Det var kanskje ikke nok med ulykker i det hardt rammede Syria. Nå får landet en ny ulykke: Talibanerne.
Syria har vært herjet av uro og borgerkrig i over to år. Den humanitære katastrofen er omfattende. Over 100 000 mennesker har mistet livet, flertallet av dem er sivile. Fire millioner syrere er blitt flyktninger i eget land eller nabolandene. Kampene mellom regimets hær og opprørsstyrkene har lagt 60% av landets infrastruktur i ruiner. Kulturvernede steder som bazaren i Gamlebyen i Aleppo og den unike korsfarerfestningen, Krak des chevaliers, nær byen Homs, er blitt skadet av ild og flybomber. Det er tydelig at verken mennesliv, kulturarv eller miljø betyr noe for partene som kriger. Krigens logikk er vold, vold, vold.
Hizbollah ble offisielt trukket inn i denne blodige krigen under kampene om den strategiske byen Qusayr i år. Bestillingen kom fra regimet som lenge har vært en nær alliert til Iran og dens spyd i Libanon, Hizbollah. Nå kommer svaret fra motstandersiden. Talibanere kunngjør nå at de har etablert egne posisjoner på syrisk jord. Det blir forklart som en broderlig gjenytelse, men det kan best forstås som en slags tilbaketrekning fra en Afghanistan som, etter en mange årig innsats fra FN og NATO, er på bedringens vei.
Et mer stabilt Afghanistan kan bety et mer urolig Syria. Jihadister, som lever av og for å krige, kan begynne å søke etter nye posisjoner i ustabile strøk. De blir tiltrukket av ild, røyk og blod og fravær av statlig kontroll. For dem er terror en levestil, og det er dessverre ikke noe som tyder på at krigene i terrorlommer i Afghanistan og Mali har svekket disse kreftene. Det bare fører til en forflytning til andre steder.
I Syria er polene blitt klarere den siste tiden. Shia-muslimer representert ved alwitt-regimet og deres allierte i Iran, Libanon og Irak på den ene siden, mot sunni-muslimer respresentert ved muslimbrødrene, salafistene, og de støttende gulfstatene på den andre siden. Og nå kommer talibanerne og gjør bildet enda mer dystert. På diplomatisk nivå er det ingen endring. Russland og kina, mot USA og EU. Et handlingslammet FN.
Det er vanskelig å beholde noe håp etter å ha observert utviklingen, fra dårlig til verre, fra krise til katastrofe. Nå gjør verdens verste terrorister og fundamentalister sin inntreden på den syriske scenen. Ulykken er komplett! Landet mitt er solgt.
Viser innlegg med etiketten norsk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten norsk. Vis alle innlegg
mandag 15. juli 2013
fredag 28. juni 2013
Islamsk råd må svare på brev
I morgen går jeg i Prideparaden i Oslo.
Det er ikke første gang jeg gjør det. Den aller første gangen jeg gikk i paraden var i 2008. Det var få måneder etter at jeg hadde kommet ut av skapet. Jeg gikk helt bakerst ikledd en svart niqab og utstyrt med tennvæske og lighter. Planen min var å rive den svarte styggedommen av meg og tenne på den midt på Karl Johan. Det skulle være en protest mot at muslimske homofile, menn og kvinner, måtte gå med niqab som anonyme skygger, ansiktsløse og uten rett til å feire. Paraden var ikke deres, vår. Vi med muslimsk bakgrunn hadde ikke engang rett til liv og sikkerhet. Vi hadde ikke rett til egen identitet og kjærlighet. Så vi måtte gjemme oss alle i niqaber. Slik debuterte vi i prideparaden, gjennom å demonstre skam, redsel og underkastelse.
Jeg gikk noen skritt før jeg ble stoppet av to politibiler og fratatt tænnvæske og lighter. Jeg fikk ikke lov til å snu situasjonen fra usynliggjøring til fokus, fra underkastelse til protest og et symbolsk opprør. Jeg kastet niqaben i den nærmeste søppeldunken og gikk i paraden med dressen og slipset jeg hadde på meg. De andre fra Skeiv Verden gikk med niqabene hele veien tilbake til teltet i Skeiv Park.Der ble de tatt forsiktig av.
I år går jeg fremst i paraden sammen med andre hbt-aktivister og individer som blir hedret for sin innsats for saken. Jeg bør være stolt og fornøyd. Men følelsen av avmakt har ikke vært så sterk på lenge. Kanskje kom invitasjonen til å bære regnbueflagget som en påminnelse på at jeg hadde forsømt hbt-saken de siste månedene?
Jeg hadde gjennom mange år jobbet intenst og målrettet mot kriminalisering av, spesielt dødsstraff for homofil praksis i islam. Det ble mange artikler, debattinnlegg, møter, brev og telefonsamtaler. Jeg hadde gjennomført to sitteaksjoner, den ene i Oslo utenfor lokalene til Islamsk Råd Norge, og den andre i Dublin utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa. Formelle brev med et spørsmål om dødsstraff hadde jeg sendt både til både IRN og fatwarådet og jeg hadde etterlyst svar. Men så var det ikke mye mer å gjøre. Flere aksjoner anså jeg som verken nødvendig eller klokt. Og uten å fryse og sulte ihjel på et fortu eller utsette meg selv for drapstrusler er det ikke mulig å fange medias interesse. Å få mediene til å følge opp saken av ren humanistisk og demokratisk motivasjon er som å prøve å legge fliser på havets overflate.
IRN har konsekvent nektet å ta prinsipielt avstand for dødsstraff for homofile. Men rådet hadde gjennom en offisiell uttalelse tatt avstand fra hets og trakassering og vold mot homofile og støttet informasjonsarbeid på dette feltet. Det var med andre ord en ny fase i kampen for homofile muslimers rettigheter.
I samarbeid med Skeive filmer innledet jeg et debattprosjekt. Jeg inviterte IRN til en debatt om homofili i religionene kristendommen og islam med filmvisning 10.01.2013. Det var en mild og forsiktig formulering av tema. En representant for konservative kristne homomotstandere var også invitert. Det var altså på ingen måte tenkt å bli en ensidig debatt med klare vinnere. Lokalet som ble valgt var Oslo museum midt på Grønland. Men til tross for mange henvendelser både på epost, telefonbeskjed og SMS, fikk jeg ikke noe svar fra IRN. Det var helt stille. Og stillheten varte lenge. Jeg var ute i god tid.
Debatten fant ikke sted på grunn av sykdom. Både leder i Skeive filmer og jeg, de eneste som gjorde jobben frivillig ble syke samtidig og debatten måtte først utsettes, så avlyses. Jeg måtte likevel konkludere med at vi homofile muslimer ikke hadde kommet så langt. Jo, Skeiv Verden er etablert. Flere homofile muslimer har etter hvert kommet ut offentlig. Fem flotte individer stilte med navn og bilde i siste nummer av magasinet Blikk. Det var en fryd å lese! Men den representative organisasjonen for troende muslimer i Norge har ikke beveget seg særlig mye. Jeg kan ikke tenke annet enn at Islamsk Råd og muslimske menigheter spiller en viktig rolle. De religiøse lederne kan enten bremse en sosial utvikling eller påskynde den.
I eposten fra leder for Skeive dager sto det: «I år er temaet for Skeive dager "Individets rett". Vi som arrangerer paraden under Skeive dager ønsker derfor å invitere personer som har frontet lhbt på ulike måter gjennom å ha brukt seg selv personlig – de som har ytt noe ekstra for fellesskapet. Disse ønsker vi å ære ved å bære det store regnbueflagget i fronten av paraden».
Jeg går selvsagt i paraden i morgen. Men jeg føler at jeg ikke har noe å feire. Jeg bærer regnbueflagget for å ære dem som gikk foran og viste vei, og samtidig for å vise takknemlighet for alle som er aktive i hbt-bevegelsen.
Har
homofile rett til liv og sikkerhet ifølge islam? Ifølge dagens tolkning av den muslimske loven?
Islamsk råd kan velge mellom å svare på brevet eller møte til debatt. De kan sende svar til meg eller Skeiv verden, LLH, eller Likestillings- og inkluderingsdepartementet. De kan svare gjennom en pressemelding på egen hjemmeside. Men rådet kan ikke velge bort debatten ettersom organisasjoner i et demokrati ikke har rett til å velge å respektere noen rettigheter og utelater andre.
Jeg aksepterer ikke at rådet ikke anerkjenner homofile muslimer som likeverdige mennesker med en selvsagt rett til liv. Jeg aksepterer ikke at det politiske Norge og de humanitære organisasjonene har klart å leve med dette så lenge.
Islamsk råd kan velge mellom å svare på brevet eller møte til debatt. De kan sende svar til meg eller Skeiv verden, LLH, eller Likestillings- og inkluderingsdepartementet. De kan svare gjennom en pressemelding på egen hjemmeside. Men rådet kan ikke velge bort debatten ettersom organisasjoner i et demokrati ikke har rett til å velge å respektere noen rettigheter og utelater andre.
Jeg aksepterer ikke at rådet ikke anerkjenner homofile muslimer som likeverdige mennesker med en selvsagt rett til liv. Jeg aksepterer ikke at det politiske Norge og de humanitære organisasjonene har klart å leve med dette så lenge.
Håpet er at Islamsk Råd Norge
snart viser humanisme og slik melder seg helhjertet inn i demokratiet.
fredag 15. mars 2013
Hysj!!
.............................................. Hører du feighetens krypende lyd? Hysj!!
.......................................................................................................................................................................
.................................................................................... Hysj!!
Det er en tid for taushet. For pasienten. For mediene. For politikerne. For feministene. I det fine, likestilte landet, Norge.
Hysj!
Dette er en sak alle kan lese etter to tastetrykk, men som det ikke skrives ett ord om i noen nett- eller papiravis. Hysj!
Dette er en sak med en dyp menneskelig dimensjon, en sak som viser hvordan tidens krav på effektivisering kan skyve mennesker bort mot stupet.
Dette er en sak som burde løftes opp på 100 års-jubileet for stemmerett for kvinner. En kvinneaktivist som gir opp kampen etter en langvarig diskriminering i arbeidslivet. Men mer tradisjonelle innslag av den lystige typen, hvor vi forteller oss selv og hverandre at alt er i sin skjønneste orden, blir foretrukket.
En vinner av Fritt Ord-pris, som ikke hadde latt seg skremme av militante islamister eller farlige regimeagenter i Midtøsten, ble knekt av grådigheten og den sviktende moralen i Schibsted-konsernet. Mediene prøver å overleve i en raskt skiftende tid. Ledernes fete lønninger kan ikke røres, senkes. For å klare utfordringene, velger man heller å ta fra dem som får lite. Og dette skal det ikke skrives om! Intervjuet som ble gitt til VG dagen før, skal ikke trykkes. Samtalen med politisk redaktør i VG fra et mørkt hjørne under en trapp vekker ingen samvittighet i det store huset, Scibsted.
Hysj!!
Vær-varsom-plakaten har sjelden vært mer nyttig for mediehusene. De er alle tause som østers. For de blir alle, nesten uten unntak, truffet av kritikken: de lave honorarene, mangelen på ryddige arbeidsforhold osv.
Dette er en sak hvor selvmordsforsøk er et element. Bloggen ble skrevet i psykiatrisk avdeling, altså av en gal, nevrotisk, forstyrret kvinne. Og galskap og forvirring, Gud bevare vår forstand, er ikke noe man skal formidle til borgerne flest.
For all del, det er viktig å være varsom, ikke lage store overskrifter, unngå smitteeffekt. Men derfra til å tie ihjel en sak som handler om mye mer, og mye annet, enn selvmordsforsøk, er det et godt stykke inn i feighetens landskap.
Men redaktørene i det ganske land synes det er best å gjemme seg bak et kontor. Det er sikkert tryggest ikke å skrive eller si noe. Ja, det er enklest å skygge unna blod og trapper som leder til helvetet og fanden og akutten og lukkede avdelinger. Uff da!
Det er bedre å skrive om vårens interiørtrender og klesmote, hvordan man går ned i vekt på fem dager og nye feriemål.
Bli ny, friskere, slankere, lukk øynene for skjeve forhold i samfunnet, lukk ørene for krav om rettferdighet, ikke si noe som kan koste deg noen kalorier hvis det viser seg at du må forsvare din mening. Kaloriene kan du tape på mosjonsykkelen på SATS etter en normal, vanlig dag på jobben. I en eller annen avis i det fine landet Norge.
............................................................................................................................................
.................................................
.......................................................................................................................................................................
.................................................................................... Hysj!!
Det er en tid for taushet. For pasienten. For mediene. For politikerne. For feministene. I det fine, likestilte landet, Norge.
Hysj!
Dette er en sak alle kan lese etter to tastetrykk, men som det ikke skrives ett ord om i noen nett- eller papiravis. Hysj!
Dette er en sak med en dyp menneskelig dimensjon, en sak som viser hvordan tidens krav på effektivisering kan skyve mennesker bort mot stupet.
Dette er en sak som burde løftes opp på 100 års-jubileet for stemmerett for kvinner. En kvinneaktivist som gir opp kampen etter en langvarig diskriminering i arbeidslivet. Men mer tradisjonelle innslag av den lystige typen, hvor vi forteller oss selv og hverandre at alt er i sin skjønneste orden, blir foretrukket.
En vinner av Fritt Ord-pris, som ikke hadde latt seg skremme av militante islamister eller farlige regimeagenter i Midtøsten, ble knekt av grådigheten og den sviktende moralen i Schibsted-konsernet. Mediene prøver å overleve i en raskt skiftende tid. Ledernes fete lønninger kan ikke røres, senkes. For å klare utfordringene, velger man heller å ta fra dem som får lite. Og dette skal det ikke skrives om! Intervjuet som ble gitt til VG dagen før, skal ikke trykkes. Samtalen med politisk redaktør i VG fra et mørkt hjørne under en trapp vekker ingen samvittighet i det store huset, Scibsted.
Hysj!!
Vær-varsom-plakaten har sjelden vært mer nyttig for mediehusene. De er alle tause som østers. For de blir alle, nesten uten unntak, truffet av kritikken: de lave honorarene, mangelen på ryddige arbeidsforhold osv.
Dette er en sak hvor selvmordsforsøk er et element. Bloggen ble skrevet i psykiatrisk avdeling, altså av en gal, nevrotisk, forstyrret kvinne. Og galskap og forvirring, Gud bevare vår forstand, er ikke noe man skal formidle til borgerne flest.
For all del, det er viktig å være varsom, ikke lage store overskrifter, unngå smitteeffekt. Men derfra til å tie ihjel en sak som handler om mye mer, og mye annet, enn selvmordsforsøk, er det et godt stykke inn i feighetens landskap.
Men redaktørene i det ganske land synes det er best å gjemme seg bak et kontor. Det er sikkert tryggest ikke å skrive eller si noe. Ja, det er enklest å skygge unna blod og trapper som leder til helvetet og fanden og akutten og lukkede avdelinger. Uff da!
Det er bedre å skrive om vårens interiørtrender og klesmote, hvordan man går ned i vekt på fem dager og nye feriemål.
Bli ny, friskere, slankere, lukk øynene for skjeve forhold i samfunnet, lukk ørene for krav om rettferdighet, ikke si noe som kan koste deg noen kalorier hvis det viser seg at du må forsvare din mening. Kaloriene kan du tape på mosjonsykkelen på SATS etter en normal, vanlig dag på jobben. I en eller annen avis i det fine landet Norge.
............................................................................................................................................
.................................................
lørdag 29. september 2012
Jeg har rørt ved din profet
 |
|
Hvis du ikke liker å bli tegnet, dekk deg til, profet
|
Jeg ble kontaktet av NRK-Kulturnytt forrige uke. Saken var uroen som følge av den islamkritiske filmen «Muslimenes uskyld», og hvorvidt det var riktig av det franske magasinet, Charlie Hebdo, å trykke satiriske karikaturer av profeten i en spent situasjon. Først i dag fikk jeg tid til å høre på intervjuet som jeg hadde gitt. Heldigvis gjorde jeg det.
Jeg hørte meg selv si at det franske magasinets trykking av religionskritiske tegninger i en betent kontekst var svært uklokt. Jeg hørte meg selv forsvare både press- og ytringsfrihet og sensur. Samtidig!
Nå finnes det bare en ting å gjøre: Jeg prøver å rette på min grove feil. Samtidig må jeg reflektere rundt årsaken bak denne fravikelsen fra mine klare prinsipper og konsekvente forsvar for ytringsfrihet gjennom flere år.
«Rør ikke ved min profet!»
Det ropte sinte og krenkede muslimer i Paris forrige fredag. Flere ambassader og skoler ble stengt og en generell stemning av konflikt og uro dominerte i Paris. Den organiserte religionen og det lydige kollektivet gikk ut på gatene etter fredagsbønnen for å forsvare tabuet og dogmet. Mot? Humor og satire, og en lavbudsjett-film av det dårligste slaget.
Det er nå over tre uker siden den amerikanske ambassaden i Benghazi ble angrepet og fire diplomater drept. Det ble en særdeles dramatisk inngang til den nye konflikten mellom ytring og dogme. Muslimer i over tjue land har protestert mot at deres hellige profet er blitt fremstilt og avbildet på en måte som ikke stemmer overens med den islamske kildenes fremstilling av ham.
Avstand mellom mennesker. Dialog mellom kulturer
Når ropene blir høye, protestene mange og sinnet får voldelige utslag, velger mange å gjøre retrett. Man ønsker forståelig nok ikke å bli medvirkende til at noen blir skadet eller til hærverk mot eiendom. Vi orker ikke lenger å høre de høylytte protestene. Vi vil ha fred og ro.
Vi begynner å vise forståelse for dogmets forsvarere. Vi aksepterer at det reiser seg en mur mellom oss og dem, vår og deres virkelighetsoppfatninger, og vi kaller det voksende gapet mellom oss mennesker tilnærming og dialog mellom kulturer.
Jeg tror at det var det som skjedde med meg den dagen jeg på et radiointervju balanserte mellom to motsetninger: ytringsfrihet og sensur. Jeg hadde engasjert meg med sjel, hjerte og penn i den forrige karikaturstriden, og følte i et svakt øyeblikk at jeg ikke orket en ny runde. Men når jeg tenker på konsekvensene av et slikt valg, innser jeg at forsvar for ytringsfriheten og demokratiets grunnleggende prinsipper er det eneste alternativet.
Humor mot religiøs fanatisme
Jeg trekker tilbake min ugjennomtenkte kritikk og gir magasinet, Charlie Hebdo, en uforbeholden støtte. Islamister, fundamentalister og konforme muslimer forsøker å sette opp et høyt gjerde rundt sine dogmer og går langt over rimelighetens grense.
Dette magasinet som har insistert på å utføre konsekvent sin samfunnskritiske oppgave er både blitt trukket for retten og fått en brannbombe kastet mot sine lokaler i fjor etter trykkingen av islamkritiske tegninger.
Det er nettopp i en slik kontekst med sårede følelser og krav om å verne en religiøs skikkelse at satire får en spesielt viktig funksjon. Den kan peke på maktmisbruk fra enkelte grupper.
Vi trenger skarp humor for å svare på den urimelige irritasjonen over at andre ikke faller på kne foran ens hellige symboler. Men vi trenger humor og satire til mer enn det.
En penn kan bore gjennom skjoldet av «hellighet» som hindrer berøring med fornuft og den kritiske tanke hos de troende. Når en hel kultur blir holdt bak et slikt skjold blir behovet presserende for de vanhelligende strekene og ordene.
Det er bare klokt å forsvare demokratiet, og det var meget klokt av Charlie Hebdo å gjøre det på sin særegne måte.
Religionskritikk, nei takk!
I et demokrati har ingen grupper rett til å kreve av andre ikke å røre ved sine hellige symboler. Takker man ja til demokratiske rettigheter, må man takke ja til religionskritikk.
Jeg er en sekulær humanist med muslimsk bakgrunn som har takket ja til den demokratiske pakken. Jeg liker ikke at jeg blir møtt med et tett gjerde av trusler, emosjonelt press og forvrengte begreper om respekt og toleranse hver gang jeg utfordrer et islamsk dogme eller tabu. Dette gjerdet som er blitt reist av fundamentalister må sparkes fordi det står i veien for islamsk opplysning, den står og blokkerer for min og neste generasjon muslimer.
Nei takk! Vi vil ikke ha dogmene som ble konstruert for over ett tusen år siden. Vi som lever i dag ønsker en opplyst islam som maner til fred, ikke blir brukt for å skape konflikt.
Jeg legger ut min egen tegning av profeten slik jeg forestiller meg ham som et «ja, takk til opplysning».
Vår feilbarlige profet
I den korte pausen mellom to debatter i Protestfestivalen i Kristiansand kom jeg over filmen «Muslimenes uskyld». Jeg spolte fort frem i traileren. Tre minutter var tilstrekkelig for å danne meg en mening: et amatørmessig sammensurium av overspilte, parodiske iscenesettelser som ikke fortjener oppmerksomhet.
Oppmerksomhet har den fått. Sinnene er satt i kok i den muslimske verden. Det er massemobilisering for å gjenopprette profetens ære i Øst og Vest. I løpet av få dager er bildet blitt så komplekst at ingen kan hevde å ha full oversikt over situasjonen. Angrep på ambassader og selvmordsaksjoner har krevd mange ofre. Store demonstrasjoner arrangeres daglig. Nyhetsartikler og analyser strømmer inn. Vi ser, hører, leser og plages av spørsmål om hvordan en lavbudsjettfilm av dette slaget kunne utløse en internasjonal krise. Etter alle forsøk på å tegne akseptable grenser mellom religions- og ytringsfrihet, burde vi ha kommet lenger. Men så er vi der igjen, -i uro, strid og konflikt.
Den nye bølgen av protester kan søkes forklart i den arabiske verdens postrevolusjonære kaos, den skyhøye arbeidsledigheten og de utbredte anti-amerikanske følelsene. Man kan påpeke fremveksten av høyreekstreme grupper og økende skepsis, eller direkte fiendtlighet, mot muslimer i vestlige land. Eksperter har allerede pekt på alle disse økonomiske og politiske faktorene. Men hvor ble det av det religiøse perspektivet i denne konflikten som ble utløst av religionskritikk og besvart med religionsforsvar? Det kan virke som om analytikernes hjemlige atmosfære hvor religion i en liberal utgave har fått minner om religionskriger til å blekne, farger vurderingene. Med min bakgrunn i muslimsk kultur og tro oppfatter jeg slike analyser som gode, men utilstrekkelige.
De hissige demonstrantene i og utenfor den muslimske verden, som setter den muslimske profetens ære over, ikke bare ytringsfriheten, men menneskerettigheter og andre menneskeskapte lover, kan ha ulike beveggrunner og varierende politiske, sosiale og moralske ståsted. Men like fullt understreker de profetens status i islam. Opphøyet og uangripelig. Ufeilbarlig og urørlig. Spørsmål om dagens spente situasjon kan knapt formuleres, enda mindre bli besvart, mener jeg, om ikke det religiøse aspektet tas i betraktning.
Så la meg skrive litt om religion, ikke som en statisk størrelse, men som en historisk prosess. For det som har formet den islamske kollektive erfaringen og tradisjonen er sammensatt. Nettopp det gir meg forsiktig optimisme. Det eksplosive raseriet på vegne av profeten henger uløselig sammen med dogmer og doktriner som ble utviklet i en fase i islamsk historie lenge etter profetens død.
Det ortodokse dogmet om Koranen som et ikke-skapt, men evig eksisterende budskap, og doktrinen om Guds sendebuds fullkommenhet er et teologisk-filosofisk tvillingpar som ble konstruert i en tid da det raste borgerkrig under kalifen Ali ibn Abi Talib. Senere ble dogmet befestet av kalifen al-Ma´mun i år 827 etter at den ene av de to rivaler, umayyadene (i dag kalt sunniene), hadde marginalisert Alis tilhengere (Sjiaene). Med andre ord gikk sentralisering av politisk makt i det nyetablerte islamske imperiet hånd i hånd med sementering av det hellige budskapet og eliminering av all teologisk utfordring. Det fantes på den tiden en markant skole, Mu´tazila, som distanserte seg fra disse irrasjonelle doktrinene og måtte gå under jorden av den grunn.
Men hva har en historie fra 700- og 800-tallets Arabia å gjøre i en kronikk om storming av ambassader og andre omfattende og voldelige reaksjoner på en islamkritisk film som ble produsert i USA i 2011? Alt! Å angripe profetens «hellighet» blir helt logisk tolket som et angrep på den klassiske troens fundament. I denne stivnede teologiske konteksten blir en karikatur som menneskeliggjør og reduserer profeten et angrep på religionens grunnleggende forutsetninger.
Jeg har grublet mye over dette de seneste årene. Det har blitt tydelig for meg at dette dogmet må utfordres, ikke bare for å løse den nåværende konflikten om ytring versus tro, men for å frigjøre islamsk tradisjon fra en tvangstrøye som har ført til intellektuell og filosofisk stagnasjon gjennom århundrer. Dette utgjør den største barrieren mot reformistisk teologi, og mot liberale idéers inntreden i muslimsk kultur og samfunn.
I utgangspunktet trengs det en enkel logisk øvelse for å knekke denne muren av et dogme som atskillig klassisk teologisk litteratur bygger på. Logikk fungerer som sedvanlig ikke optimalt i møte med det som tilhører en åndelig og religiøs sfære. Likevel er det min moralske plikt å komme med denne utfordringen til mine egne. Jeg holder meg innenfor den islamske tradisjonen, og skal ikke hente støtte fra en eneste ikke-muslimsk kilde. Jeg mener bestemt at vi muslimer har det vi trenger av kunnskap og verktøy til analyse i vår egen tradisjon. Alt vi trenger å gjøre er å lese med nye øyne.
Den følgende fortellingen står i klassiske islamske historiebøker og er kjent for de fleste muslimer: Kort tid før slaget ved Badr i den vestlige delen av den arabiske halvøya (624), og etter at profet Muhammad hadde plassert troppene i posisjon, spør en disippel, Hubab, om dette valget av militær stilling er åpenbart av Gud eller strategisk tenkt av profeten selv. Profeten svarer at det er hans eget valg. Da svarer Hubab: «Profet, dette er ikke rett posisjon». Resten av historien viser at profeten følger Hubabs anbefaling og beordrer troppene til å marsjere til den nærmeste vannkilden og blokkere den for fienden.
Slik, og bare på grunn av den nye taktikken, vinner muslimer dette slaget som blir ansett som et vendepunkt i muslimers kamp mot hedenske stammer. Profeten hadde gjort en grov feilvurdering i en svært alvorlig krigssituasjon, i en skjebnesvanger fase i islamsk historie. Rettledningen kom fra et individ i det muslimske fellesskapet, ikke direkte fra Gud. Hva bør dette si oss om både profeten og Koranens tilblivelse? En ufeilbarlig og hellig skikkelse kan levere en himmelsk bok uten at en eneste bokstav skifter stilling. Men et vanlig, utvalgt menneske formidler Guds budskap i tidens termer.
Å reformere islamsk teologi innebærer ikke å kaste all vår tradisjon over bord, men handler om å etablere metoder for rasjonell refleksjon og argumentasjon. Å forkaste imitasjon og repetisjon. Vi må slutte å stemple rasjonalistene blant oss som kjettere, og heller se på dem som kreative utfordrere og fornyere. Først når vi har frigjort vår religion fra historiens stumme lenker, de lammende dogmene, slutter dårlige filmer og enkle karikaturer av vår profet å bli en destruktiv kraft som skaper dommedagstilstander.
_____
Publisert i Aftenposten 21.sep. og ble lagt ut i engelsk og arabisk oversettelse på opendemocracy.net 24.sep.
Oppmerksomhet har den fått. Sinnene er satt i kok i den muslimske verden. Det er massemobilisering for å gjenopprette profetens ære i Øst og Vest. I løpet av få dager er bildet blitt så komplekst at ingen kan hevde å ha full oversikt over situasjonen. Angrep på ambassader og selvmordsaksjoner har krevd mange ofre. Store demonstrasjoner arrangeres daglig. Nyhetsartikler og analyser strømmer inn. Vi ser, hører, leser og plages av spørsmål om hvordan en lavbudsjettfilm av dette slaget kunne utløse en internasjonal krise. Etter alle forsøk på å tegne akseptable grenser mellom religions- og ytringsfrihet, burde vi ha kommet lenger. Men så er vi der igjen, -i uro, strid og konflikt.
Den nye bølgen av protester kan søkes forklart i den arabiske verdens postrevolusjonære kaos, den skyhøye arbeidsledigheten og de utbredte anti-amerikanske følelsene. Man kan påpeke fremveksten av høyreekstreme grupper og økende skepsis, eller direkte fiendtlighet, mot muslimer i vestlige land. Eksperter har allerede pekt på alle disse økonomiske og politiske faktorene. Men hvor ble det av det religiøse perspektivet i denne konflikten som ble utløst av religionskritikk og besvart med religionsforsvar? Det kan virke som om analytikernes hjemlige atmosfære hvor religion i en liberal utgave har fått minner om religionskriger til å blekne, farger vurderingene. Med min bakgrunn i muslimsk kultur og tro oppfatter jeg slike analyser som gode, men utilstrekkelige.
De hissige demonstrantene i og utenfor den muslimske verden, som setter den muslimske profetens ære over, ikke bare ytringsfriheten, men menneskerettigheter og andre menneskeskapte lover, kan ha ulike beveggrunner og varierende politiske, sosiale og moralske ståsted. Men like fullt understreker de profetens status i islam. Opphøyet og uangripelig. Ufeilbarlig og urørlig. Spørsmål om dagens spente situasjon kan knapt formuleres, enda mindre bli besvart, mener jeg, om ikke det religiøse aspektet tas i betraktning.
Så la meg skrive litt om religion, ikke som en statisk størrelse, men som en historisk prosess. For det som har formet den islamske kollektive erfaringen og tradisjonen er sammensatt. Nettopp det gir meg forsiktig optimisme. Det eksplosive raseriet på vegne av profeten henger uløselig sammen med dogmer og doktriner som ble utviklet i en fase i islamsk historie lenge etter profetens død.
Det ortodokse dogmet om Koranen som et ikke-skapt, men evig eksisterende budskap, og doktrinen om Guds sendebuds fullkommenhet er et teologisk-filosofisk tvillingpar som ble konstruert i en tid da det raste borgerkrig under kalifen Ali ibn Abi Talib. Senere ble dogmet befestet av kalifen al-Ma´mun i år 827 etter at den ene av de to rivaler, umayyadene (i dag kalt sunniene), hadde marginalisert Alis tilhengere (Sjiaene). Med andre ord gikk sentralisering av politisk makt i det nyetablerte islamske imperiet hånd i hånd med sementering av det hellige budskapet og eliminering av all teologisk utfordring. Det fantes på den tiden en markant skole, Mu´tazila, som distanserte seg fra disse irrasjonelle doktrinene og måtte gå under jorden av den grunn.
Men hva har en historie fra 700- og 800-tallets Arabia å gjøre i en kronikk om storming av ambassader og andre omfattende og voldelige reaksjoner på en islamkritisk film som ble produsert i USA i 2011? Alt! Å angripe profetens «hellighet» blir helt logisk tolket som et angrep på den klassiske troens fundament. I denne stivnede teologiske konteksten blir en karikatur som menneskeliggjør og reduserer profeten et angrep på religionens grunnleggende forutsetninger.
Jeg har grublet mye over dette de seneste årene. Det har blitt tydelig for meg at dette dogmet må utfordres, ikke bare for å løse den nåværende konflikten om ytring versus tro, men for å frigjøre islamsk tradisjon fra en tvangstrøye som har ført til intellektuell og filosofisk stagnasjon gjennom århundrer. Dette utgjør den største barrieren mot reformistisk teologi, og mot liberale idéers inntreden i muslimsk kultur og samfunn.
I utgangspunktet trengs det en enkel logisk øvelse for å knekke denne muren av et dogme som atskillig klassisk teologisk litteratur bygger på. Logikk fungerer som sedvanlig ikke optimalt i møte med det som tilhører en åndelig og religiøs sfære. Likevel er det min moralske plikt å komme med denne utfordringen til mine egne. Jeg holder meg innenfor den islamske tradisjonen, og skal ikke hente støtte fra en eneste ikke-muslimsk kilde. Jeg mener bestemt at vi muslimer har det vi trenger av kunnskap og verktøy til analyse i vår egen tradisjon. Alt vi trenger å gjøre er å lese med nye øyne.
Den følgende fortellingen står i klassiske islamske historiebøker og er kjent for de fleste muslimer: Kort tid før slaget ved Badr i den vestlige delen av den arabiske halvøya (624), og etter at profet Muhammad hadde plassert troppene i posisjon, spør en disippel, Hubab, om dette valget av militær stilling er åpenbart av Gud eller strategisk tenkt av profeten selv. Profeten svarer at det er hans eget valg. Da svarer Hubab: «Profet, dette er ikke rett posisjon». Resten av historien viser at profeten følger Hubabs anbefaling og beordrer troppene til å marsjere til den nærmeste vannkilden og blokkere den for fienden.
Slik, og bare på grunn av den nye taktikken, vinner muslimer dette slaget som blir ansett som et vendepunkt i muslimers kamp mot hedenske stammer. Profeten hadde gjort en grov feilvurdering i en svært alvorlig krigssituasjon, i en skjebnesvanger fase i islamsk historie. Rettledningen kom fra et individ i det muslimske fellesskapet, ikke direkte fra Gud. Hva bør dette si oss om både profeten og Koranens tilblivelse? En ufeilbarlig og hellig skikkelse kan levere en himmelsk bok uten at en eneste bokstav skifter stilling. Men et vanlig, utvalgt menneske formidler Guds budskap i tidens termer.
Å reformere islamsk teologi innebærer ikke å kaste all vår tradisjon over bord, men handler om å etablere metoder for rasjonell refleksjon og argumentasjon. Å forkaste imitasjon og repetisjon. Vi må slutte å stemple rasjonalistene blant oss som kjettere, og heller se på dem som kreative utfordrere og fornyere. Først når vi har frigjort vår religion fra historiens stumme lenker, de lammende dogmene, slutter dårlige filmer og enkle karikaturer av vår profet å bli en destruktiv kraft som skaper dommedagstilstander.
_____
Publisert i Aftenposten 21.sep. og ble lagt ut i engelsk og arabisk oversettelse på opendemocracy.net 24.sep.
Abonner på:
Innlegg (Atom)