regjeringer. Det er ingen som står i veien for denne typen fellesskap og kultur, mener jeg.

Den nasjonale kulturarven som i dag forvitrer er derimot et viktig punkt. Hva er det helt konkret som utgjør den nasjonale kulturarven, og hvilke bevis finnes på at den forvitrer? Her hører jeg et ekko fra Fremskrittspartiets tomme ramaskrik. Mer konkret informasjon, gjerne med statistikk og spesifisering av hva som menes med kulturarven, etterlyses.

Aftenpostens kulturreddaktør mener at flere bør leve av sin  kunst, at kultur og kunst bør bli en næring. Åmås synes at det er på tide å spre makten ved å stimulere et mangfold av private finansieringskilder.

Den som ikke har vært ute i uvær har lett for å mene mye rart. Jeg er en av dem som er stolt over å bidra til kulturlivet i Norge. Hadde jeg villet ha en næring, ville det vært lettere og mer lønsomme veier å gå enn å skrive romaner og dokumentarbøker. En cafe ville vært midt i blinken, med kaker, salater og caffe latte. Men jeg er da dum nok til å velge kultur, litteratur og etikk. Et engasjement for en bedre verden med kunsten og litteraturen som middel. Er dette noe som må bli en næring eller dø?

Tre ganger er  jeg blitt tilbudt det som kalles gaver, støtte, eller privat finansiering. I alle tre tilfellene var det "gavmilde" personer og institusjoner som hadde en helt klar agenda, og hvor det var tydelig hva som kunne versus ikke kunne aksepteres av ytringer fra min side, hvis jeg hadde gått med på å la meg finansiere av dette mangfoldet Åmås ønsker velkommen.

Med sin støtte til de borgerlige partiene Gjør Åmås kulturarbeidere som meg, som står uten fast jobb eller fast inntekt, til et lett bytte for et næringsliv uten idealer.

En ting er sikkert. Jeg ville mistet min kunstneriske frihet, min integritet og blitt en intellektuell prostituert hvis jeg hadde fulgt Åmås sin oppskrift for et vellykket kulturliv. Jeg ville i tillegg mistet inspirasjonen, den ville ånden som forlater dem som blir disiplinert, som blir kjøpt.

Når kulturarbeidere har så trange kår i Norge, bør kuturredaktører vokte seg for å svekke deres posisjon og uavhengihet. Hvis ikke Åmås har bedre tanker om kulturlivet, bør han vurdere å skrive om andre emner, for eksempel reklame og finans.








mandag 9. september 2013

Storebror gjorde jobben for NRK

Programmet Tendens i Sveriges Radio hadde i dag temaet: Det ladede kvinnehåret. I denne sammenhengen ble jeg intervjuet om slørkulturen, min versjon av Skrik og aksjonen i Stockholmmoskeen. Her kan du høre programmet.

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/249105?programid=3381

For første gang er jeg i svenske medier. Det føles merkelig. Jeg har gjennom fem års opphold i Stockholm aldri gjort det minste forsøk på å skrive for en svensk avis, debattere i media eller faktisk bli integrert i dette samfunnet. Jeg har gitt blaffen i å lære meg geografi, historie, kultur etc. Jeg kan fortsatt ikke plassere bydeler i Stockholm eller kommuner rundt, for ikke å snakke om fylker. Jeg beveger meg ikke i byen, må jeg det, skriver min eks ut et kart, tegner en pil og skriver hvilke linjer jeg må ta til målet. Det minner om innvandrerkvinner med klipte vinger, tenker man. Jo, kanskje, men forskjellen er at jeg er fullt i stand til å fly rundt som en fugl. Det er bare det at jeg ikke føler noe for Sverige. Jeg har brukt timer på flyplasser, tog og busser, triste hotellrom og harde sofaer for å snakke 2-3 minutter i et norsk radioprogram, gratis. Noen ganger slår det meg at det er rent galskap.

Men jeg har alltid villet være i Norge, være med i Norge. Jeg tar mange lange veier for å få det til å fungere.

De siste tre månedene har Norge vært ekstremt opptatt med valget. Norges borger, aktivist og debattant ble derfor oppsøkt av svenske medier og intervjuet om en sak man innså var viktig. Et brev som er sendt til de mektigste teologene, den islamske "paven" og geistligheten. Det stopper ikke her, for svar vil jeg ha på vegne av kvinnene. SR skjønte at det var en sak verdt noen minutter.

Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger, og mitt svar er: nei, jeg tror ikke at jeg er sint. Jeg bare ser noe annet enn redaktørene som har vurdert saken som uinteressant.

I dag er det valg. Og snart får vi en ny regjering og livet går tilbake til normalen der saker som har betydning for noe annet enn valget blir viet oppmerksomhet.

lørdag 17. august 2013

Et åpent brev til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen

Den svenske friidrettsutøveren, Emma Green Tregaros, malte neglene i regnbuefargene i en symbolsk utfordring til den russiske anti-homoloven. Mediene skrev om det, og budskapet nådde frem.

Som fri intellektuell og samfunnsdebattant er jeg for kjedelig til å kunne sammenligne meg med en høydehopper. Likevel stiller jeg spørsmålet siden det er budskapet, og ikke budbringeren som er viktig. Slik tenker jeg i hvert fall.

Det skrives altfor mye om det muslimske sløret. Mediene kaster seg over den minste saken. En tilslørt kvinne som mister jobben, ikke får en jobb, forslag om forbud på barneskoler, slør i domstoler, politi og forsvar. Disse er prinsipielle og viktige saker. Men jeg undres over hvorfor en teologisk utfordring til de mektigste lærde i den muslimske verden, som er fremført i et video-brev av en muslimsk kvinne, ikke var det minste interessant for allmennkringkastingen.

Ikke en eneste notis.

En versjon av maleriet Skrik hvor det er malt en Gudeskikkelse som skriker i sjokk, gjorde heller ikke saken interessant for NRK-redaktørene. Denne kvinnen, som altså er meg, tapetserte en moskevegg med kopier av maleriet og hengte en diger plakat over hovdeinngangen der det står: "Slør er ikke et påbud fra Gud, men en befaling fra mannen. Hvem tilber du, muslimske kvinne, Gud eller mannen?". Det gjorde heller intet inntrykk på NRK-redaktørene.

Kjære kringkastingssjef,

Jeg blir forvirret fordi jeg ofte tror på det jeg leser i seriøse nettsteder. På deres hjemmeside står det nemlig om deres verdier og oppgaver. Det første punktet i NRK- plakaten lyder slik:

NRK skal understøtte og styrke demokratiet.

a. NRKs samlede allmennkringkastingstilbud skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.

 b. NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

 Er ikke norske muslimer en del av befolkningen som kunne hatt nytte av informasjonen som sendes via video-brevet og maleriet? Kunne det ikke bidratt til at de ville engasjert seg i en offentlig samtale om ytringsfrihet, religiøs reform og kvinnerettigheter?
 
Er ikke kampen for å gi den muslimske kvinnen mer makt over sin kropp og sitt liv, slik at hun får et større spillerom og kommer inn i nye areaner som idrett, dans og kunst, viktig for NRK?

Hvis det ikke var noe galt med budskapet, var det da formen som ikke falt i smak? Mener NRK-redaktørene at alle som ønsker å bruke media som kanal for å formidle sine meninger og hjertesaker må enten bli politikere, styremedlemmer i en organisasjon eller idrettsstjerner?


Det er ikke første gang jeg stiller meg selv slike spørsmål. I 2011 informerte jeg mange NRK-redaksjoner i god tid om mine planer om å holde en sitteaksjon utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning under sitt årlige årsmøte i Dublin. Trettito lærde fra den muslimske verden skulle samles. Spørsmålet mitt var hvorvidt dagens teologer fortsatt støtter sharia-tolkningen som foreskriver dødsstraff for homofile.

Alle NRK-redaktørernetakket nei, inkludert nyhetssjefen for utenriksavdelingen som jeg hadde en telefonsamtale med. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre aksjonen og levere brevet, selv hvis det ikke ble skrevet ett eneste ord om det i et eneste medium i verden. Men jeg er smertelig klar over at min overbevisning alene ikke fører til noen konkrete resultater. Det at jeg setter liv og helse på spill, ofrer tid og penger, hjelper dessverre ikke en eneste homofil eller kvinne. Som menneskerettsaktivist gjør jeg likevel mitt ytterste fordi jeg ikke kan velge likegyldighet.
 
For to dager siden satt jeg i  en park ved moskeen i Stockholm fra midnatt. Jeg var hele tiden redd for å bli voldtatt. Tre uteliggere sov i nærheten av meg på pappesker. Rotter løp rundt mine føtter. Jeg blunket ikke ett sekund. Jeg brukte tre timer på å henge plakatene på moskeen, og var ikke sikker på om jeg egentlig mente at det var riktig. Det var første gang jeg gikk til aksjon uten å være helt overbevist om metoden. Jeg innrømmer at jeg var desperat etter å få medieoppmerksomhet for video-brevet, for en samlet erfaring som jeg ønsket at flest mulig muslimske kvinner skulle få høre.
Men NRK så ikke noen nyhetsverdi i det.

Såpass seriøs og kjedelig er jeg at jeg nekter å vise puppene i en Femen-aksjon med teksten "Fuck Sharia!" på bar mage. Det kjøper NRK, ikke en sammenhengende, logisk argumentasjon mot bakstreberske tolkniger som ødelegger livene til millioner av kvinner.

Ingen redaktør i den store og mangfoldige kringkastingen så en mulighet til å støtte en menneskerettsaktivist og løfte hennes kritikk frem. Hvem skal gjøre det? Al-Jazeera som er finansiert av en sheik som har flere koner og slavinner? Eller kanskje den arabiske avisen Midtøsten der alle journalister og redaktører er menn og der alle saker handler om politikere og forretningsfolk som er menn?!!
 
 Hva sier dette om NRK, som ikke er like avhengig som kommersielle medier av seer-, lytter- og lesertallene til enhver tid?
En sak er jeg ganske sikker på. Hadde jeg blitt knivstukket under klistingen av skrik-kopiene av en rasende muslim, ville NRK skrevet om det.

Dessverre skjedde det ikke.
 
Vennlig hilsen
Sara Mats Azmeh Rasmussen
 
PS. Video-brevet er sendt til følgende adressater:
-Center for Islamic Research in al-Azhar university, Cairo, Egypt.
- Supreme Council for Islamic Affairs, Cairo, Egypt.
- Um Al-Qura University, college of da´wa and Usul-ud-Din, Mekka, Saudi-Arabia.
- Islamic university in Madinah, college of the noble Quran.
- Federation of the Universities of the Islamic World (FUIW), Morocco.
- European Council for Fatwa and Research, Dublin, Irland.