Programmet Tendens i Sveriges Radio hadde i dag temaet: Det ladede kvinnehåret. I denne sammenhengen ble jeg intervjuet om slørkulturen, min versjon av Skrik og aksjonen i Stockholmmoskeen. Her kan du høre programmet.
http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/249105?programid=3381
For første gang er jeg i svenske medier. Det føles merkelig. Jeg har gjennom fem års opphold i Stockholm aldri gjort det minste forsøk på å skrive for en svensk avis, debattere i media eller faktisk bli integrert i dette samfunnet. Jeg har gitt blaffen i å lære meg geografi, historie, kultur etc. Jeg kan fortsatt ikke plassere bydeler i Stockholm eller kommuner rundt, for ikke å snakke om fylker. Jeg beveger meg ikke i byen, må jeg det, skriver min eks ut et kart, tegner en pil og skriver hvilke linjer jeg må ta til målet. Det minner om innvandrerkvinner med klipte vinger, tenker man. Jo, kanskje, men forskjellen er at jeg er fullt i stand til å fly rundt som en fugl. Det er bare det at jeg ikke føler noe for Sverige. Jeg har brukt timer på flyplasser, tog og busser, triste hotellrom og harde sofaer for å snakke 2-3 minutter i et norsk radioprogram, gratis. Noen ganger slår det meg at det er rent galskap.
Men jeg har alltid villet være i Norge, være med i Norge. Jeg tar mange lange veier for å få det til å fungere.
De siste tre månedene har Norge vært ekstremt opptatt med valget. Norges borger, aktivist og debattant ble derfor oppsøkt av svenske medier og intervjuet om en sak man innså var viktig. Et brev som er sendt til de mektigste teologene, den islamske "paven" og geistligheten. Det stopper ikke her, for svar vil jeg ha på vegne av kvinnene. SR skjønte at det var en sak verdt noen minutter.
Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger, og mitt svar er: nei, jeg tror ikke at jeg er sint. Jeg bare ser noe annet enn redaktørene som har vurdert saken som uinteressant.
I dag er det valg. Og snart får vi en ny regjering og livet går tilbake til normalen der saker som har betydning for noe annet enn valget blir viet oppmerksomhet.
