lørdag 8. mars 2014

Kjære norske medborger!


 Det er kvinnedagen. For fem år siden, akkurat på dette tidspunktet, holdt jeg en appell om store drømmer og en bedre verden. Når jeg ser tilbake på gløden og entusiasmen jeg hadde da, føles det merkelig og vemodig å være her jeg er i dag. Klar for en ny ferd til et land som en brutal krig har gjort fremmed for meg. Det er kanskje slik at skygger aldri kan slå røtter, de må vandre. 

Men jeg har tent en flamme, og jeg gir deg, norske medborger, ansvaret for å blåse liv i den og bære fakkelen videre.

 I en kronikk i journalisten.no «Forsøk på å ta debatten muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden», har jeg nylig krevd svar av kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var: Hvorfor involverer ikke mediene i større grad folket i diskusjonen om omstruktureringsprosessen, når konsekvensene av denne er ytterst viktig for fremtidig utvikling av norsk demokrati?
Hvorfor kritiserer ikke mediene sine egne institusjoner?

Mange har funnet det rart at jeg i det siste året har fokusert på problemer ved media. Hvorfor dette fokusskiftet? Jo, fordi mine erfaringer har vist meg at når selve verktøyet for arbeidet for menneskerettigheter og et bedre samfunn ikke fungerer etter hensikten, er det eneste fornuftig å gjøre nettopp å peke på det dysfunksjonelle verktøyet.

Noen eksempler.
I 2011 reiste jeg alene til Dublin der jeg holdt en sitt-ned-aksjon utenfor hovedkvarteret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning. Jeg satt der under det fem dager lange, årlige møtet, der de mektigste muslimske teologene satt og diskuterte nye tolkninger av islam. Jeg hadde levert et brev for hånd til generalsekretæren i rådet hvor jeg formelt stilte spørsmål om dødsstraff for homofil praksis. Dette er så lite kjent at til og med Vårt Land glemte å ta det med i det siste intervjuet jeg ga til norske medier. Og grunnen er: Til tross for iherdige forsøk, var ikke noen i riksmediene interessert i denne saken. Bare VG, som snudde i siste liten, en dag før reisen, skrev om det.



Ingen medier, selv ikke VG, har fulgt opp og stilt spørsmål til teologer i rådet om hvordan de har tenkt å håndtere denne saken. Nå har det gått flere år.
Her er brevet, kjære medborger.
http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8581

 
Senere har jeg også sendt et nytt brev til Islamsk råd Norge, jeg leverte det for hånd til generalsekretæren for å unngå at det forsvinner i posten som det første brevet.
Mediene har ikke interessert seg i saken, følgelig har ingen politikere eller organisasjoner følt seg presset til å uttale seg eller gjøre noe. Det har ikke kommet noe svar.



Mediene sviktet også i en annen viktig sak, muslimske kvinners rettigheter.
Jeg har jobbet mye med dette spørsmålet gjennom artikler, intervjuer, debattmøter, foredrag og aksjoner. Det siste jeg gjorde var å sende et muntlig og visuelt brev til de viktigste islamske læresentrene i verden. En liten liste, som inneholder kjernen i den dominerende konservative islamske teologien, mottok en epost fra meg med brevet. En kort film.

Jeg sto utenfor Stockholm-moskeen og snakket direkte til de mannlige teologene. Jeg stilte viktige spørsmål, som er helt essensielle, både for kvinnefrigjøringen og den generelle utviklingen i muslimske samfunn. Jeg snakket til dem på arabisk, på deres språk. Jeg ville ha dialog, på vårt felles språk. 

Mediene som jeg har tipset, alt fra små norske aviser og nettsider til BBC, fant ingen verdi i denne saken.
Nå vil jeg stille  et svært viktig spørsmål:
Hvorfor fikk en kontraproduktiv og delvis hatsk og reduserende islamkritikk av for eksempel, Ayan Hirsi Ali, alle mikrofoner og arenaer, mens en dialogisk, rasjonell og konstruktiv religionskritikk ikke fikk et par minutter på luften eller et par linjer i en avis? Hva er din forklaring, kjære medborger?

Hvorfor fikk ikke forsøk på å kommunisere med muslimsk opinion av en av dem, og samtidig en av dere, en eneste sjanse?
http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU


Under OL satt jeg utenfor den russiske ambassaden i Stockholm med  et stort regnbueflagg med følgende tekst: Russia needs love, freedom, rainbow. Og to plakater: Her pågår OL i regnbuestrikking. Og: Keep smiling my friend. I´ll be on your side.
Jeg satt i alle salgs vær på et fortau mellom 10-15 i to uker og heklet et 25 meter-skjerf i regnbuens farger. 10 meter  bort lå mediehusene Dagens Nyheter og Expressen. Jeg kontaktet Sveriges radio og Metro. Men ingen skrev om min kjærlighetshilsen til russiske homofile og transpersoner.

Jeg ville sende en så stor klem at skjerfet kunne rekke til å varme tusener av homofile som i det siste er blitt fornedret på det groveste. Jeg hadde en stor ambisjon og jeg håpet å få med meg flere til å strikke, å strikke et såååå langt skjerf at vi kunne lage en ring av farger rundt hele ambassadeområdet.

Tenk hvor sterkt symbol! Russlands territorium ble omringet av regnbuen. Kjærlighetens makt!
Uten høye rop. Uten å kaste stein, uten å rive eller ødelegge. Med farger, symboler og talende stillhet.

Det kjøpte ikke mediene. Jeg var ingen idrettsstjerne eller kjendis. Jeg var bare en syrer som hadde klart å skille mellom et politisk system og folket. Jeg hatet ikke russere selv om mitt land, Syria, er blitt bombet sønder og sammen av deres våpen. Mitt folk har lidd  enormt på grunn av russiske veto i sikkerhetsrådet. Men jeg strikket i all kjærlighet et skjerf til russiske homofile og transpersoner, og gjerne andre russere som drømmer om frihet og demokrati. Jeg ville sende et budskap. Men jeg fikk ingen brevbærer til å ta det over grensen.
http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning


Jeg trenger ikke å forstå medienes valg og prioriteringer, ikke lenger. Men jeg forteller deg dette, kjære medborger, i håp om at du vil kreve mer seriøsitet og ansvarlighet av medieinstitusjonene.

Kjære norske medborger,

På mange måter er jeg mislykket. Jeg har verken klart å skaffe meg selv jobb, bolig eller økonomisk trygghet etter nesten 20 år i mulighetens land. Jeg har likevel lykkes. Jeg har fulgt mitt kall hele veien og uansett pris. Jeg har tent en liten flamme for frihet. For likhet. For kjærlighet. Og for fred.

For det jeg tror på.


Sara Mats Azmeh Rasmussen