Jeg skriver dette på norsk.
Det føles dumt akkurat nå å late som jeg kan bytte språk og tilhørighet like let som en orm skifter huden. Det er vemodig å motta beviset på at jeg formelt ikke lenger er norsk. Det er en personlig tragedie.
Jeg har kjent sinne lenge. Et voldsomt sinne. I måneder. Det forsvant som damp da jeg åpnet brevet fra migrationsverket.
Nå er det skummelt stille inni meg. Det finnes ingen ord eller tanker.
I morgen leverer jeg passet mitt og passene til mine barn i den norske ambassaden.