Jeg ankom Amman ved morgenlysningen.
Nå har det vel gått 20 dager. Før reisen hadde jeg ikke jobbet, ikke tjent noen
penger, det var ikke lenger nødvendig. Jeg pakket. Hele min garderobe pakket
jeg i poser, store og små, og gikk runde etter runde med alt til en
organisasjon som yter bistand til Øst-Europa. Noen praktiske klær og et par sko
pakket jeg i min grå koffert som jeg pleide å ta med i flyet hver gang jeg
reiste mellom Sverige og Norge. Større var den ikke, og mer trengte jeg i grunn
ikke.
Jeg brukte de siste ukene før reisen
på å rydde i papirer og lage en mappe med mine bidrag til norske aviser gjennom
åtte år. Sammen med to fotoalbum var det det viktigste jeg ville formidle til
de to barna mine. Artiklene og intervjuene, stemmen min, det var meg, alt som
mamma er og alt hun har å si om seg selv.
Stemmen min er alt jeg har og alt jeg kan
gi. Som forfatter, skribent, debattant og aktivist har jeg hatt en eksistens.
Trekker denne stemmen seg tilbake, inn i den svarte tomheten som fyller meg nå,
slutter jeg å eksistere. Uten stemmen, ordene, er jeg ikke.
Men for norsk offentlighet er stemmen
min unnværlig. I det norske velferdssamfunnet har jeg fått smuler for stemmen
min. Jeg har gitt alt, også kjærlighet og lojalitet til landet, men fått under
100 000 brutto i årlig inntekt.
Det handler ikke om penger. Å, så
feil kan man ta! Det jeg krever er ikke kroner. Det er verdighet. Rettferdighet.
Penger finnes. De finnes i andre jobber, andre steder. De finnes. Man drar ikke
til døden, ønsker den, omfavner den, fordi man er i en pengekonflikt med et
mediekonsern.
Konflikten er mye større. Og dypere. Og
den finnes ikke bare inn i meg, men i samfunnets hjerte.
Jeg må ha sluttet å tro på
rettferdighet de ukene før reisen. For det var en enveisreise. Testamentet var
for lengst skrevet og signert. Jeg sorterte mine bøker, klær, sko, papirer og familiebilder
på dagene. På nettene kom minner, tunge tanker og mareritt. Jeg så meg selv i
en torturcelle igjen og igjen. Jeg bråvåknet svett og skrekkslagen, gikk til
min datters seng, så min sønns seng, de sov rolig, og jeg fortalte dem uten ord
at jeg var på vei til å svikte dem og dra dit jeg kom fra. På dagen våget jeg
ikke å møte blikkene deres, jeg skulle forlate dem, bli borte for alltid. Det
var sikkert. Det var bestemt.
Ukene før reisen var som å plukke et
liv og en kropp fra hverandre. Det var som å gå langsomt på glovarme spikre med
mulighet til å hoppe til en gressmatte på siden i hvert eneste minutt. Jeg
hoppet ikke, men fortsatte å gå.
Jeg kjøpet en enveisbillett til
Jordan via Istanbul. Billigst og mest slitsomt, med mange timers venting på
natten. Jeg landet, kom forbi passkontrollen, tok bussen til sentrum av Amman, så
en drosje til et sted der busser går mot den syriske grensen. Bussen til Syria hadde
akkurat gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til ettermiddagen med å
reise til grensen. Det regnet kraftig. Med sommersko og lange, vide bukser, Midtøstenklær for en kvinne, ble jeg søkkvåt til over ankelen. I bussholdeplassen fortalte de at det hadde vært tørt i to måneder og begynte å regne kvelden før. Det øste på. Jeg skalv. Ikke bare fordi jeg frøs. Jeg hadde nådd grensen, min grense. Flere netter uten nevneverdig søvn, høyt tempo gjennom flere dager og ekstremt psykisk press gjennom uker. Jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Jeg ville sove, måtte sove. Men sto der uten nok penger til å sjekke meg på et billig hotell i et U-land. Små penger handlet det om, men jeg hadde dem ikke.
Hva skulle jeg gjøre?
En time med skjelving i hver liten
muskel og rot i hodet. Jeg fikk en ide. Nyfødt var den, det hadde jeg ikke tenkt på før som en
mulighet. Jeg ringte den norske ambassaden. Allerede da skjønte jeg at veien
ikke skulle gå til Syria, men tilbake til Norge.
Sverige. Jeg landet i Arlanda,
glemte kåpen min, den siste kåpen jeg eier, i kabinen. Jeg hadde aldri glemt
noe på et fly før. I lommen til kåpen lå T-banekortet. Men den første
utfordringen var å komme til byen. Flybussen koster 119,-. Prisen har gått opp
som det meste, med unntak av hvilken pris det norske samfunnet setter på
stemmen min. Jeg la 100 svenske kroner, 1 Euro og 20 cent på disken, fortalte
at det var alt jeg hadde. Kontoen? Jo, den var også tom. Jeg hadde til og med
lånt 20 000 av noen venner, 2000 her, 3000 her. Medarbeideren i
busselskapet var hyggelig. Han ga meg en billett. På T-banestasjonen fikk jeg
lov til å gå forbi sperrene da jeg fortalte at jeg var på vei til psykiatrisk
akuttmottak.
Jeg hadde vært i samme venterom før,
et par ganger, men da kom jeg inn som en rasende bølge med synlig behov for
hjelp. Nå følte jeg ingenting. Da jeg snakket med en lege, sa jeg at jeg ikke
følte eller tenkte noe. Jeg ble frivillig innlagt i 10 dager, skrevet ut,
kommet «hjem», møtt barna mine, laget middager og ryddet og vasket. Men
fortsatt i dag føler jeg ingenting. Da jeg gikk for noen timer siden til
sosialkontoret for å tigge om matpenger for første gang, følte jeg ingenting.
Er jeg syk? Ja og nei. Men det er
mye lettere å sette en diagnose på et individ enn et samfunn.
Så det norske samfunnet slipper
sikkert unna det moralske ansvaret for et individs enveisreise. Og returen. 