På lørdag gikk jeg i Prideparaden. Sammen med andre hbt-aktivister holdt jeg i det store regnbueflagget. Å gå i paraden, være en synlig homofil transperson er bare så selvsagt, så enkelt, det er meg. Jeg tenkte tilbake på hvor redd jeg var da jeg sto frem som lesbisk i 2008, hvor mørkt det så ut, hvor dramatisk det føltes alt sammen.
På den tiden var det bare Kaltham Lie og jeg som var åpne homofile med muslimsk bakgrunn i hele landet. Da var Skeiv Verden et lite nettverk uten finansiering og vi brukte tiden på å krangle om strategi, kortsiktig eller langsiktig, dialog eller konfrontasjon, sosialt eller politisk nettverk. Jeg var ikke med i nettverket lenge. Vi orket ikke å krangle lenger, så jeg skrev brev til Islamsk Råd, laget plakater og holdt aksjoner, og de andre fulgte andre spor. I 2013 er Skeiv verden blitt en etablert organisasjon. Mange homofile muslimer tør i dag være åpne om sin legning takket være nettverket. Noen er åpne offentlig, fronter saken og sitter i styret. Mye positivt har skjedd på få år, en fin utvikling. Det gir grunn til optimisme.
Optimisme trenger jeg når jeg nå må gi fra meg stafettpinnen. Helsen min er så dårlig at hvert åndedrag føltes som en nær-døden-opplevelse, og det gjennom hele dagen i dag. Jeg er kronisk syk, og jeg orker ikke å kjempe lenger.
Det blir ingen flere aksjoner og symbolske handlinger. Jeg skriver ingen flere plakater, sender ingen flere brev. Aktivismens tid er over for min del. Det jeg har gjort gjennom årene måtte jeg bare gjøre. Jeg var ene og alene drevet av kjærlighet og et ønske om en bedre og romsligere samfunn, en verden der det finnes mindre brutalitet og urett. Jeg angrer ikke på noen aksjoner. Jeg angrer ikke på noe. Det var riktig det jeg gjorde, både midlene og innholdet var riktig.
Jeg ikke lenger en hbt- og menneskerettsaktivist. Jeg gir stafettpinnen til Skeiv Verden. Mitt sterke ønske er at spørsmålet om dødsstraff for homofili ikke blir neglisjert. Like viktig som å bygge sosiale nettverk, noe Skeiv Verden virkelig har lykkes med, er det å arbeide mer langsiktig for teologisk reform i islam. Jeg håper at noen ildsjeler innser hvor viktig det er å gjøre noe med en av de fundamentale hindringene mot et verdig liv for homofile, og tar på seg denne oppgaven. Både i kristendommen og jødedommen finnes det geistlige autoriteter som har et homoliberalt syn. Det finnes reformbevegelser. I islam finnes det ikke en eneste anerkjent lærd, en religiøs autoritet, med et homoliberalt syn i dag. Det er en lang vei å gå.
Mye er gjort. Mye må fortsatt gjøres. Lykke til homofile muslimer!
Sara Mats
