lørdag 17. august 2013

Et åpent brev til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen

Den svenske friidrettsutøveren, Emma Green Tregaros, malte neglene i regnbuefargene i en symbolsk utfordring til den russiske anti-homoloven. Mediene skrev om det, og budskapet nådde frem.

Som fri intellektuell og samfunnsdebattant er jeg for kjedelig til å kunne sammenligne meg med en høydehopper. Likevel stiller jeg spørsmålet siden det er budskapet, og ikke budbringeren som er viktig. Slik tenker jeg i hvert fall.

Det skrives altfor mye om det muslimske sløret. Mediene kaster seg over den minste saken. En tilslørt kvinne som mister jobben, ikke får en jobb, forslag om forbud på barneskoler, slør i domstoler, politi og forsvar. Disse er prinsipielle og viktige saker. Men jeg undres over hvorfor en teologisk utfordring til de mektigste lærde i den muslimske verden, som er fremført i et video-brev av en muslimsk kvinne, ikke var det minste interessant for allmennkringkastingen.

Ikke en eneste notis.

En versjon av maleriet Skrik hvor det er malt en Gudeskikkelse som skriker i sjokk, gjorde heller ikke saken interessant for NRK-redaktørene. Denne kvinnen, som altså er meg, tapetserte en moskevegg med kopier av maleriet og hengte en diger plakat over hovdeinngangen der det står: "Slør er ikke et påbud fra Gud, men en befaling fra mannen. Hvem tilber du, muslimske kvinne, Gud eller mannen?". Det gjorde heller intet inntrykk på NRK-redaktørene.

Kjære kringkastingssjef,

Jeg blir forvirret fordi jeg ofte tror på det jeg leser i seriøse nettsteder. På deres hjemmeside står det nemlig om deres verdier og oppgaver. Det første punktet i NRK- plakaten lyder slik:

NRK skal understøtte og styrke demokratiet.

a. NRKs samlede allmennkringkastingstilbud skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.

 b. NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

 Er ikke norske muslimer en del av befolkningen som kunne hatt nytte av informasjonen som sendes via video-brevet og maleriet? Kunne det ikke bidratt til at de ville engasjert seg i en offentlig samtale om ytringsfrihet, religiøs reform og kvinnerettigheter?
 
Er ikke kampen for å gi den muslimske kvinnen mer makt over sin kropp og sitt liv, slik at hun får et større spillerom og kommer inn i nye areaner som idrett, dans og kunst, viktig for NRK?

Hvis det ikke var noe galt med budskapet, var det da formen som ikke falt i smak? Mener NRK-redaktørene at alle som ønsker å bruke media som kanal for å formidle sine meninger og hjertesaker må enten bli politikere, styremedlemmer i en organisasjon eller idrettsstjerner?


Det er ikke første gang jeg stiller meg selv slike spørsmål. I 2011 informerte jeg mange NRK-redaksjoner i god tid om mine planer om å holde en sitteaksjon utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning under sitt årlige årsmøte i Dublin. Trettito lærde fra den muslimske verden skulle samles. Spørsmålet mitt var hvorvidt dagens teologer fortsatt støtter sharia-tolkningen som foreskriver dødsstraff for homofile.

Alle NRK-redaktørernetakket nei, inkludert nyhetssjefen for utenriksavdelingen som jeg hadde en telefonsamtale med. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre aksjonen og levere brevet, selv hvis det ikke ble skrevet ett eneste ord om det i et eneste medium i verden. Men jeg er smertelig klar over at min overbevisning alene ikke fører til noen konkrete resultater. Det at jeg setter liv og helse på spill, ofrer tid og penger, hjelper dessverre ikke en eneste homofil eller kvinne. Som menneskerettsaktivist gjør jeg likevel mitt ytterste fordi jeg ikke kan velge likegyldighet.
 
For to dager siden satt jeg i  en park ved moskeen i Stockholm fra midnatt. Jeg var hele tiden redd for å bli voldtatt. Tre uteliggere sov i nærheten av meg på pappesker. Rotter løp rundt mine føtter. Jeg blunket ikke ett sekund. Jeg brukte tre timer på å henge plakatene på moskeen, og var ikke sikker på om jeg egentlig mente at det var riktig. Det var første gang jeg gikk til aksjon uten å være helt overbevist om metoden. Jeg innrømmer at jeg var desperat etter å få medieoppmerksomhet for video-brevet, for en samlet erfaring som jeg ønsket at flest mulig muslimske kvinner skulle få høre.
Men NRK så ikke noen nyhetsverdi i det.

Såpass seriøs og kjedelig er jeg at jeg nekter å vise puppene i en Femen-aksjon med teksten "Fuck Sharia!" på bar mage. Det kjøper NRK, ikke en sammenhengende, logisk argumentasjon mot bakstreberske tolkniger som ødelegger livene til millioner av kvinner.

Ingen redaktør i den store og mangfoldige kringkastingen så en mulighet til å støtte en menneskerettsaktivist og løfte hennes kritikk frem. Hvem skal gjøre det? Al-Jazeera som er finansiert av en sheik som har flere koner og slavinner? Eller kanskje den arabiske avisen Midtøsten der alle journalister og redaktører er menn og der alle saker handler om politikere og forretningsfolk som er menn?!!
 
 Hva sier dette om NRK, som ikke er like avhengig som kommersielle medier av seer-, lytter- og lesertallene til enhver tid?
En sak er jeg ganske sikker på. Hadde jeg blitt knivstukket under klistingen av skrik-kopiene av en rasende muslim, ville NRK skrevet om det.

Dessverre skjedde det ikke.
 
Vennlig hilsen
Sara Mats Azmeh Rasmussen
 
PS. Video-brevet er sendt til følgende adressater:
-Center for Islamic Research in al-Azhar university, Cairo, Egypt.
- Supreme Council for Islamic Affairs, Cairo, Egypt.
- Um Al-Qura University, college of da´wa and Usul-ud-Din, Mekka, Saudi-Arabia.
- Islamic university in Madinah, college of the noble Quran.
- Federation of the Universities of the Islamic World (FUIW), Morocco.
- European Council for Fatwa and Research, Dublin, Irland.