 |
|
Hvis du ikke liker å bli tegnet, dekk deg til, profet
|
Jeg ble kontaktet av NRK-Kulturnytt forrige uke. Saken var uroen som følge av den islamkritiske filmen «Muslimenes uskyld», og hvorvidt det var riktig av det franske magasinet, Charlie Hebdo, å trykke satiriske karikaturer av profeten i en spent situasjon. Først i dag fikk jeg tid til å høre på intervjuet som jeg hadde gitt. Heldigvis gjorde jeg det.
Jeg hørte meg selv si at det franske magasinets trykking av religionskritiske tegninger i en betent kontekst var svært uklokt. Jeg hørte meg selv forsvare både press- og ytringsfrihet og sensur. Samtidig!
Nå finnes det bare en ting å gjøre: Jeg prøver å rette på min grove feil. Samtidig må jeg reflektere rundt årsaken bak denne fravikelsen fra mine klare prinsipper og konsekvente forsvar for ytringsfrihet gjennom flere år.
«Rør ikke ved min profet!»
Det ropte sinte og krenkede muslimer i Paris forrige fredag. Flere ambassader og skoler ble stengt og en generell stemning av konflikt og uro dominerte i Paris. Den organiserte religionen og det lydige kollektivet gikk ut på gatene etter fredagsbønnen for å forsvare tabuet og dogmet. Mot? Humor og satire, og en lavbudsjett-film av det dårligste slaget.
Det er nå over tre uker siden den amerikanske ambassaden i Benghazi ble angrepet og fire diplomater drept. Det ble en særdeles dramatisk inngang til den nye konflikten mellom ytring og dogme. Muslimer i over tjue land har protestert mot at deres hellige profet er blitt fremstilt og avbildet på en måte som ikke stemmer overens med den islamske kildenes fremstilling av ham.
Avstand mellom mennesker. Dialog mellom kulturer
Når ropene blir høye, protestene mange og sinnet får voldelige utslag, velger mange å gjøre retrett. Man ønsker forståelig nok ikke å bli medvirkende til at noen blir skadet eller til hærverk mot eiendom. Vi orker ikke lenger å høre de høylytte protestene. Vi vil ha fred og ro.
Vi begynner å vise forståelse for dogmets forsvarere. Vi aksepterer at det reiser seg en mur mellom oss og dem, vår og deres virkelighetsoppfatninger, og vi kaller det voksende gapet mellom oss mennesker tilnærming og dialog mellom kulturer.
Jeg tror at det var det som skjedde med meg den dagen jeg på et radiointervju balanserte mellom to motsetninger: ytringsfrihet og sensur. Jeg hadde engasjert meg med sjel, hjerte og penn i den forrige karikaturstriden, og følte i et svakt øyeblikk at jeg ikke orket en ny runde. Men når jeg tenker på konsekvensene av et slikt valg, innser jeg at forsvar for ytringsfriheten og demokratiets grunnleggende prinsipper er det eneste alternativet.
Humor mot religiøs fanatisme
Jeg trekker tilbake min ugjennomtenkte kritikk og gir magasinet, Charlie Hebdo, en uforbeholden støtte. Islamister, fundamentalister og konforme muslimer forsøker å sette opp et høyt gjerde rundt sine dogmer og går langt over rimelighetens grense.
Dette magasinet som har insistert på å utføre konsekvent sin samfunnskritiske oppgave er både blitt trukket for retten og fått en brannbombe kastet mot sine lokaler i fjor etter trykkingen av islamkritiske tegninger.
Det er nettopp i en slik kontekst med sårede følelser og krav om å verne en religiøs skikkelse at satire får en spesielt viktig funksjon. Den kan peke på maktmisbruk fra enkelte grupper.
Vi trenger skarp humor for å svare på den urimelige irritasjonen over at andre ikke faller på kne foran ens hellige symboler. Men vi trenger humor og satire til mer enn det.
En penn kan bore gjennom skjoldet av «hellighet» som hindrer berøring med fornuft og den kritiske tanke hos de troende. Når en hel kultur blir holdt bak et slikt skjold blir behovet presserende for de vanhelligende strekene og ordene.
Det er bare klokt å forsvare demokratiet, og det var meget klokt av Charlie Hebdo å gjøre det på sin særegne måte.
Religionskritikk, nei takk!
I et demokrati har ingen grupper rett til å kreve av andre ikke å røre ved sine hellige symboler. Takker man ja til demokratiske rettigheter, må man takke ja til religionskritikk.
Jeg er en sekulær humanist med muslimsk bakgrunn som har takket ja til den demokratiske pakken. Jeg liker ikke at jeg blir møtt med et tett gjerde av trusler, emosjonelt press og forvrengte begreper om respekt og toleranse hver gang jeg utfordrer et islamsk dogme eller tabu. Dette gjerdet som er blitt reist av fundamentalister må sparkes fordi det står i veien for islamsk opplysning, den står og blokkerer for min og neste generasjon muslimer.
Nei takk! Vi vil ikke ha dogmene som ble konstruert for over ett tusen år siden. Vi som lever i dag ønsker en opplyst islam som maner til fred, ikke blir brukt for å skape konflikt.
Jeg legger ut min egen tegning av profeten slik jeg forestiller meg ham som et «ja, takk til opplysning».
