Jeg gir stafettpinnen

På lørdag gikk jeg i Prideparaden. Sammen med andre hbt-aktivister holdt jeg i det store regnbueflagget. Å gå i paraden, være en synlig homofil transperson er bare så selvsagt, så enkelt, det er meg. Jeg tenkte tilbake på hvor redd jeg var da jeg sto frem som lesbisk i 2008, hvor mørkt det så ut, hvor dramatisk det føltes alt sammen.

På den tiden var det bare Kaltham Lie og jeg som var åpne homofile med muslimsk bakgrunn i hele landet. Da var Skeiv Verden et lite nettverk uten finansiering og vi brukte tiden på å krangle om strategi, kortsiktig eller langsiktig, dialog eller konfrontasjon, sosialt eller politisk nettverk. Jeg var ikke med i nettverket lenge. Vi orket ikke å krangle lenger, så jeg skrev brev til Islamsk Råd, laget plakater og holdt aksjoner, og de andre fulgte andre spor. I 2013 er Skeiv verden blitt en etablert organisasjon. Mange homofile muslimer tør i dag være åpne om sin legning takket være nettverket. Noen er åpne offentlig, fronter saken og sitter i styret. Mye positivt har skjedd på få år, en fin utvikling. Det gir grunn til optimisme.

Optimisme trenger jeg når jeg nå må gi fra meg stafettpinnen. Helsen min er så dårlig at hvert åndedrag føltes som en nær-døden-opplevelse, og det gjennom hele dagen i dag. Jeg er kronisk syk, og jeg orker ikke å kjempe lenger.

Det blir ingen flere aksjoner og symbolske handlinger. Jeg skriver ingen flere plakater, sender ingen flere brev. Aktivismens tid er over for min del. Det jeg har gjort gjennom årene måtte jeg bare gjøre. Jeg var ene og alene drevet av kjærlighet og et ønske om en bedre og romsligere samfunn, en verden der det finnes mindre brutalitet og urett. Jeg angrer ikke på noen aksjoner. Jeg angrer ikke på noe. Det var riktig det jeg gjorde, både midlene og innholdet var riktig.

Jeg ikke lenger en hbt- og menneskerettsaktivist. Jeg gir stafettpinnen til Skeiv Verden. Mitt sterke ønske er at spørsmålet om dødsstraff for homofili ikke blir neglisjert. Like viktig som å bygge sosiale nettverk, noe Skeiv Verden virkelig har lykkes med, er det å arbeide mer langsiktig for teologisk reform i islam. Jeg håper at noen ildsjeler innser hvor viktig det er å gjøre noe med en av de fundamentale hindringene mot et verdig liv for homofile, og tar på seg denne oppgaven. Både i kristendommen og jødedommen finnes det geistlige autoriteter som har et homoliberalt syn. Det finnes reformbevegelser. I islam finnes det ikke en eneste anerkjent lærd, en religiøs autoritet, med et homoliberalt syn i dag. Det er en lang vei å gå.

Mye er gjort. Mye må fortsatt gjøres. Lykke til homofile muslimer!

Sara Mats

Islamsk råd må svare på brev

 

I morgen går jeg i Prideparaden i Oslo.

Det er ikke første gang jeg gjør det. Den aller første gangen jeg gikk i paraden var i 2008. Det var få måneder etter at jeg hadde kommet ut av skapet. Jeg gikk helt bakerst ikledd en svart niqab og utstyrt med tennvæske og lighter. Planen min var å rive den svarte styggedommen av meg og tenne på den midt på Karl Johan. Det skulle være en protest mot at muslimske homofile, menn og kvinner, måtte gå med niqab som anonyme skygger, ansiktsløse og uten rett til å feire. Paraden var ikke deres, vår. Vi med muslimsk bakgrunn hadde ikke engang rett til liv og sikkerhet. Vi hadde ikke rett til egen identitet og kjærlighet. Så vi måtte gjemme oss alle i niqaber. Slik debuterte vi i prideparaden, gjennom å demonstre skam, redsel og underkastelse.

Jeg gikk noen skritt før jeg ble stoppet av to politibiler og fratatt tænnvæske og lighter. Jeg fikk ikke lov til å snu situasjonen fra usynliggjøring til fokus, fra underkastelse til protest og et symbolsk opprør. Jeg kastet niqaben i den nærmeste søppeldunken og gikk i paraden med dressen og slipset jeg hadde på meg. De andre fra Skeiv Verden gikk med niqabene hele veien tilbake til teltet i Skeiv Park.Der ble de tatt forsiktig av.

I år går jeg fremst i paraden sammen med andre hbt-aktivister og individer som blir hedret for sin innsats for saken. Jeg bør være stolt og fornøyd. Men følelsen av avmakt har ikke vært så sterk på lenge. Kanskje kom invitasjonen til å bære regnbueflagget som en påminnelse på at jeg hadde forsømt hbt-saken de siste månedene?

Jeg hadde gjennom mange år jobbet intenst og målrettet mot kriminalisering av, spesielt dødsstraff for homofil praksis i islam. Det ble mange artikler, debattinnlegg, møter, brev og telefonsamtaler. Jeg hadde gjennomført to sitteaksjoner, den ene i Oslo utenfor lokalene til Islamsk Råd Norge, og den andre i Dublin utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa.  Formelle brev med et spørsmål om dødsstraff hadde jeg sendt både til både IRN og fatwarådet  og jeg hadde etterlyst svar. Men så var det ikke mye mer å gjøre. Flere aksjoner anså jeg som verken nødvendig eller klokt. Og uten å fryse og sulte ihjel på et fortu eller utsette meg selv for drapstrusler er det ikke mulig å fange medias interesse. Å få mediene til å følge opp saken av ren humanistisk og demokratisk motivasjon er som å prøve å legge fliser på havets overflate.

IRN har konsekvent nektet å ta prinsipielt avstand for dødsstraff for homofile. Men rådet hadde gjennom en offisiell uttalelse tatt avstand fra hets og trakassering og vold mot homofile og støttet informasjonsarbeid på dette feltet. Det var med andre ord en ny fase i kampen for homofile muslimers rettigheter.

I samarbeid med Skeive filmer innledet jeg et debattprosjekt. Jeg inviterte IRN til en debatt om homofili i religionene kristendommen og islam med filmvisning 10.01.2013. Det var en mild og forsiktig formulering av tema. En representant for konservative kristne homomotstandere var også invitert. Det var altså på ingen måte tenkt å bli en ensidig debatt med klare vinnere. Lokalet som ble valgt var Oslo museum midt på Grønland. Men til tross for mange henvendelser både på epost, telefonbeskjed og SMS, fikk jeg ikke noe svar fra IRN. Det var helt stille. Og stillheten varte lenge. Jeg var ute i god tid.

Debatten fant ikke sted på grunn av sykdom. Både leder i Skeive filmer og jeg, de eneste som gjorde jobben frivillig ble syke samtidig og debatten måtte først utsettes, så avlyses. Jeg måtte likevel konkludere med at vi homofile muslimer ikke hadde kommet så langt. Jo, Skeiv Verden er etablert. Flere homofile muslimer har etter hvert kommet ut offentlig. Fem flotte individer stilte med navn og bilde i siste nummer av magasinet Blikk. Det var en fryd å lese! Men den representative organisasjonen for troende muslimer i Norge har ikke beveget seg særlig mye. Jeg kan ikke tenke annet enn at Islamsk Råd og muslimske menigheter spiller en viktig rolle. De religiøse lederne kan enten bremse en sosial utvikling eller påskynde den.

I eposten fra leder for Skeive dager sto det: «I år er temaet for Skeive dager "Individets rett". Vi som arrangerer paraden under Skeive dager ønsker derfor å invitere personer som har frontet lhbt på ulike måter gjennom å ha brukt seg selv personlig – de som har ytt noe ekstra for fellesskapet. Disse ønsker vi å ære ved å bære det store regnbueflagget i fronten av paraden».

Jeg går selvsagt i paraden i morgen. Men jeg føler at jeg ikke har noe å feire. Jeg bærer regnbueflagget for å ære dem som gikk foran og viste vei, og samtidig for å vise takknemlighet for alle som er aktive i hbt-bevegelsen.

 

IRN er verken interessert i dialog eller debatt om homofili. Men de kan ikke la være å svare på et brev. Jeg nekter å la tausheten seire, den får meg verken til å gi opp eller glemme. Jeg krever et svar på brevet som jeg leverte personlig til generalkretær i IRN, Mehtab Afsar, 26.09.2011. Ingen kan anklage homofile muslimer eller meg for å være utålmodige. Islamsk Råd og de muslimske miljøene har fått rikelig med tid til refleksjon, teologiske studier og etiske diskusjoner. Spørsmålet er ikke så vanskelig.

Har homofile rett til liv og sikkerhet ifølge islam? Ifølge dagens tolkning av den muslimske loven?

Islamsk råd kan velge mellom å svare på brevet eller møte til debatt. De kan sende svar til meg eller Skeiv verden, LLH, eller Likestillings- og inkluderingsdepartementet. De kan svare gjennom en pressemelding på egen hjemmeside. Men rådet kan ikke velge bort debatten ettersom organisasjoner i et demokrati ikke har rett til å velge å respektere noen rettigheter og utelater andre.

Jeg aksepterer ikke at rådet ikke anerkjenner homofile muslimer som likeverdige mennesker med en selvsagt rett til liv. Jeg aksepterer ikke at det politiske Norge og de humanitære organisasjonene har klart å leve med dette så lenge.

Håpet er at Islamsk Råd Norge snart viser humanisme og slik melder seg helhjertet inn i demokratiet.

 

 

 

Skyggeferden i pocket

Jeg har gleden av å meddele at min roman Skyggeferden nå er kommet i pocketutgave. Den koster kroner 129,- og kan kjøpes i alle skikkelige bokhandlere eller bestilles fra forlaget.

Fremtiden i syriske barns hender

Du har hørt om krigen i Syria. Du har hørt om voldshandlinger, voldtekter og krigsforbrytelser. Du har sett bilder av bydeler i ruiner. Og krigen fortsetter. Den trappes til og med opp med den islamistiske Hizbollahs inntreden i den blodige og kaotiske scenen. Sivile og stridende blir drept hver eneste dag. Uskyldige barn også. Og det hører du om nesten hver dag.

«Intet nytt fra vestfronten», lød det fra radiosendingen under den første verdenskrigen. Det betydde at mange hundre og tusen menneskeliv hadde gått tapt.

"Intet nytt fra Syria", melder jeg.

Jeg har dessverre intet nytt å fortelle. Men jeg vil fortelle noe gammelt og kjent.

Barn som har vært vitner til krigshandlinger kan få langvarige traumaer. For å unngå dette, må barna få bearbeidet opplevelsene sine. De må oppleve at noen bryr seg om dem, at det ikke er likegyldig for mennesker der ute i verden om de sulter i hjel, dør i en sykdom som er lett å kurere eller mister alt håp i livet. Det er kjent at en eneste god erfaring midt i en krise, der et barn opplever å være viktig og tatt vare på, kan bli en stor kilde til tro på eget verd for dette barnet.

Jeg har mistet troen på at mitt hjemland Syria kan reddes. Krigen er et faktum og den kommer til å vare lenge, frykter jeg. Men jeg kommer aldri til å miste troen på Syrias barn og deres mulighet og evne til å bygge opp det ruinerte landet i fremtiden.

For at flere barn skal være i stand til å tro på seg selv og bli en ressurs, trenger de deg og meg i dag!

Dette handler ikke om bistand, men en akutt krisehjelp til barn i dyp nød.

I den nedenstående lenken står det informasjon om hvordan du kan gi en gave som kommer frem og blir brukt på en svært god måte.

Jeg støtter Redd Barnas arbeid for syriske flyktningbarn og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Det handler ikke bare om det syriske folkets fremtid, men om vår fremtid, alle vi som bor på denne lille kloden.

 

 

 

Nettskeptikeren som blogger

Jeg har lenge vært en nettskeptiker. Det høres merkelig å erklære meg som det samtidig som jeg skriver dette innlegget og snart klikker på noen punkter på skjermen og sender mine ord ut i cyberspace.

Den moderne kommuniksjonsteknologien forstår jeg meg ikke på. Jeg er egentlig ikke redd for den, men rett og slett uinteressert. Derfor var jeg av de siste som skaffet seg mobiltelefon, og den var så umoderne at en venn måtte le da han så den. Bærbar PC tok det også flere år å skaffe, og da hadde jeg vært både masterstudent og skribent. Nå er det så vidt jeg klarer å bruke den. De sosiale mediene er et univers som jeg ikke ønsker å ta reisen til. Jeg er ikke aktiv i noen fora. Og jeg er heller ikke nysgjerrig.

Hva gjør jeg her da?!

Hadde det ikke vært for at jeg ikke fant en modig norsk redaktør som gikk med på å trykke min Muhammad-karikatur, ville du og jeg aldri møttes på nettet. Jeg ville egentlig ikke ha en blogg. En venninne som jobber i et firma for Public Relations maste på meg i tre år om å starte en hjemmeside. Til slutt ga hun opp. Men Muhammad-karikaturen måtte publiseres et sted. Jeg fikk noen til å starte denne bloggen, for selv kunne jeg definitivt ikke få det til.

Tanken var å fryse bloggen etter å ha publisert karikaturen. Men så fikk jeg ideen til et nytt prosjekt av den typen som våre redaktører ikke akkurat drømmer om å publisere. Jeg lot bloggen eksistere mens jeg jobbet med saken. Ting tar tid.

Imellomtiden har jeg blitt vant til å ha en blogg, en mulighet til å kommunisere med andre uten å gå gjennom andre ledd, korrektur og planlagte publiseringsdatoer. Å blogge er å beholde spontaniteten og de grammatiske feilene. Å skrive om noe som ikke nødvendigvis er en aktualitet. Å la deg se meg slik jeg er. Å fremme religionskritikk i den formen jeg velger. Uten redaksjonell selvsensur. Så jeg tror at jeg fortsetter å blogge.

I hvert fall en stund til.

Storebror Schibsted ASA

Kronikken der jeg forklarer bakgrunnen for aksjonen.

Har satt meg ned

Jeg er på plass. Foto: Arnfinn Pettersen. Bildet kan brukes fritt, så lenge fotografen krediteres. En høyoppløselig versjon ligger her.

PS.

Jeg tar toget fra Stockholm i ettermiddag. Med meg har jeg en plakat og en pute å sitte på.
I morgen, den 2.mai, setter jeg meg utenfor hovedkontoret til Schistedkonsernet i Apotekergaten 10.

Det er ikke en streik. Jeg er ikke meldlem i noen fagforeninger, og jeg har dessuten tenkt å ha en vanlig arbeidsdag fra 09.00 til 16.00. Jeg har aldri fått et kontor av Schibsted, eller råd til å leie et bord i et skribentkollektiv. Men i morgen sitter jeg i åpent kontorlandskap med trolig gode solforhold og mye luft.

Det gleder jeg meg til!

Sara Mats

Gratulerer med dagen, Arbeiderpartiet!

Jeg er ikke en Arbeiderpartivelger. Det har aldri streifet meg å gå i et 1.mai-tog. Jeg har til og med hatt sterk motvilje mot LO. Jeg har oppfattet 1.mai som LOs kampdag og holdt meg på god avstand. Men i år vil jeg markere denne dagen med å gratulere norske sosialdemokrater. Jeg innser mer enn noen gang at Norge trenger en sterk sosialdemokratisk bevegelse og at Arbeiderpartiet har mange oppgaver fremfor seg både nasjonalt og internasjonalt.

Politisk, ideologisk og etisk har jeg lenge stått i en grå sone mellom frihetsidealene fra sosialliberalismen og samfunnsansvarstanken i sosialdemokratiet. Jeg vet at dette kan leses som en reduksjon av begge politiske retningene. Sosialliberale Venstre er ikke for absolutt frihet. Det norske Arbeiderpartiets politiske program kan ikke reduseres til sosial omsorg. Dessuten står ikke venstre- og høyresiden i politikken lenger på de samme polene fra 1970-tallet. Borgelige og sosialistiske partier har beveget seg mot sentrum og er slik blitt mer lik hverandre. Jeg mener likevel at de ideologiske tyngdepunktene ligger på forskjellige steder i det etiske landskapet. Og slik bør det være, ellers blir alle ideologier utvannet.

Individuell frihet og fritt marked versus solidaritet og sosialt ansvar.

En borgerplikt, som slett ikke er enkel, er å avgi stemme ved hvert valg. Hva gjør "grå" velgere som meg? Den ideologiske kjernen er og forblir viktigere enn politiske saker og programmer. I hvert fall for en som velger med hjertet, ikke etter et stykke regnskap med plus og minus for den egne økonomiske situasjonen. Slike stemmer blir kjøpt. Min stemme er ikke til salgs.

I år møtte jeg veggen. Det ble en kort innleggelse på en psykiatrisk avdeling og en lang periode med grubling. Spørsmålet jeg har stilt meg selv i sykemeldingsperioden (avsluttet i går) er hva individuell frihet er verd når strukturelle hindringer er for høye og ugjennomtrengelige. Som dårlig betalt frilansskribent har jeg innsett hvor skjeve forholdene er i enkelte bransjer, at man kan havne i en situasjon hvor egen innsats ikke betyr noe som helst. Det er som å prøve å skyve en mur. Du dytter og svetter og bruker alle krefter. Muren står stille. Du også.

Profittbegjær finner sjelden metthetspunktet. Storkapitalen er alltid i bevegelse, hviler aldri. Blikket blir rettet mot børsen. Den amerikanske, den japanske, den norske osv. Flere skjermer og flere tabeller å granske hver dag. Man registrerer den minste økningen eller nedgangen i aksjekursene. Det er kanskje derfor store multinasjonale konsern mister evnen til å se det som skjer på bakken i en avisredaksjon, fabrikkhall eller gruvetunnel. Fokuset og hjertet er et annet sted.

Profitt. Profitt. Profitt.

Er det ikke forklaringen for katastrofen (massemordet) i en tekstilfabrikk i Bangladesh forrige onsdag? Bygningen Rana Plaza raste sammen over tekstilarbeiderne som hadde blitt beordret på jobb tiil tross for store sprekker i veggene og ristinger dagene før. 500 mennesker er antatt døde. Levninger ligger fortsatt i ruinene. Mannen som ulovlig hadde bygd tre etasjer over de eksisterende fem etasjer, Mohammed Sohel Rana, er pågrepet og stilt for retten. Han er uten tvil skyldig. Men er han den eneste skyldige?

For et par måneder siden hadde Sveriges Televisjon en reportasje om tekstilindustriens usle forhold. Reporteren tok en T-skjorte fra en HM-butikk som hadde kostet 50 kroner og klippet den i ulike deler for å demonstrere hvor stor andel av gevinsten hvert ledd i produksjons- og salgskjeden får. Konsernets ledelse fikk den største biten. Tekstilarbeideren en bitte liten bit. Da reporeteren viste denne skrikende skjevheten på konsernets årsmøte rett etter at ledelsen  hadde kunngjort milliardgevinst i 2012, forlot konsernsjef, Carl Johan Persson, ¨salen og nektet å svare på spørsmålet som ble gjentatt flere ganger: "Kan du ikke betale henne som sydde hele skjorten mer enn 3 kroner i timen, Carl Johan?". Carl Johan gikk inn i et kontor og lukket døren.

Carl Johan Persson. og mange andre i den rike verden, er like skyldige som fabrikkeieren Mohamed Sohel Rana. Jeg, som ofte har handlet klær til barna mine i HM, er også skyldig. Men mer skyldige enn meg er dem som faktisk har råd til å boikotte billig kleskjeder, men vegrer. Jeg kommer selv til å bruke mye tid på bot og bedring. Jeg kommer til å kjøpe brukte klær til barna hvis økonomien ikke tillater meg å handle i en anstendig kleskjede eller -butikk. Det er viktig å ta sosialt ansvar!

Jeg står fortsatt i en grå sone som velger. Men jeg forstår bedre i dag hvor viktig Arbeiderpartiet er for Norge og verden. Jeg ønsker et sterkt Arbeiderparti, uansett om jeg stemmer på partiet eller ikke ved kommende valg. Jeg vil si til aktive sosiademokrater at den arven de bærer på er uhyre viktig, og takke alle tillitsvalgte for at de orker å stå på daglig.

Gratulerer med dagen, norske sosialdemokrater! Gratulerer med dagen, Norge!

   

  

Nei, ikke ta det personlig, Aftenposten!

I dag publiserte Klassekampen et intervju med meg om det jeg mener er sosial dumping i norske storaviser, og konsentrasjonstendenser i mediene der store konsern blir en mektig kraft.

På formiddagen ble jeg oppringt av DagsnyttAtten med spørsmål om jeg kunne tenke meg å delta i dagens program. Selvsagt ville jeg stille til en debatt jeg mener er prinsipielt viktig og handler om de strukturelle betingelsene for kulturlivet. Etter mange telefonsamtaler var den knappe beskjeden jeg fikk at debatten ikke skulle tas. Forklaringen? Etter kort stillhet i linjen av en tydeligvis nølende journalist, ble jeg fortalt at ingen fra Aftenpostens redaksjon ønsket å stille fordi saken er "for personlig".

Personlig!

Jo, jeg bruker meg selv for å sette en problemstilling på dagsorden. Personlig var også konflikten mellom LOs tidligere leder, Gerd-Liv Valla og hennes medarbeider,Yngvild Yssen. Saken hadde dypt personlige momenter. Samtidig dannet den et konkret bilde av svært kritikkverdige forhold innenfor LO, og ble et viktig utgangspunkt for en debatt om lederstilen i norske organisasjoner og forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet. VG avslørte. Massemediene flokket seg rundt og rapporterte i sin kjente kollektive stil. Ingen tenkte på at Yssen eller Valla burde skjermes. Det var en prinsipielt viktig debatt som måtte tas. Her hørte følelser av svik, skuffelse og krenkelse inn i bildet.

Men min tidligere arbeidsgiver, Aftenposen, som i dagens intervju i Klassekampen med politisk redaktør, Harald Stanghelle, nekter for å ha vært min arbeidsgiver, ser det personlige i denne saken som et hinder mot debatt. Stanghelle anvender to grep: han degraderer meg til samfunnsdebattant. Jeg er altså ikke lenger kultruskribenten som var ettertraktet av redaksjonen så lenge jeg aksepterte å være dårligere betalt enn rengjøringspersonalet som vasker Stanghelles kontor. Stanghelle mener at Jeg som "ekstern skribent må ha flere bein å stå på", og impliserer at jeg hadde urealistiske forventninger om å kunne leve av å være skribent for bare en avis. Her er det Stanghelle som har et urealistisk bilde av mine forventninger og krav.

I norsk arbeidsliv er det ulovlig å bruke en vikar i mer enn 4 år. Loven krever at vedkommende, som arbeidsgiveren har hatt bruk for i mange år, bør få fast ansettelse og rettigheter. Denne gode loven gjelder ikke for mediene. Det finnes et hull som heter "frilanser". Det har jeg vært klar over hele tiden, og jeg har ikke hatt mer urealistiske forventninger enn at jeg som Aftenpostens kommentator skulle ha mat på bordet og et tak over bordet. At honorarene skulle justeres noe etter prisveksten. Mer "urealistisk" var altså ikke min drøm. Når jeg nå har valgt å gå ut med kritikken mot utnytting av kulturarbeidere og frie skribenter er det fordi jeg mener at den utviklingen jeg har observert på nært hold må bremses hvis vi i Norge ønsker et rikt kulturliv og et demokratisk ordskifte som ikke er styrt av storkapitalens interesser.

Massemediene må tåle få sin utøvelse av makt gransket kritisk. Dette er ikke personlig. Det er en sak som handler om kulturlivets fremtidige utsikter og medienes rolle i samfunnet. 

 

Arne Ruth,  var sjefredaktør i Sveriges største morgenavis, Dagens Nyheter. Han gikk av etter 16 år i stillingen i offentlig protest mot konsentrasjonstendenser i svenske aviser og makten til Bonniers-konsernet. Historien er gammel, men høyst relevant. Jeg ser en klar parallell til saken jeg løfter opp og kritikken jeg fremmer mot Scibsted-konsernet. Forskjellen er at jeg ikke er Arne Ruth, den mannlige sjefen med store arbeidsmuligheter videre. Jeg er en førstegenerasjonsinnvandrer uten noe særlig kontaktnett, en dårlig betalt kulturskribent som bare eier sin samvittighet og den symbolske makten som ligger i å kjempe for en rettferdig sak. I et land som lille Norge innebærer kritikken av de største redaksjonene å brenne broene bak seg. Jeg er nå arbeidsledig. Det finnes ingen fallskjerm for en som meg, som aldri er blitt tibudt en stilling. Som frilanser hadde/ har jeg ingen rettigheter, ikke en gang retten til å bli tatt alvorlig og møtt i en høyst relevant og nødvendig debatt.

 

Vil vi i Norge ha nikkedukker og marionetter som blir styrt fra de store konsernenes møterom, av dresskledde grå menn som kun tenker økonomisk lønnsomhet? Eller vil vi ha en fri offentlighet, stor takhøyde og medier som er bevisst sitt samfunnsansvar: å avsløre maktmisbruk. Også når det finner sted i eget hus?