.............................................. Hører du feighetens krypende lyd? Hysj!!
.......................................................................................................................................................................
.................................................................................... Hysj!!
Det er en tid for taushet. For pasienten. For mediene. For politikerne. For feministene. I det fine, likestilte landet, Norge.
Hysj!
Dette er en sak alle kan lese etter to tastetrykk, men som det ikke skrives ett ord om i noen nett- eller papiravis. Hysj!
Dette er en sak med en dyp menneskelig dimensjon, en sak som viser hvordan tidens krav på effektivisering kan skyve mennesker bort mot stupet.
Dette er en sak som burde løftes opp på 100 års-jubileet for stemmerett for kvinner. En kvinneaktivist som gir opp kampen etter en langvarig diskriminering i arbeidslivet. Men mer tradisjonelle innslag av den lystige typen, hvor vi forteller oss selv og hverandre at alt er i sin skjønneste orden, blir foretrukket.
En vinner av Fritt Ord-pris, som ikke hadde latt seg skremme av militante islamister eller farlige regimeagenter i Midtøsten, ble knekt av grådigheten og den sviktende moralen i Schibsted-konsernet. Mediene prøver å overleve i en raskt skiftende tid. Ledernes fete lønninger kan ikke røres, senkes. For å klare utfordringene, velger man heller å ta fra dem som får lite. Og dette skal det ikke skrives om! Intervjuet som ble gitt til VG dagen før, skal ikke trykkes. Samtalen med politisk redaktør i VG fra et mørkt hjørne under en trapp vekker ingen samvittighet i det store huset, Scibsted.
Hysj!!
Vær-varsom-plakaten har sjelden vært mer nyttig for mediehusene. De er alle tause som østers. For de blir alle, nesten uten unntak, truffet av kritikken: de lave honorarene, mangelen på ryddige arbeidsforhold osv.
Dette er en sak hvor selvmordsforsøk er et element. Bloggen ble skrevet i psykiatrisk avdeling, altså av en gal, nevrotisk, forstyrret kvinne. Og galskap og forvirring, Gud bevare vår forstand, er ikke noe man skal formidle til borgerne flest.
For all del, det er viktig å være varsom, ikke lage store overskrifter, unngå smitteeffekt. Men derfra til å tie ihjel en sak som handler om mye mer, og mye annet, enn selvmordsforsøk, er det et godt stykke inn i feighetens landskap.
Men redaktørene i det ganske land synes det er best å gjemme seg bak et kontor. Det er sikkert tryggest ikke å skrive eller si noe. Ja, det er enklest å skygge unna blod og trapper som leder til helvetet og fanden og akutten og lukkede avdelinger. Uff da!
Det er bedre å skrive om vårens interiørtrender og klesmote, hvordan man går ned i vekt på fem dager og nye feriemål.
Bli ny, friskere, slankere, lukk øynene for skjeve forhold i samfunnet, lukk ørene for krav om rettferdighet, ikke si noe som kan koste deg noen kalorier hvis det viser seg at du må forsvare din mening. Kaloriene kan du tape på mosjonsykkelen på SATS etter en normal, vanlig dag på jobben. I en eller annen avis i det fine landet Norge.
............................................................................................................................................
.................................................
