NRK tok endelig opp saken om frilansernes situasjon, et helt år etter at jeg prøvde å sette den på agendaen.
Jeg ble som Schibsted-frilanser skjøvet utfor stupet. Prøvde å dø i fallet, døde ikke, klatret opp og brettet opp ermene og kjempet for alle andre frilansere, og samtidig for alle norske borgeres rett til denne demokratiske og kulturelle ressursen. Et helt år har jeg mast i alle kanaler og brukt energi og krefter og grått og fortvilt. Frilansinitiativet har jeg selv bestilt, sparket i gang.
Ansatte journalister, kommentatorer og redaktører har lukket ørene gjennom et helt år. NRK har aldri nevnt saken, før i dag, et lite innslag på KulturNytt, en nyhetssak, ikke debatt. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Frilansjournalistene lanserer en mangelfull rapport. Da går det an å lage en liten sak om det, og slik kunne senere hevde at: jo, NRK har tatt opp saken om frilanseres arbeidsvilkår.
En frilanser som har betalt en høy pris for å sette saken på agendaen, ofret private og lite smigrende detaljer om sin tilværelse for å sette saken i perspektiv, gjort seg upopulær gjennom å krangle med redaktører og journalister som ikke har viet saken oppmerksomhet, aksjonert utenfor hovedkontoret til Schibsted for norsk presses åndsfrihet og de frie stemmene, sendt brev til stortingets familie- og kulturkomite, et brev til kringkastingssjefen og flere, hun er derimot ikke interessant å intervjue eller invitere til debatt. Det har ikke vært anledning gjennom et helt år. Tiden ble aldri riktig. Kapasitet manglet etc.
Å formidle mine synspunkter i et av NRKs mange programmer er ikke interessant. Og verken NFF eller Frilansjournalistene har tatt kontakt med meg eller invitert meg til lanseringen av rapporten.
I en kommentar til min ytring i NRK nett (kan leses i innlegget under) skriver en frilanser:
"Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men har gitt opp som frilanser. Prisene blir presset så kraftig ned at det går på helsa løs. I tilegg bør man helst ha en økonomi utdannelse for å klare å drive for seg selv. Jeg synes det ville være umåtelig trist om du forsvant fra norsk offentlighet".
Jeg sukker tungt, min kollega som jeg aldri har møtt. Jeg har noe å si deg. Noe på hjertet.
Det er mye som er blitt røvet bort fra meg. Ikke bare mine beste artikler, beste saker og beste år. Men fremtidsmulighetene mine også. Schibsted har sugd ideer, tekster og livskraft ut av meg for en slavelønn gjennom seks år. Seks år med en inntekt på maks 100 000 netto (265 året med boksalg) gjør noe med en persons økonomi, og minusene blir neppe pluss. Særlig når helsen er svært svekket som følge av usikkerhet, uro, mangel på trygge rammer, frustrasjon, ensom tilværelse uten møter, veiledninger, å oppleve at jeg hørte til en redaksjon, et tidsskrift, noen redaksjoner, noe!. Og en vedvarende opplevelse av å være rammet av en grov urett. Det tærer på helsen.
Kampen jeg har valgt å føre på vegne av frilansere, var uselvisk, ærlig, prinsipiell og med de beste intensjonene. Men prisen ble umenneskelig høy for meg. Min kamp startet ikke som et personlig oppgjør, men nå begynner jeg å tvile. At jeg ikke er blitt hørt eller vist respekt gjennom et år har skapt sinne i meg. Nå er det blitt personlig, og dermed er jeg ikke lenger skikket til å fronte saken. Ikke at jeg egentlig ble gitt anledning eller en mikrofon i to minutter. Det skjedde ikke.
Kunsten og idealismen trenger en jord å
vokse i. Kreativitet dør når den blir plantet i tørr sand, utsatt for vind, storm og uendelig ensomhet, og svik.
Jeg synes også at det er umåtelig trist at jeg forsvinner fra norsk offentlighet. At jeg sitter igjen med følelsen av tap og sorg. Jeg gir norske politikere, ledelsen i Schibsted-konsernet og medieledere, inkludert redaktører i den brede pressen, det moralske ansvaret for at jeg nå gir opp. For at jeg istedenfor å leve et normalt liv, smile for barna mine og gi norsk offentlighet tekster og bøker og ord, nå forsvinner fra offentligheten. Forsvinner.
Jeg ville ikke overleve. Jeg ville leve. Som forfatter.
