Først tenkte jeg at tittelen skulle være "Jeg anklager regjeringen
for å være antisosial". Så droppet jeg denne grandiose ideen. Emile Zolas
"Jeg anklager" er lett å bli inspirert av, men er på mange måter
unik. Tittelen blir, som du kan se, mer jordnær. Jeg er i ferd med å begå en
lovovertredelse, en forbrytelse, og jeg påstår på ingen måte at jeg er heltemodig
eller fortjener noen æresmedaljer.
Sentrumspartiene har reddet pressestøtten og kunstnerstipendfondet. Det
var de mest utsatte, de uten muskler, de små avisene og enkeltstående kunstnerne,
musikerne og forfatterne som Solbergs regjering ville spare på bekostning av.
Penger trengtes til store kutt i inntekts- og formueskatten og arveavgiften. De
som hadde mye skulle få mer, og de som hadde lite skulle bli fratatt det lille
de hadde. Neste år blir det en ny runde med nye forsøk på å kutte i kultur og
medier, vel å merke, ikke de store medieselskapene og konsernene som tenker marked
og børs. De er tvillingsjelen til den blåblå regjeringen.
Jeg var ikke en av dem som kunne bli rammet av disse kuttene, men jeg
ble rammet av melankoli og måtte stille meg selv noen viktige spørsmål. Om min
identitet som skribent og forfatter. Om Norge. Om lover og moral.
Den indre monologen har vært lang og slitsom. Jeg er så sliten nå at
jeg ikke orker å meddele deg hovedpunktene. Du får bare høre om min avgjørelse.
Jeg skal begå et lovbrudd. Det trodde jeg var hinsides mulig for bare et par
måneder siden. Jeg har alltid vært den lovlydige som mest minner om det
arbeidsomme eselet i Animal Farm, den som gjør sin plikt og aldri klager.
Men i går sendte jeg et brev til Kemnerkontoret i Oslo hvor jeg
opplyste at jeg ikke hadde til hensikt å betale inntektsskatten for 2012 på kr
60 849,- og rentetillegget på kr 889,-
Som begrunnelse skrev jeg følgende:
«Jeg har prøvd å
løfte opp debatten om frilanseres inntektsnivå i fjoråret. Det har ennå ikke
ført til konkrete resultater, og den blåblå regjeringen innleder sin periode
med dramatiske kutt i kultur og mediefeltet. Så ved å nekte å betale skatt vil
jeg enda en gang gjøre offentligheten oppmerksom på graverende forhold i media
og kultur-Norge. Frie sjeler som brenner for ord, kunst og demokrati blir gitt
smuler fra konserner som har blikket festet på børsen.
Skatten bør min
tidligere arbeidsgiver Schibsted, som aldri ga meg en arbeidskontrakt eller
anstendig betaling gjennom fem år, betale. Det vil dekke en liten del av
det jeg som trofast kommentator i konsernets største avis, Aftenposten, burde
ha fått".
Når jeg leser dette
fra brevet nå, kjenner jeg at jeg ikke er i kampmodus. Hvorfor skal jeg alltid gjøre
offentligheten oppmerksom på ditt og datt? Offentligheten
kan seile sin egen sjø. Og jeg kan bli en lovbryter. For jeg har ikke tenkt å
betale skatten for 2012. Jeg nekter kontant, og det hjelper ikke å forklare
meg demokratiet og velferdsstatens spilleregler, plikter og rettigheter etc.
Jeg vet det jeg har erfart på kroppen og sjelen. Og det har jeg ikke lyst til å
snakke om.
En antisosial
regjering stimulerer til usosial atferd. Til lovbrudd. Til manglende respekt
for skattesystemet. Det verste er at det rammer kjærligheten til landet. I dag
føler jeg ingen kjærlighet til Norge.
Jeg har ikke
undersøkt de juridiske konsekvensene for å nekte å betale skatt. Det spiller
ingen rolle. Bot, samfunnstjeneste, fengselsstraff. Jeg er klar for alt dette og mer.
Men jeg gir ikke ett blankt øre til Siv og hennes entreprenører i denne
omgangen.
Jeg nekter.