Noe inni noe. Inni noe. Inni noe. Er
ikke det slik det er?
Jeg kjøpte en matryoshka i St. Petersburg
for to år siden. Da valgte jeg den klassiske typen, kvinnen med svarte øyne,
rosa lepper, rød skaut og et rosenmønster på forkleet. Inni henne er det en
litt mindre kvinne med svarte øyne, rosa lepper, rød skaut og et rosenmønster
på forkleet. Og inni henne er det en litt mindre kvinne som ser likedant ut.
Det fantes mye å velge mellom på
torget i alle tenkelige farger og mønstre. Matryoshkaer som hadde bildet av
tsaren på magen, eller en berømt katedral, eller et flagg. Matryoshkaer som
hadde menn i magen, hele seks menn, brannmenn, politimenn, bønder. Matryoshkaer
som var ninjaer, maskerte krigere med sverd i beltet fra Ninjago-verdenen, en
skapning av leketøyindustrien. Den rike fantasien tegner i alle farger på de
støpformede dukkene, men den trenger ikke inn i Matryyoshkas essens. At det er
noe inni noe inni noe. At slik må det forbli. På innsiden.
På nattbordet står matryoshkaen min som
regel som en smilende figur med rosa kinn. Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg har
plassert denne kitsjen der. Den er egentlig ikke fin å se på. Og i kveld står
de alle sju kvinnene og stirrer på meg. Jeg kan ikke huske om det var jeg som
hadde forløst dem eller om de selv hadde funnet veien ut av hverandre. Men det
er ikke alltid viktig å huske alle saker og ting. Hukommelsen tar mye energi.
Derfor husker jeg mindre når jeg er opptatt med noe viktig. Og nå er jeg
opptatt med noe viktig. Så jeg husker mindre.
Ved siden av matryoshkaene står
den hellige Koranen. I motsetning til kvinnene fra St. Petersburg, er ikke
Koranen et permanent innslag på nattbordet. Tvert imot. Jeg har anstrengt meg
for å få den vekk, lagt den nederst i en haug bøker, inni en veske, og vesken
hadde jeg lagt i en diger flyttekartong og den måtte jeg skyve og dra i gjennom
korridoren, ut av leiligheten, inn i heisen, ut av heisen, inn i loftet og
endelig fått den opp på en hylle. Men etter gårdagens merkelige opplevelse, var
det et vers jeg fikk behov for å sjekke. Så jeg gikk ut av leiligheten, inn i
heisen, ut av heisen, inn i loftet, dro den digre esken ned fra hyllen, tok ut
vesken, tømte den for bøker og fant til slutt den grønne boken der det står med
gyllen arabisk skrift «Den hellige Koranen». Nå ligger den oppslått på nattbordet,
men jeg har glemt hvilket vers jeg ville sjekke.
Jeg lukker øynene og strammer
pannemusklene i forsøk på dyp konsentrasjon, men jeg blir forstyrret av
knegging og lukker opp øynene.
– Ikke du igjen, sier jeg slapt.
Buraqen står utenfor vinduet mitt
igjen. Hva kan det være nå da? Utrolige saker, som for eksempel en himmelreise,
skjer vanligvis én gang. Ville muslimene eller noen trodd på profeten hvis han
hadde påstått at buraqen hadde vendt tilbake den tjueåttende av måneden ramadan
og tatt ham til den kinesiske muren? Det er best at jeg later som jeg ikke ser
buraqen og blar i Koranen. Det kan til og med hende at jeg kommer på det
viktige verset. Men plutselig flyr hele Koranen over hodet mitt og de sju
matryoshkaene faller på hverandre som en dominorekke. Det tar to til tre
sekunder før jeg skjønner det. Det var ikke noen virvelvind. Hesten hadde
stukket hodet inn gjennom det åpne vinduet og blåst i nesen. Og nå står han
rett overfor meg og humrer. Jeg reiser meg. Denne fyren mener alvor og jeg vil
ikke komme på kant med himmelens hester.
Denne gangen behøver jeg ikke å bli
så våt som sist, tenker jeg, men å skifte, det gidder jeg ikke. Jeg tar på
regnfrakken over nattklærne, T-skjorten og bokser-shortsen, presser føttene ned
i gummistøvlene, setter sykkelhjelmen på hodet og fester remmen under haken,
går bort til buraqen og prøver å komme meg opp på dens rygg. Men jeg er for
trøtt og slapp til et elegant hopp i kveld. Jeg henger ett sekund skjevt på
dyrets venstre side, så sklir jeg sakte ned på grusen. Buraqen går rundt meg,
snur seg, slår med halen over føttene mine, vrinsker, løfter bakbeina og til
slutt et spark.
– Jæææævlaaaaaaaaaaa… Au!
Hendene mine treffer bakken først,
så faller resten av kroppen ned.
– Det er forbudt å banne her, sier
en lys stemme. Det er vel en mager, liten mann med langt, brunt hår, grønn
uniformsvest og rosa bukser som nå står ved siden av meg, tenker jeg med det
ene kinnet nedgravd i sanden.
– Velkommen til paradiset! sier han
høflig.
Jeg klarer å løfte hodet etter noe
anstrengelse, og jo visst, det var han.
– Du, jeg er ikke interessert i å møte
noen profeter i kveld. Og uansett, så behøver du ikke tilkalle den gærne bussjåføren
heller, jeg går, svarer jeg mens jeg rister sanden av regnfrakken.
– Ikke noe problem, svarer han
smilende, nikker og klapper med hendene. Jeg hører en skrapende lys, bakken
begynner å helle. Jeg legger begge hendene på sykkelhjelmen. Denne refleksen
viser seg snart å være av den rasjonelle typen, for nå står jeg på et høyt punkt
og titter ned. Bakken under føttene mine er blitt speilglatt, og etter
naturlovene å dømme må jeg være på vei til å….
– Pokker!
Roper jeg når jeg lander på rumpen. – Fy faen, Satan! Legger jeg til når jeg
merker at det første banneordet ikke hadde en lindrende effekt på smerten i
baken min. Det holdt altså ikke med sparket fra den hvite himmeljævelen!
En
kvikk kvinnestemme ønsker meg velkommen. Jeg sitter fortsatt med spredte, rette
bein og masserer den verkende rumpen min. Jeg ser opp, og det viser seg fort at
synet av en vakker kvinne har langt bedre effekt på fysisk og psykisk ubehag
enn å tilkalle mannlige guder og djevler.
– Jeg
har aldri hørt en kvinne banne så mye på så kort tid, sier hun.
Full
av skam, reiser jeg meg. Jeg er egentlig ikke noen bannefreak, men de seneste
ufrivillige bevegelsene mine har vært av en slik art at de har ristet språket
også.
Vi
har ventet på deg, følg meg, sier hun vennlig og begynner å gå. Jeg står stille
i noen sekunder før jeg motvillig følger etter henne. Ja, bevares. Sjarm har
hun. Men det betyr vel ikke at jeg kan kommanderes til å følge etter en ukjent
kvinne på et ukjent sted uten å få så lite som en kort forklaring. Tankene får
en brå stopp. Det blir plutselig blekksvart. Jeg stopper og kjenner at
pupillene utvider seg maksimalt uten at det på noen måte bidrar til at jeg kan
se noe som helst. Så blir det skarpt lys, og jeg må myse. Så klarer jeg å åpne
øynene igjen.
– Sikkerhetsrutiner,
sier hun knapt.
– Sikkerhet!
Protesten
min blir slukt av det som står foran meg. En intens gul farge. Lys. Kvinner i
snekkerbukser. De plukker solsikker og legger dem i kurver som ligger spredt i
åkeren mens de synger en fortryllende sang.
Dette
er bare en del av aktivitetene, sier min ledsager. Egentlig er denne gruppens
hovedoppgave sikkerhet, føyer hun til.
– Sikkerhet?
– Kom!
Du skal møte rådet for den revolusjonære garden. Det er derfor du er her, sier
hun.
Det
er trange kår for liberalismen i det hinsidige, må jeg dessverre konstatere, i
det jeg går over en bro og gjennom en høy port. Dette minner faktisk om
bolsjevikenes revolusjon. Det må være slik at etterretningen deres har noe på
meg, og nå blir det utpressing etter sedvanlig stil. Men her er ingen mørke
korridorer og avhørsrom. Det er frukttrær, steinlagte stier og blomsterbed. Fontener,
statuer og benker som er dekket av den fineste muslimske mosaikken. Bak en tett
hekk, ser jeg at det sitter et titalls kvinner på myke fargerike puter. Noen
ligger rett på plenen.
– Kampene
er over, snuppa! hører jeg noen rope fleipende. Mange brister i latter.
Det
må være hjelmen, tenker jeg, tar den av og holder den i hånden. Kvinnene glir
fort tilbake til samtalene som ble avbrutt av synet av min rare skikkelse i
regnfrakk, gummistøvler og sykkelhjelm.
– År
632 var skjebnesvangert, sier min ledsager.
– Det
fordømte året 632 igjen! Jeg lever i år 2013 og jeg vil bare legge meg!
– Profeten
er på vei, og en gruppe av paradisets jomfruer propaganderer for frihet fra
sex-industrien. Det er meningen at alle på denne planeten skal stå til tjeneste
for ankommende menn fra jorden, særlig hellige krigere, servere dem mat og
orgasmer. Det kunne de bare drømme om! Da profeten ankom, hadde revolusjonen
startet. Nå ser du fruktene. Selv de troendes mødre er inkludert i det store
prosjektet. Se, der er Aisha! Sier hun og peker bort mot et par som ligger på
plenen.
Jeg
er egentlig for sliten til å høre om revolusjoner, frigjøringskamper og
orgasmer. Man må være uten søvn to netter på rad for å miste interesse for noe
som åpenbart er en unik opplevelse. Jeg kjenner meg usigelig trøtt. Jeg kjenner
meg tung og flat og setter meg ned. Men blikket beveger seg tilbake til paret.
Aisha,
profetens yndlingskone, er lett å kjenne igjen. Jeg har hørt om henne, hvordan
hun så ut. Det røde, krøllete, lange håret. Den lille myke kroppen. Alt
stemmer. Den andre kvinnen har svart, halvlangt hår. Hun stryker henne ømt over
armen, hoften og låret. Det får Aisha til å kaste hodet bakover. Den mørke
kvinnen bøyer seg over henne, kysser halsen hennes mykt, beveger leppene opp
over haken, kysser henne vått og lidenskapelig, drar kjolen hennes i en brå
bevegelse ned til navlen, og Aishas kropp dirrer av lyst. Brystene hennes
kommer frem, store og runde og med mørke brystvorter.
Jeg
lukker øynene.