http://www.nrk.no/ytring/a-representere-de-frie-1.11656790
Årets lønnsoppgjør er godt i gang. I
går kom partene, Norsk industri og Fellesforbundet frem til enighet etter å ha
forhandlet 18 timer i overtid og ble hjulpet av riksmekleren. Utenfor
forhandlingssalen i Thon Opera hotell i Oslo sto journalister og meldte
gjentatte ganger, spesielt i NRK, i alle sendingene som var mulig å putte
nyheten inn i, at ja, nå pågikk forhandlingene fortsatt, og nei, reporteren
hadde fortsatt ingen flere opplysninger enn sendingen før, og sendingene før
det. Men det var en såpass viktig nyhetssak at norske seere og lyttere måtte
bli servert det i direkte sendte intetsigende rapporteringer gjennom dagen.
Nå er disse forhandlingene
avsluttet, og lønnsoppgjøret ble på 3,3. Ja, i pluss. Selvfølgelig. Nå går
ballen videre til to motparter, Kommunale ansatte og Kommunesektorens
organisasjon. Snart går også startskuddet for nye yrkesgrupper, og journalister
samler seg ved nye forhandlingslokaler og rapporterer jevnlig. Prosessen ligner
på et årlig evenement, en maraton på et løpebånd av norske sedler. Spenningsnivået
kan være høyt, til tross for at mekanismene som driver prosessen frem og
spillereglene, samt resultatene stort sett er kjent.
En bedre illustrasjon på norsk
konformitet finner man neppe på denne tiden, eller for så vidt andre tider av
året. Vi organiserer oss i fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og
overlater styringen, navigeringen og plassen foran Radio- og TV-mikrofonene til
valgte representanter. De formidler våre behov og krav. Eventuelt kan de gi
grønt lys for streik. Alt dette er godkjent. Helt i orden. Karakteristikker som
«grådig», «usolidarisk», «selvopptatt» blir ikke brukt, rett og slett fordi de
mest egner seg som personkarakteristikker, og her har vi personer som
representerer en slags allmenn vilje i gruppen, ikke seg selv.
Det siste året har det pågått en kamp for en yrkesgruppe
som ikke har fulgt disse godt regulerte linjene. Yrkesgruppen er nemlig ikke-organiserbar.
Frilansere er per definisjon privat næringsdrivende, men de færreste av dem ligner
etablerte selskaper. De fleste er blitt presset til å etablere
enkeltmannsforetak fordi de ikke får fast ansettelse i en bransje som driver
ekstrem slanking. På den andre siden står motpartene: gigantiske
mediekonserner, store mediehus og private og kommunale kulturinstitusjoner, for
å nevne noen, uten reelle utfordrere eller noen form for press. Mediale og
kulturelle produkter blir kjøpt for dumpingpriser.
I fjor nådde jeg grensen. Nei, ikke
fattigdomsgrensen. Den hadde jeg krysset allerede året jeg var ferdig med en
høyere utdanning og valgte å yte frilanstjenester. Grensen jeg nådde var av
filosofisk, emosjonell og eksistensiell art. Og her kommer det første
«upassende» elementet inn i bildet: Emosjoner. I de konforme lønnsforhandlinger
vises helst ikke følelser, men kald logikk fremsatt gjennom standardisert språk.
Så, feil nr. 1: Vise følelser, særlig bruk av verb, substantiver og
adjektiver man ikke finner i noen protokoller fra lønnsforhandlinger de siste
femti årene. Noen eksempler: drømmen, knust, fornedret, oppgitt, for
ikke å snakke om mareritt, sprit og blod.
Da jeg nådde grensen eller møtte
veggen, eller ramlet, (det er mange måter å uttrykke det på), valgte jeg å ta
opp kampen på vegne av mange underbetalte frilansere. For meg var å finne en
individuell løsning ikke aktuell. Jeg innlemmet det egne i et felles anliggende
og brukte meg selv og mine erfaringer som legitimeringsgrunnlag.
Her går vi rett inn i feil nr.2:
Stikke hodet ut.
Å fortelle om seg selv, særlig når
fortellingen ikke er vakker og dufter av kardemomme, er en synd. Og hvem tror
du at du er Sara Azmeh Rasmussen! Det er bedre at frilansere fortsetter å jobbe
for dumpingshonorarer, at kvaliteten i avistekster blir svekket og innholdet
mer enfoldig, enn at en person forstyrrer roen i janterekkene. Minervas Jan
Arild Snoen måtte ta bladet av munnen. Uff! Denne kampanjen syntes han ikke noe
om! Men det handlet heller ikke om hans lønnsavtale eller arbeidsbetingelser.
Jeg er ikke en valgt representant
for en organisert gruppe, dermed blir mine argumenter stadig stemplet som mas,
sutring og «vulgært krav», og jeg blir karakterisert som for personlig, selvsentrert
og selvopptatt. Man mener til og med å se en dreining i mine tekster bort fra
det allmenne til det sære og personlige.
Kritikerne, som misliker alt som
fraviker normen, kan gjerne komme med forslag til hvordan en utradisjonell
rettighets- og lønnskamp for en uorganiserbar yrkesgruppe uten et
lønnsregulativ eller tariffavtale, best kan drives.
Verken jeg eller noen annen
frilanser kan føre reelle forhandlinger med mediekonsernet Schibsted, NRK, Dagens
Næringsliv, Kulturrådet, språkrådet, eller andre oppdragsgivere. Man kan jo
alltid forsøke, men det er nytteløst når én står alene mot en mektig
institusjon. (David og Goliat er en myte)Vi har ikke rett til streik. Loven som
definerer frilansere som private selskaper er tydelig på at vi heller ikke kan
presse prisene opp gjennom samarbeid. Det blir kartellvirksomhet, og det er
forbudt i henhold til konkurranseloven. Dette er våre oppdragsgivere gledelig
klar over.
Det som mangler er en motvekt i
lovverket som garanterer et minstehonorar for et medialt eller et kulturprodukt,
og som blir justert etter den generelle prisstigningen. Alternativt en
minstelønn for aktive frilansere som utbetales årlig av et statlig fond. Slik
det er nå er det en stor ubalanse i styrkeforholdet mellom arbeidsgiversiden og
frilansere, og sosial dumping er et faktum.
Mange redaktører og medieansatte
nekter å erkjenne dette faktumet. Men de bør være mer ydmyke i møte med et
annet faktum: Med de trygge rammene de befinner seg i, kan de ikke vite hvor
skoen trykker.
Jeg vet hvor skoen trykker. Jeg er i
tillegg ikke bundet/ støttet av formelle representasjonsavtaler. Dermed har jeg
den fordelen/ ulempen at jeg ikke allierer meg med noen parter. Det kan være
positivt eller negativt alt ettersom hvordan man ser på saken. Kampen blir på
det prinsipielle planet og jeg fører den som et individ. Med det begår jeg feil
nr.3: Føre en lønnskamp som privat person. Ingen journalister
flokker seg rundt meg. Jeg får ikke låne en eneste mikrofon i NRK. Alle
mikrofoner er reservert til talspersoner for organiserte grupper.
Vi vil ha personer som snakker i
kraft av sitt embete eller verv. Det er ikke så galt. Men saken er at det
finnes løsarbeidere uten mulighet til formell representasjon, og som den rigide
reguleringen ekskluderer fra lønnsoppgjørene.
Man kan like eller mislike meg som
person. Man kan elske, hate eller være likegyldig til mine virkemidler og min
stil. Men i ærlighetens navn bør man gi meg ett poeng eller to. Min kamp på
vegne av mange frilansere kan ikke være annet enn utradisjonell, uvant, provoserende,
men like fullt rettferdig. På lik linje med lønnsoppgjørene i dette janteriket.
