Et åpent brev til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen

Den svenske friidrettsutøveren, Emma Green Tregaros, malte neglene i regnbuefargene i en symbolsk utfordring til den russiske anti-homoloven. Mediene skrev om det, og budskapet nådde frem.

Som fri intellektuell og samfunnsdebattant er jeg for kjedelig til å kunne sammenligne meg med en høydehopper. Likevel stiller jeg spørsmålet siden det er budskapet, og ikke budbringeren som er viktig. Slik tenker jeg i hvert fall.

Det skrives altfor mye om det muslimske sløret. Mediene kaster seg over den minste saken. En tilslørt kvinne som mister jobben, ikke får en jobb, forslag om forbud på barneskoler, slør i domstoler, politi og forsvar. Disse er prinsipielle og viktige saker. Men jeg undres over hvorfor en teologisk utfordring til de mektigste lærde i den muslimske verden, som er fremført i et video-brev av en muslimsk kvinne, ikke var det minste interessant for allmennkringkastingen.

Ikke en eneste notis.

En versjon av maleriet Skrik hvor det er malt en Gudeskikkelse som skriker i sjokk, gjorde heller ikke saken interessant for NRK-redaktørene. Denne kvinnen, som altså er meg, tapetserte en moskevegg med kopier av maleriet og hengte en diger plakat over hovdeinngangen der det står: "Slør er ikke et påbud fra Gud, men en befaling fra mannen. Hvem tilber du, muslimske kvinne, Gud eller mannen?". Det gjorde heller intet inntrykk på NRK-redaktørene.

Kjære kringkastingssjef,

Jeg blir forvirret fordi jeg ofte tror på det jeg leser i seriøse nettsteder. På deres hjemmeside står det nemlig om deres verdier og oppgaver. Det første punktet i NRK- plakaten lyder slik:

NRK skal understøtte og styrke demokratiet.

a. NRKs samlede allmennkringkastingstilbud skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.

 b. NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

 Er ikke norske muslimer en del av befolkningen som kunne hatt nytte av informasjonen som sendes via video-brevet og maleriet? Kunne det ikke bidratt til at de ville engasjert seg i en offentlig samtale om ytringsfrihet, religiøs reform og kvinnerettigheter?
 

Er ikke kampen for å gi den muslimske kvinnen mer makt over sin kropp og sitt liv, slik at hun får et større spillerom og kommer inn i nye areaner som idrett, dans og kunst, viktig for NRK?

Hvis det ikke var noe galt med budskapet, var det da formen som ikke falt i smak? Mener NRK-redaktørene at alle som ønsker å bruke media som kanal for å formidle sine meninger og hjertesaker må enten bli politikere, styremedlemmer i en organisasjon eller idrettsstjerner?

Det er ikke første gang jeg stiller meg selv slike spørsmål. I 2011 informerte jeg mange NRK-redaksjoner i god tid om mine planer om å holde en sitteaksjon utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning under sitt årlige årsmøte i Dublin. Trettito lærde fra den muslimske verden skulle samles. Spørsmålet mitt var hvorvidt dagens teologer fortsatt støtter sharia-tolkningen som foreskriver dødsstraff for homofile.

Alle NRK-redaktørernetakket nei, inkludert nyhetssjefen for utenriksavdelingen som jeg hadde en telefonsamtale med. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre aksjonen og levere brevet, selv hvis det ikke ble skrevet ett eneste ord om det i et eneste medium i verden. Men jeg er smertelig klar over at min overbevisning alene ikke fører til noen konkrete resultater. Det at jeg setter liv og helse på spill, ofrer tid og penger, hjelper dessverre ikke en eneste homofil eller kvinne. Som menneskerettsaktivist gjør jeg likevel mitt ytterste fordi jeg ikke kan velge likegyldighet.

 

For to dager siden satt jeg i  en park ved moskeen i Stockholm fra midnatt. Jeg var hele tiden redd for å bli voldtatt. Tre uteliggere sov i nærheten av meg på pappesker. Rotter løp rundt mine føtter. Jeg blunket ikke ett sekund. Jeg brukte tre timer på å henge plakatene på moskeen, og var ikke sikker på om jeg egentlig mente at det var riktig. Det var første gang jeg gikk til aksjon uten å være helt overbevist om metoden. Jeg innrømmer at jeg var desperat etter å få medieoppmerksomhet for video-brevet, for en samlet erfaring som jeg ønsket at flest mulig muslimske kvinner skulle få høre.
Men NRK så ikke noen nyhetsverdi i det.

Såpass seriøs og kjedelig er jeg at jeg nekter å vise puppene i en Femen-aksjon med teksten "Fuck Sharia!" på bar mage. Det kjøper NRK, ikke en sammenhengende, logisk argumentasjon mot bakstreberske tolkniger som ødelegger livene til millioner av kvinner.

Ingen redaktør i den store og mangfoldige kringkastingen så en mulighet til å støtte en menneskerettsaktivist og løfte hennes kritikk frem. Hvem skal gjøre det? Al-Jazeera som er finansiert av en sheik som har flere koner og slavinner? Eller kanskje den arabiske avisen Midtøsten der alle journalister og redaktører er menn og der alle saker handler om politikere og forretningsfolk som er menn?!!

 

 Hva sier dette om NRK, som ikke er like avhengig som kommersielle medier av seer-, lytter- og lesertallene til enhver tid?

En sak er jeg ganske sikker på. Hadde jeg blitt knivstukket under klistingen av skrik-kopiene av en rasende muslim, ville NRK skrevet om det.

Dessverre skjedde det ikke.

 

Vennlig hilsen

Sara Mats Azmeh Rasmussen

 

PS. Video-brevet er sendt til følgende adressater:

-Center for Islamic Research in al-Azhar university, Cairo, Egypt.
- Supreme Council for Islamic Affairs, Cairo, Egypt.
- Um Al-Qura University, college of da´wa and Usul-ud-Din, Mekka, Saudi-Arabia.
- Islamic university in Madinah, college of the noble Quran.
- Federation of the Universities of the Islamic World (FUIW), Morocco.
- European Council for Fatwa and Research, Dublin, Irland.

 

 

 

 

 

Ingen kommentar...

Lytt! Hører du Gud skrike?

Jeg hører det. Kanskje kommer det lydløse skriket fra innsiden? Brystet mitt?
Var det derfor jeg først skrev et brev til de muslimske lærde i de viktigste islamske institusjonene i verden, for så å bestemme meg for å snakke med dem. Brev, særlig de kritiske, havner ofte i søppelbøtten, i beste fall i en skuff. Så jeg måtte si det, med min stemme, meg, med farger, med innlevelse. Nei, brev duger ikke.

Med engelsk tekst

Islamsk råd i prideparaden?

Det høres usannsynlig ut. Ikke sant?

Islamsk råd Norge er ikke kjent for et liberalt syn på homofili. Det var heller ikke jøder og kristne før i tiden, og det finnes fortsatt mange retninger som er negative til kjønnsvariasjoner og homofilt samliv. Men verden går videre.

Hvis man tror at en allmektig og barmhjertig Gud har skapt naturen og menneskene, blir det i lengden vanskelig å ekskludere noen mennesker fra Guds store menighet. Muslimer insisterer i dag at homofili er et forkastelig moralsk valg. Det er feil, helt feil! For det første er det ikke umoralsk å være homofil eller leve i et homofilt parforhold. For det andre er det ikke et valg. Vi er født slik, ifølge troende, skapt slik. Har Gud skapt noen annerledes og gitt andre fullmakt til å ekskludere, torturere og henrette dem? I så fall er det rart om denne Guden får noen tilhengere overhodet. Hvilken Gud setter i gang et slikt stygt scenario?
Jeg oppfordrer Islamsk råd, og de troende i alle menigheter i Norge til å bruke en time på å reflektere rundt dette. Jeg ber ikke om mer enn en time. Sjekk grunnene til at mange rabbinere, prester, politikere og vanlige mennesker har endret syn på homofili de siste tiårene. Tenk over den enorme variasjonen i naturen, og hvor trangsynt det er å nekte for at det i menneskeheten finnes store variasjoner. Man aksepterer det når det gjelder hudfarge, hårtype, høyde, kroppsform. Men man melder seg ut av den rasjonelle, logiske tankerekken når det kommer til kjønn og seksuell legning. Hvorfor er bare kjønn helt hundreprosent etter det dualistiske skjemaet i den mangfoldige naturen?!

Jeg prøver ikke å vinne en debatt. Jeg ber om ærlig refleksjon. Islam er hva muslimer gjør det til. Jeg ønsker ikke at mine foreldres religion skal bli hermetisert. Hvis man åpner øynene og hjertet, har man intet å frykte. Djevelen/ det onde finnes ikke i søken etter sannhet. Han trives best i de lukkede rommene, de stengte menighetene, der alle spørsmål fikk sitt endelige svar for 1000 år siden. Det onde vokser i et hjerte som ikke tør å utforske, som ikke tør å møte tvilen.

Frykt ikke, muslim! Tenk, kjenn og ta ansvar for din islam

Fred være med deg!

Vennlig hilsen
Sara Mats, en transperson


En kvinnelig prest med regnbueflagget i Stockholms prideparade i går
Hun gikk sammen med kollegaer i den svenske kirken. Det var totalt 50 000 deltakere, og 600 000 tilsukere.

 

 

Jøder har også moderert sitt syn på homofili. De gikk i paraden med kalotter på.

 

En homofil transperson er et normalt menneske. Ikke farlig. Ikke umoralsk. Ikke ond. Bare et menneske. Møt oss! Se oss! Vi vil være en del av fellesskapet.

 
 

 

Hjelpsomme tallibanere i Syria

Det var kanskje ikke nok med ulykker i det hardt rammede Syria. Nå får landet en ny ulykke: Talibanerne.

Syria har vært herjet av uro og borgerkrig i over to år. Den humanitære katastrofen er omfattende. Over 100 000 mennesker har mistet livet, flertallet av dem er sivile. Fire millioner syrere er blitt flyktninger i eget land eller nabolandene. Kampene mellom regimets hær og opprørsstyrkene har lagt 60% av landets infrastruktur i ruiner. Kulturvernede steder som bazaren i Gamlebyen i Aleppo og den unike korsfarerfestningen, Krak des chevaliers, nær byen Homs, er blitt skadet av ild og flybomber. Det er tydelig at verken mennesliv, kulturarv eller miljø betyr noe for partene som kriger. Krigens logikk er vold, vold, vold.

Hizbollah ble offisielt trukket inn i denne blodige krigen under kampene om den strategiske byen Qusayr i år. Bestillingen kom fra regimet som lenge har vært en nær alliert til Iran og dens spyd i Libanon, Hizbollah. Nå kommer svaret fra motstandersiden. Talibanere kunngjør nå at de har etablert egne posisjoner på syrisk jord. Det blir forklart som en broderlig gjenytelse, men det kan best forstås som en slags tilbaketrekning fra en Afghanistan som, etter en mange årig innsats fra FN og NATO, er på bedringens vei.

Et mer stabilt Afghanistan kan bety et mer urolig Syria. Jihadister, som lever av og for å krige, kan begynne å søke etter nye posisjoner i ustabile strøk. De blir tiltrukket av ild, røyk og blod og fravær av statlig kontroll. For dem er terror en levestil, og det er dessverre ikke noe som tyder på at krigene i terrorlommer i Afghanistan og Mali har svekket disse kreftene. Det bare fører til en forflytning til andre steder.

I Syria er polene blitt klarere den siste tiden. Shia-muslimer representert ved alwitt-regimet og deres allierte i Iran, Libanon og Irak på den ene siden, mot sunni-muslimer respresentert ved muslimbrødrene, salafistene, og de støttende gulfstatene på den andre siden. Og nå kommer talibanerne og gjør bildet enda mer dystert. På diplomatisk nivå er det ingen endring. Russland og kina, mot USA og EU. Et handlingslammet FN.

Det er vanskelig å beholde noe håp etter å ha observert utviklingen, fra dårlig til verre, fra krise til katastrofe. Nå gjør verdens verste terrorister og fundamentalister sin inntreden på den syriske scenen. Ulykken er komplett! Landet mitt er solgt.

Kiss my ass, Schisted!

Det meldes i dag, i Schibstedeide Svenska Dagbladet, at mediekonsernet Schibsted har økt sin satsing på annonsemarkedet. Schibsted har kjøpt partneren Primeramas andel om 23,77 prosent i det spanske selskapet Anuntis Segundamano som driver mange annonsesajter i Spanina. Etter denne velykkede forretningen er Schibsted ensom eier av selskapet. Prisen for aksjene var 69 millioner euro, cirka 600 millioner kroner hvis man regner på gjeldsfri basis, ifølge en pressemelding fra Schibsted. 

Bare å skrive dette korte avsnittet fra avisen gjør at jeg ekles, som man gjerne uttrykker det på svensk. Jeg ser for meg et stort kontor med tett luft og grå menn som innbiller seg at verden er et sjakkspill med gullgriser. På den ene siden sitter konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, og styreleder, Ole Jacob Sunde og planlegger neste trekk.  

Skal man tjene enda mer penger, må man ha noe Ryssdal har kalt "visjon", et ord han har stjålet fra mer ærverdige domener som skjønnlitteratur, kunst, kultur og politikk. Å ha penger som både middel, vei og mål kan dessverre ikke kalles for visjon. Det heter griskhet på godt norsk. Språkvokteren i Aftenposten, Jan Egil Heggen, også han et styremedlem i en avdeling i dette konsernet, ville utdypet: Griskhet er begjær, umettelig hunger. Personen som er grisk er glupsk, forsluken, syk i sjelen.  

Ole Jacob Sunde skimter svettedråper på kinnet til den pengesyke partneren og klapper ham på skulderen. Vi må gi flere mennesker et rikere liv, oppmuntrer ham, og peker på sjakkbrettet. Enten har Sunde en usedvanlig treffende analyse eller uklokt mye penger når et lite sett videointervju står øverst på google-søk «Et rikere liv». Man kommer til nettstedet formuesforvaltning hvor Sunde presenterer «visjonen» lenge før man kan finne spor av Sokrates.
"Som forvalter av kapital skal vi arbeide aktivt for å øke våre kunders formuer over tid. Gjennom vårt arbeid skaper vi også større trygghet ved å avdekke finansbransjens mystikk» står det å lese.

Jeg har hørt om jødisk og buddhistisk mystikk som veier til et rikere liv. Finansbransjens mystikk er et ukjent begrep for meg, så jeg klikker midt på skjermen og hører en gråkledd Sunde fortelle om denne mystikken fra en grå stol ved en grå vegg. Han går i dybden, så dypt som han i hvert fall når:  

«Et rikere liv, det er et uttrykk som kan ta mange uttrykk, og det er også tilsiktet. Ved et rikere liv så skal vi jo først og fremst skape god avkastning for de midler som blir oss betrodd. Men i tillegg så skal vi kunne skape et rikere liv ved at vi gjør kunden trygg på at midlene er godt ivaretatt. Vi kan skape et rikere liv ved å frigjøre tid for kunden…» etc.

Ryssdal svetter mer når han tenker på det. Det er et tungt kall å gjøre livet rikere for alle kunder i 24 land hvor Schibsted er etablert. «We are here to win!» er slagordet hans. Og det finnes tross alt 237 land i verden og mange milliarder mennesker som trenger Ryssdals og Sundes mystiske tjenester. Det er de to smertelig klar over. Men de vet også at det finnes mange avisredaksjoner som kan tåle en herje- og plyndretokt uten at redaktører reagerer. Med godt betalte høneredaktører blir det lettere å tråkke på ansatte og løsarbeidere på vei inn og ut og få kunders formuer til å øke over tid. 

Et smart trekk gjorde Ryssdal og Sunde da de valgte å satse på annonse- og reklamemarkedet. Slik møtes begjær og begjær, og griseriet av tonnevis av produkter mennesker verken trenger eller trenger å vite om, blir til en ny gullgris på sjakkbrettet i Schibstedkontoret. Det får Schibsted-kunder til å danse av pengekåthet, og Sunde og Ryssdal er slik på rett vei mot mystikkens høye stadium.

.......................................................................................................................

 

Jeg er jordnær, takk for pris for det! Og etter nettmøtet med Sunde føles luften tung og klam, så jeg tar en tur i skogen og plukker blåbær. En blåbærplukker vil jeg ikke ha, selv om prosessen blir rask og effektiv. Jeg rusler mellom stiene, sitter på huk og plukker bær en og en mens jeg betrakter de fintformede grønne bladene, fuglene og insektene som rører seg rundt. Det kan ta to timer å samle nok bær til en pai. Men det er lørdag og pai står på menyen, og jeg trenger roen det gir å få kontakt med en urgammel tid. Det naturlige. Det som ikke er blitt borte i internettet- og konsumets tidsalder. Bærplukking.

Jeg gir stafettpinnen

På lørdag gikk jeg i Prideparaden. Sammen med andre hbt-aktivister holdt jeg i det store regnbueflagget. Å gå i paraden, være en synlig homofil transperson er bare så selvsagt, så enkelt, det er meg. Jeg tenkte tilbake på hvor redd jeg var da jeg sto frem som lesbisk i 2008, hvor mørkt det så ut, hvor dramatisk det føltes alt sammen.

På den tiden var det bare Kaltham Lie og jeg som var åpne homofile med muslimsk bakgrunn i hele landet. Da var Skeiv Verden et lite nettverk uten finansiering og vi brukte tiden på å krangle om strategi, kortsiktig eller langsiktig, dialog eller konfrontasjon, sosialt eller politisk nettverk. Jeg var ikke med i nettverket lenge. Vi orket ikke å krangle lenger, så jeg skrev brev til Islamsk Råd, laget plakater og holdt aksjoner, og de andre fulgte andre spor. I 2013 er Skeiv verden blitt en etablert organisasjon. Mange homofile muslimer tør i dag være åpne om sin legning takket være nettverket. Noen er åpne offentlig, fronter saken og sitter i styret. Mye positivt har skjedd på få år, en fin utvikling. Det gir grunn til optimisme.

Optimisme trenger jeg når jeg nå må gi fra meg stafettpinnen. Helsen min er så dårlig at hvert åndedrag føltes som en nær-døden-opplevelse, og det gjennom hele dagen i dag. Jeg er kronisk syk, og jeg orker ikke å kjempe lenger.

Det blir ingen flere aksjoner og symbolske handlinger. Jeg skriver ingen flere plakater, sender ingen flere brev. Aktivismens tid er over for min del. Det jeg har gjort gjennom årene måtte jeg bare gjøre. Jeg var ene og alene drevet av kjærlighet og et ønske om en bedre og romsligere samfunn, en verden der det finnes mindre brutalitet og urett. Jeg angrer ikke på noen aksjoner. Jeg angrer ikke på noe. Det var riktig det jeg gjorde, både midlene og innholdet var riktig.

Jeg ikke lenger en hbt- og menneskerettsaktivist. Jeg gir stafettpinnen til Skeiv Verden. Mitt sterke ønske er at spørsmålet om dødsstraff for homofili ikke blir neglisjert. Like viktig som å bygge sosiale nettverk, noe Skeiv Verden virkelig har lykkes med, er det å arbeide mer langsiktig for teologisk reform i islam. Jeg håper at noen ildsjeler innser hvor viktig det er å gjøre noe med en av de fundamentale hindringene mot et verdig liv for homofile, og tar på seg denne oppgaven. Både i kristendommen og jødedommen finnes det geistlige autoriteter som har et homoliberalt syn. Det finnes reformbevegelser. I islam finnes det ikke en eneste anerkjent lærd, en religiøs autoritet, med et homoliberalt syn i dag. Det er en lang vei å gå.

Mye er gjort. Mye må fortsatt gjøres. Lykke til homofile muslimer!

Sara Mats

Islamsk råd må svare på brev

 

I morgen går jeg i Prideparaden i Oslo.

Det er ikke første gang jeg gjør det. Den aller første gangen jeg gikk i paraden var i 2008. Det var få måneder etter at jeg hadde kommet ut av skapet. Jeg gikk helt bakerst ikledd en svart niqab og utstyrt med tennvæske og lighter. Planen min var å rive den svarte styggedommen av meg og tenne på den midt på Karl Johan. Det skulle være en protest mot at muslimske homofile, menn og kvinner, måtte gå med niqab som anonyme skygger, ansiktsløse og uten rett til å feire. Paraden var ikke deres, vår. Vi med muslimsk bakgrunn hadde ikke engang rett til liv og sikkerhet. Vi hadde ikke rett til egen identitet og kjærlighet. Så vi måtte gjemme oss alle i niqaber. Slik debuterte vi i prideparaden, gjennom å demonstre skam, redsel og underkastelse.

Jeg gikk noen skritt før jeg ble stoppet av to politibiler og fratatt tænnvæske og lighter. Jeg fikk ikke lov til å snu situasjonen fra usynliggjøring til fokus, fra underkastelse til protest og et symbolsk opprør. Jeg kastet niqaben i den nærmeste søppeldunken og gikk i paraden med dressen og slipset jeg hadde på meg. De andre fra Skeiv Verden gikk med niqabene hele veien tilbake til teltet i Skeiv Park.Der ble de tatt forsiktig av.

I år går jeg fremst i paraden sammen med andre hbt-aktivister og individer som blir hedret for sin innsats for saken. Jeg bør være stolt og fornøyd. Men følelsen av avmakt har ikke vært så sterk på lenge. Kanskje kom invitasjonen til å bære regnbueflagget som en påminnelse på at jeg hadde forsømt hbt-saken de siste månedene?

Jeg hadde gjennom mange år jobbet intenst og målrettet mot kriminalisering av, spesielt dødsstraff for homofil praksis i islam. Det ble mange artikler, debattinnlegg, møter, brev og telefonsamtaler. Jeg hadde gjennomført to sitteaksjoner, den ene i Oslo utenfor lokalene til Islamsk Råd Norge, og den andre i Dublin utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa.  Formelle brev med et spørsmål om dødsstraff hadde jeg sendt både til både IRN og fatwarådet  og jeg hadde etterlyst svar. Men så var det ikke mye mer å gjøre. Flere aksjoner anså jeg som verken nødvendig eller klokt. Og uten å fryse og sulte ihjel på et fortu eller utsette meg selv for drapstrusler er det ikke mulig å fange medias interesse. Å få mediene til å følge opp saken av ren humanistisk og demokratisk motivasjon er som å prøve å legge fliser på havets overflate.

IRN har konsekvent nektet å ta prinsipielt avstand for dødsstraff for homofile. Men rådet hadde gjennom en offisiell uttalelse tatt avstand fra hets og trakassering og vold mot homofile og støttet informasjonsarbeid på dette feltet. Det var med andre ord en ny fase i kampen for homofile muslimers rettigheter.

I samarbeid med Skeive filmer innledet jeg et debattprosjekt. Jeg inviterte IRN til en debatt om homofili i religionene kristendommen og islam med filmvisning 10.01.2013. Det var en mild og forsiktig formulering av tema. En representant for konservative kristne homomotstandere var også invitert. Det var altså på ingen måte tenkt å bli en ensidig debatt med klare vinnere. Lokalet som ble valgt var Oslo museum midt på Grønland. Men til tross for mange henvendelser både på epost, telefonbeskjed og SMS, fikk jeg ikke noe svar fra IRN. Det var helt stille. Og stillheten varte lenge. Jeg var ute i god tid.

Debatten fant ikke sted på grunn av sykdom. Både leder i Skeive filmer og jeg, de eneste som gjorde jobben frivillig ble syke samtidig og debatten måtte først utsettes, så avlyses. Jeg måtte likevel konkludere med at vi homofile muslimer ikke hadde kommet så langt. Jo, Skeiv Verden er etablert. Flere homofile muslimer har etter hvert kommet ut offentlig. Fem flotte individer stilte med navn og bilde i siste nummer av magasinet Blikk. Det var en fryd å lese! Men den representative organisasjonen for troende muslimer i Norge har ikke beveget seg særlig mye. Jeg kan ikke tenke annet enn at Islamsk Råd og muslimske menigheter spiller en viktig rolle. De religiøse lederne kan enten bremse en sosial utvikling eller påskynde den.

I eposten fra leder for Skeive dager sto det: «I år er temaet for Skeive dager "Individets rett". Vi som arrangerer paraden under Skeive dager ønsker derfor å invitere personer som har frontet lhbt på ulike måter gjennom å ha brukt seg selv personlig – de som har ytt noe ekstra for fellesskapet. Disse ønsker vi å ære ved å bære det store regnbueflagget i fronten av paraden».

Jeg går selvsagt i paraden i morgen. Men jeg føler at jeg ikke har noe å feire. Jeg bærer regnbueflagget for å ære dem som gikk foran og viste vei, og samtidig for å vise takknemlighet for alle som er aktive i hbt-bevegelsen.

 

IRN er verken interessert i dialog eller debatt om homofili. Men de kan ikke la være å svare på et brev. Jeg nekter å la tausheten seire, den får meg verken til å gi opp eller glemme. Jeg krever et svar på brevet som jeg leverte personlig til generalkretær i IRN, Mehtab Afsar, 26.09.2011. Ingen kan anklage homofile muslimer eller meg for å være utålmodige. Islamsk Råd og de muslimske miljøene har fått rikelig med tid til refleksjon, teologiske studier og etiske diskusjoner. Spørsmålet er ikke så vanskelig.

Har homofile rett til liv og sikkerhet ifølge islam? Ifølge dagens tolkning av den muslimske loven?

Islamsk råd kan velge mellom å svare på brevet eller møte til debatt. De kan sende svar til meg eller Skeiv verden, LLH, eller Likestillings- og inkluderingsdepartementet. De kan svare gjennom en pressemelding på egen hjemmeside. Men rådet kan ikke velge bort debatten ettersom organisasjoner i et demokrati ikke har rett til å velge å respektere noen rettigheter og utelater andre.

Jeg aksepterer ikke at rådet ikke anerkjenner homofile muslimer som likeverdige mennesker med en selvsagt rett til liv. Jeg aksepterer ikke at det politiske Norge og de humanitære organisasjonene har klart å leve med dette så lenge.

Håpet er at Islamsk Råd Norge snart viser humanisme og slik melder seg helhjertet inn i demokratiet.

 

 

 

Skyggeferden i pocket

Jeg har gleden av å meddele at min roman Skyggeferden nå er kommet i pocketutgave. Den koster kroner 129,- og kan kjøpes i alle skikkelige bokhandlere eller bestilles fra forlaget.

Fremtiden i syriske barns hender

Du har hørt om krigen i Syria. Du har hørt om voldshandlinger, voldtekter og krigsforbrytelser. Du har sett bilder av bydeler i ruiner. Og krigen fortsetter. Den trappes til og med opp med den islamistiske Hizbollahs inntreden i den blodige og kaotiske scenen. Sivile og stridende blir drept hver eneste dag. Uskyldige barn også. Og det hører du om nesten hver dag.

«Intet nytt fra vestfronten», lød det fra radiosendingen under den første verdenskrigen. Det betydde at mange hundre og tusen menneskeliv hadde gått tapt.

"Intet nytt fra Syria", melder jeg.

Jeg har dessverre intet nytt å fortelle. Men jeg vil fortelle noe gammelt og kjent.

Barn som har vært vitner til krigshandlinger kan få langvarige traumaer. For å unngå dette, må barna få bearbeidet opplevelsene sine. De må oppleve at noen bryr seg om dem, at det ikke er likegyldig for mennesker der ute i verden om de sulter i hjel, dør i en sykdom som er lett å kurere eller mister alt håp i livet. Det er kjent at en eneste god erfaring midt i en krise, der et barn opplever å være viktig og tatt vare på, kan bli en stor kilde til tro på eget verd for dette barnet.

Jeg har mistet troen på at mitt hjemland Syria kan reddes. Krigen er et faktum og den kommer til å vare lenge, frykter jeg. Men jeg kommer aldri til å miste troen på Syrias barn og deres mulighet og evne til å bygge opp det ruinerte landet i fremtiden.

For at flere barn skal være i stand til å tro på seg selv og bli en ressurs, trenger de deg og meg i dag!

Dette handler ikke om bistand, men en akutt krisehjelp til barn i dyp nød.

I den nedenstående lenken står det informasjon om hvordan du kan gi en gave som kommer frem og blir brukt på en svært god måte.

Jeg støtter Redd Barnas arbeid for syriske flyktningbarn og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Det handler ikke bare om det syriske folkets fremtid, men om vår fremtid, alle vi som bor på denne lille kloden.