I den korte pausen mellom to debatter i Protestfestivalen i Kristiansand kom jeg over filmen «Muslimenes uskyld». Jeg spolte fort frem i traileren. Tre minutter var tilstrekkelig for å danne meg en mening: et amatørmessig sammensurium av overspilte, parodiske iscenesettelser som ikke fortjener oppmerksomhet.
Oppmerksomhet har den fått. Sinnene er satt i kok i den muslimske verden. Det er massemobilisering for å gjenopprette profetens ære i Øst og Vest. I løpet av få dager er bildet blitt så komplekst at ingen kan hevde å ha full oversikt over situasjonen. Angrep på ambassader og selvmordsaksjoner har krevd mange ofre. Store demonstrasjoner arrangeres daglig. Nyhetsartikler og analyser strømmer inn. Vi ser, hører, leser og plages av spørsmål om hvordan en lavbudsjettfilm av dette slaget kunne utløse en internasjonal krise. Etter alle forsøk på å tegne akseptable grenser mellom religions- og ytringsfrihet, burde vi ha kommet lenger. Men så er vi der igjen, -i uro, strid og konflikt.
Den nye bølgen av protester kan søkes forklart i den arabiske verdens postrevolusjonære kaos, den skyhøye arbeidsledigheten og de utbredte anti-amerikanske følelsene. Man kan påpeke fremveksten av høyreekstreme grupper og økende skepsis, eller direkte fiendtlighet, mot muslimer i vestlige land. Eksperter har allerede pekt på alle disse økonomiske og politiske faktorene. Men hvor ble det av det religiøse perspektivet i denne konflikten som ble utløst av religionskritikk og besvart med religionsforsvar? Det kan virke som om analytikernes hjemlige atmosfære hvor religion i en liberal utgave har fått minner om religionskriger til å blekne, farger vurderingene. Med min bakgrunn i muslimsk kultur og tro oppfatter jeg slike analyser som gode, men utilstrekkelige.
De hissige demonstrantene i og utenfor den muslimske verden, som setter den muslimske profetens ære over, ikke bare ytringsfriheten, men menneskerettigheter og andre menneskeskapte lover, kan ha ulike beveggrunner og varierende politiske, sosiale og moralske ståsted. Men like fullt understreker de profetens status i islam. Opphøyet og uangripelig. Ufeilbarlig og urørlig. Spørsmål om dagens spente situasjon kan knapt formuleres, enda mindre bli besvart, mener jeg, om ikke det religiøse aspektet tas i betraktning.
Så la meg skrive litt om religion, ikke som en statisk størrelse, men som en historisk prosess. For det som har formet den islamske kollektive erfaringen og tradisjonen er sammensatt. Nettopp det gir meg forsiktig optimisme. Det eksplosive raseriet på vegne av profeten henger uløselig sammen med dogmer og doktriner som ble utviklet i en fase i islamsk historie lenge etter profetens død.
Det ortodokse dogmet om Koranen som et ikke-skapt, men evig eksisterende budskap, og doktrinen om Guds sendebuds fullkommenhet er et teologisk-filosofisk tvillingpar som ble konstruert i en tid da det raste borgerkrig under kalifen Ali ibn Abi Talib. Senere ble dogmet befestet av kalifen al-Ma´mun i år 827 etter at den ene av de to rivaler, umayyadene (i dag kalt sunniene), hadde marginalisert Alis tilhengere (Sjiaene). Med andre ord gikk sentralisering av politisk makt i det nyetablerte islamske imperiet hånd i hånd med sementering av det hellige budskapet og eliminering av all teologisk utfordring. Det fantes på den tiden en markant skole, Mu´tazila, som distanserte seg fra disse irrasjonelle doktrinene og måtte gå under jorden av den grunn.
Men hva har en historie fra 700- og 800-tallets Arabia å gjøre i en kronikk om storming av ambassader og andre omfattende og voldelige reaksjoner på en islamkritisk film som ble produsert i USA i 2011? Alt! Å angripe profetens «hellighet» blir helt logisk tolket som et angrep på den klassiske troens fundament. I denne stivnede teologiske konteksten blir en karikatur som menneskeliggjør og reduserer profeten et angrep på religionens grunnleggende forutsetninger.
Jeg har grublet mye over dette de seneste årene. Det har blitt tydelig for meg at dette dogmet må utfordres, ikke bare for å løse den nåværende konflikten om ytring versus tro, men for å frigjøre islamsk tradisjon fra en tvangstrøye som har ført til intellektuell og filosofisk stagnasjon gjennom århundrer. Dette utgjør den største barrieren mot reformistisk teologi, og mot liberale idéers inntreden i muslimsk kultur og samfunn.
I utgangspunktet trengs det en enkel logisk øvelse for å knekke denne muren av et dogme som atskillig klassisk teologisk litteratur bygger på. Logikk fungerer som sedvanlig ikke optimalt i møte med det som tilhører en åndelig og religiøs sfære. Likevel er det min moralske plikt å komme med denne utfordringen til mine egne. Jeg holder meg innenfor den islamske tradisjonen, og skal ikke hente støtte fra en eneste ikke-muslimsk kilde. Jeg mener bestemt at vi muslimer har det vi trenger av kunnskap og verktøy til analyse i vår egen tradisjon. Alt vi trenger å gjøre er å lese med nye øyne.
Den følgende fortellingen står i klassiske islamske historiebøker og er kjent for de fleste muslimer: Kort tid før slaget ved Badr i den vestlige delen av den arabiske halvøya (624), og etter at profet Muhammad hadde plassert troppene i posisjon, spør en disippel, Hubab, om dette valget av militær stilling er åpenbart av Gud eller strategisk tenkt av profeten selv. Profeten svarer at det er hans eget valg. Da svarer Hubab: «Profet, dette er ikke rett posisjon». Resten av historien viser at profeten følger Hubabs anbefaling og beordrer troppene til å marsjere til den nærmeste vannkilden og blokkere den for fienden.
Slik, og bare på grunn av den nye taktikken, vinner muslimer dette slaget som blir ansett som et vendepunkt i muslimers kamp mot hedenske stammer. Profeten hadde gjort en grov feilvurdering i en svært alvorlig krigssituasjon, i en skjebnesvanger fase i islamsk historie. Rettledningen kom fra et individ i det muslimske fellesskapet, ikke direkte fra Gud. Hva bør dette si oss om både profeten og Koranens tilblivelse? En ufeilbarlig og hellig skikkelse kan levere en himmelsk bok uten at en eneste bokstav skifter stilling. Men et vanlig, utvalgt menneske formidler Guds budskap i tidens termer.
Å reformere islamsk teologi innebærer ikke å kaste all vår tradisjon over bord, men handler om å etablere metoder for rasjonell refleksjon og argumentasjon. Å forkaste imitasjon og repetisjon. Vi må slutte å stemple rasjonalistene blant oss som kjettere, og heller se på dem som kreative utfordrere og fornyere. Først når vi har frigjort vår religion fra historiens stumme lenker, de lammende dogmene, slutter dårlige filmer og enkle karikaturer av vår profet å bli en destruktiv kraft som skaper dommedagstilstander.
_____
Publisert i Aftenposten 21.sep. og ble lagt ut i engelsk og arabisk oversettelse på opendemocracy.net 24.sep.
