Blod, oppkast, sprit og urin. Det er det jeg ser og lukter når jeg våkner. Buksene mine er våte. De er farget rödt på den ene siden over hele låret. Jeg fryser. Jeg ligger under trappen i en gammel kommunal bygning. Når jeg husker hvordan jeg hadde havnet der, får jeg panikk og leter etter mobilen min i kåpen som ligger på den ekle blandningen av mine kroppsväsker. Jeg finner den. Den er slått av. Jeg hadde gjort meg selv utilgjengelig. Men nå måtte jeg slå den på igjen. Hva var koden? Det står stille i hodet i noen minutter, så kommer jeg på koden, jeg taster den, så slår jeg nödnummeret. Klokken er fire på morgenen. Det er 1.mars.
Dagen för satte jeg med ned i den samme mörke, skitne kroken under trappen, en etasje under beroendemottagningen, et sted jeg nylig hadde oppsökt på grunn av mitt langvarige alkoholmisbruk. Det var to timer igjen til avtalen med legen kl. 14.00. To timer er lang tid, en hel evighet for et menneske som hadde gått i fullstendig opplösning.
Hvorfor forsöker noen å avslutte sitt liv? Det er vanskelig å svare på. Min bipolare sykdom er utvilsomt en faktor, men den kan neppe väre dödelig i seg selv. Brustne drömmer derimot kan väre farligere enn de mest alvorlige psykiske lidelsene.
Drömmen om tilhörighet. Drömmen om normalitet. Drömmen om öknomisk trygghet og et liv uten fornedrelse. Disse drömmene hadde värt en sterk drivkraft. Så innser jeg at jeg hadde mislykkes. Innsikten gjorde vondt, veldig vondt!
Jeg er en förstegenerasjonsinnvandrer som kom til Norge i 1995 med en liten koffert i hånden med klär og böker i. Det var alt. Jeg var naiv nok til å tro at hardt, ärlig arbeid skulle gi meg en trygg tilvärelse i dette landet. Jeg skaffet meg en höyere utdanning, en 6-årig universitetsgrad, og fölgelig en studiegjeld på kr 325 000. Og gjelden vokste til kr 390 000 med årene. Jeg klarte jo aldri å betjene lånet, å betale et eneste avdrag. Jeg måtte låne privat også.
Jeg skrev kronikker, kommentarer, debattinnlegg, reiste rundt i landet og holdt foredrag og kåserier. Jeg utga en roman i fjor hvor jeg verken skrev pornografisk eller hengte ut familiemedlemmer og venner. Det ble ingen stor suksses. Aldri har jeg publisert noe bare for å tjene penger på det. Ordene måtte komme innenfra. Temaet måtte väre aktuell, viktig. Det må ha värt bra det jeg skrev, for det ble trykket på ledersiden i Aftenposten. Avisen önsket meg som fast skribent, og som frilanser. Som ”ja takk, begge deler”. Jeg befant meg i en grå sone, jeg utgjorde en lönnsom kategori, en arbeider som leverer artikler i fem år uten å ha noen rettigheter.
Tenk hvor langt det var dit, til ledersiden i en av Norges störste aviser, for en traumatisert flyktning med arabisk som morsmål! To ganger har jeg prövd å forhandle med redaksjonen om trygge rammer. Men jeg innrömmer at jeg ikke er god til å forhandle. Jeg ba om å få mer for kommentarer enn kr 3000 (för skatt). Satsen for frilansere var dobbelt så mye. Jeg var velkommen til å skrive to kommentarer i måneden istedenfor en, var svaret jeg fikk. De sa at de betalte 3000. Punktum.
Jeg måtte altså produsere flere ord, flere setninger. Jeg kunne ha valgt å fylle offentligheten med enda mer stöy for å overleve ökonomisk. Men det ville jeg ikke.
Min dröm var enkel. Å tilhöre en redaksjon, gå på möter, prate med noen kollegaer i lunsjen. Ikke hver dag, bare noen ganger i måneden. Å leve som frilanser kan väre ensbetydende med å stå alene, miste enhver tilknytningspunkt, ikke ane hva morgendagen vil bringe.
Konsernsjef i Scibsted hadde nylig en skrytekronikk på trykk i Aftenposten. Det var en solskinnshistorie hvor modernisering, effektivisering og digitalisering var nökkelord. Skyggesiden for denne ”suksessen” ble selvsagt ikke nevnt. Ledelsen lever på en annen planet og vet ikke hvordan arbeidsforholdene er i egne redaksjoner. Eller den rett og slett gir blaffen i det. Det viktigste er konkurransedyktighet og gevinst. Det er blitt varslet om masseoppsigelser samtidig som det er rekruttert et titalls ”briliante IT-hoder”. Men jeg trenger ikke å bekymre meg for noe. Jeg kan ikke bli sagt opp, for jeg har nemlig aldri fått noen arbeidskontrakt av Aftenposten.
Som förstegenerasjonsinnvandrer måtte jeg starte helt nederst i stigen. Jeg vasket gulv og stövsuget tepper mens jeg lärte meg de mest elementäre ordene i norsk. Jeg hadde nye ord hver dag på en lapp i forklelommen. Som student måtte jeg kjempe. Jeg var hörsleshemmet. Jeg hadde kroniske muskelsmerter. Jeg led av prestasjons- og eksamensangst. Men jeg klarte å få laud i nesten alle fag. Som skribent og forfatter har jeg gjort mitt beste. Likevel har jeg gått fra den ene ökonomiske krisen til den neste. Jeg fant aldri min plass i arbeidslivet i Norge.
Jeg hadde ingen foreldre som stöttet og veiledet meg. Jeg hadde ikke et nettverk av kontakter som kunne hjelpe meg inn i en arbeidsplass. Hele tiden stolte jeg på egen innsats og hardt arbeid, og jeg drömte om å klare å leve av å skrive uten å måtte selge min sjel. Det var bare en dröm. Nå er jeg våken.
Jeg har mange oppdrag i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett i Norge. Men navnet mitt må dessverre strykes fra alle arrangementene. Også fra et arrangement hvor dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit er blant gjestene. Jeg har ingenting å si til dem eller noen andre. De er derimot skyldige meg et svar.
Har förstegenerasjonsinnvandrere mulighet til å finne sin plass i det norske arbeidslivet? Det blir skrevet mye om glasstaket som innfödte norske kvinner möter på vei opp, men hvem skriver om betongtaket vi innvandrerkvinner möter på et mye lavere trinn i arbeidslivet?
Jeg trodde at jeg var sterk, men jeg makter ikke denne rollen lenger. Jeg kan ikke bane veien for innvandrerkvinner når jeg selv ikke finner min egen vei i dette landet.
Tidligere har jeg kritisert en vinner av Fritt Ordprisen for å ha latt seg skremme til taushet. Nå er det jeg som bärer prisen. Og ansvaret. Nå er det jeg som ikke gjör äre på denne viktige prisen, men velger taushet. Jeg beklager det. Jeg beklager dypt! Men den natten nådde jeg bunnen. Jeg nådde virkelig bunnen! Bildet av stedet jeg lå på under trappen ligger på netthinnen. Mitt liv kunne ha endt der, slik. Hvem ville forklart mine to barn det? Det ble seks sting, en tykk bandasje rundt armen, beroligende medisiner og innleggelse. Heldigvis for barna.
Troen på frihet og min sterke empati med medmennesker har fått meg til å gjöre dristige ting: brenne slöret, kreve livets rett for homofile muslimer, stå alene i mange töffe debatter, ofre mine egne interesser, iblant barnas behov for oppmerksomhet. Det har kostet. Det var ikke förste gang jeg hadde balansert mellom liv og död, men det er nå jeg innser at jeg har mislykkes. At jeg har tapt. At jeg må trekke meg fra offentligheten.
Nå blir det slutt på mange ting. Jeg skal ikke mer tilbringe halve uken på flyplasser, i tog, busser og sterile hotellrom, en vandrende ”fri”lanser. Jeg skal slutte å lese norske aviser og tidsskrifter, höre på norsk radio og se på norsk TV. Jeg må pröve å akseptere at jeg har tapt mitt andre hjemland, Norge. At jeg lever i eksil i Sverige. At jeg må begynne nederst i stigen igjen. Som en förstegenerasjonsinnvandrer i Sverige.
Innlegget er skrevet i lukket Psykiatrisk avdeling 131, Danderyds sykehus
