Enveisreisen. Og returen

Jeg ankom Amman ved morgenlysningen. Nå har det vel gått 20 dager. Før reisen hadde jeg ikke jobbet, ikke tjent noen penger, det var ikke lenger nødvendig. Jeg pakket. Hele min garderobe pakket jeg i poser, store og små, og gikk runde etter runde med alt til en organisasjon som yter bistand til Øst-Europa. Noen praktiske klær og et par sko pakket jeg i min grå koffert som jeg pleide å ta med i flyet hver gang jeg reiste mellom Sverige og Norge. Større var den ikke, og mer trengte jeg i grunn ikke.

Jeg brukte de siste ukene før reisen på å rydde i papirer og lage en mappe med mine bidrag til norske aviser gjennom åtte år. Sammen med to fotoalbum var det det viktigste jeg ville formidle til de to barna mine. Artiklene og intervjuene, stemmen min, det var meg, alt som mamma er og alt hun har å si om seg selv.

Stemmen min er alt jeg har og alt jeg kan gi. Som forfatter, skribent, debattant og aktivist har jeg hatt en eksistens. Trekker denne stemmen seg tilbake, inn i den svarte tomheten som fyller meg nå, slutter jeg å eksistere. Uten stemmen, ordene, er jeg ikke.

Men for norsk offentlighet er stemmen min unnværlig. I det norske velferdssamfunnet har jeg fått smuler for stemmen min. Jeg har gitt alt, også kjærlighet og lojalitet til landet, men fått under 100 000 brutto i årlig inntekt.

Det handler ikke om penger. Å, så feil kan man ta! Det jeg krever er ikke kroner. Det er verdighet. Rettferdighet. Penger finnes. De finnes i andre jobber, andre steder. De finnes. Man drar ikke til døden, ønsker den, omfavner den, fordi man er i en pengekonflikt med et mediekonsern.

Konflikten er mye større. Og dypere. Og den finnes ikke bare inn i meg, men i samfunnets hjerte.

Jeg må ha sluttet å tro på rettferdighet de ukene før reisen. For det var en enveisreise. Testamentet var for lengst skrevet og signert. Jeg sorterte mine bøker, klær, sko, papirer og familiebilder på dagene. På nettene kom minner, tunge tanker og mareritt. Jeg så meg selv i en torturcelle igjen og igjen. Jeg bråvåknet svett og skrekkslagen, gikk til min datters seng, så min sønns seng, de sov rolig, og jeg fortalte dem uten ord at jeg var på vei til å svikte dem og dra dit jeg kom fra. På dagen våget jeg ikke å møte blikkene deres, jeg skulle forlate dem, bli borte for alltid. Det var sikkert. Det var bestemt.

Ukene før reisen var som å plukke et liv og en kropp fra hverandre. Det var som å gå langsomt på glovarme spikre med mulighet til å hoppe til en gressmatte på siden i hvert eneste minutt. Jeg hoppet ikke, men fortsatte å gå.

Jeg kjøpet en enveisbillett til Jordan via Istanbul. Billigst og mest slitsomt, med mange timers venting på natten. Jeg landet, kom forbi passkontrollen, tok bussen til sentrum av Amman, så en drosje til et sted der busser går mot den syriske grensen. Bussen til Syria hadde akkurat gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til ettermiddagen med å reise til grensen.

Det regnet kraftig. Med sommersko og lange, vide bukser, Midtøstenklær for en kvinne, ble jeg søkkvåt til over ankelen. I bussholdeplassen fortalte de at det hadde vært tørt i to måneder og begynte å regne kvelden før. Det øste på. Jeg skalv. Ikke bare fordi jeg frøs. Jeg hadde nådd grensen, min grense. Flere netter uten nevneverdig søvn, høyt tempo gjennom flere dager og ekstremt psykisk press gjennom uker. Jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Jeg ville sove, måtte sove. Men sto der uten nok penger til å sjekke meg på et billig hotell i et U-land. Små penger handlet det om, men jeg hadde dem ikke.

Hva skulle jeg gjøre?

En time med skjelving i hver liten muskel og rot i hodet. Jeg fikk en ide. Nyfødt var den, det hadde jeg ikke tenkt på før som en mulighet. Jeg ringte den norske ambassaden. Allerede da skjønte jeg at veien ikke skulle gå til Syria, men tilbake til Norge.

Sverige. Jeg landet i Arlanda, glemte kåpen min, den siste kåpen jeg eier, i kabinen. Jeg hadde aldri glemt noe på et fly før. I lommen til kåpen lå T-banekortet. Men den første utfordringen var å komme til byen. Flybussen koster 119,-. Prisen har gått opp som det meste, med unntak av hvilken pris det norske samfunnet setter på stemmen min. Jeg la 100 svenske kroner, 1 Euro og 20 cent på disken, fortalte at det var alt jeg hadde. Kontoen? Jo, den var også tom. Jeg hadde til og med lånt 20 000 av noen venner, 2000 her, 3000 her. Medarbeideren i busselskapet var hyggelig. Han ga meg en billett. På T-banestasjonen fikk jeg lov til å gå forbi sperrene da jeg fortalte at jeg var på vei til psykiatrisk akuttmottak.

Jeg hadde vært i samme venterom før, et par ganger, men da kom jeg inn som en rasende bølge med synlig behov for hjelp. Nå følte jeg ingenting. Da jeg snakket med en lege, sa jeg at jeg ikke følte eller tenkte noe. Jeg ble frivillig innlagt i 10 dager, skrevet ut, kommet «hjem», møtt barna mine, laget middager og ryddet og vasket. Men fortsatt i dag føler jeg ingenting. Da jeg gikk for noen timer siden til sosialkontoret for å tigge om matpenger for første gang, følte jeg ingenting.

Er jeg syk? Ja og nei. Men det er mye lettere å sette en diagnose på et individ enn et samfunn.

Så det norske samfunnet slipper sikkert unna det moralske ansvaret for et individs enveisreise. Og returen.  

Kjære norske medborger!

 Det er kvinnedagen. For fem år siden, akkurat på dette tidspunktet, holdt jeg en appell om store drømmer og en bedre verden. Når jeg ser tilbake på gløden og entusiasmen jeg hadde da, føles det merkelig og vemodig å være her jeg er i dag. Klar for en ny ferd til et land som en brutal krig har gjort fremmed for meg. Det er kanskje slik at skygger aldri kan slå røtter, de må vandre. 

Men jeg har tent en flamme, og jeg gir deg, norske medborger, ansvaret for å blåse liv i den og bære fakkelen videre.

 I en kronikk i journalisten.no «Forsøk på å ta debatten muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden», har jeg nylig krevd svar av kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var: Hvorfor involverer ikke mediene i større grad folket i diskusjonen om omstruktureringsprosessen, når konsekvensene av denne er ytterst viktig for fremtidig utvikling av norsk demokrati?

Hvorfor kritiserer ikke mediene sine egne institusjoner?

Mange har funnet det rart at jeg i det siste året har fokusert på problemer ved media. Hvorfor dette fokusskiftet? Jo, fordi mine erfaringer har vist meg at når selve verktøyet for arbeidet for menneskerettigheter og et bedre samfunn ikke fungerer etter hensikten, er det eneste fornuftig å gjøre nettopp å peke på det dysfunksjonelle verktøyet.

Noen eksempler.

I 2011 reiste jeg alene til Dublin der jeg holdt en sitt-ned-aksjon utenfor hovedkvarteret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning. Jeg satt der under det fem dager lange, årlige møtet, der de mektigste muslimske teologene satt og diskuterte nye tolkninger av islam. Jeg hadde levert et brev for hånd til generalsekretæren i rådet hvor jeg formelt stilte spørsmål om dødsstraff for homofil praksis. Dette er så lite kjent at til og med Vårt Land glemte å ta det med i det siste intervjuet jeg ga til norske medier. Og grunnen er: Til tross for iherdige forsøk, var ikke noen i riksmediene interessert i denne saken. Bare VG, som snudde i siste liten, en dag før reisen, skrev om det.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8562

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10096212

Ingen medier, selv ikke VG, har fulgt opp og stilt spørsmål til teologer i rådet om hvordan de har tenkt å håndtere denne saken. Nå har det gått flere år.

Her er brevet, kjære medborger.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8581

 

Senere har jeg også sendt et nytt brev til Islamsk råd Norge, jeg leverte det for hånd til generalsekretæren for å unngå at det forsvinner i posten som det første brevet.

Mediene har ikke interessert seg i saken, følgelig har ingen politikere eller organisasjoner følt seg presset til å uttale seg eller gjøre noe. Det har ikke kommet noe svar.

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

Mediene sviktet også i en annen viktig sak, muslimske kvinners rettigheter.

Jeg har jobbet mye med dette spørsmålet gjennom artikler, intervjuer, debattmøter, foredrag og aksjoner. Det siste jeg gjorde var å sende et muntlig og visuelt brev til de viktigste islamske læresentrene i verden. En liten liste, som inneholder kjernen i den dominerende konservative islamske teologien, mottok en epost fra meg med brevet. En kort film.

Jeg sto utenfor Stockholm-moskeen og snakket direkte til de mannlige teologene. Jeg stilte viktige spørsmål, som er helt essensielle, både for kvinnefrigjøringen og den generelle utviklingen i muslimske samfunn. Jeg snakket til dem på arabisk, på deres språk. Jeg ville ha dialog, på vårt felles språk. 

Mediene som jeg har tipset, alt fra små norske aviser og nettsider til BBC, fant ingen verdi i denne saken.

Nå vil jeg stille  et svært viktig spørsmål:

Hvorfor fikk en kontraproduktiv og delvis hatsk og reduserende islamkritikk av for eksempel, Ayan Hirsi Ali, alle mikrofoner og arenaer, mens en dialogisk, rasjonell og konstruktiv religionskritikk ikke fikk et par minutter på luften eller et par linjer i en avis? Hva er din forklaring, kjære medborger?

Hvorfor fikk ikke forsøk på å kommunisere med muslimsk opinion av en av dem, og samtidig en av dere, en eneste sjanse?

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9176

Under OL satt jeg utenfor den russiske ambassaden i Stockholm med  et stort regnbueflagg med følgende tekst: Russia needs love, freedom, rainbow. Og to plakater: Her pågår OL i regnbuestrikking. Og: Keep smiling my friend. I´ll be on your side.

Jeg satt i alle salgs vær på et fortau mellom 10-15 i to uker og heklet et 25 meter-skjerf i regnbuens farger. 10 meter  bort lå mediehusene Dagens Nyheter og Expressen. Jeg kontaktet Sveriges radio og Metro. Men ingen skrev om min kjærlighetshilsen til russiske homofile og transpersoner.

Jeg ville sende en så stor klem at skjerfet kunne rekke til å varme tusener av homofile som i det siste er blitt fornedret på det groveste. Jeg hadde en stor ambisjon og jeg håpet å få med meg flere til å strikke, å strikke et såååå langt skjerf at vi kunne lage en ring av farger rundt hele ambassadeområdet.

Tenk hvor sterkt symbol! Russlands territorium ble omringet av regnbuen. Kjærlighetens makt!
Uten høye rop. Uten å kaste stein, uten å rive eller ødelegge. Med farger, symboler og talende stillhet.

Det kjøpte ikke mediene. Jeg var ingen idrettsstjerne eller kjendis. Jeg var bare en syrer som hadde klart å skille mellom et politisk system og folket. Jeg hatet ikke russere selv om mitt land, Syria, er blitt bombet sønder og sammen av deres våpen. Mitt folk har lidd  enormt på grunn av russiske veto i sikkerhetsrådet. Men jeg strikket i all kjærlighet et skjerf til russiske homofile og transpersoner, og gjerne andre russere som drømmer om frihet og demokrati. Jeg ville sende et budskap. Men jeg fikk ingen brevbærer til å ta det over grensen.

http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning

Jeg trenger ikke å forstå medienes valg og prioriteringer, ikke lenger. Men jeg forteller deg dette, kjære medborger, i håp om at du vil kreve mer seriøsitet og ansvarlighet av medieinstitusjonene.

Kjære norske medborger,

På mange måter er jeg mislykket. Jeg har verken klart å skaffe meg selv jobb, bolig eller økonomisk trygghet etter nesten 20 år i mulighetens land. Jeg har likevel lykkes. Jeg har fulgt mitt kall hele veien og uansett pris. Jeg har tent en liten flamme for frihet. For likhet. For kjærlighet. Og for fred.

For det jeg tror på.

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Norske journalister sier: Hysj!

Eller så ser ikke norske journalister noen sak i denne saken: mediekritikk, frilanseres arbeidskår og mer.
Nei, det er ingen sak.

Applaus for norske journalister! Applaus for evnen til å være døv når det skrikes om rettferdighet og demokrati.

Applaus til hver og en av dere journalister. Ikke se til neste mann og sjefen, du, ja, DU, får min applaus. Personlig til deg, du som tror at det ikke er du som bestemmer hva som skal stå på nettsiden, avisen, leses på radio. Applaus, i all sarkasme og forakt for din feighet.

Hilsen
En tidligere kollega

Betal regningen, Schibsted!

Den 28.02 mottok jeg varsel om tvangsinnfordring. Beløpet er kr 63 115,-

Jeg sender denne regningen videre til konsernsjef i Schibsted, Rolv Erik Ryssdal med denne viktige beskjeden:

Hei,
En frilanser leverer artikler eller foto sporadisk til en avis. Når et mediehus knytter en frilanser til seg over en lengre tid, må det inngås en skriftlig avtale. Honorar for frilansere må være høyere enn for spaltister med en annen arbeidstilknytning. Det ble ikke gjort. Så nå sender jeg regningen.

Hilsen
Sara Azmeh Rasmussen

Jeg sender originalen, ikke en kopi. Og jeg beholder ingen kopier selv.