Jeg lyver

Jeg opplever fortsatt tilhørighet til Norge. Det gjorde vondt å skrive den første teksten på svensk og velge Stockholm fremfor Oslo som sted for neste aksjon. Jeg jobber hardt med å overbevise meg selv om at jeg ikke er norsk.

På avstand virker mine innlegg og handlinger i det siste uforståelige og umoralske. Feige. Dumme. Jeg er klar over det. Jeg skal ikke forsvare meg selv. Men det blir løgn å si at jeg ikke føler tilhørighet til Norge.

Mitt syriske pass ble tatt fra meg for 18 år siden. Jeg har ikke vært i landet i alle disse år. Men jeg elsker fortsatt Syria.

En halsduk som värmer

 I dag  börjar OS i Sotji . Det skulle också vara början på en tävling i Stockholm.

Efter tillstånd från Stockholmspolisen skulle jag i dag sitta utanför den ryska ambassaden i Stockholm mellan 10-15 med en regnbågsflagga, en korg och massor av garn i regnbågens alla färger. Men det är inte alltid lätt att vara aktivist och mor till små barn. Den lilla flickan på 7 år har hög feber och magbesvär. Jag måste därför välja moderskap i dag i stället för kreativt deltagande i OS.

Men måndag 10 februari till fredag ​​21 februari  kommer jag att sitta och virka en vänskapshalsduk till våra vänner i Ryssland. Du är välkommen att titta förbi, skriva en hälsning på en textillapp som jag senare syr på halsdukan, eller hjälpa med att virka/ sticka delar i storleken 20x20 för varje färg.

Ta med dina barn. Nu riskerar homosexuella i Ryssland förlora vårdnaden om sina barn. De anklagas för att vara pedofiler. Vi ska visa de ryska myndigheterna och den ryska opinionen att de är HELT FEL! Mina barn har för övrigt målat en vacker bild på baksidan av regnbågsflaggan. Det är deras hälsning till våra vänner i öst.

När tävlingen vår är över, mäter vi längden på halsduken och skicka den till organisationen Side by side i St. Petersburg och alla Rysslands homosexuella, lesbiska, bisexuella, transpersoner och queer. Kanske blir det en avslutningsfest söndag 23 februari i parken utanför den ryska ambasaden?
Hvis du bor utanför Stockholm kan du också delta. Du kan börja att sticka. Skriv epost til meg azmeh@telia.com, så får du en adresse å sende dine lapper til.

Vi ses på måndag!


Sara Mats

PS. Jag är alltid försiktig med att blanda in barnen i mina åsikter och kampanjer, men i detta sammanhanget tycker jag att det är viktigt, pga. att huvudargumentet för anti-propagandalagarna är att barn tar skada av att bli exponerade för fenomenet med homosexualitet och homosexuell identitet.

Angre redigeringene

 

Brevet til de folkevalgte

Som verken NRK, Dagbladet eller Dagsavisen hadde "kapasitet" til å skrive en notis om.

Å melde meg ut av norsk fellesskap handler ikke om penger. Pengemangel kan man tåle, men ikke opplevelsen av fornedrelse.

Det er fornedrende ikke å få den samme lønnen som kollegaer. Det er fornedrende å bli ignorert over lang tid når man som samfunnsdebattant prøver hardt å rette fokuset mot viktige likestillingsspørsmål.

Jeg har mange dårlige egenskaper, men jeg er ærlig. Når jeg mister følelsen av å tilhøre Norge, later jeg ikke som jeg kan være en medborger. Enten er jeg norsk med hele hjertet eller så er jeg ikke det. Jeg gir fra meg privilegiene før jeg har tenkt ferdig. Jeg fortjener ikke noen priser. Derfor har jeg sendt statuetten tilbake til Fritt Ord.

Min koffert er ferdig pakket. Jeg har ikke pakket ut ennå. For to dager siden satt jeg på benken i gangen klokken tre på ettermiddagen og måtte velge. Ta flybussen til Arlanda og reise tilbake til Syria, eller gå og hente mine to barn på skolen.

Jeg hentet barna, laget middag, leste bok for den minste.

Det var ikke kjøpesentrene, underholdningskanalene, velferden og freden i Norden som fikk meg til å bli. Det var bare plikten overfor to barn jeg har skaffet til verden. Egentlig valgte jeg katastrofens, sultens og krigens Syria fremfor Norge.

Det bør føre til refleksjon.

Her er brevet mediene ikke fant interessant nok.

 

Til de folkevalgte i Stortingets familie- og kulturkomite,

Jeg skriver dette brevet den 22.desember. Jeg tror ikke at det vil bli lest før etter nyttår. For nå er det juleferie, familiesammenkomster, sydenferie etc. Men jeg er «hjemme» i Stockholm og har noe på hjertet.

Jeg er fullt i stand til å forfatte et meget offisielt brev til komiteen. Å skrive er både mitt yrke, min lidenskap og min valgte livsvei. Jeg forstår nyansene i ulike sjangre og jeg kan formulere meg formelt når det trengs, og når jeg ønsker det. Men jeg har valgt å skrive til dere, folkevalgte, fra hjertet, leveren, mens en lammegryte koker på platen og de to små barna mine leker i gangen med kosedyr.

Jeg erklærer sivil ulydighet. Jeg nekter å betale skatten min for 2012. Valget av år er ikke tilfeldig. Det er året da jeg tjente min høyeste inntekt noen sinne i det lovede oljelandet Norge. Jeg hadde jobbet disiplinert og hardt og sammenhengende i tre år med en bok. Den «høye» inntekten skyldes boksalget + honorarer for mange kronikker, kommentarer og debattmøter om viktige temaer i regi av studentersamfunn, bibliotek og ideelle organisasjoner. Min høyeste inntekt som frilanser ble altså på 265,000 kroner før skatt. Det er slik det rike, siviliserte landet Norge belønner ærlig kulturarbeid og innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hvem er det egentlig som velger å bli et medlem i paria-kasten: frilansere?

Jo, det må være en naiv idealist eller en ren idiot.

Frilansernes honorarer har ligget i bunn i over ti år. Ingen politikere på venstre- eller høyresiden har funnet seg tjent med å ta opp dette alvorlige problemet med sosial dumping av faglige arbeidere, og ofte dedikerte kulturarbeidere og humanister. Å være frilanser innebærer så mye risiko og elendighet på mange plan, at det er en helt spesiell type mennesker som velger å bære denne byrden, ta dette ansvaret, frigjøre seg fra arbeidskontrakter og følgende krav (og rettigheter) og vie seg helt og fullt til et kall.

Jeg er en av dem. Men nå er jeg veldig, veldig sliten! Og desillusjonert.

Jeg hadde tenkt å skrive et ordentlig brev med vedlegg til relevante saker som har stått på trykk i det siste. Jeg hadde tenkt å utnevne meg selv til advokat for gruppen verdifulle kulturarbeidere og mediefolk som alle har forsømt, ofret og tråkket på i tider med finans- og mediekrise. Frilansere. De frie sjeler som tar et stort ansvar og en stor risiko for å gi til kulturen, demokratiet og landet noe verdifullt: ord, ord som lever og gir liv. Frilansere.

Jeg har valgt å bli frilanser. Fordi jeg har et kall. Fordi jeg ikke ønsker å bli beordret av en redaksjon ut på et journalistisk oppdrag hver dag. Jeg valgte hjertesakene mine: kvinnerettigheter, barns rettigheter, hbt-rettigheter og demokratisering i min region Midtøsten. Dette har jeg villet vie tiden min til. Jeg har aldri hatt store drømmer. Men jeg har trengt å slippe bekymringen for nest husleie, neste telefonregning og neste måneds utgifter. Det er så fryktelig alvorlig at en hardt arbeidende frilanser som meg aldri har kunnet hvile i tanken om at det vil ordne seg neste måned for meg og mine to små barn, at jeg dermed vil kunne konsentrere meg om det viktigste: arbeidet for demokrati i og utenfor Norge.

Jeg er nå så skuffet over dere folkevalgte. Hva rettferdiggjør deres høye lønninger og gode ordninger + + + + når dere er vitner til sosial dumping av arbeidere i viktige bransjer som kultur og medier uten å løfte en finger?

Samfunnskontrakten er klar. De som styrer, altså dere, har som plikt å sikre rettferdighet og en god fordeling av ressursene. Vi borgere betaler skatt. Når jeg ser med egne øyne, og har erfart på både min og mine barns kropper at dere har sviktet fatalt i å sikre rettferdig fordeling av godene, kan jeg ikke annet enn å nekte å betale min beskjedne skatt av min aller høyeste inntekt som forfatter, frilansskribent i dags- og ukeaviser og samfunnsdebattant. Skatten på litt over 60,000 kroner får staten altså ikke av meg frivillig. Det lover jeg! Hvert øre av dette beløpet må staten bruke fysisk makt for å ta av meg. Det lover jeg!  

Jeg er ikke bare en frilanser, men også en frilanser med minoritetsbakgrunn. For å komme dit at redaksjoner takker ja til artikler fra meg, har jeg måttet jobbe hardt med språk, utdanning og annen innsats. Sånn sett ser jeg frilanssituasjonen fra en enda mindre privilegert utkikkspost. Det smerter meg å tenke at jeg tjener like dårlig som ufaglærte rengjøringsarbeidere, med all respekt for dem, men de har tross alt ikke studert i 9 år på universitetet, og samlet på studiegjeld med mange nuller, slik jeg og mine «kollegaer» har gjort. Det gjør vondt å tenke at all energi som forsvinner i frustrasjon, bekymring og våkenetter, kunne ha blitt brukt i konstruktivt arbeid for hjertesaker, hadde dere politikere gjort jobben deres.

Jeg er sliten og desillusjonert, kjære folkevalgte. Jeg kom til Norge som fremmed med en drøm om å bruke pennen for å forsvare menneskeverdet, forklare hva et menneske er, dykke i eksistensens mysterier og skape litteratur. Nå, 18 år etter flukten fra hjemlandet Syria er det dessverre bare to små barn på 7 og 9 som hindrer meg fra å ta første fly tilbake til Syria, eller en syrisk flyktningeleir i Jordan. Man kan ikke granske filosofiens mysterier når man frykter for å havne på gaten med to barn når som helst. Er det dette Norge kunne by på?

Når man jobber hardt og opplever å bli tråkket på år etter år og bli utestengt fra de trygge ordningene i et rikt samfunn, er det vanskelig å beholde troen på at ens borgerskap betyr noe som helst. Og når dette borgerskapet ikke er arvet, blir det enda mer kritisk.

De folkevalgtes svik og forsømmelser svekker kjærligheten min til landet Norge. Det må jeg innrømme.

Jeg velger å sende dette ærlige brevet uten å lese det en eneste gang. Som sagt, har deres udugelighet ført til at en lovlydig borger har valgt å begå en kriminell handling.

Jeg kan dessverre ikke ønske dere i komiteen en god jul. For familien min har ikke det, og grunnen er at jeg har valgt å bli en frilanser i Norges tjeneste.

Sara Azmeh Rasmussen

Stockholm, 22.12.2013 Kl. 17.57

Jeg vil ikke forklare.

 

Jeg er ikke lenger interessert i å være del av den norske samtalen.

Ja, jeg elsker dette landet

Fortsatt.

Men jeg vil ikke leve, jeg vil ikke dø i Norden.

Jeg har revet i stykker statsborgerbrevet

Dokumentet, som forvandlet meg juridisk til norsk statsborger i 2003, har gitt meg falsk trygghet. Nå vet jeg at det skal mye mer til å skape en ny nordmann og europeer enn et flott dokument som er pyntet med rikets gyllne våpen.

For oss som kommer fra den tredje verdenen, er utfordringene enorme. Ofte mislykkes vi i å skyte røtter på ny jord. Kanskje ligger feilen i at vi har valgt å forlate vår kaotiske og turbulente verden istedenfor å kjempe mot kaos, vold og krise. Kanskje er vår veikhet og flukt hovedgrunnen til at vi ikke blir møtt med genuin respekt. Kanskje er det grunn til ikke å stole på vår lojalitet til det nye landet, når vi har sviktet og valgt bort fødelandet.

Jeg har revet i stykker statsborgerbrevet, og jeg tar konsekvensene av det.

I stemning for kriminalitet

Først tenkte jeg at tittelen skulle være "Jeg anklager regjeringen for å være antisosial". Så droppet jeg denne grandiose ideen. Emile Zolas "Jeg anklager" er lett å bli inspirert av, men er på mange måter unik. Tittelen blir, som du kan se, mer jordnær. Jeg er i ferd med å begå en lovovertredelse, en forbrytelse, og jeg påstår på ingen måte at jeg er heltemodig eller fortjener noen æresmedaljer.

 

Sentrumspartiene har reddet pressestøtten og kunstnerstipendfondet. Det var de mest utsatte, de uten muskler, de små avisene og enkeltstående kunstnerne, musikerne og forfatterne som Solbergs regjering ville spare på bekostning av. Penger trengtes til store kutt i inntekts- og formueskatten og arveavgiften. De som hadde mye skulle få mer, og de som hadde lite skulle bli fratatt det lille de hadde. Neste år blir det en ny runde med nye forsøk på å kutte i kultur og medier, vel å merke, ikke de store medieselskapene og konsernene som tenker marked og børs. De er tvillingsjelen til den blåblå regjeringen.

 

Jeg var ikke en av dem som kunne bli rammet av disse kuttene, men jeg ble rammet av melankoli og måtte stille meg selv noen viktige spørsmål. Om min identitet som skribent og forfatter. Om Norge. Om lover og moral.

 

Den indre monologen har vært lang og slitsom. Jeg er så sliten nå at jeg ikke orker å meddele deg hovedpunktene. Du får bare høre om min avgjørelse. Jeg skal begå et lovbrudd. Det trodde jeg var hinsides mulig for bare et par måneder siden. Jeg har alltid vært den lovlydige som mest minner om det arbeidsomme eselet i Animal Farm, den som gjør sin plikt og aldri klager.

 

Men i går sendte jeg et brev til Kemnerkontoret i Oslo hvor jeg opplyste at jeg ikke hadde til hensikt å betale inntektsskatten for 2012 på kr 60 849,- og rentetillegget på kr 889,-

 

Som begrunnelse skrev jeg følgende:  

«Jeg har prøvd å løfte opp debatten om frilanseres inntektsnivå i fjoråret. Det har ennå ikke ført til konkrete resultater, og den blåblå regjeringen innleder sin periode med dramatiske kutt i kultur og mediefeltet. Så ved å nekte å betale skatt vil jeg enda en gang gjøre offentligheten oppmerksom på graverende forhold i media og kultur-Norge. Frie sjeler som brenner for ord, kunst og demokrati blir gitt smuler fra konserner som har blikket festet på børsen.

Skatten bør min tidligere arbeidsgiver Schibsted, som aldri ga meg en arbeidskontrakt eller anstendig betaling gjennom fem år, betale. Det vil dekke en liten del av det jeg som trofast kommentator i konsernets største avis, Aftenposten, burde ha fått".

 

Når jeg leser dette fra brevet nå, kjenner jeg at jeg ikke er i kampmodus. Hvorfor skal jeg alltid gjøre offentligheten oppmerksom på ditt og datt? Offentligheten kan seile sin egen sjø. Og jeg kan bli en lovbryter. For jeg har ikke tenkt å betale skatten for 2012. Jeg nekter kontant, og det hjelper ikke å forklare meg demokratiet og velferdsstatens spilleregler, plikter og rettigheter etc. Jeg vet det jeg har erfart på kroppen og sjelen. Og det har jeg ikke lyst til å snakke om.

 En antisosial regjering stimulerer til usosial atferd. Til lovbrudd. Til manglende respekt for skattesystemet. Det verste er at det rammer kjærligheten til landet. I dag føler jeg ingen kjærlighet til Norge.

Jeg har ikke undersøkt de juridiske konsekvensene for å nekte å betale skatt. Det spiller ingen rolle. Bot, samfunnstjeneste, fengselsstraff. Jeg er klar for alt dette og mer. Men jeg gir ikke ett blankt øre til Siv og hennes entreprenører i denne omgangen.

Jeg nekter.

 

 

Sløret igjen

Snart skal jeg benke meg foran TV-skjermen som en lojal borger og tradisjonstro kvinne og følge med i nasjonal strikkekveld. Jeg gleder meg virkelig, og det er en evighet siden jeg gledet meg til å se noe på TV. For meg er strikking en slags pause der jeg likevel kan være kreativ. Jeg har nesten alltid et strikke- eller hekleprosjekt på gang. Det nest siste var fire puter som jeg heklet som en slags flukt eller terapi eller noe sånn. Jeg tenkte at det var nok med skriverier og fattigdom og planla å starte egen lille cafe, så skulle jeg begynne med interiøret som skulle være hjemmekoselig. Det ble fire puter før jeg kom tilbake til virkeligheten og følelsen av plikt og kjærligheten til tekst.

Så nå er jeg en skribent med fire heklede puter :-)

Før jeg begynner forberedelsene til kvelden, legger jeg ut denne lenken fra i går. Et svensk program om det muslimske sløret.

http://sverigesradio.se/sida/default.aspx?programid=416

Ha en fin strikkekveld!

Feige, feige, svake, egoistiske, selvgode Norge!

Dine eksperter med Høyre-utenriksminister, Børge Brende, på toppen, har funnet ut at Norge har kapasitet, økonomiske ressurser og mulighet til å håndtere og destruere kjemiske våpen fra Syria.
Ekspertene hevder at det er tidsfristene som er årsaken for å nekte å ta imot den upopulære forsendelsen. De vil sende lasset med den djevelske miksturen videre til langt mindre privilegerte land. Hvem som skal påta seg ansvaret, det bryr ikke ekspertene og politikerne seg om nå.

Noen andre.
På et annet kontinent.
Med andre værforhold.
Hva som helst.... bare det gjør at den tunge lasten med kjemikalier finner et annet havn enn et Norge som er opptatt med sin egen rikdom og luksusproblemer og Skappelgenseren og Skavlan og skravling i en verden i total krise.

Husker vi de små barna som fikk kaldt vann helt over ansiktet og kroppen ii et desperat forsøk på å lindre smerten deres og hjelpe dem på vei mot en sikker død? Husker vi likene som var pakket i hvit plast? Anonyme. Livløse. Forstår vi egentlig noe av det som skjer der ute, vi, fete, dumme, bortskjemte nordmenn i verndens trygge utkant?

Dette må være hykleriets  mest tragiske manifestasjon. Landet som forvalter Nobels fredspris til nedrustning, nekter å delta i ødeleggelsen av kjemiske våpen samme år som Nobelkomiteen gir prisen til OPCW, organisasjonen som jobber for å realisere FNs konvensjon mot kjemiske våpen.

I kveld må jeg si det høyt:
Jeg forakter rikdommen som har gjort deg Norge til et kvalmende, fjernt land. Du er det selvopptatte landet!

Solbergs kulturdepartement. Makt og marked

For en knapp time siden leverte den nye statsministeren, Erna Solberg, statsrådslisten til Kongen (jeg dropper bevisst «Hans majestet»). Media har spekulert mye. Nå får vi vite hvordan norsk politikk vil bli formet de neste fire årene.

For meg er det mest interessante å vite hvem som skal styre kulturdepartementet og det som en gang het Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Jeg tar det andre først. Likestilling og inkludering faller bort og departementet vil trolig hete Barne- og familiedepartementet. Solveig Horne fra Fremskrittspartiet får nok posten som statsråd i MorFarBarn-departementet. Det ble som forventet.

Kulturdepartementet heter nå kultur- og kirkedepartementet og får en Høyrekvinne som statsråd. Et helt ukjent navn for meg. Derimot kjenner jeg mannen som ble plukket til jobben som statssekretær. Knut Olav Åmås, debatt-, kultur- og forskningsredaktør i Aftenposten. Den usedvanlig lange tittelen med de tre avdelingene, som etter hvert ble lagt under Åmås´ lederskap, viser en side i den nye statssekretæren som man må ta i betraktning når man vil synse om kulturlivets fremtid. Trangen til å klatre opp, og se et stadig bredere landskap under seg, kan ikke sies å være et dissonant element i et blåblått lederskapskorps. Sånn sett var dette et rasjonelt valg av Solberg.

Avtroppende sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, mener at det var et godt valg.

- Det er et veldig lurt trekk av Erna Solberg og Torild Widvey å velge Knut Olav Åmås som statssekretær i Kulturdepartementet. Han er en mann med store kunnskaper og mange kontakter i flere deler av norsk kulturliv. Han har meningers mot og klare synspunkter på områder og saker som sorterer under kulturministeren. Knut Olav vil sikkert gjøre en god jobb med å utvikle og profilere den nye regjeringens kulturpolitikk, sier hun.

Jeg bestrider ikke noe i dette glansbildet. Åmås er en mann med kunnskap, klare meninger og veldig mange kontakter, ikke bare i flere deler i kulturlivet, men tydeligvis i politikken og næringslivet. Og han vet å bruke dette for å nå sine mål. Sjefsredaktørens vurdering baserer seg på resultatene Åmås har levert til sine overordnede. Det er en mangelfull beskrivelse, og må kompletteres av kostnadene for hans underordnede. I enhver fornyelses- eller tilpasningsprosess finnes det minst to sider.

Jeg jobbet under Åmås i fem, seks år som en lojal og tillitsfull medarbeider før jeg brøt ut med Aftenposten for over ett år siden. Det jeg har konkludert med er at det som hadde holdt meg gående i et klart utnyttingsforhold var lederstilen til et maktmenneske.

Langt viktigere enn lederstilen er likevel hvor Åmås ønsker å føre kultur hen. Han har skrevet en god del om det, og hvis jeg skal oppsummere: Åmås vil føre kultur til torget. Til salgsboder. Det kommer til å handle mye om etterspørsel i fremtiden. Dette har jeg behandlet i et tidligere blogginnlegg "Når kulturredaktører preker fra kjøpmannsdisken".

For kulturarbeidere som meg vil de kommende fire årene bli tøffe. Jeg kan rett og slett ikke la markedets smak og endrede trender bestemme min vei som forfatter og samfunnskritiker. Jeg tar heller en kantinejobb enn å skrive en bok etter bestilling. En grunn til dette er kunstnerisk integritet. En annen er ærlighet.

Det jeg skriver er det jeg må skrive, det min egen analyse viser er viktig for samfunnet, det er ikke noe jeg får i oppdrag å skrive. Denne drivkraften og forpliktelsen har ikke, og bør heller ikke ha, tilknytningspunkter til markedets sjelløse mekanismer. Ingen ville bestilt «et dukkehjem» av Henrik Ibsen eller «Uten en tråd» av Jens Bjørneboe. Og sikkert ikke med et Høyrekonservativt kulturdepartements gaveforsterkning.

Hva skal vi kalle denne drivkraften?

Kanskje kjærlighet til kultur. En avvisning av et fornuftsekteskap mellom kultur og næringsliv. Kanskje er tiden kommet for kulturnonner og –munker som gir et sølibatløfte for fire år?

Dagen i dag er bare en av dagene. Mange dager har gått og mange dager skal kommer. Den nye informasjonen om Solbergs regjering er skuffende, men på ingen måte dramatisk. Jeg benytter ikke min lange, og tidligere gode, kontakt med Knut Olav Åmås for å prøve å oppnå fordeler. Gavesekken Åmås har tenkt å fylle med søtsaker, inneholder ikke noe jeg vil ha. Jeg understreker heller med disse refleksjonene avstanden mellom meg og min tidligere redaktør, mellom meg og departementet som skal styre kulturlivet de kommende fire årene.

Solbergs kulturdepartement er ikke mitt departement.