Definitivt ikke. Men her og nå er jeg lite interessert i å forklare noe. Forklaringen ligger i 8 års samlede produksjon: politiske aksjoner, appeller, foredrag, intervjuer, debattinnlegg, kommentarer og ikke minst en roman.
Uten å nøle kan jeg hevde at jeg har vært svært konsekvent. Jeg har hatt en stø kurs. Jeg har aldri sviktet mine idealer, og min plikt som en humanist og demokrat. Selv de mest personlige innleggene har vært nødvendige komponenter i mitt målrettede arbeid. (Les kronikken "Ansiktets betydning" i Morgenbladet).
Jeg har aldri hevdet at jeg var journalisten som ville kledd en fast stilling i en redaksjon, og heller ikke ba jeg om noe i nærheten av denne journalistens lønn (selv om jeg kanskje jobbet mer i timer, og med sjel). Jeg valgte derimot å være en ærlig stemme, bruke egen kropp og eget liv for å peke på svakheter i det demokratiske systemet og ta konsekvensen av det. Der enkelte var pragmatiske og fokuserte på problemer knyttet til minoriteter, har jeg vært prinsipiell og rettferdig. De førstnevnte fikk allierte, støttespillere, finansieringskilder, og en av dem ble statsstipendiat. Men jeg har stått helt alene gjennom alle år, og avslått tilbud som ville gitt meg bedre økonomi. Min uavhengighet som skribent og samfunnskritiker var ikke til salgs. Men systemet gikk for langt. Skulle en slik holdning koste et år som husløs, en vandring mellom ulike adresser med to barn (Den ene fikk lammelse i halve ansiktet av psykisk stress) og at det i perioder ikke var penger til mat på bordet? I Norge?!
For dem som slenger "Ta en vaskejobb!" i lettvinte kommentarer, svarer jeg: Jeg har både tatt vaskejobber og stått og solgt mine barns klær og sko på torget. Det at jeg har vært åpen om min nød var ikke et personlig rop om hjelp, men i stor grad et forsøk på å peke på feil i systemet. Med andre ord, midt i elendigheten har jeg tenkt på det demokratiske prosjektet. Og blitt misforstått, selv av venner.
Jeg har hatt det ufattelig vondt, men det er få ting jeg angrer på. Hvis tiden gikk tilbake, ville jeg tatt de samme valgene.
Jeg er takknemlig for asylet i Norge. Og selv om jeg i dag forlater landet i dyp sorg, har jeg en mistanke om at et hjem aldri forlater hjertet.
Men det er ikke slutten på historien. Jeg er forpliktet på livstid til å arbeide for en mer human verden, for større likhet og et rom for kjærlighet mellom mennesker. Tidens ondskap og store trussel er manifestert i terrorbevegelsen IS, og andre islamistiske grupper. Midtøsten gjennomgår en skjebnesvanger historisk fase der kartet kommer til å bli tegnet på nytt. Det er sjelden større behov for sekulær, demokratisk og humanistisk motstand.
IS bruker skrekk som metode, de vil at alle dissidenter hjemme og borte skal tie og la dem etablere kanskje historiens sykeste Utopia. Desto viktigere å la røsten bli hørt.
Etter dette siste innlegget, blir denne bloggen arabisk- og engelskspråklig. Jeg skriver aldri mer på norsk. Men jeg tier ikke. For det er ekstremt farlig å tie. Farlig for alle i en verden som er blitt liten.
Takk for alt, Norge!
Les min mediekritikk i fagbladet journalisten.
http://www.journalisten.no/node/42533
http://www.journalisten.no/node/42534
Det siste publiserte innlegget var å lese i Klassekampen i går. Her er teksten.
Desillusjoneringen går alltid gjennom ulike faser. I de innledende fasene er fornektelsen sterk. Så blir den gradvis svekket. Så kommer et avgjørende øyeblikk der det vakre bildet sprekker som en boble. Det var det jeg opplevde i kveld i NRKs TV-resepsjon.
Gjennom årene har jeg mange ganger
henvendt meg i den samme resepsjonen, en invitert gjest til TV- og
radioprogrammer. Min stemme ble ofte brukt i sendinger. Hele tiden innbilte jeg
meg at grunnen til at jeg gikk gjennom den trange inngangen til Landets mektige
kringkasting var min ekspertise og gode analytiske evne.
I mange år har jeg pekt på
maktstrukturer i innvandrermiljøer fordi jeg ønsket å styrke demokratisk kultur
og de felles verdiene. Jeg satte fyr på sløret på den internasjonale
kvinnedagen. Jeg sultestreiket utenfor lokalene til Islamsk råd og krevde svar
på spørsmålet om dødsstraff for homofile. Jeg forsvarte ytringsfriheten
konsekvent, tegnet en profetkarikatur og malte selve Gud i en versjon av Skrik.
Journalister ringte hyppig og intervjuet meg. Jeg måtte reise mellom både land,
byer og studioer for å snakke om maktmisbruk og trusler mot det demokratiske
systemet. Hele tiden var jeg overbevist om at den mediale interessen skyldtes
profesjonell og etisk innstilling. Jeg tenkte at journalister, programledere,
redaktører og mediefolk var upartiske, saklige og genuint interessert i å finne
feil og svake ledd i sosiale og politiske systemer, at målet var å skape åpne
og gode debatter om alt som rører seg i samfunnet. Men så skjer dette at jeg
ser kritikkverdige forhold i mediene og peker på det.
Hysj!! svarer journalistene,
programlederne, redaktørene og mediefolkene. Tausheten blir vondere for hver
dag som går. For den begrenser ikke bare min deltakelse i samfunnsdebatten- jeg
blir skviset ut. Tausheten rammer også min virkelighets- og selvforståelse. Var
det ikke demokratiet det handlet om? Var jeg simpelthen med i et sirkus? Et
populistisk show? Var jeg ikke skribenten, kvinne- og homoaktivisten, men
innvandreren og den nødvendige ingrediensen i en vellykket salgsoppskrift?
I fire dager har jeg sittet utenfor
NRK i tolv timer, i sol, vind og striregn. NRK var varslet i god tid, fem uker
før aksjonen. I halvannet år før det har jeg brukt all min kraft på å prøve å
sette temaet mediekritikk på dagsordenen. Men NRK-biler kjørte forbi meg til
øst- og vestkanten og utenbys for å rapportere og lage intervjuer om
aktualiteter. Ansatte gikk forbi meg og skiltet «NRK må tåle mediekritikk. NRK
må formidle mediekritikk. NRK må drive mediekritikk». At jeg hadde formulert
generell og relevant mediekritikk i to kronikker i fagbladet journalisten og
Klassekampen, som ble publisert i denne uken, fikk ikke NRK eller noen andre
medier til å låne meg en mikrofon i to minutter. Mediene som flokket seg rundt
meg da jeg utfordret religiøs makt i en minoritet, er fullstendig fraværende og
tause når jeg utfordrer deres makt. Disse fire dagene har vært en studie i hvordan
et maktsystem forsvarer seg selv. Det smertet meg å se slående likheter til det
islamske miljøets håndtering av min homo-aksjon i 2011. Pulverisering av
ansvar. Motstand gjennom usynliggjøring, ufarliggjøring og latterliggjøring.
Ingen i NRK kastet stein eller fordervet mat mot meg slik noen muslimer hadde
gjort. Men maktens arroganse kjentes enda mer kvalmende og kvelende utenfor et
majoritetens maktsentrum.
På Marienlyst i kveld måtte jeg
endelig gi opp min drøm om tilhørighet. Jeg har tillatelse til å demonstrere
alene utenfor Stortinget i morgen fredag. Jeg har skrevet på en plakat: «Hvem
gransker den fjerde statsmakten?» Men jeg stiller ikke i morgen. Jeg avslutter
aksjonen og reiser tilbake til Stockholm med en vond innsikt. Jeg var ikke
medborgeren og skribenten. Jeg var innvandreren. Og jeg var naiv.
Manglende interesse fra mediene gir
tyngde til min analyse og kritikk, gir meg rett. Dessverre. Den etisk-faglige
og strukturelt uavhengige mediekritikken er nødvendig. Denne kampen må kjempes,
av andre enn meg.
Det første jeg gjør i Stockholm er å
søke om svensk statsborgerskap. En praktisk, juridisk nødvendighet for en som
har mistet sitt eneste hjem på det europeiske kontinentet. Det norske passet
mitt som ligger hos den norske ambassaden i Stockholm, kan nå makuleres. Norsk,
språket jeg tenker og drømmer på, vil jeg aktivt passivisere og glemme. Det blir
ingen flere tekster på norsk. Det er ikke lenger nødvendig å bruke tid på å
behandle søknaden om statsstipend for meg.
Jeg vil ikke lenger ha noe av Norge.
Jeg vil ikke lenger gi noe til Norge.
Oslo, 21 august 2014
Sara Mats Azmeh Rasmussen
