søndag 28. oktober 2012

I Hamsuns rike


Hamarøy. 26.oktober
Jeg reiste fra Knut Hamsuns rike, den kalde øya i Nordland, grytidlig. Det føles nå som det har gått mer enn en dag og en natt, som om det var en vond drøm jeg opplevde for lenge siden. Men det var bare i går jeg hørte mine skritt over den frosne snøen på brygga i Hamarøy, gikk ombord på hurtigbåten og satt sammenkrøpet på et av de mange ledige setene. Jeg hadde besøkt Hamsuns kommune, øya med de tusen hjem, en videregående skole som bærer den berømte og fordømte mannens navn, et kommunebygg som ønsker besøkerne velkommen med en byste av Knut Hamsun, veiskilt som peker mot huset hans som nå er et museum, og et seks etasjers bygg som er reist for å romme Hamsuns liv, kunst og politiske og etiske svik.

Hamsunsenteret er en arkitektonisk perle og et fenomen. Hvor mange skikkelser får gedigne bygg som skal gjenspeile egne liv og produksjon gjennom materiale, konstruksjon og form? Landsforræderen hadde fått denne æren og anerkjennelsen. Asymmetrien i bygget gir en underlig opplevelse. Skjeve vegger, gulv og stoler. Høye bambusstrå på taket som skaper støy når de rører seg i den nordlige vinden. Lyden fra strømmen i havet rett ved blander seg med støyet fra taket, med det fargede lyset som går gjennom det gule glasset i en av balkongene. Uro. Liv. Død.

Da jeg gikk ut av det fascinerende og angstskapende senteret hadde jeg en følelse. Jeg må tibake dit, gjentok stemmen i meg. Det var som om en del av meg var der inne. Resten av dagen er jeg jaget av Hamsun. Mannen jeg nektet å ha noe med å gjøre da jeg avslo invitasjonen til Hamsundagene i sommer. Jeg ville ikke vite av Hamarøy, Hamsuns miljøe, Hamsuns rike. Jeg bannet og skrev et svovelinnlegg og ba dem forsvinne. Bort med Hamsun!

Det er lett å hate Hamsun. Landssvikeren, Nazisten, mannssjåvinisten, rasisten som betaktet samer og svarte som dyr, og lavere enn det. Det er lett å ta avstand fra ham som trosset en hel nasjons stolthet og vilje etter krigen, som insisterte hele veien på å følge sitt eget gale spor, på gjengrodde stier. Det er lett å forakte Hamsun når man ikke opplever ham som en påminnelse om egne mørke demoner.

Kragerø. 27.oktober
Skyggen min var lengre enn meg da jeg gikk på sykkelfeltet langs E-18 ut av Kragerø i morges. Jeg trillet min svarte koffert, snudde meg iblant for å se bort mot veien, og fortsatte å gå helt til sykkelfeltet svingte og jeg gikk på kanten av motorveien, et stykke mot en rundkjøring. Der stanset jeg og leste på skiltet at det var mange kilometer igjen til Drangedal og den nærmeste togstasjonen. Skulle jeg haike? Jeg bestemte meg for å gå tilbake til sykkelfeltet, sto der. Jeg var kald, iskald. Jeg hadde ligget ute under en åpen himmel på hard bakke i minus 4 grader, rett ved brygga. Det blåste fuktig vind. Jeg var kald, hele natten! Det var tidlig, mørkt, og jeg frøs inn i beinmargen! Jeg hadde gått i mange kilometer allerede og ville ikke snu og gå tilbake til Kragerø. Jeg har aldri likt å snu.
Det var fortsatt mulig å ringe en drosje, be ham eller henne kjøre til spa-hotellet og holde det planlagte foredraget: Mennesket i kulturen. Men støyet fra stille, kalde Hamarøy tvang meg ut på en vond og målløs og angstfull vandring. Hamsun var en vandrer. Han var også rastløs. Men han hadde tross alt et hjem. Nå, et museum.

Det var kaldt og sent da jeg sto utenfor den låste døren på hotell Viktoria. Jeg hadde forlatt rommet mitt på luksushotellet med spa-anlegg og golfbaner, en bar, et kunstig vannfall under en åpen peis, myke puter på designsofaer og romantisk musikk. Jeg "lånte" et par fleecepledd fra restauranten som fortsatt var åpen, uten å spørre. Jeg bare tok dem. Et svart, et grønt. Jeg la min harde håndveske under hodet, lå og så på fullmånen i himmelen over meg, jeg kjente den friske kulden. Det føltes riktig, og på et merkelig vis godt, å slutte å oppleve hjemløshet som en metafor, en slags intelektuell sutring fra en varm stue når jeg kjente smertestikkene på stille kvelder i Stockholm. Der jeg lå i natt hadde jeg ikke tak over hodet, bare en hvit trevegg på den ene siden og det svarte havet på den andre siden. Jeg lå i fosterstillingen, alene. Hjemløs. En dag med Hamsun, og jeg ble kastet ut av min egen stue. I kulden. Og det er støy. Masse støy inni meg.

Telemark, E18. 28.oktober
Mange biler kjører forbi meg. Ingen stopper. Jeg har prøvd å haike en gang før.1996. Som nyankommer i Oslo visste jeg ikke at det ikke gikk busser på julaften, jeg oppdaget det for sent, og det var kaldt, kaldt! Tommelen måtte til slutt opp. Og nå igjen, mange år senere.
Flere biler kjørte, så stoppet det en bil. Jeg la min koffert i bagasjerommet og satte meg på passasjersetet. Jeg gned hendene og begynte jeg å forklare mens den middelaldrende mannen kjørte mot togsatsjonen. I speilet så jeg plutselig blinkende blå lys, en politibil. Mannen måtte stoppe to minutter etter at han hadde begynt å kjøre. Han skjønte ingenting. Jeg skjønte det.

Jeg hadde vært bort i den situasjonen før. En politibil som venter på meg utenfor døren. En politimann som ser med skeptisk blikk på meg og spør: "Går det bra med deg?". Den gangen i Stockholm hadde jeg gått halve natten i skogen på snø og is. Jeg skulle lete etter noe, noen, som jeg ikke hadde funnet på dagen, i folkemengden, foredragssalene, bibliotekene, kaffeene, stuene.
"Fant du henne i skogen?" spurte han, en ung mann i uniform. Jeg svarte: "Nei, jeg fant henne ikke", og endte i lukket psykiatrisk avdeling.

Denne gangen var det en gammel politimann som snakket norsk østlandsdialekt. "Går det bra med deg?". "Ja". Han kjørte meg til legevakten på Kragerø sykehus likevel. Jeg skjønte at det ikke var noen vits i å protestere. Noen hadde observert meg gående klokken seks en søndag morgen på motorveien. Det var ikke noen vits å prøve å spille frisk og normal. For så våken som jeg var, skjønte jeg at det ikke var normalt. Det var ren galskap. Vaktlegen fant fort ut at jeg var ved min fulle fem. Jeg var ikke like sikker.

Bø. 28.oktober
Det knitrer og brenner. Jeg er varm i kroppen. Fristelsen var stor til å tenne på peisen. Jeg brukte en hel fyrstikkeske, en avis og tre servietter, og en time. Nå brenner det. Jeg sitter alene i Bø hotell, den eneste gjesten på hotellet med 64 rom. I morgen blir det et foredrag på Høyskolen i Telemark. Men jeg vil ikke tenke på det nå, menneskene som sitter og betrakter meg, ordene som jeg må si, de veldig mange ordene som trengs for å fylle et foredrag. Jeg vil ikke tenke på det. Ikke nå.

Det sto en annonse på en tavle utenfor kulturhuset som jeg så da jeg lette etter hotellet. Jeg stoppet, leste. "Aktivisten, forfatteren, den homofile transpersonen (hm!) og vinneren av Fritt Ords pris i år Sara Mats Azmeh Rasmussen holder foredrag om kvinner i islam". Jeg gikk videre. Det var tomt i gatene i Bø. Sur vind og et mørke som la seg over bygda. Jeg kom heldigvis frem til hotellet rett før resepsjonisten og den eneste i huset skulle gå. Jeg kom inn denne gangen. Jeg kan nå sitte foran peisen, betrakte de dansende ildtungene og tenke på dagen, og dagen før, og dagen før igjen.

Å gi meg Fritt Ords pris var en tabbe, misforstått godhet, naiv sjenerøsitet. I intervju etter intervju skrives det at jeg er modig. Modig!

I Hamsunsenteret ble jeg avkledd. I møtet med Hamsun ble jeg avslørt. Det var jeg som så det, og det var jeg som ble skremt, som måtte møte ansiktet mitt i speilet samme kveld. Og hate det, virkelig, virkelig hate det! Jeg, fascisten og rasisten som hadde angret. Renvasket meg. Blitt "modig".

Hamsun angret ikke. Han var svart eller hvit. Jeg har ingen farge. Og rundt meg er det alltid grått.

Intet skremmer meg mer enn hverdagen, og dagen etter, og dagen etter igjen. Livet som fortsetter. Bare fortsetter, og aldri tar slutt.
Speilene som reflekterer ansiktet mitt.
Jeg fryser og skjelver og får vondt i føtter, hender og fingre.

Og det finnes speil overalt.