I stemning for kriminalitet

Først tenkte jeg at tittelen skulle være "Jeg anklager regjeringen for å være antisosial". Så droppet jeg denne grandiose ideen. Emile Zolas "Jeg anklager" er lett å bli inspirert av, men er på mange måter unik. Tittelen blir, som du kan se, mer jordnær. Jeg er i ferd med å begå en lovovertredelse, en forbrytelse, og jeg påstår på ingen måte at jeg er heltemodig eller fortjener noen æresmedaljer.

 

Sentrumspartiene har reddet pressestøtten og kunstnerstipendfondet. Det var de mest utsatte, de uten muskler, de små avisene og enkeltstående kunstnerne, musikerne og forfatterne som Solbergs regjering ville spare på bekostning av. Penger trengtes til store kutt i inntekts- og formueskatten og arveavgiften. De som hadde mye skulle få mer, og de som hadde lite skulle bli fratatt det lille de hadde. Neste år blir det en ny runde med nye forsøk på å kutte i kultur og medier, vel å merke, ikke de store medieselskapene og konsernene som tenker marked og børs. De er tvillingsjelen til den blåblå regjeringen.

 

Jeg var ikke en av dem som kunne bli rammet av disse kuttene, men jeg ble rammet av melankoli og måtte stille meg selv noen viktige spørsmål. Om min identitet som skribent og forfatter. Om Norge. Om lover og moral.

 

Den indre monologen har vært lang og slitsom. Jeg er så sliten nå at jeg ikke orker å meddele deg hovedpunktene. Du får bare høre om min avgjørelse. Jeg skal begå et lovbrudd. Det trodde jeg var hinsides mulig for bare et par måneder siden. Jeg har alltid vært den lovlydige som mest minner om det arbeidsomme eselet i Animal Farm, den som gjør sin plikt og aldri klager.

 

Men i går sendte jeg et brev til Kemnerkontoret i Oslo hvor jeg opplyste at jeg ikke hadde til hensikt å betale inntektsskatten for 2012 på kr 60 849,- og rentetillegget på kr 889,-

 

Som begrunnelse skrev jeg følgende:  

«Jeg har prøvd å løfte opp debatten om frilanseres inntektsnivå i fjoråret. Det har ennå ikke ført til konkrete resultater, og den blåblå regjeringen innleder sin periode med dramatiske kutt i kultur og mediefeltet. Så ved å nekte å betale skatt vil jeg enda en gang gjøre offentligheten oppmerksom på graverende forhold i media og kultur-Norge. Frie sjeler som brenner for ord, kunst og demokrati blir gitt smuler fra konserner som har blikket festet på børsen.

Skatten bør min tidligere arbeidsgiver Schibsted, som aldri ga meg en arbeidskontrakt eller anstendig betaling gjennom fem år, betale. Det vil dekke en liten del av det jeg som trofast kommentator i konsernets største avis, Aftenposten, burde ha fått".

 

Når jeg leser dette fra brevet nå, kjenner jeg at jeg ikke er i kampmodus. Hvorfor skal jeg alltid gjøre offentligheten oppmerksom på ditt og datt? Offentligheten kan seile sin egen sjø. Og jeg kan bli en lovbryter. For jeg har ikke tenkt å betale skatten for 2012. Jeg nekter kontant, og det hjelper ikke å forklare meg demokratiet og velferdsstatens spilleregler, plikter og rettigheter etc. Jeg vet det jeg har erfart på kroppen og sjelen. Og det har jeg ikke lyst til å snakke om.

 En antisosial regjering stimulerer til usosial atferd. Til lovbrudd. Til manglende respekt for skattesystemet. Det verste er at det rammer kjærligheten til landet. I dag føler jeg ingen kjærlighet til Norge.

Jeg har ikke undersøkt de juridiske konsekvensene for å nekte å betale skatt. Det spiller ingen rolle. Bot, samfunnstjeneste, fengselsstraff. Jeg er klar for alt dette og mer. Men jeg gir ikke ett blankt øre til Siv og hennes entreprenører i denne omgangen.

Jeg nekter.

 

 

Sløret igjen

Snart skal jeg benke meg foran TV-skjermen som en lojal borger og tradisjonstro kvinne og følge med i nasjonal strikkekveld. Jeg gleder meg virkelig, og det er en evighet siden jeg gledet meg til å se noe på TV. For meg er strikking en slags pause der jeg likevel kan være kreativ. Jeg har nesten alltid et strikke- eller hekleprosjekt på gang. Det nest siste var fire puter som jeg heklet som en slags flukt eller terapi eller noe sånn. Jeg tenkte at det var nok med skriverier og fattigdom og planla å starte egen lille cafe, så skulle jeg begynne med interiøret som skulle være hjemmekoselig. Det ble fire puter før jeg kom tilbake til virkeligheten og følelsen av plikt og kjærligheten til tekst.

Så nå er jeg en skribent med fire heklede puter :-)

Før jeg begynner forberedelsene til kvelden, legger jeg ut denne lenken fra i går. Et svensk program om det muslimske sløret.

http://sverigesradio.se/sida/default.aspx?programid=416

Ha en fin strikkekveld!