Jeg er ikke en Arbeiderpartivelger. Det har aldri streifet meg å gå i et 1.mai-tog. Jeg har til og med hatt sterk motvilje mot LO. Jeg har oppfattet 1.mai som LOs kampdag og holdt meg på god avstand. Men i år vil jeg markere denne dagen med å gratulere norske sosialdemokrater. Jeg innser mer enn noen gang at Norge trenger en sterk sosialdemokratisk bevegelse og at Arbeiderpartiet har mange oppgaver fremfor seg både nasjonalt og internasjonalt.
Politisk, ideologisk og etisk har jeg lenge stått i en grå sone mellom frihetsidealene fra sosialliberalismen og samfunnsansvarstanken i sosialdemokratiet. Jeg vet at dette kan leses som en reduksjon av begge politiske retningene. Sosialliberale Venstre er ikke for absolutt frihet. Det norske Arbeiderpartiets politiske program kan ikke reduseres til sosial omsorg. Dessuten står ikke venstre- og høyresiden i politikken lenger på de samme polene fra 1970-tallet. Borgelige og sosialistiske partier har beveget seg mot sentrum og er slik blitt mer lik hverandre. Jeg mener likevel at de ideologiske tyngdepunktene ligger på forskjellige steder i det etiske landskapet. Og slik bør det være, ellers blir alle ideologier utvannet.
Individuell frihet og fritt marked versus solidaritet og sosialt ansvar.
En borgerplikt, som slett ikke er enkel, er å avgi stemme ved hvert valg. Hva gjør "grå" velgere som meg? Den ideologiske kjernen er og forblir viktigere enn politiske saker og programmer. I hvert fall for en som velger med hjertet, ikke etter et stykke regnskap med plus og minus for den egne økonomiske situasjonen. Slike stemmer blir kjøpt. Min stemme er ikke til salgs.
I år møtte jeg veggen. Det ble en kort innleggelse på en psykiatrisk avdeling og en lang periode med grubling. Spørsmålet jeg har stilt meg selv i sykemeldingsperioden (avsluttet i går) er hva individuell frihet er verd når strukturelle hindringer er for høye og ugjennomtrengelige. Som dårlig betalt frilansskribent har jeg innsett hvor skjeve forholdene er i enkelte bransjer, at man kan havne i en situasjon hvor egen innsats ikke betyr noe som helst. Det er som å prøve å skyve en mur. Du dytter og svetter og bruker alle krefter. Muren står stille. Du også.
Profittbegjær finner sjelden metthetspunktet. Storkapitalen er alltid i bevegelse, hviler aldri. Blikket blir rettet mot børsen. Den amerikanske, den japanske, den norske osv. Flere skjermer og flere tabeller å granske hver dag. Man registrerer den minste økningen eller nedgangen i aksjekursene. Det er kanskje derfor store multinasjonale konsern mister evnen til å se det som skjer på bakken i en avisredaksjon, fabrikkhall eller gruvetunnel. Fokuset og hjertet er et annet sted.
Profitt. Profitt. Profitt.
Er det ikke forklaringen for katastrofen (massemordet) i en tekstilfabrikk i Bangladesh forrige onsdag? Bygningen Rana Plaza raste sammen over tekstilarbeiderne som hadde blitt beordret på jobb tiil tross for store sprekker i veggene og ristinger dagene før. 500 mennesker er antatt døde. Levninger ligger fortsatt i ruinene. Mannen som ulovlig hadde bygd tre etasjer over de eksisterende fem etasjer, Mohammed Sohel Rana, er pågrepet og stilt for retten. Han er uten tvil skyldig. Men er han den eneste skyldige?
For et par måneder siden hadde Sveriges Televisjon en reportasje om tekstilindustriens usle forhold. Reporteren tok en T-skjorte fra en HM-butikk som hadde kostet 50 kroner og klippet den i ulike deler for å demonstrere hvor stor andel av gevinsten hvert ledd i produksjons- og salgskjeden får. Konsernets ledelse fikk den største biten. Tekstilarbeideren en bitte liten bit. Da reporeteren viste denne skrikende skjevheten på konsernets årsmøte rett etter at ledelsen hadde kunngjort milliardgevinst i 2012, forlot konsernsjef, Carl Johan Persson, ¨salen og nektet å svare på spørsmålet som ble gjentatt flere ganger: "Kan du ikke betale henne som sydde hele skjorten mer enn 3 kroner i timen, Carl Johan?". Carl Johan gikk inn i et kontor og lukket døren.
Carl Johan Persson. og mange andre i den rike verden, er like skyldige som fabrikkeieren Mohamed Sohel Rana. Jeg, som ofte har handlet klær til barna mine i HM, er også skyldig. Men mer skyldige enn meg er dem som faktisk har råd til å boikotte billig kleskjeder, men vegrer. Jeg kommer selv til å bruke mye tid på bot og bedring. Jeg kommer til å kjøpe brukte klær til barna hvis økonomien ikke tillater meg å handle i en anstendig kleskjede eller -butikk. Det er viktig å ta sosialt ansvar!
Jeg står fortsatt i en grå sone som velger. Men jeg forstår bedre i dag hvor viktig Arbeiderpartiet er for Norge og verden. Jeg ønsker et sterkt Arbeiderparti, uansett om jeg stemmer på partiet eller ikke ved kommende valg. Jeg vil si til aktive sosiademokrater at den arven de bærer på er uhyre viktig, og takke alle tillitsvalgte for at de orker å stå på daglig.
Gratulerer med dagen, norske sosialdemokrater! Gratulerer med dagen, Norge!
