mandag 15. juli 2013

Hjelpsomme tallibanere i Syria

Det var kanskje ikke nok med ulykker i det hardt rammede Syria. Nå får landet en ny ulykke: Talibanerne.

Syria har vært herjet av uro og borgerkrig i over to år. Den humanitære katastrofen er omfattende. Over 100 000 mennesker har mistet livet, flertallet av dem er sivile. Fire millioner syrere er blitt flyktninger i eget land eller nabolandene. Kampene mellom regimets hær og opprørsstyrkene har lagt 60% av landets infrastruktur i ruiner. Kulturvernede steder som bazaren i Gamlebyen i Aleppo og den unike korsfarerfestningen, Krak des chevaliers, nær byen Homs, er blitt skadet av ild og flybomber. Det er tydelig at verken mennesliv, kulturarv eller miljø betyr noe for partene som kriger. Krigens logikk er vold, vold, vold.

Hizbollah ble offisielt trukket inn i denne blodige krigen under kampene om den strategiske byen Qusayr i år. Bestillingen kom fra regimet som lenge har vært en nær alliert til Iran og dens spyd i Libanon, Hizbollah. Nå kommer svaret fra motstandersiden. Talibanere kunngjør nå at de har etablert egne posisjoner på syrisk jord. Det blir forklart som en broderlig gjenytelse, men det kan best forstås som en slags tilbaketrekning fra en Afghanistan som, etter en mange årig innsats fra FN og NATO, er på bedringens vei.

Et mer stabilt Afghanistan kan bety et mer urolig Syria. Jihadister, som lever av og for å krige, kan begynne å søke etter nye posisjoner i ustabile strøk. De blir tiltrukket av ild, røyk og blod og fravær av statlig kontroll. For dem er terror en levestil, og det er dessverre ikke noe som tyder på at krigene i terrorlommer i Afghanistan og Mali har svekket disse kreftene. Det bare fører til en forflytning til andre steder.

I Syria er polene blitt klarere den siste tiden. Shia-muslimer representert ved alwitt-regimet og deres allierte i Iran, Libanon og Irak på den ene siden, mot sunni-muslimer respresentert ved muslimbrødrene, salafistene, og de støttende gulfstatene på den andre siden. Og nå kommer talibanerne og gjør bildet enda mer dystert. På diplomatisk nivå er det ingen endring. Russland og kina, mot USA og EU. Et handlingslammet FN.

Det er vanskelig å beholde noe håp etter å ha observert utviklingen, fra dårlig til verre, fra krise til katastrofe. Nå gjør verdens verste terrorister og fundamentalister sin inntreden på den syriske scenen. Ulykken er komplett! Landet mitt er solgt.

lørdag 6. juli 2013

Kiss my ass, Schisted!


Det meldes i dag, i Schibstedeide Svenska Dagbladet, at mediekonsernet Schibsted har økt sin satsing på annonsemarkedet. Schibsted har kjøpt partneren Primeramas andel om 23,77 prosent i det spanske selskapet Anuntis Segundamano som driver mange annonsesajter i Spanina. Etter denne velykkede forretningen er Schibsted ensom eier av selskapet. Prisen for aksjene var 69 millioner euro, cirka 600 millioner kroner hvis man regner på gjeldsfri basis, ifølge en pressemelding fra Schibsted. 

Bare å skrive dette korte avsnittet fra avisen gjør at jeg ekles, som man gjerne uttrykker det på svensk. Jeg ser for meg et stort kontor med tett luft og grå menn som innbiller seg at verden er et sjakkspill med gullgriser. På den ene siden sitter konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, og styreleder, Ole Jacob Sunde og planlegger neste trekk.  

Skal man tjene enda mer penger, må man ha noe Ryssdal har kalt "visjon", et ord han har stjålet fra mer ærverdige domener som skjønnlitteratur, kunst, kultur og politikk. Å ha penger som både middel, vei og mål kan dessverre ikke kalles for visjon. Det heter griskhet på godt norsk. Språkvokteren i Aftenposten, Jan Egil Heggen, også han et styremedlem i en avdeling i dette konsernet, ville utdypet: Griskhet er begjær, umettelig hunger. Personen som er grisk er glupsk, forsluken, syk i sjelen.  

Ole Jacob Sunde skimter svettedråper på kinnet til den pengesyke partneren og klapper ham på skulderen. Vi må gi flere mennesker et rikere liv, oppmuntrer ham, og peker på sjakkbrettet. Enten har Sunde en usedvanlig treffende analyse eller uklokt mye penger når et lite sett videointervju står øverst på google-søk «Et rikere liv». Man kommer til nettstedet formuesforvaltning hvor Sunde presenterer «visjonen» lenge før man kan finne spor av Sokrates.
"Som forvalter av kapital skal vi arbeide aktivt for å øke våre kunders formuer over tid. Gjennom vårt arbeid skaper vi også større trygghet ved å avdekke finansbransjens mystikk» står det å lese.

Jeg har hørt om jødisk og buddhistisk mystikk som veier til et rikere liv. Finansbransjens mystikk er et ukjent begrep for meg, så jeg klikker midt på skjermen og hører en gråkledd Sunde fortelle om denne mystikken fra en grå stol ved en grå vegg. Han går i dybden, så dypt som han i hvert fall når:  

«Et rikere liv, det er et uttrykk som kan ta mange uttrykk, og det er også tilsiktet. Ved et rikere liv så skal vi jo først og fremst skape god avkastning for de midler som blir oss betrodd. Men i tillegg så skal vi kunne skape et rikere liv ved at vi gjør kunden trygg på at midlene er godt ivaretatt. Vi kan skape et rikere liv ved å frigjøre tid for kunden…» etc.
Ryssdal svetter mer når han tenker på det. Det er et tungt kall å gjøre livet rikere for alle kunder i 24 land hvor Schibsted er etablert. «We are here to win!» er slagordet hans. Og det finnes tross alt 237 land i verden og mange milliarder mennesker som trenger Ryssdals og Sundes mystiske tjenester. Det er de to smertelig klar over. Men de vet også at det finnes mange avisredaksjoner som kan tåle en herje- og plyndretokt uten at redaktører reagerer. Med godt betalte høneredaktører blir det lettere å tråkke på ansatte og løsarbeidere på vei inn og ut og få kunders formuer til å øke over tid. 
Et smart trekk gjorde Ryssdal og Sunde da de valgte å satse på annonse- og reklamemarkedet. Slik møtes begjær og begjær, og griseriet av tonnevis av produkter mennesker verken trenger eller trenger å vite om, blir til en ny gullgris på sjakkbrettet i Schibstedkontoret. Det får Schibsted-kunder til å danse av pengekåthet, og Sunde og Ryssdal er slik på rett vei mot mystikkens høye stadium.
.......................................................................................................................
 
Jeg er jordnær, takk for pris for det! Og etter nettmøtet med Sunde føles luften tung og klam, så jeg tar en tur i skogen og plukker blåbær. En blåbærplukker vil jeg ikke ha, selv om prosessen blir rask og effektiv. Jeg rusler mellom stiene, sitter på huk og plukker bær en og en mens jeg betrakter de fintformede grønne bladene, fuglene og insektene som rører seg rundt. Det kan ta to timer å samle nok bær til en pai. Men det er lørdag og pai står på menyen, og jeg trenger roen det gir å få kontakt med en urgammel tid. Det naturlige. Det som ikke er blitt borte i internettet- og konsumets tidsalder. Bærplukking.

mandag 1. juli 2013

Jeg gir stafettpinnen

På lørdag gikk jeg i Prideparaden. Sammen med andre hbt-aktivister holdt jeg i det store regnbueflagget. Å gå i paraden, være en synlig homofil transperson er bare så selvsagt, så enkelt, det er meg. Jeg tenkte tilbake på hvor redd jeg var da jeg sto frem som lesbisk i 2008, hvor mørkt det så ut, hvor dramatisk det føltes alt sammen.

På den tiden var det bare Kaltham Lie og jeg som var åpne homofile med muslimsk bakgrunn i hele landet. Da var Skeiv Verden et lite nettverk uten finansiering og vi brukte tiden på å krangle om strategi, kortsiktig eller langsiktig, dialog eller konfrontasjon, sosialt eller politisk nettverk. Jeg var ikke med i nettverket lenge. Vi orket ikke å krangle lenger, så jeg skrev brev til Islamsk Råd, laget plakater og holdt aksjoner, og de andre fulgte andre spor. I 2013 er Skeiv verden blitt en etablert organisasjon. Mange homofile muslimer tør i dag være åpne om sin legning takket være nettverket. Noen er åpne offentlig, fronter saken og sitter i styret. Mye positivt har skjedd på få år, en fin utvikling. Det gir grunn til optimisme.

Optimisme trenger jeg når jeg nå må gi fra meg stafettpinnen. Helsen min er så dårlig at hvert åndedrag føltes som en nær-døden-opplevelse, og det gjennom hele dagen i dag. Jeg er kronisk syk, og jeg orker ikke å kjempe lenger.

Det blir ingen flere aksjoner og symbolske handlinger. Jeg skriver ingen flere plakater, sender ingen flere brev. Aktivismens tid er over for min del. Det jeg har gjort gjennom årene måtte jeg bare gjøre. Jeg var ene og alene drevet av kjærlighet og et ønske om en bedre og romsligere samfunn, en verden der det finnes mindre brutalitet og urett. Jeg angrer ikke på noen aksjoner. Jeg angrer ikke på noe. Det var riktig det jeg gjorde, både midlene og innholdet var riktig.

Jeg ikke lenger en hbt- og menneskerettsaktivist. Jeg gir stafettpinnen til Skeiv Verden. Mitt sterke ønske er at spørsmålet om dødsstraff for homofili ikke blir neglisjert. Like viktig som å bygge sosiale nettverk, noe Skeiv Verden virkelig har lykkes med, er det å arbeide mer langsiktig for teologisk reform i islam. Jeg håper at noen ildsjeler innser hvor viktig det er å gjøre noe med en av de fundamentale hindringene mot et verdig liv for homofile, og tar på seg denne oppgaven. Både i kristendommen og jødedommen finnes det geistlige autoriteter som har et homoliberalt syn. Det finnes reformbevegelser. I islam finnes det ikke en eneste anerkjent lærd, en religiøs autoritet, med et homoliberalt syn i dag. Det er en lang vei å gå.

Mye er gjort. Mye må fortsatt gjøres. Lykke til homofile muslimer!

Sara Mats