Islamsk råd må svare på brev

 

I morgen går jeg i Prideparaden i Oslo.

Det er ikke første gang jeg gjør det. Den aller første gangen jeg gikk i paraden var i 2008. Det var få måneder etter at jeg hadde kommet ut av skapet. Jeg gikk helt bakerst ikledd en svart niqab og utstyrt med tennvæske og lighter. Planen min var å rive den svarte styggedommen av meg og tenne på den midt på Karl Johan. Det skulle være en protest mot at muslimske homofile, menn og kvinner, måtte gå med niqab som anonyme skygger, ansiktsløse og uten rett til å feire. Paraden var ikke deres, vår. Vi med muslimsk bakgrunn hadde ikke engang rett til liv og sikkerhet. Vi hadde ikke rett til egen identitet og kjærlighet. Så vi måtte gjemme oss alle i niqaber. Slik debuterte vi i prideparaden, gjennom å demonstre skam, redsel og underkastelse.

Jeg gikk noen skritt før jeg ble stoppet av to politibiler og fratatt tænnvæske og lighter. Jeg fikk ikke lov til å snu situasjonen fra usynliggjøring til fokus, fra underkastelse til protest og et symbolsk opprør. Jeg kastet niqaben i den nærmeste søppeldunken og gikk i paraden med dressen og slipset jeg hadde på meg. De andre fra Skeiv Verden gikk med niqabene hele veien tilbake til teltet i Skeiv Park.Der ble de tatt forsiktig av.

I år går jeg fremst i paraden sammen med andre hbt-aktivister og individer som blir hedret for sin innsats for saken. Jeg bør være stolt og fornøyd. Men følelsen av avmakt har ikke vært så sterk på lenge. Kanskje kom invitasjonen til å bære regnbueflagget som en påminnelse på at jeg hadde forsømt hbt-saken de siste månedene?

Jeg hadde gjennom mange år jobbet intenst og målrettet mot kriminalisering av, spesielt dødsstraff for homofil praksis i islam. Det ble mange artikler, debattinnlegg, møter, brev og telefonsamtaler. Jeg hadde gjennomført to sitteaksjoner, den ene i Oslo utenfor lokalene til Islamsk Råd Norge, og den andre i Dublin utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa.  Formelle brev med et spørsmål om dødsstraff hadde jeg sendt både til både IRN og fatwarådet  og jeg hadde etterlyst svar. Men så var det ikke mye mer å gjøre. Flere aksjoner anså jeg som verken nødvendig eller klokt. Og uten å fryse og sulte ihjel på et fortu eller utsette meg selv for drapstrusler er det ikke mulig å fange medias interesse. Å få mediene til å følge opp saken av ren humanistisk og demokratisk motivasjon er som å prøve å legge fliser på havets overflate.

IRN har konsekvent nektet å ta prinsipielt avstand for dødsstraff for homofile. Men rådet hadde gjennom en offisiell uttalelse tatt avstand fra hets og trakassering og vold mot homofile og støttet informasjonsarbeid på dette feltet. Det var med andre ord en ny fase i kampen for homofile muslimers rettigheter.

I samarbeid med Skeive filmer innledet jeg et debattprosjekt. Jeg inviterte IRN til en debatt om homofili i religionene kristendommen og islam med filmvisning 10.01.2013. Det var en mild og forsiktig formulering av tema. En representant for konservative kristne homomotstandere var også invitert. Det var altså på ingen måte tenkt å bli en ensidig debatt med klare vinnere. Lokalet som ble valgt var Oslo museum midt på Grønland. Men til tross for mange henvendelser både på epost, telefonbeskjed og SMS, fikk jeg ikke noe svar fra IRN. Det var helt stille. Og stillheten varte lenge. Jeg var ute i god tid.

Debatten fant ikke sted på grunn av sykdom. Både leder i Skeive filmer og jeg, de eneste som gjorde jobben frivillig ble syke samtidig og debatten måtte først utsettes, så avlyses. Jeg måtte likevel konkludere med at vi homofile muslimer ikke hadde kommet så langt. Jo, Skeiv Verden er etablert. Flere homofile muslimer har etter hvert kommet ut offentlig. Fem flotte individer stilte med navn og bilde i siste nummer av magasinet Blikk. Det var en fryd å lese! Men den representative organisasjonen for troende muslimer i Norge har ikke beveget seg særlig mye. Jeg kan ikke tenke annet enn at Islamsk Råd og muslimske menigheter spiller en viktig rolle. De religiøse lederne kan enten bremse en sosial utvikling eller påskynde den.

I eposten fra leder for Skeive dager sto det: «I år er temaet for Skeive dager "Individets rett". Vi som arrangerer paraden under Skeive dager ønsker derfor å invitere personer som har frontet lhbt på ulike måter gjennom å ha brukt seg selv personlig – de som har ytt noe ekstra for fellesskapet. Disse ønsker vi å ære ved å bære det store regnbueflagget i fronten av paraden».

Jeg går selvsagt i paraden i morgen. Men jeg føler at jeg ikke har noe å feire. Jeg bærer regnbueflagget for å ære dem som gikk foran og viste vei, og samtidig for å vise takknemlighet for alle som er aktive i hbt-bevegelsen.

 

IRN er verken interessert i dialog eller debatt om homofili. Men de kan ikke la være å svare på et brev. Jeg nekter å la tausheten seire, den får meg verken til å gi opp eller glemme. Jeg krever et svar på brevet som jeg leverte personlig til generalkretær i IRN, Mehtab Afsar, 26.09.2011. Ingen kan anklage homofile muslimer eller meg for å være utålmodige. Islamsk Råd og de muslimske miljøene har fått rikelig med tid til refleksjon, teologiske studier og etiske diskusjoner. Spørsmålet er ikke så vanskelig.

Har homofile rett til liv og sikkerhet ifølge islam? Ifølge dagens tolkning av den muslimske loven?

Islamsk råd kan velge mellom å svare på brevet eller møte til debatt. De kan sende svar til meg eller Skeiv verden, LLH, eller Likestillings- og inkluderingsdepartementet. De kan svare gjennom en pressemelding på egen hjemmeside. Men rådet kan ikke velge bort debatten ettersom organisasjoner i et demokrati ikke har rett til å velge å respektere noen rettigheter og utelater andre.

Jeg aksepterer ikke at rådet ikke anerkjenner homofile muslimer som likeverdige mennesker med en selvsagt rett til liv. Jeg aksepterer ikke at det politiske Norge og de humanitære organisasjonene har klart å leve med dette så lenge.

Håpet er at Islamsk Råd Norge snart viser humanisme og slik melder seg helhjertet inn i demokratiet.

 

 

 

Skyggeferden i pocket

Jeg har gleden av å meddele at min roman Skyggeferden nå er kommet i pocketutgave. Den koster kroner 129,- og kan kjøpes i alle skikkelige bokhandlere eller bestilles fra forlaget.

Fremtiden i syriske barns hender

Du har hørt om krigen i Syria. Du har hørt om voldshandlinger, voldtekter og krigsforbrytelser. Du har sett bilder av bydeler i ruiner. Og krigen fortsetter. Den trappes til og med opp med den islamistiske Hizbollahs inntreden i den blodige og kaotiske scenen. Sivile og stridende blir drept hver eneste dag. Uskyldige barn også. Og det hører du om nesten hver dag.

«Intet nytt fra vestfronten», lød det fra radiosendingen under den første verdenskrigen. Det betydde at mange hundre og tusen menneskeliv hadde gått tapt.

"Intet nytt fra Syria", melder jeg.

Jeg har dessverre intet nytt å fortelle. Men jeg vil fortelle noe gammelt og kjent.

Barn som har vært vitner til krigshandlinger kan få langvarige traumaer. For å unngå dette, må barna få bearbeidet opplevelsene sine. De må oppleve at noen bryr seg om dem, at det ikke er likegyldig for mennesker der ute i verden om de sulter i hjel, dør i en sykdom som er lett å kurere eller mister alt håp i livet. Det er kjent at en eneste god erfaring midt i en krise, der et barn opplever å være viktig og tatt vare på, kan bli en stor kilde til tro på eget verd for dette barnet.

Jeg har mistet troen på at mitt hjemland Syria kan reddes. Krigen er et faktum og den kommer til å vare lenge, frykter jeg. Men jeg kommer aldri til å miste troen på Syrias barn og deres mulighet og evne til å bygge opp det ruinerte landet i fremtiden.

For at flere barn skal være i stand til å tro på seg selv og bli en ressurs, trenger de deg og meg i dag!

Dette handler ikke om bistand, men en akutt krisehjelp til barn i dyp nød.

I den nedenstående lenken står det informasjon om hvordan du kan gi en gave som kommer frem og blir brukt på en svært god måte.

Jeg støtter Redd Barnas arbeid for syriske flyktningbarn og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Det handler ikke bare om det syriske folkets fremtid, men om vår fremtid, alle vi som bor på denne lille kloden.

 

 

 

Nettskeptikeren som blogger

Jeg har lenge vært en nettskeptiker. Det høres merkelig å erklære meg som det samtidig som jeg skriver dette innlegget og snart klikker på noen punkter på skjermen og sender mine ord ut i cyberspace.

Den moderne kommuniksjonsteknologien forstår jeg meg ikke på. Jeg er egentlig ikke redd for den, men rett og slett uinteressert. Derfor var jeg av de siste som skaffet seg mobiltelefon, og den var så umoderne at en venn måtte le da han så den. Bærbar PC tok det også flere år å skaffe, og da hadde jeg vært både masterstudent og skribent. Nå er det så vidt jeg klarer å bruke den. De sosiale mediene er et univers som jeg ikke ønsker å ta reisen til. Jeg er ikke aktiv i noen fora. Og jeg er heller ikke nysgjerrig.

Hva gjør jeg her da?!

Hadde det ikke vært for at jeg ikke fant en modig norsk redaktør som gikk med på å trykke min Muhammad-karikatur, ville du og jeg aldri møttes på nettet. Jeg ville egentlig ikke ha en blogg. En venninne som jobber i et firma for Public Relations maste på meg i tre år om å starte en hjemmeside. Til slutt ga hun opp. Men Muhammad-karikaturen måtte publiseres et sted. Jeg fikk noen til å starte denne bloggen, for selv kunne jeg definitivt ikke få det til.

Tanken var å fryse bloggen etter å ha publisert karikaturen. Men så fikk jeg ideen til et nytt prosjekt av den typen som våre redaktører ikke akkurat drømmer om å publisere. Jeg lot bloggen eksistere mens jeg jobbet med saken. Ting tar tid.

Imellomtiden har jeg blitt vant til å ha en blogg, en mulighet til å kommunisere med andre uten å gå gjennom andre ledd, korrektur og planlagte publiseringsdatoer. Å blogge er å beholde spontaniteten og de grammatiske feilene. Å skrive om noe som ikke nødvendigvis er en aktualitet. Å la deg se meg slik jeg er. Å fremme religionskritikk i den formen jeg velger. Uten redaksjonell selvsensur. Så jeg tror at jeg fortsetter å blogge.

I hvert fall en stund til.