En ny resa startar

Takk for alt, Norge!

Da jeg rev i stykker statsborgerbrevet og klippet mitt norske pass var de fleste reaksjonene alt annet enn sympatiske. Mange utbroderte om min psykiske lidelse i kommentarfelt. Kritikken min mot systemet ble sterkt forenklet. Det handlet om at en frilanser ikke klarte å leve av sine skriverier. At  jeg var en yrkesdemonstrant som forventet å leve av å skrike. At jeg er oppmerksomhetssyk. At jeg ikke hadde en retning og hadde mange personligheter i meg som kranglet sammen. At jeg drev vendettaer mot enkelte personer i Schibsted. Eller?

Definitivt ikke. Men her og nå er jeg lite interessert i å forklare noe. Forklaringen ligger i 8 års samlede produksjon: politiske aksjoner, appeller, foredrag, intervjuer, debattinnlegg, kommentarer og ikke minst en roman.

Uten å nøle kan jeg hevde at jeg har vært svært konsekvent. Jeg har hatt en stø kurs. Jeg har aldri sviktet mine idealer, og min plikt som en humanist og demokrat. Selv de mest personlige innleggene har vært nødvendige komponenter i mitt målrettede arbeid. (Les kronikken "Ansiktets betydning" i Morgenbladet).

Jeg har aldri hevdet at jeg var journalisten som ville kledd en fast stilling i en redaksjon, og heller ikke ba jeg om noe i nærheten av denne journalistens lønn (selv om jeg kanskje jobbet mer i timer, og med sjel). Jeg valgte derimot å være en ærlig stemme, bruke egen kropp og eget liv for å peke på svakheter i det demokratiske systemet og ta konsekvensen av det. Der enkelte var pragmatiske og fokuserte på problemer knyttet til minoriteter, har jeg vært prinsipiell og rettferdig. De førstnevnte fikk allierte, støttespillere, finansieringskilder, og en av dem ble statsstipendiat. Men jeg har stått helt alene gjennom alle år, og avslått tilbud som ville gitt meg bedre økonomi. Min uavhengighet som skribent og samfunnskritiker var ikke til salgs. Men systemet gikk for langt. Skulle en slik holdning koste et år som husløs, en vandring mellom ulike adresser med to barn (Den ene fikk lammelse i halve ansiktet av psykisk stress) og at det i perioder ikke var penger til mat på bordet? I Norge?!

For dem som slenger "Ta en vaskejobb!" i lettvinte kommentarer, svarer jeg: Jeg har både tatt vaskejobber og stått og solgt mine barns klær og sko på torget. Det at jeg har vært åpen om min nød var ikke et personlig rop om hjelp, men i stor grad et forsøk på å peke på feil i systemet. Med andre ord, midt i elendigheten har jeg tenkt på det demokratiske prosjektet. Og blitt misforstått, selv av venner.

Jeg har hatt det ufattelig vondt, men det er få ting jeg angrer på. Hvis tiden gikk tilbake, ville jeg tatt de samme valgene.

Jeg er takknemlig for asylet i Norge. Og selv om jeg i dag forlater landet i dyp sorg, har jeg en mistanke om at et hjem aldri forlater hjertet.

Men det er ikke slutten på historien. Jeg er forpliktet på livstid til å arbeide for en mer human verden, for større likhet og et rom for kjærlighet mellom mennesker. Tidens ondskap og store trussel er manifestert i terrorbevegelsen IS, og andre islamistiske grupper. Midtøsten gjennomgår en skjebnesvanger historisk fase der kartet kommer til å bli tegnet på nytt. Det er sjelden større behov for sekulær, demokratisk og humanistisk motstand.

IS bruker skrekk som metode, de vil at alle dissidenter hjemme og borte skal tie og la dem etablere kanskje historiens sykeste Utopia. Desto viktigere å la røsten bli hørt.

Etter dette siste innlegget, blir denne bloggen arabisk- og engelskspråklig. Jeg skriver aldri mer på norsk. Men jeg tier ikke. For det er ekstremt farlig å tie. Farlig for alle i en verden som er blitt liten.

Takk for alt, Norge!



Les min mediekritikk i fagbladet journalisten.
http://www.journalisten.no/node/42533
http://www.journalisten.no/node/42534


Det siste publiserte innlegget var å lese i Klassekampen i går. Her er teksten.

Desillusjoneringen går alltid gjennom ulike faser. I de innledende fasene er fornektelsen sterk. Så blir den gradvis svekket. Så kommer et avgjørende øyeblikk der det vakre bildet sprekker som en boble. Det var det jeg opplevde i kveld i NRKs TV-resepsjon.

Gjennom årene har jeg mange ganger henvendt meg i den samme resepsjonen, en invitert gjest til TV- og radioprogrammer. Min stemme ble ofte brukt i sendinger. Hele tiden innbilte jeg meg at grunnen til at jeg gikk gjennom den trange inngangen til Landets mektige kringkasting var min ekspertise og gode analytiske evne.

I mange år har jeg pekt på maktstrukturer i innvandrermiljøer fordi jeg ønsket å styrke demokratisk kultur og de felles verdiene. Jeg satte fyr på sløret på den internasjonale kvinnedagen. Jeg sultestreiket utenfor lokalene til Islamsk råd og krevde svar på spørsmålet om dødsstraff for homofile. Jeg forsvarte ytringsfriheten konsekvent, tegnet en profetkarikatur og malte selve Gud i en versjon av Skrik. Journalister ringte hyppig og intervjuet meg. Jeg måtte reise mellom både land, byer og studioer for å snakke om maktmisbruk og trusler mot det demokratiske systemet. Hele tiden var jeg overbevist om at den mediale interessen skyldtes profesjonell og etisk innstilling. Jeg tenkte at journalister, programledere, redaktører og mediefolk var upartiske, saklige og genuint interessert i å finne feil og svake ledd i sosiale og politiske systemer, at målet var å skape åpne og gode debatter om alt som rører seg i samfunnet. Men så skjer dette at jeg ser kritikkverdige forhold i mediene og peker på det.

Hysj!! svarer journalistene, programlederne, redaktørene og mediefolkene. Tausheten blir vondere for hver dag som går. For den begrenser ikke bare min deltakelse i samfunnsdebatten- jeg blir skviset ut. Tausheten rammer også min virkelighets- og selvforståelse. Var det ikke demokratiet det handlet om? Var jeg simpelthen med i et sirkus? Et populistisk show? Var jeg ikke skribenten, kvinne- og homoaktivisten, men innvandreren og den nødvendige ingrediensen i en vellykket salgsoppskrift?

I fire dager har jeg sittet utenfor NRK i tolv timer, i sol, vind og striregn. NRK var varslet i god tid, fem uker før aksjonen. I halvannet år før det har jeg brukt all min kraft på å prøve å sette temaet mediekritikk på dagsordenen. Men NRK-biler kjørte forbi meg til øst- og vestkanten og utenbys for å rapportere og lage intervjuer om aktualiteter. Ansatte gikk forbi meg og skiltet «NRK må tåle mediekritikk. NRK må formidle mediekritikk. NRK må drive mediekritikk». At jeg hadde formulert generell og relevant mediekritikk i to kronikker i fagbladet journalisten og Klassekampen, som ble publisert i denne uken, fikk ikke NRK eller noen andre medier til å låne meg en mikrofon i to minutter. Mediene som flokket seg rundt meg da jeg utfordret religiøs makt i en minoritet, er fullstendig fraværende og tause når jeg utfordrer deres makt. Disse fire dagene har vært en studie i hvordan et maktsystem forsvarer seg selv. Det smertet meg å se slående likheter til det islamske miljøets håndtering av min homo-aksjon i 2011. Pulverisering av ansvar. Motstand gjennom usynliggjøring, ufarliggjøring og latterliggjøring. Ingen i NRK kastet stein eller fordervet mat mot meg slik noen muslimer hadde gjort. Men maktens arroganse kjentes enda mer kvalmende og kvelende utenfor et majoritetens maktsentrum.

På Marienlyst i kveld måtte jeg endelig gi opp min drøm om tilhørighet. Jeg har tillatelse til å demonstrere alene utenfor Stortinget i morgen fredag. Jeg har skrevet på en plakat: «Hvem gransker den fjerde statsmakten?» Men jeg stiller ikke i morgen. Jeg avslutter aksjonen og reiser tilbake til Stockholm med en vond innsikt. Jeg var ikke medborgeren og skribenten. Jeg var innvandreren. Og jeg var naiv.

Manglende interesse fra mediene gir tyngde til min analyse og kritikk, gir meg rett. Dessverre. Den etisk-faglige og strukturelt uavhengige mediekritikken er nødvendig. Denne kampen må kjempes, av andre enn meg.

Det første jeg gjør i Stockholm er å søke om svensk statsborgerskap. En praktisk, juridisk nødvendighet for en som har mistet sitt eneste hjem på det europeiske kontinentet. Det norske passet mitt som ligger hos den norske ambassaden i Stockholm, kan nå makuleres. Norsk, språket jeg tenker og drømmer på, vil jeg aktivt passivisere og glemme. Det blir ingen flere tekster på norsk. Det er ikke lenger nødvendig å bruke tid på å behandle søknaden om statsstipend for meg.

Jeg vil ikke lenger ha noe av Norge. Jeg vil ikke lenger gi noe til Norge.

Oslo, 21 august 2014

Sara Mats Azmeh Rasmussen

 

  

Utenfor NRK

Nå er jeg pudding, så jeg orker ikke å skrive.
I går var det kjølig og det regnet. Jeg hadde kjøpt sko på loppemarked for 20 kroner. De lekket, og jeg frøs. I dag lånte jeg sko. Det var sol hele dagen. Jeg sitter og står på samme flekk fra 8 til 8. Så jeg ble solbrent i nakken. :-)

Sånn er livet.

Her er noen lenker i hvert fall.

http://www.journalisten.no/node/42534

http://www.journalisten.no/node/42533

http://www.klassekampen.no/article/20140818/ARTICLE/140819941/1008

God natt!

 

En liten test for norsk demokrati

Jeg ble hyllet av mange da jeg demonstrerte mot maktstrukturer blant minoritetene. Dagen jeg brant sløret mottok jeg over hundre tekstmeldinger. Ros, hovedsakelig.

På mandag innleder jeg en aksjon mot maktstrukturer i majoritetssamfunnet. Hvor stor er begeistringen blant opplyste nordmenn for et krav om gransking av eget maktsystem?

Her er mitt mobilnummer: +000000000

Alle meldinger er velkomne.

PS. Nummeret mitt er nå fjernet (26.08). Jeg mottok en eneste tekstmelding, og det var fra en venn.
Jeg overlater til deg å trekke en konklusjon.

Marching for those who can not

I Stockholm i dag

67 land kriminaliserer homofili. Kampen for frihet og likestilling er ikke vunnet.
Det er ikke lenger de store hav som skiller mellom land og folkeslag. Vi har fly, skip og internett. Det som virkelig utgjør avstanden i dag er verdiforskjellene, synet på mennesket.

Viktigere enn å utvikle raskere fly er derfor å styrke demokratisk kultur. Hjemme og borte.

Hvofor gateaktivisme? Igjen?

Er ikke det mer behagelig å sitte i luftkondisjonerte konferanserom, være med i det gode selskap, jobbe for en tankesmie?

Problemet er at dette har en pris jeg aldri har vært villig til å betale. Å ofre en del av min intellektuelle frihet og selvstendige meningsdannelse og -ytring. Bevisst eller ubevisst blir man mindre fri når man er en del av en gruppe med en agenda eller bestemte interesser. Jeg vil være fri.

Hvorfor gateakstivisme? spurte en venn på en epost. Savnet jeg en mening i livet? Var jeg sikker på at jeg ikke kjempet mot vindmøller?
Jeg legger ut mitt svar fordi jeg ikke har lyst til å skrive en forklaring på nytt. Noe redigert, og enkelte detaljer er tatt bort.

 

Noe av det du skriver er riktig. Jeg har ikke hatt noen å bryne mine ideer med. Jeg har valgt bort deltakelse i sosiale medier fordi jeg anser ulempene langt større enn fordelene. Så min deltakelse er deltakelsen til en tilskuer og lytter.  

Det er nødvendig å få en redaksjons godkjenning til å trykke en kronikk. En vesentlig del av saken er å spre kritikken min. Men det gir ingen sikkerhet i forhold til emnets gyldighet. Det verken bekrefter eller avkrefter om jeg har rett eller tar feil. Ingen kan gi en “sann” bedømming av mitt syn på tilstanden i norske medier i dag. Det er nå slik at våre tanker henger sammen med vårt verdensbilde og erfaringshorisont, våre kunnskaper og visjoner. Det er noe av bakgrunnen for at jeg kan gå til “krig” mot en mektig institusjon alene og være trygg på min sak uansett hva andre mener. Jo, kritikk rammer. Noen ganger rammer den ekstra hardt, sårer, gir smerte, angst. Men det gjelder da å huske at mennesket er eksistensielt et ensomt vesen. Ingen kan være i ens hode. Spesielt ikke i ens hjerte. 

Søker jeg en ny kamp? Jeg vet ikke. Jeg har selv tenkt tanken. Men hvorfor har jeg ventet et og et halvt år? Hvorfor NRK og Schibsted og ikke islamsk råd? Jeg tror det ligger i noe annet. At jeg vil dedikere meg selv til den samme saken, islamkritikk, men at jeg et sted på veien ble hindret av media. Dette kan gjelde for andre saker og individer og skader demokratiet, er mitt resonnement.  

Jeg ser et uheldig mønster i norske medier, og det mønsteret fins på riktig. Derfor vil jeg også sende en klage til kringkastingsrådet. Men det er ikke nok. Hvem går inn i NRKs hjemmeside for å oppdatere seg om interne dokumenter? Det må bli bråk for at kvinnen på bussen (mannen på gaten er slitt) skal få med seg de kritiske punktene for overhodet å få mulighet til å reflektere over dem. 

Du må ikke tro at det å sitte som en tigger på gaten er blitt min hobby. Jeg kan tenke meg en mye mer behagelig form for meningsytring og menneskerettsarbeid. Gjennom å få tid, ro og penger til å skrive bøker. Bøker!! Det er det jeg ønsker. Ikke gateaktivisme. Sist jeg gjorde det var jeg omgitt av rotter og uteliggere, og jeg sverget at det skulle bli siste gang. Det var nok. Men så taler jeg og skriver i måneder for døve ører. Man tar rett og slett ikke debatten. Da blir det gaten igjen for meg, og hvem vet hva som kan skje? Det er fullstendig uforutsigbart. Men jeg gjør det. Og la dem som tenker at jeg er forstyrret, gjerne tenke det og diskutere min mentale helse på nettet.

Norge og Oslo igjen. Det kan bli siste gang jeg er der som offentlig person. Jeg har meldt meg ut av norsk offentlighet, og er fortsatt ute. Dette er et unntak. Temaet som har fått meg til å "streike", bør jeg selvsagt snakke om, ellers er streiken og utmeldelsen meningsløs.

Det er en risiko for at jeg snart setter strek, noe jeg har tenkt på gjennom over ett år. Jeg vurderer å slutte å uttrykke meg på norsk skriftlig og tilhøre den norske kulturkretsen, å begynne å skrive på arabisk og kanskje engelsk.

 

Jeg orker ikke lenger å tilhøre et rikt land som behandler sine frie skribenter og forfattere på denne måten. Hele tiden har jeg jobbet hardt, og hele tiden har jeg vært fattig, noen ganger i dyp krise. Når jeg varsler systemet og sier at noe er galt, er det taushet jeg møter. Tause politikere i kulturkomiteen i Stortinget. Tause medier. Og personangrep i sosiale medier. Jo, jeg tar det litt personlig også.

 

 Jeg kommer til Oslo med en vond smak i munnen. Ikke begeistring og kjærlighet slik som før. Min tillit til Norge er sterkt svekket. Nå er det et maktsenter i majoritetssamfunnet jeg kritiserer, ikke en minoritet. Det kommer neppe til å bli en like stor nyhet som slørbrenningen.

 

Hvor intelligent er egentlig mennesket?

 

Sara Mats

 

 

Nå er det NRKs tur

I mai i fjor satt jeg to dager utenfor hovedkontoret til mediekonsernet, Schibsted, med en plakat og budskapet: "Norsk presses åndsfrihet er IKKE til salgs på den amerikanske børsen, Schibsted!".

Fra flere VG-kontorer kunne man ikke unngå å se meg sittende der med min plakat. Selvfølgelig tok ingen heisen ned for å intervjue meg om protesten mot VGs eiere. For NRK må reisen fra Marienlyst til Apotekergata ha virket lang. Det dukket ikke opp noen journalister fra andre medier heller, selv om de var tipset. Det var bare Journalisten.no som forsto sin journalistiske oppgave den gangen.

Både før og etter det har jeg prøvd å sette mediekritikk på dagsordenen uten å lykkes. Ikke fordi jeg var en dårlig formidler eller fordi jeg hadde en dårlig sak. Jeg har gode argumenter, men det har aldri handlet om det, argumentenes gyldighet og kvalitet. Det handler om makt og interesser. Og idealisten som nekter å alliere seg med noen parter og bare presenterer argumenter, måtte derfor tale og skrive for døve og blinde. Ingen interesse, altså.

Derfor bestemte jeg meg nylig for å gjennomføre en sitte-aksjon for mediefrihet og mediekritikk, utenfor NRK og Stortinget, en sammenhengende aksjon over mange dager. Det skulle starte i går mandag. Terrortrusselen fikk meg til å utsette det. Noe annet ville vært hensynsløst.

En ny dato for aksjonen er den 18 august. I motsetning til tidligere aksjoner varsler jeg i god tid. Med så dårlig erfaring som den jeg har fått det siste halvannet året med en media som nekter å granske sin egen institusjon eller ta kritikk alvorlig, tror jeg ikke at noen medier kaster seg ivrig over denne nyheten. Å skape et overraskelsesmoment er ikke viktig for meg lenger.

På grunn av en lite hyggelig kommunikasjon med NRK, som jeg kontaktet for å få grunneierens tillatelse, har jeg besluttet å sitte utenfor eiendommen i Marienlyst. Dette selv om jeg får tillatelse i begrenset tid. 

Jeg sender snart en klage til kringkastingsrådet, og forklarer også aksjonen gjennom en kronikk eller to som jeg tilbyr NRK-Ytring og journalisten.no

Det handler ikke lenger om frilansernes arbeidskår og dumpingshonorarer. Til tross for at denne saken er svært viktig, er den liten i forhold til hva medienes vegring mot å ta opp temaet representerer av maktmisbruk.

Den fjerde statsmakten ha ingen makt over seg. Men den bør ikke bli en allmektig guddom.
Derfor denne aksjonen.

Grieg i Damaskus

Det har regnet i ettermiddag. Skogen begynner å bli en tett samling av skygger. Musikken blander seg med lukten av våt bark, av minner fra en het ettermiddag i Damaskus.
Jeg ville spille Grieg. Men pianoet hjemme hadde vært stumt lenge. En venn fra konservatoriet hjalp meg å tolke notene. Mine fingre danset igjen over tangentene. Dvergenes dans. Solveigs sang.

Musikken fylte den tomme salen og korridoren. Døren ble åpnet på gløtt. Jeg fortsatte å spille.
"Du spiller så bra! Spiller du Grieg?".

Den fremmede fra Syria spilte en norsk klassiker på en folkehøyskole i Bergen. Hun kunne ikke språket. Hun kledde seg rart. Hun oppførte seg merkelig, iblant latterlig. Men i en skolefest spilte hun en kjent melodi.

Det var siste gang jeg spilte piano. Det hadde aldri vært en lidenskap å spille. Langt ifra. Det var en lidelse. Jeg var ikke skapt for å produsere musikk. Men på den tiden var det viktig å mestre språket som erstattet ordene. Jeg var desperat etter å finne et språk. Å finne en plass i det nye landet. Og Grieg ble en nøkkel.

Men når jeg hører på Peer Gynt nå, ser jeg ikke Bergens fjell og fjorder. Jeg ser et bilde fra Damaskus. Et rom møblert med damaske møbler med vakre treskjæringer og silketekstiler. En kveldssol som synker langsomt i horisonten. Lukten av kanelte. Og min irritasjon over hvor mange ganger jeg bommer på samme sted i det krevende stykket.

Tiden da jeg var barnslig forelsket i den lille uskyldige nasjonen er kanskje, dessverre, over. Jeg ser nå en bortskjemt nasjon som ikke lenger kan begripe Hamsuns sult, Bjørnsons vrede og Ibsens visjoner. Jeg ser en lat nasjon som synes å hvile i en illusjon om å ha nådd fjellets topp og veiens ende, som lever av gjentakelser og festivaler og minner over den tiden da ideer ble skapt, livet ble levd og nasjonen fikk vinger.

Men hva hjelper det å ha vinger når flyving synes å være en fjern tanke?

Hva har min nasjon i dag? Hanne Ørstaviks notoriske opptatthet av sex. Karl Ove Knausgårds beskuelse av verden gjennom egen navle. Storheter som forteller om en nasjon i doven narsissisme.

Heldigvis er skogen like mystisk i dag som på den tiden man lette etter en retning. Det gjelder å vandre uten kompass, bort fra festivalenes kataloger og kulturprogrammenes fattigdom.

Jeg hører på Grieg. Musikken får meg til å glemme. Og til å huske.

Fuck you russisk og amerikansk etterretning!

Når jeg en sjelden gang skriver noe i bloggen som jeg ikke vet hva jeg vil med, ser jeg ufrivillig kartet over lesere.
Hvem leser mine fortvilte meldinger i Russland og USA?
Idioter som tror at menneskers tanker kan analyseres og arkiveres i stumme mapper.

Idioter.

Å Syria!

Så fjern er du, Syria. Så fjern! Og samtidig så nær.

Jeg røyker vannpipe på min uteplass i Bromma, i Sverige. Røyken bringer minner, lukter, scener.
Iblant lurer jeg på om røykingen bare handler om det. Om å reise i en tåke til landet der alt startet. De første skrittene, den første opplevelsen av angst og det første skremt skysset.

Å Syria. Du er blitt til ISIL, bomber, flyktninger og nød. Men heldigvis kan aldri et land bli til et mediebilde. Og aldri kan et land bli fanget i en kort historisk epoke.

Den lille røykskyen som jeg prøver å omgi meg med er et lite bilde av deg. Det som var.
Og en drøm om det som kommer. En drøm om en blå himmel.

En ny tid.

Jeg er en fremmed. Så lenge tåken er mitt hjem, er jeg en fremmed.
En eksistens i grenselandet.

Er norske medier virkelig frie?

I april var SKUP, Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse, vert for journalister fra Brasil, India, Nepal, Syria, Ukraina, Pakistan, Costa Rica og Jemen. Temaet var manglende frihet for medier i disse landene. I konferansen var søkelyset satt mot de klare tilfellene, verstingene, de andre. Medienes vilkår i Norge ble ikke viet en tanke, ett ord, verken i denne delen av den tre dagers lange konferansen eller i den hjemlige delen av programmet. Der var mulig korrupsjon i norsk idrett et av temaene.

Slik er det. Mediene i Norge er ganske frie. Journalister og fotografer kan jobbe uhindret av politi, milits- og mafiagrupper. De kan ta opp hvilket emne som helst. De gransker idrett, retter anklager mot topper, stiller dem til veggs. Og SKUP følger opp, feirer pressefriheten i Norge. De inviterte internasjonale gjestenes funksjon er å gi oss nordmenn mer selvtilfredshet.

Slik er det. Mediene i Norge er ganske selvtilfredse. De gjør jobben sin på en glimrende måte. Nå har samtlige redaktører jammen fortjent en lang ferie. Men en sak er blitt glemt.

Mediene har glemt å granske mediene.


Før noen år siden var markedet delt mellom ulike aviser med klare ideologiske og politiske/ livssynsmessige profiler. De var borgermedier, og definisjonsmakten var spredt. Tendensen de siste tiårene har vært en maktkonsentrasjon. Et mediekonsern, Schibsted, har vokst så mye loven tillater ved å eie 33,3 % av markedet. Samtidig er små og mellomstore aviser gjennom krisen med stupende opplagstall og konkurransen med en pengemaskin (Schibsted) blitt mer gevinstorienterte. Medier har gått fra å være borgermedier til å bli konsumentmedier. Fra demokratiets fremste agenter til børsens snille tjenere. I tillegg eksporterer konsernet Schibsted nå ledere til flere mediale og kulturinstitusjoner som NRK, norsk presseforbund og Fritt Ord for å nevne noen få eksempler.

Men det har vel ingen betydning?? 

Hvilken journalist går i dag med sin diktafon og kamera til konsernsjef eller en annen leder i Schibsted for eksempel og stiller harde spørsmål? Av typen som ble stilt for idrettslederne? Det må være en journalist som har lyst til å skifte yrket etter et siste idealistisk oppdrag. Mens vi venter på vedkommende bør vi stille spørsmålet:

Er norske medier virkelig frie? 

Schibsteds urovekkende dominans og innflytelse er blitt så vidt nevnt i forbifarten i Dagsnytt Atten i forbindelse med å hilse et par medieledere velkommen i nye mektige stillinger, rett fra gigantens kontorer. Det var det. Saken var ikke verd en eneste debattrunde. Det minner meg om noe jeg har lest i en bok om media i USA. Der er det få markedsgiganter som i stor grad styrer hva folk flest får av informasjon. Og bekymringer ikke minst!  

Oppskriften er følgende: Saker som kan virke skadelig på eiernes økonomiske og politiske interesser tas sjelden opp. For å unngå kritikk mot denne typen seleksjon, nevnes slike saker i en artikkel eller radioprogram, i forbifarten. Men de lange kommentarseriene og brede debattene i beste sendetid handler ikke om dem. Slik kanaliseres den offentlige oppmerksomheten bort fra det ubehagelige for medias ledere og eiere, samtidig som man i redaktørstolen beskytter seg mot anklagen om seleksjon basert på eiernes interesser. 

Dette har jeg skrevet flere ganger om tidligere. Det er ikke noe nytt. Det som har fått meg til å skrive igjen er heller ikke nytt. Et brev fra skatteetaten og et spørsmål: Har du glemt oss?

Nei, sannelig ikke! Jeg har ikke glemt skatten min.

Jeg har tenkt på den nærmest hele tiden helt siden jeg fikk skjemaet for selvangivelsen og den grønne heften for privat næringsdrivende. Men skatteetaten har ikke fått noe tilbake fra meg. Fordi denne privat næringsdrivende, som ikke kategoriseres innenfor næringer som gir økonomisk overskudd, har ropt varsku om medienes mangel på selvgranskning i ett og et halvt år uten å få noen respons. Verken fra politisk eller medialt hold.

Dermed har Staten Norge, representert ved dagens valgte politikere, ingen rett til å kreve skatt av meg eller andre frilansere inntil videre.

I ubestemt tid streiker jeg og sender ingen refleksjoner om høyst relevante temaer ut i offentligheten, eksempelvis borgerkrigen i Syria, ISIL og opprettelsen av en kalifat, nominasjonen av Snowden til Nobels fredspris og debatten i Human-Etisk Forbund. Jeg er taus om alt annet enn min aksjons tema. Det sier seg selv at en frilanser streiker alene. At det tydeligvis ikke har noen effekt blåser jeg i. Jeg følger prinsipper, ikke en kalkyle. Det vil si at jeg kan føre en kamp selv om jeg tror at jeg kommer til å tape.

Min skattnekt for 2012 og 2013 er en del av aksjonen. Som fri skribent og samfunnsdebattant er det min plikt å peke på enhver urovekkende utvikling jeg ser i det demokratiske spillet og samfunnet for øvrig.

Hvis mediene daglige helter som ser alle steder, bortsett fra egne hus, etter noe å granske, fortsetter å lukke ørene for min kritikk, skal jeg snart sørge for at de i det minste ser. Hørsel er heldigvis ikke den eneste kommunikasjonssansen hos oss mennesker. Heller ikke er offisielle medier den eneste kommunikasjonskanalen til offentligheten. Vil ikke NRK ta opp temaet, ja vel, da vil kanskje mange nok drosjesjåfører spre mine bekymringer til borgeren på gaten. (Journalister som kjeder seg i agurk-redaksjonene kan tenke på denne gåten)

Min frilanseraksjon fortsetter. Resignasjon var bare en del av løpet, en helt naturlig del av et ensomt løp. Når aksjonen en dag avsluttes, skjer det etter nøye rasjonell vurdering, ikke i et fortvilt øyeblikk.

Jeg erklærer fortsatt sivil ulydighet og jeg betaler ikke skatt frivillig. Byråkratene i skatteetaten kan spare seg for arbeid, og ta en snarvei gjennom å sende regningen til sine kollegaer i kemnerkontoret. Be dem siden om å sende meg en samlet regningen for de to siste årene, som jeg gledelig sender videre til konsernssjef i Schibsted.

Stakkars dere tusen syriske flyktninger som har havnet i Norge!

Det finnes en politiker i Norge som er såpass uforskammet og dum at han velger å sitte på DagsnyttAtten og andre medier og argumentere for at Norge gjør nok når det, som et av verdens rikeste og mest privilegerte land, tar imot 1000 syriske flyktninger.
Ikke overraskende hører han til Fremskrittspartiet.

Smak på tallet, du. 1000 flyktninger. Fra et land med 22 millioner som er rammet av århundrets største humanitære katastrofe. I en region som koker av vold, sekterisme og fanatisme. I et sted i verden der sivile har lidd enormt, der barn er blitt frarøvet sin fremtid, der sykdom og skade, sult og nød er blitt en normalitet.

Under Solbergs regjering får altså 1000 individer plass i det langt utstrakte landet med fjorder og fjell, bygder og byer, gater og torg. Hele det unike landet med nobelinstituttet, som er blitt tildelt æren av å dele ut verdens gjeveste pris og sende fredskonserten til alle hjørner av kloden. Det er her fra det gode landet at artister fra Nord og Sør og Øst og Vest synger av full hals om fred og kjærlighet og godhet og utstrakte armer og menneskelig brorskap og evig harmoni, det er fra Oslo budskapet om hvordan alle skal leve sine liv og oppføre seg og elske sin neste, sendes. Gjennom konserter, pressekonferanser, bistandshjelp og diplomatiske bud. Med ord, ord og ord.

Og hjerteløs avstand. 

Når festen er over, talene er lest opp og flere nok har applaudert for de gode nordmennene og deres unike humanitet, kommer hverdagen, møtene i kommunene, regnskapene og vulgære ord fra partier som dyrker egoisme. Og det finnes et sendebud som formidler hverdagens "vanskelige" regnestykke fra de trange kommunene.

Og 1000 syriske individer som er uheldige nok til å havne i fredslandet Norge.
 

Jeg betaler ikke skatt

Skatten for 2012 på 60 000 kroner nekter jeg å betale. Skatten for 2013 bør være mye lavere siden det var boksalget i 2012 som hadde gitt meg den gedigne inntekten! Hva kan det komme på i år etter alle artikler, debatter, foredrag og reiser i fjor? 30 000-40 000? Sikkert ikke mer enn det.

Det presise tallet kommer jeg ikke til å bruke tid på å regne meg til. Jeg leverer heller ikke selvangivelse og jeg betaler ikke skatt.

Så lenge politikerne går en lang sving rundt akutte problemstillinger i medie- og kultursektoren (Her er det spesielt pinlig for Arbeiderpartiet og den nye "mangfolds"prinsen, Jonas Gahr Støre), og så lenge de aksepterer slavelønn for frilansere, kommer jeg til å fortsette å ignorere embetsverket og norsk skattelovgivning.

Å nekte å betale skatt i en slik kontekst er det eneste moralske valget. Fra min mindre privilegerte utkikkspost ser jeg hykleriet og vil ikke være en del av det.

NRKs Eriksen er for liten for oppgaven

Jeg avslutter frilansaksjonen uten å ha oppnådd noe. Makten i store mediehus vant.
Når den tid kommer og jeg blir straffet for skattenekt, er jeg å anse som en simpel kriminell.

Avslutningsvis gjentar jeg at samtlige NRK redaktører er feige og usolidariske og anklager kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen for kameraderi og svik mot sin oppgave.

Det at frilansernes sak ikke ble løftet opp av mediene er en ren skandale. Dette viser svakheten i norsk demokrati. Kort tid etter en storartet hyllest til det nordmennene har utrettet, er det en grunn til ettertanke. I NRK er det en grunn til skam!

I natt blir jeg uteligger

Vi satt på café Christiania for en stund siden.

- Du er usedvanlig ærlig, sa han. Det er nesten sjokkerende for oss nordmenn. 

- Ja, svarte jeg.

- Handler det om en kulturell forskjell, spurte han.

- Delvis, svarte jeg.

 

Finnes det en tydelig grense mellom en genuin ærlig holdning og selvutlevering? Undret jeg i mitt stille sinn.

Med en offentlig profil følger en uskreven regel om tilbaketrekning. Dette gjelder spesielt for personer som ikke jobber i underholdningsbransjen. Der er det snarere en fordel å by på seg selv, få oppmerksomhet, og slik skaffe mer penger fra salg av plater, krimbøker og nye oppdrag.

Min ærlighet skaper ubehagelig stillhet. 

I dag grubler jeg rundt kausalitet. Hvor starter en prosess, i hvilket ledd, og hvor mye ansvar ligger i hvert enkelt ledd? Når jeg i natt ligger på et saueskinn og betrakter stjernehimmelen, kommer jeg til å gruble videre. Dessverre. Disse tankene er ikke noe man ønsker å gå rundt med, men de er der.

Hvordan ble jeg en uteligger? Var det Schibsteds utnytting? NRKs vegring mot å gi plass for en viktig debatt om frilanseres situasjon og min reaksjon med utmeldelse av offentligheten og følgelig arbeidsløshet?

 

Vi sto på kjøkkenet hos ham. Jeg var rasende og gikk frem og tilbake.

-Det er din feil, Sara Mats. De som er frilansere har arvet en leilighet, en liten startkapital, har foreldre som hjelper dem, samboere som tjener normalt eller godt og betaler felles regninger, eller så jobber de ved siden av, sa han. Hvordan tenker du egentlig? En innvandrer uten nettverk, et gjeldsoffer, og du satser 100 % på oppdragene og det dere kallet. Helt urealistisk!

Jeg stoppet og så ham i øynene i noen sekunder: Fuck you! sa jeg.

 

Kausalitet er interessant. Fordi det ikke finnes et klart startpunkt. Fordi leddene og sammenhengen mellom dem gir et stort tolkningspotensiale, og mange etiske spørsmål. I dette tilfellet, sosial- og kulturpolitiske spørsmål.

En bonde med et lite gårdsbruk på Vestlandet og en drøm om å drive det, tok bussen i dag til Oslo og sluttet seg til de store bondemarkeringene der. Bondeorganisasjonene er svært misfornøyde med regjeringens jordbrukspolitikk. Hvem sier til bonden med det lille gårdsbruket at det er et urealistisk prosjekt å følge drømmen, at det er hans personlige problem at han ikke hadde arvet en formue, eller har valgt en samboer som er lege eller IT-ekspert og som i tillegg er villig til å betale felles regninger, at det er hans feil at han er for stolt og insisterer på å betale sin del av regningen? Hvem sier til ham at han ikke har rett til å velge livsvei og forvente å kunne overleve økonomisk i et rikt land? At hans ønske om å drive bærekraftig og levere varer med kvalitet og et originalt preg er illegitimt? At han må nøye seg med en kassejobb på gigantiske ICA?
 

Når det er flere nok som samler sine tropper og protesterer, blir saken legitim og dekkes bredt av mediene. Makt, muskler og traktorer. En god sak er det også. Jeg støtter kravene til bøndene og heier på dem. Men ser vi snart frilansere utenfor Stortinget med bånd på munnen, svart teip på kameralinsene og PCene, og dagsaviser som er halvfulle med tekst og bilder? Nei. Er det fordi de har en mindre god sak enn bøndene?

Hver frilanser dyrker sin egen lille mark. Det finnes ikke en samlende organisasjon. Derfor er det levende eksempelet på hvor dårlig det står til et av få virkningsfulle midler for å skape oppmerksomhet. Regjeringens kulturpolitikk er sammenlignbar med dens jordbrukspolitikk. Den ideologiske røde tråden er godt synlig. De store konsernene som sluker markedet, de små og originale som blir skjøvet ut i hard og urimelig konkurranse. Det som produseres er billigere, men smaks- og næringsfattig mat.  
 

Jeg satt med knyttede hender under bordet. Det lå massevis av papirer som hun gransket, saksbehandleren som skulle vurdere om jeg hadde rett til sosial stønad. I tausheten som rådet tenkte jeg på hvor urimelig det er å kreve så mye dokumentasjon. Krav til dokumenter fylte to A4 ark. Et dokument for hver linje. Og kravene blir ikke myknet opp når søkeren kommer rett fra en selvmordsreise og trenger å anvende sine krefter på terapi, jobbsøking og jakt på leilighet, ikke å kontakte skattemyndigheter, banker og andre etater i to land.

-Du får vedtaket om et par uker, sa hun og viste meg ut.

Det hadde gått fire uker allerede siden jeg søkte om krisehjelp og forklarte at jeg trengte hjelp i maks åtte uker. Jeg skulle jo ta en hvilken som helst jobb.

To uker senere kom avslaget. Og sjokket. For jeg kunne ikke tro at det var mulig. Vedtaket er feil, men av hensyn til privatlivet går jeg ikke inn i detaljene.

Jeg havnet på akutten igjen, så ble jeg flyttet til lukket avdeling 24. Igjen. Så kom jeg ut og skrev en epost til de svenske sosiale myndighetene der jeg ytret min ærlige mening på en særdeles krass måte, men uten å banne. Jeg banner heldigvis bare privat. Unntakene er Marie Simonsen og Knut Olav Åmås som begge fikk høre en rad banneord på både norsk og engelsk. Det handlet om samme sak som får meg til å bryte tausheten min, frilanserne.

I dag var jeg på et jobbintervju. Jeg søkte om en jobb innen hageservice i regi av et privat selskap som leverer rydde- og rengjøringstjenester til private hjem. Timelønnen er 111 kroner. I morgen skal jeg sende flere jobbsøknader. Jeg må også henge annonser der jeg søker en hybel i andre hånd. Det er umulig å få en førstehåndskontrakt, og uansett må jeg ha jobb og inntekt for å få tak over hodet. Taket og veggene jeg forlater frivillig i kveld har fortsatt plass til meg. Her finnes mine barn. Men også deres far.

-Frilanserne klarer seg fint, sa han. Det er du som er et spesielt tilfelle, Sara. Innse det.
-Kanskje, svarte jeg.

Det er alltid vi som er nakne som avslører systemenes feil og sårbarhet.

Takk Norge

17 august 1995 var Norge en fremmed planet. I dag, nesten et halvt liv senere, er Norge det eneste hjemmet. Det kjente. Det trygge. Det gode. Som jeg savner.

Jeg elsker dette landet.
Jeg elsker det.

Takk Norge. Takk. Takk likevel

PS.

Jeg har lovet å holde kjeft. Men jeg har en viktig PS.

Jeg er henrykt over dagsrevyen/ NRKs reportasje om avstemning om homofil vigsel i kirkemøtet. Cirka en tredjedel av medlemmene i kirkemøtet har altså nektet å fortelle hvilket standpunkt de har stemt på, ja eller nei. Deres navn, bilder og noen av deres uttalelser ble presentert i reportasjen. Professor Frank Aarebrot (En akademisk perle i dette landet) har kommet med en skarp, intelligent og humoristisk kommentar. Statsminister har pekt på at det er problematisk ikke å vite hvor alle medlemmer av kirkemøtet står med tanke på den videre demokratiske prosessen. Øivind Benestad fikk komme med en kommentar. En forsvarer for retten til å holde synet sitt på kontroversielle spørsmål hemmelig slapp til også. 

Profesjonelt. Opplysende. Informativt. Elegant. Et herlig eksempel på medienes demokratiske rolle. Bravo NRK!! Jeg er nesten fristet til å si: Halleluja! 

All ære til alle NRK-journalister og redaktører og lydansvarlige og kameramenn og alle andre som har bidratt i denne reportasjen! 

http://www.nrk.no/norge/nekter-a-rope-hva-de-stemte-1.11670759

 

 Og en dyp sukk... 

Hvorfor har NRK aldri klart å lage en lignende, eller ikke-lignende, ikke like bra, hva som helst kvalitet, altså en reportasje om mediekonsernet Schibsted gjennom økende kommersialisering, økt verdi på aksjene i børsen samtidig med masseoppsigelser og økt bruk av underbetalte frilansere? Og hva disse tendensene innebærer for journalistikkens frihet og kvalitet?

 Hvorfor klarer ikke NRK å følge en svært viktig presseetisk regel?

 Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

 Dette punktet om medienes samfunnsrolle er hentet fra Presseforbundets etiske regelverk. Det kan være nødvendig for mange NRK-medarbeidere og ledere å lese gjennom det etiske regelverket en gang til i påskeferien.

 http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten

 
PS. Min henrykkelse skyldes ikke sakens innhold og mitt positive syn på homofili. Det er en ren og skjær glede over god journalistikk, over å se et så tydelig eksempel på at jeg befinner meg i et genuint demokrati.
Jeg har sluttet å sende epost til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Kan ikke noen der ute som ønsker å gjøre en god gjerning i disse hellige dagene tipse ham om denne bloggen? På forhånd takk!

PS2 Nå holder jeg kjeft. Ingen vits å gå på denne siden mer. Den dør i natt.

PS3 ... og oppstår ikke om tre dager....

 

Syria-reisen skjedde under psykose

Jeg leser de siste innleggene mine på nytt. Tenker.
Dette må være forvirrende for folk. Jeg skylder dere som leser noen flere ærlige ord.

Det er ikke noe tvil om at min seneste reise til Midtøsten med hensikten å krysse grensen til Syria ikke var fornuftig, heller ikke en adekvat respons på utfordringene jeg har møtt som frilanser og forfatter. Forklaringen på disse handlingene er at de skjedde i et manisk intervall hvor jeg i tillegg var lettere psykotisk. Hadde jeg fortsatt mot grensen, kan dere være sikre at dere ikke villet lest disse ordene i dag. Som en krass regimekritiker ville jeg ikke overlevd et møte med regimets soldater og sikkerhetspoliti.

Jeg hadde lenge nektet å ta medisiner, drakk vin i stedet. Hjemlengsel og fortvilelse over det som skjer i Syria blandet seg sammen med frustrasjon over hvordan det norske samfunnet behandler sine frilansere, feige medier og en Public service som investerer mer i underholdningsprogrammer enn i å dekke saker om arbeid for menneskerettigheter. I et hode som er rammet av mani, gikk tanker og følelser på kryss og på tvers og konklusjonene ble ikke spesielt gode.

Det er en del av livet, mitt liv.

Jeg har nylig begynt på en ny medisin og går også for tiden på antabus. Jeg skal klare å komme ut av misbruket og unngå å havne i dype daler og intens mani.

Sykdommen min forklarer noen handlinger som overskred grensen for det normale og rasjonelle. Men kritikken som jeg har fremmet, enten det gjelder frilanseres kår, strukturelle hindringer i medie- og kultursektoren og medienes taushet i saker som gjelder kritiske forhold i medieinstitusjoner, er legitim og viktig.

Min opplevelse av utenforskap og fornedrelse er reell. Min protest mot å bli nektet å følge et kall og ha et yrke som jeg har valgt, og som jeg har kvalifisert meg til, er ikke bare personlig. I et demokratisk og rikt velferdssamfunn er det ikke akseptabelt at ikke-vestlige innvandrere med et dårlig økonomisk utgangspunkt ikke får adgang til kultur- og mediesektoren. Jo, døren står vidåpent, men det nytter ikke når man ikke kan betale inngangsbilletten.

Jeg har jobbet hardt for å nå målet mitt, å kunne leve av og for å skrive, men har likevel mislykkes. Ved å gi fra meg passet, vil jeg markere at dette er uakseptabelt. Det er ikke en demokratisk, rik og sivilisert nasjon verdig å henvise kompetente og talentfulle skribenter til vaske- og kassejobber. I denne handlingen finnes ikke et snev av sykdom eller galskap.
Å holde tre individer moralsk ansvarlige for at situasjonen er slik for meg og mange andre, er også rimelig. Det samme gjelder for å nekte å betale skatt for min høyeste inntekt på kr 265.000. Og jeg insisterer: dette er ikke personlig. Det er politisk. Det er solidarisk.

Jeg er ute av offentligheten. Det er en rasjonell avgjørelse. Iblant kan en debattant tjene samfunnet gjennom å være taus, dra seg tilbake. Mine ord har ikke ført til noe. Jeg håper at min taushet blir en vekker for noen. Jeg blir ikke bare taus. Jeg boikotter norske medier, jeg prøver for første gang å ha et liv i Sverige.  

Vil Norge ha min og andre viktige stemmer, bør man betale inngangsbillettene våre. Skape mer rettferdighet og like muligheter. Gjøre det mulig å være frilanser og kulturarbeider for dem som starter med nullkapital, men glødende lidenskap og interesse.

Nå blir det stille. 

En gang var jeg snill og sjarmerende. Og frisk

NRK tok endelig opp saken om frilansernes situasjon, et helt år etter at jeg prøvde å sette den på agendaen.

Jeg ble som Schibsted-frilanser skjøvet utfor stupet. Prøvde å dø i fallet, døde ikke, klatret opp og brettet opp ermene og kjempet for alle andre frilansere, og samtidig for alle norske borgeres rett til denne demokratiske og kulturelle ressursen. Et helt år har jeg mast i alle kanaler og brukt energi og krefter og grått og fortvilt. Frilansinitiativet har jeg selv bestilt, sparket i gang.

Ansatte journalister, kommentatorer og redaktører har lukket ørene gjennom et helt år. NRK har aldri nevnt saken, før i dag, et lite innslag på KulturNytt, en nyhetssak, ikke debatt. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Frilansjournalistene lanserer en mangelfull rapport. Da går det an å lage en liten sak om det, og slik kunne senere hevde at: jo, NRK har tatt opp saken om frilanseres arbeidsvilkår.

En frilanser som har betalt en høy pris for å sette saken på agendaen, ofret private og lite smigrende detaljer om sin tilværelse for å sette saken i perspektiv, gjort seg upopulær gjennom å krangle med redaktører og journalister som ikke har viet saken oppmerksomhet, aksjonert utenfor hovedkontoret til Schibsted for norsk presses åndsfrihet og de frie stemmene, sendt brev til stortingets familie- og kulturkomite, et brev til kringkastingssjefen og flere, hun er derimot ikke interessant å intervjue eller invitere til debatt. Det har ikke vært anledning gjennom et helt år. Tiden ble aldri riktig. Kapasitet manglet etc.

Å formidle mine synspunkter i et av NRKs mange programmer er ikke interessant. Og verken NFF eller Frilansjournalistene har tatt kontakt med meg eller invitert meg til lanseringen av rapporten.


I en kommentar til min ytring i NRK nett (kan leses i innlegget under) skriver en frilanser:

"Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men har gitt opp som frilanser. Prisene blir presset så kraftig ned at det går på helsa løs. I tilegg bør man helst ha en økonomi utdannelse for å klare å drive for seg selv. Jeg synes det ville være umåtelig trist om du forsvant fra norsk offentlighet".

Jeg sukker tungt, min kollega som jeg aldri har møtt. Jeg har noe å si deg. Noe på hjertet.

Det er mye som er blitt røvet bort fra meg. Ikke bare mine beste artikler, beste saker og beste år. Men fremtidsmulighetene mine også. Schibsted har sugd ideer, tekster og livskraft ut av meg for en slavelønn gjennom seks år. Seks år med en inntekt på maks 100 000 netto (265 året med boksalg) gjør noe med en persons økonomi, og minusene blir neppe pluss. Særlig når helsen er svært svekket som følge av usikkerhet, uro, mangel på trygge rammer, frustrasjon, ensom tilværelse uten møter, veiledninger, å oppleve at jeg hørte til en redaksjon, et tidsskrift, noen redaksjoner, noe!. Og en vedvarende opplevelse av å være rammet av en grov urett. Det tærer på helsen.

 Kampen jeg har valgt å føre på vegne av frilansere, var uselvisk, ærlig, prinsipiell og med de beste intensjonene. Men prisen ble umenneskelig høy for meg. Min kamp startet ikke som et personlig oppgjør, men nå begynner jeg å tvile. At jeg ikke er blitt hørt eller vist respekt gjennom et år har skapt sinne i meg. Nå er det blitt personlig, og dermed er jeg ikke lenger skikket til å fronte saken. Ikke at jeg egentlig ble gitt anledning eller en mikrofon i to minutter. Det skjedde ikke.

Kunsten og idealismen trenger en jord å vokse i. Kreativitet dør når den blir plantet i tørr sand, utsatt for vind, storm og uendelig ensomhet, og svik.

Jeg synes også at det er umåtelig trist at jeg forsvinner fra norsk offentlighet. At jeg sitter igjen med følelsen av tap og sorg. Jeg gir norske politikere, ledelsen i Schibsted-konsernet og medieledere, inkludert redaktører i den brede pressen, det moralske ansvaret for at jeg nå gir opp. For at jeg istedenfor å leve et normalt liv, smile for barna mine og gi norsk offentlighet tekster og bøker og ord, nå forsvinner fra offentligheten. Forsvinner.

Jeg ville ikke overleve. Jeg ville leve. Som forfatter.

Endelig kommer NRK på banen

NRK legger trolig denne kronikken på siden snart. Men konsernsjefen er fortsatt taus. Og NRK har gjennom et helt år ikke tatt opp saken om frilansernes vilkår eller mediekritikkens vilkår i Public service. Med andre ord er jeg ikke imponert. Og siden jeg ikke er blitt gitt en grunn til å stole på landets uavhengige mediegigant, så legger jeg ut teksten også.

http://www.nrk.no/ytring/a-representere-de-frie-1.11656790

Årets lønnsoppgjør er godt i gang. I går kom partene, Norsk industri og Fellesforbundet frem til enighet etter å ha forhandlet 18 timer i overtid og ble hjulpet av riksmekleren. Utenfor forhandlingssalen i Thon Opera hotell i Oslo sto journalister og meldte gjentatte ganger, spesielt i NRK, i alle sendingene som var mulig å putte nyheten inn i, at ja, nå pågikk forhandlingene fortsatt, og nei, reporteren hadde fortsatt ingen flere opplysninger enn sendingen før, og sendingene før det. Men det var en såpass viktig nyhetssak at norske seere og lyttere måtte bli servert det i direkte sendte intetsigende rapporteringer gjennom dagen.

Nå er disse forhandlingene avsluttet, og lønnsoppgjøret ble på 3,3. Ja, i pluss. Selvfølgelig. Nå går ballen videre til to motparter, Kommunale ansatte og Kommunesektorens organisasjon. Snart går også startskuddet for nye yrkesgrupper, og journalister samler seg ved nye forhandlingslokaler og rapporterer jevnlig. Prosessen ligner på et årlig evenement, en maraton på et løpebånd av norske sedler. Spenningsnivået kan være høyt, til tross for at mekanismene som driver prosessen frem og spillereglene, samt resultatene stort sett er kjent.

En bedre illustrasjon på norsk konformitet finner man neppe på denne tiden, eller for så vidt andre tider av året. Vi organiserer oss i fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og overlater styringen, navigeringen og plassen foran Radio- og TV-mikrofonene til valgte representanter. De formidler våre behov og krav. Eventuelt kan de gi grønt lys for streik. Alt dette er godkjent. Helt i orden. Karakteristikker som «grådig», «usolidarisk», «selvopptatt» blir ikke brukt, rett og slett fordi de mest egner seg som personkarakteristikker, og her har vi personer som representerer en slags allmenn vilje i gruppen, ikke seg selv.

 Det siste året har det pågått en kamp for en yrkesgruppe som ikke har fulgt disse godt regulerte linjene. Yrkesgruppen er nemlig ikke-organiserbar. Frilansere er per definisjon privat næringsdrivende, men de færreste av dem ligner etablerte selskaper. De fleste er blitt presset til å etablere enkeltmannsforetak fordi de ikke får fast ansettelse i en bransje som driver ekstrem slanking. På den andre siden står motpartene: gigantiske mediekonserner, store mediehus og private og kommunale kulturinstitusjoner, for å nevne noen, uten reelle utfordrere eller noen form for press. Mediale og kulturelle produkter blir kjøpt for dumpingpriser.

I fjor nådde jeg grensen. Nei, ikke fattigdomsgrensen. Den hadde jeg krysset allerede året jeg var ferdig med en høyere utdanning og valgte å yte frilanstjenester. Grensen jeg nådde var av filosofisk, emosjonell og eksistensiell art. Og her kommer det første «upassende» elementet inn i bildet: Emosjoner. I de konforme lønnsforhandlinger vises helst ikke følelser, men kald logikk fremsatt gjennom standardisert språk. Så, feil nr. 1: Vise følelser, særlig bruk av verb, substantiver og adjektiver man ikke finner i noen protokoller fra lønnsforhandlinger de siste femti årene. Noen eksempler: drømmen, knust, fornedret, oppgitt, for ikke å snakke om mareritt, sprit og blod.

Da jeg nådde grensen eller møtte veggen, eller ramlet, (det er mange måter å uttrykke det på), valgte jeg å ta opp kampen på vegne av mange underbetalte frilansere. For meg var å finne en individuell løsning ikke aktuell. Jeg innlemmet det egne i et felles anliggende og brukte meg selv og mine erfaringer som legitimeringsgrunnlag.

Her går vi rett inn i feil nr.2: Stikke hodet ut.

Å fortelle om seg selv, særlig når fortellingen ikke er vakker og dufter av kardemomme, er en synd. Og hvem tror du at du er Sara Azmeh Rasmussen! Det er bedre at frilansere fortsetter å jobbe for dumpingshonorarer, at kvaliteten i avistekster blir svekket og innholdet mer enfoldig, enn at en person forstyrrer roen i janterekkene. Minervas Jan Arild Snoen måtte ta bladet av munnen. Uff! Denne kampanjen syntes han ikke noe om! Men det handlet heller ikke om hans lønnsavtale eller arbeidsbetingelser.

Jeg er ikke en valgt representant for en organisert gruppe, dermed blir mine argumenter stadig stemplet som mas, sutring og «vulgært krav», og jeg blir karakterisert som for personlig, selvsentrert og selvopptatt. Man mener til og med å se en dreining i mine tekster bort fra det allmenne til det sære og personlige.

Kritikerne, som misliker alt som fraviker normen, kan gjerne komme med forslag til hvordan en utradisjonell rettighets- og lønnskamp for en uorganiserbar yrkesgruppe uten et lønnsregulativ eller tariffavtale, best kan drives.

Verken jeg eller noen annen frilanser kan føre reelle forhandlinger med mediekonsernet Schibsted, NRK, Dagens Næringsliv, Kulturrådet, språkrådet, eller andre oppdragsgivere. Man kan jo alltid forsøke, men det er nytteløst når én står alene mot en mektig institusjon. (David og Goliat er en myte)Vi har ikke rett til streik. Loven som definerer frilansere som private selskaper er tydelig på at vi heller ikke kan presse prisene opp gjennom samarbeid. Det blir kartellvirksomhet, og det er forbudt i henhold til konkurranseloven. Dette er våre oppdragsgivere gledelig klar over.

Det som mangler er en motvekt i lovverket som garanterer et minstehonorar for et medialt eller et kulturprodukt, og som blir justert etter den generelle prisstigningen. Alternativt en minstelønn for aktive frilansere som utbetales årlig av et statlig fond. Slik det er nå er det en stor ubalanse i styrkeforholdet mellom arbeidsgiversiden og frilansere, og sosial dumping er et faktum.

Mange redaktører og medieansatte nekter å erkjenne dette faktumet. Men de bør være mer ydmyke i møte med et annet faktum: Med de trygge rammene de befinner seg i, kan de ikke vite hvor skoen trykker.

Jeg vet hvor skoen trykker. Jeg er i tillegg ikke bundet/ støttet av formelle representasjonsavtaler. Dermed har jeg den fordelen/ ulempen at jeg ikke allierer meg med noen parter. Det kan være positivt eller negativt alt ettersom hvordan man ser på saken. Kampen blir på det prinsipielle planet og jeg fører den som et individ. Med det begår jeg feil nr.3: Føre en lønnskamp som privat person. Ingen journalister flokker seg rundt meg. Jeg får ikke låne en eneste mikrofon i NRK. Alle mikrofoner er reservert til talspersoner for organiserte grupper.

Vi vil ha personer som snakker i kraft av sitt embete eller verv. Det er ikke så galt. Men saken er at det finnes løsarbeidere uten mulighet til formell representasjon, og som den rigide reguleringen ekskluderer fra lønnsoppgjørene.

Man kan like eller mislike meg som person. Man kan elske, hate eller være likegyldig til mine virkemidler og min stil. Men i ærlighetens navn bør man gi meg ett poeng eller to. Min kamp på vegne av mange frilansere kan ikke være annet enn utradisjonell, uvant, provoserende, men like fullt rettferdig. På lik linje med lønnsoppgjørene i dette janteriket.

 

Passet og et brev sendt til Norges ambassadør i Sverige

Returreisen fra det som var ment å være en enveisreise setter ikke et punktum. Saken er ikke avsluttet. Jeg sender derfor det norske passet mitt tilbake til den norske ambassaden i Stockholm sammen med et 13 siders håndskrevet brev til ambassadør Anne K. Lund.

Brevet er en slags forklaring og en prinsipperklæring. Jeg kan ikke tilhøre et norsk fellesskap som ikke tillater meg å høre til.

I brevet står det:

Jeg har vært i kontakt med ambassaden i Stockholm i forbindelse med søknad om et nytt pass. Jeg leverte det klipte passet mitt og søkte om et nytt. Selv om de to passene, med ID-opplysningene mine, så nærmest identiske ut, var de i mine øyne to dokumenter med helt ulikt symbolinnhold...

Kjære ambassadør, nå er det slik i en global verden at tilhørighet ikke lenger er en skjebne. Eden må sverges årlig, ja daglig. I alle år har jeg sverget den av full hals. Nå har ordene sunket ned i en mørk sorg.

Det nye passet har intet innhold. Det er ikke mer verdt enn papiret det er trykket på. Et slikt "tomt" dokument vil jeg ikke ha liggende hos meg. Jeg sender det derfor tilbake til ambassaden som har utstedt det. Dette passet får ikke noen verdi med mindre norske politikere og medieledere tar den personlige, individuelle erfaringen (min), samt sitt eget ansvar på stort alvor.


En kopi av brevet sendes til Vårt Land. Redaksjonen hadde fått kritikk for å ha intervjuet en som mange redaksjoner hadde ignorert og satt stempelet "utilregnelig" på. Men saken var viktig. En selvvalgt retur til et katastrofeland. En kjent skribent og debattant som blir oppgitt over medienes manglende mediekritikk og skjøvet utfor stupet.

Redaksjonen i Vårt Land har tatt meg alvorlig. Jeg vil berømme avisen for et modig, respektfullt og klokt valg i denne saken. Andre redaksjoner rundt omkring i det ganske land, spesielt NRK-Public service, bør snart erkjenne behovet for å ta viktige diskusjoner, både om forståelsen av psykisk sykdom og egne etiske standarder og vurderinger.

I denne sammenhengen vil jeg orientere om at jeg for to dager siden sendte en purring til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, med kopi til nettsjef, Frank Gander, Radiosjef, Marius Lillelien og TV-sjef, Arne Helsingen. Jeg venter tålmodig på at "pasienten" blir oppgradert til en meningsbærer og borger med krav om å bli hørt, og at øverste sjef i Public service ser i nåde til meg, lille frilanser.

Et lite apropos. Jeg hørte en mediedebatt på SVT-Forum i morges. Både radiosjef, TV-sjef, nettsjef, samt den kommersielle kanalen TV4 sin sjef var kvinner. Ytterst på siden sto den eneste mannlige sjefen, en representant for lokale trykte medier.

Så hvordan står det til her i Norge både med likestillingen mellom kjønnene og mellom mediearbeidere, enten de er frilansere eller fast ansatte? Det blir interessant å høre svaret fra den mannlige kvartetten her på berget.

Enveisreisen. Og returen

Jeg ankom Amman ved morgenlysningen. Nå har det vel gått 20 dager. Før reisen hadde jeg ikke jobbet, ikke tjent noen penger, det var ikke lenger nødvendig. Jeg pakket. Hele min garderobe pakket jeg i poser, store og små, og gikk runde etter runde med alt til en organisasjon som yter bistand til Øst-Europa. Noen praktiske klær og et par sko pakket jeg i min grå koffert som jeg pleide å ta med i flyet hver gang jeg reiste mellom Sverige og Norge. Større var den ikke, og mer trengte jeg i grunn ikke.

Jeg brukte de siste ukene før reisen på å rydde i papirer og lage en mappe med mine bidrag til norske aviser gjennom åtte år. Sammen med to fotoalbum var det det viktigste jeg ville formidle til de to barna mine. Artiklene og intervjuene, stemmen min, det var meg, alt som mamma er og alt hun har å si om seg selv.

Stemmen min er alt jeg har og alt jeg kan gi. Som forfatter, skribent, debattant og aktivist har jeg hatt en eksistens. Trekker denne stemmen seg tilbake, inn i den svarte tomheten som fyller meg nå, slutter jeg å eksistere. Uten stemmen, ordene, er jeg ikke.

Men for norsk offentlighet er stemmen min unnværlig. I det norske velferdssamfunnet har jeg fått smuler for stemmen min. Jeg har gitt alt, også kjærlighet og lojalitet til landet, men fått under 100 000 brutto i årlig inntekt.

Det handler ikke om penger. Å, så feil kan man ta! Det jeg krever er ikke kroner. Det er verdighet. Rettferdighet. Penger finnes. De finnes i andre jobber, andre steder. De finnes. Man drar ikke til døden, ønsker den, omfavner den, fordi man er i en pengekonflikt med et mediekonsern.

Konflikten er mye større. Og dypere. Og den finnes ikke bare inn i meg, men i samfunnets hjerte.

Jeg må ha sluttet å tro på rettferdighet de ukene før reisen. For det var en enveisreise. Testamentet var for lengst skrevet og signert. Jeg sorterte mine bøker, klær, sko, papirer og familiebilder på dagene. På nettene kom minner, tunge tanker og mareritt. Jeg så meg selv i en torturcelle igjen og igjen. Jeg bråvåknet svett og skrekkslagen, gikk til min datters seng, så min sønns seng, de sov rolig, og jeg fortalte dem uten ord at jeg var på vei til å svikte dem og dra dit jeg kom fra. På dagen våget jeg ikke å møte blikkene deres, jeg skulle forlate dem, bli borte for alltid. Det var sikkert. Det var bestemt.

Ukene før reisen var som å plukke et liv og en kropp fra hverandre. Det var som å gå langsomt på glovarme spikre med mulighet til å hoppe til en gressmatte på siden i hvert eneste minutt. Jeg hoppet ikke, men fortsatte å gå.

Jeg kjøpet en enveisbillett til Jordan via Istanbul. Billigst og mest slitsomt, med mange timers venting på natten. Jeg landet, kom forbi passkontrollen, tok bussen til sentrum av Amman, så en drosje til et sted der busser går mot den syriske grensen. Bussen til Syria hadde akkurat gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til ettermiddagen med å reise til grensen.

Det regnet kraftig. Med sommersko og lange, vide bukser, Midtøstenklær for en kvinne, ble jeg søkkvåt til over ankelen. I bussholdeplassen fortalte de at det hadde vært tørt i to måneder og begynte å regne kvelden før. Det øste på. Jeg skalv. Ikke bare fordi jeg frøs. Jeg hadde nådd grensen, min grense. Flere netter uten nevneverdig søvn, høyt tempo gjennom flere dager og ekstremt psykisk press gjennom uker. Jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Jeg ville sove, måtte sove. Men sto der uten nok penger til å sjekke meg på et billig hotell i et U-land. Små penger handlet det om, men jeg hadde dem ikke.

Hva skulle jeg gjøre?

En time med skjelving i hver liten muskel og rot i hodet. Jeg fikk en ide. Nyfødt var den, det hadde jeg ikke tenkt på før som en mulighet. Jeg ringte den norske ambassaden. Allerede da skjønte jeg at veien ikke skulle gå til Syria, men tilbake til Norge.

Sverige. Jeg landet i Arlanda, glemte kåpen min, den siste kåpen jeg eier, i kabinen. Jeg hadde aldri glemt noe på et fly før. I lommen til kåpen lå T-banekortet. Men den første utfordringen var å komme til byen. Flybussen koster 119,-. Prisen har gått opp som det meste, med unntak av hvilken pris det norske samfunnet setter på stemmen min. Jeg la 100 svenske kroner, 1 Euro og 20 cent på disken, fortalte at det var alt jeg hadde. Kontoen? Jo, den var også tom. Jeg hadde til og med lånt 20 000 av noen venner, 2000 her, 3000 her. Medarbeideren i busselskapet var hyggelig. Han ga meg en billett. På T-banestasjonen fikk jeg lov til å gå forbi sperrene da jeg fortalte at jeg var på vei til psykiatrisk akuttmottak.

Jeg hadde vært i samme venterom før, et par ganger, men da kom jeg inn som en rasende bølge med synlig behov for hjelp. Nå følte jeg ingenting. Da jeg snakket med en lege, sa jeg at jeg ikke følte eller tenkte noe. Jeg ble frivillig innlagt i 10 dager, skrevet ut, kommet «hjem», møtt barna mine, laget middager og ryddet og vasket. Men fortsatt i dag føler jeg ingenting. Da jeg gikk for noen timer siden til sosialkontoret for å tigge om matpenger for første gang, følte jeg ingenting.

Er jeg syk? Ja og nei. Men det er mye lettere å sette en diagnose på et individ enn et samfunn.

Så det norske samfunnet slipper sikkert unna det moralske ansvaret for et individs enveisreise. Og returen.  

Kjære norske medborger!

 Det er kvinnedagen. For fem år siden, akkurat på dette tidspunktet, holdt jeg en appell om store drømmer og en bedre verden. Når jeg ser tilbake på gløden og entusiasmen jeg hadde da, føles det merkelig og vemodig å være her jeg er i dag. Klar for en ny ferd til et land som en brutal krig har gjort fremmed for meg. Det er kanskje slik at skygger aldri kan slå røtter, de må vandre. 

Men jeg har tent en flamme, og jeg gir deg, norske medborger, ansvaret for å blåse liv i den og bære fakkelen videre.

 I en kronikk i journalisten.no «Forsøk på å ta debatten muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden», har jeg nylig krevd svar av kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var: Hvorfor involverer ikke mediene i større grad folket i diskusjonen om omstruktureringsprosessen, når konsekvensene av denne er ytterst viktig for fremtidig utvikling av norsk demokrati?

Hvorfor kritiserer ikke mediene sine egne institusjoner?

Mange har funnet det rart at jeg i det siste året har fokusert på problemer ved media. Hvorfor dette fokusskiftet? Jo, fordi mine erfaringer har vist meg at når selve verktøyet for arbeidet for menneskerettigheter og et bedre samfunn ikke fungerer etter hensikten, er det eneste fornuftig å gjøre nettopp å peke på det dysfunksjonelle verktøyet.

Noen eksempler.

I 2011 reiste jeg alene til Dublin der jeg holdt en sitt-ned-aksjon utenfor hovedkvarteret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning. Jeg satt der under det fem dager lange, årlige møtet, der de mektigste muslimske teologene satt og diskuterte nye tolkninger av islam. Jeg hadde levert et brev for hånd til generalsekretæren i rådet hvor jeg formelt stilte spørsmål om dødsstraff for homofil praksis. Dette er så lite kjent at til og med Vårt Land glemte å ta det med i det siste intervjuet jeg ga til norske medier. Og grunnen er: Til tross for iherdige forsøk, var ikke noen i riksmediene interessert i denne saken. Bare VG, som snudde i siste liten, en dag før reisen, skrev om det.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8562

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10096212

Ingen medier, selv ikke VG, har fulgt opp og stilt spørsmål til teologer i rådet om hvordan de har tenkt å håndtere denne saken. Nå har det gått flere år.

Her er brevet, kjære medborger.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8581

 

Senere har jeg også sendt et nytt brev til Islamsk råd Norge, jeg leverte det for hånd til generalsekretæren for å unngå at det forsvinner i posten som det første brevet.

Mediene har ikke interessert seg i saken, følgelig har ingen politikere eller organisasjoner følt seg presset til å uttale seg eller gjøre noe. Det har ikke kommet noe svar.

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

Mediene sviktet også i en annen viktig sak, muslimske kvinners rettigheter.

Jeg har jobbet mye med dette spørsmålet gjennom artikler, intervjuer, debattmøter, foredrag og aksjoner. Det siste jeg gjorde var å sende et muntlig og visuelt brev til de viktigste islamske læresentrene i verden. En liten liste, som inneholder kjernen i den dominerende konservative islamske teologien, mottok en epost fra meg med brevet. En kort film.

Jeg sto utenfor Stockholm-moskeen og snakket direkte til de mannlige teologene. Jeg stilte viktige spørsmål, som er helt essensielle, både for kvinnefrigjøringen og den generelle utviklingen i muslimske samfunn. Jeg snakket til dem på arabisk, på deres språk. Jeg ville ha dialog, på vårt felles språk. 

Mediene som jeg har tipset, alt fra små norske aviser og nettsider til BBC, fant ingen verdi i denne saken.

Nå vil jeg stille  et svært viktig spørsmål:

Hvorfor fikk en kontraproduktiv og delvis hatsk og reduserende islamkritikk av for eksempel, Ayan Hirsi Ali, alle mikrofoner og arenaer, mens en dialogisk, rasjonell og konstruktiv religionskritikk ikke fikk et par minutter på luften eller et par linjer i en avis? Hva er din forklaring, kjære medborger?

Hvorfor fikk ikke forsøk på å kommunisere med muslimsk opinion av en av dem, og samtidig en av dere, en eneste sjanse?

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9176

Under OL satt jeg utenfor den russiske ambassaden i Stockholm med  et stort regnbueflagg med følgende tekst: Russia needs love, freedom, rainbow. Og to plakater: Her pågår OL i regnbuestrikking. Og: Keep smiling my friend. I´ll be on your side.

Jeg satt i alle salgs vær på et fortau mellom 10-15 i to uker og heklet et 25 meter-skjerf i regnbuens farger. 10 meter  bort lå mediehusene Dagens Nyheter og Expressen. Jeg kontaktet Sveriges radio og Metro. Men ingen skrev om min kjærlighetshilsen til russiske homofile og transpersoner.

Jeg ville sende en så stor klem at skjerfet kunne rekke til å varme tusener av homofile som i det siste er blitt fornedret på det groveste. Jeg hadde en stor ambisjon og jeg håpet å få med meg flere til å strikke, å strikke et såååå langt skjerf at vi kunne lage en ring av farger rundt hele ambassadeområdet.

Tenk hvor sterkt symbol! Russlands territorium ble omringet av regnbuen. Kjærlighetens makt!
Uten høye rop. Uten å kaste stein, uten å rive eller ødelegge. Med farger, symboler og talende stillhet.

Det kjøpte ikke mediene. Jeg var ingen idrettsstjerne eller kjendis. Jeg var bare en syrer som hadde klart å skille mellom et politisk system og folket. Jeg hatet ikke russere selv om mitt land, Syria, er blitt bombet sønder og sammen av deres våpen. Mitt folk har lidd  enormt på grunn av russiske veto i sikkerhetsrådet. Men jeg strikket i all kjærlighet et skjerf til russiske homofile og transpersoner, og gjerne andre russere som drømmer om frihet og demokrati. Jeg ville sende et budskap. Men jeg fikk ingen brevbærer til å ta det over grensen.

http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning

Jeg trenger ikke å forstå medienes valg og prioriteringer, ikke lenger. Men jeg forteller deg dette, kjære medborger, i håp om at du vil kreve mer seriøsitet og ansvarlighet av medieinstitusjonene.

Kjære norske medborger,

På mange måter er jeg mislykket. Jeg har verken klart å skaffe meg selv jobb, bolig eller økonomisk trygghet etter nesten 20 år i mulighetens land. Jeg har likevel lykkes. Jeg har fulgt mitt kall hele veien og uansett pris. Jeg har tent en liten flamme for frihet. For likhet. For kjærlighet. Og for fred.

For det jeg tror på.

Sara Mats Azmeh Rasmussen