Aisha

Noe inni noe. Inni noe. Inni noe. Er ikke det slik det er?

Jeg kjøpte en matryoshka i St. Petersburg for to år siden. Da valgte jeg den klassiske typen, kvinnen med svarte øyne, rosa lepper, rød skaut og et rosenmønster på forkleet. Inni henne er det en litt mindre kvinne med svarte øyne, rosa lepper, rød skaut og et rosenmønster på forkleet. Og inni henne er det en litt mindre kvinne som ser likedant ut.

Det fantes mye å velge mellom på torget i alle tenkelige farger og mønstre. Matryoshkaer som hadde bildet av tsaren på magen, eller en berømt katedral, eller et flagg. Matryoshkaer som hadde menn i magen, hele seks menn, brannmenn, politimenn, bønder. Matryoshkaer som var ninjaer, maskerte krigere med sverd i beltet fra Ninjago-verdenen, en skapning av leketøyindustrien. Den rike fantasien tegner i alle farger på de støpformede dukkene, men den trenger ikke inn i Matryyoshkas essens. At det er noe inni noe inni noe. At slik må det forbli. På innsiden.

På nattbordet står matryoshkaen min som regel som en smilende figur med rosa kinn. Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg har plassert denne kitsjen der. Den er egentlig ikke fin å se på. Og i kveld står de alle sju kvinnene og stirrer på meg. Jeg kan ikke huske om det var jeg som hadde forløst dem eller om de selv hadde funnet veien ut av hverandre. Men det er ikke alltid viktig å huske alle saker og ting. Hukommelsen tar mye energi. Derfor husker jeg mindre når jeg er opptatt med noe viktig. Og nå er jeg opptatt med noe viktig. Så jeg husker mindre.

Ved siden av matryoshkaene står den hellige Koranen. I motsetning til kvinnene fra St. Petersburg, er ikke Koranen et permanent innslag på nattbordet. Tvert imot. Jeg har anstrengt meg for å få den vekk, lagt den nederst i en haug bøker, inni en veske, og vesken hadde jeg lagt i en diger flyttekartong og den måtte jeg skyve og dra i gjennom korridoren, ut av leiligheten, inn i heisen, ut av heisen, inn i loftet og endelig fått den opp på en hylle. Men etter gårdagens merkelige opplevelse, var det et vers jeg fikk behov for å sjekke. Så jeg gikk ut av leiligheten, inn i heisen, ut av heisen, inn i loftet, dro den digre esken ned fra hyllen, tok ut vesken, tømte den for bøker og fant til slutt den grønne boken der det står med gyllen arabisk skrift «Den hellige Koranen». Nå ligger den oppslått på nattbordet, men jeg har glemt hvilket vers jeg ville sjekke.

Jeg lukker øynene og strammer pannemusklene i forsøk på dyp konsentrasjon, men jeg blir forstyrret av knegging og lukker opp øynene.

– Ikke du igjen, sier jeg slapt.

Buraqen står utenfor vinduet mitt igjen. Hva kan det være nå da? Utrolige saker, som for eksempel en himmelreise, skjer vanligvis én gang. Ville muslimene eller noen trodd på profeten hvis han hadde påstått at buraqen hadde vendt tilbake den tjueåttende av måneden ramadan og tatt ham til den kinesiske muren? Det er best at jeg later som jeg ikke ser buraqen og blar i Koranen. Det kan til og med hende at jeg kommer på det viktige verset. Men plutselig flyr hele Koranen over hodet mitt og de sju matryoshkaene faller på hverandre som en dominorekke. Det tar to til tre sekunder før jeg skjønner det. Det var ikke noen virvelvind. Hesten hadde stukket hodet inn gjennom det åpne vinduet og blåst i nesen. Og nå står han rett overfor meg og humrer. Jeg reiser meg. Denne fyren mener alvor og jeg vil ikke komme på kant med himmelens hester.

Denne gangen behøver jeg ikke å bli så våt som sist, tenker jeg, men å skifte, det gidder jeg ikke. Jeg tar på regnfrakken over nattklærne, T-skjorten og bokser-shortsen, presser føttene ned i gummistøvlene, setter sykkelhjelmen på hodet og fester remmen under haken, går bort til buraqen og prøver å komme meg opp på dens rygg. Men jeg er for trøtt og slapp til et elegant hopp i kveld. Jeg henger ett sekund skjevt på dyrets venstre side, så sklir jeg sakte ned på grusen. Buraqen går rundt meg, snur seg, slår med halen over føttene mine, vrinsker, løfter bakbeina og til slutt et spark.

– Jæææævlaaaaaaaaaaa…  Au!

Hendene mine treffer bakken først, så faller resten av kroppen ned.

– Det er forbudt å banne her, sier en lys stemme. Det er vel en mager, liten mann med langt, brunt hår, grønn uniformsvest og rosa bukser som nå står ved siden av meg, tenker jeg med det ene kinnet nedgravd i sanden.

– Velkommen til paradiset! sier han høflig.

Jeg klarer å løfte hodet etter noe anstrengelse, og jo visst, det var han.

– Du, jeg er ikke interessert i å møte noen profeter i kveld. Og uansett, så behøver du ikke tilkalle den gærne bussjåføren heller, jeg går, svarer jeg mens jeg rister sanden av regnfrakken.

– Ikke noe problem, svarer han smilende, nikker og klapper med hendene. Jeg hører en skrapende lys, bakken begynner å helle. Jeg legger begge hendene på sykkelhjelmen. Denne refleksen viser seg snart å være av den rasjonelle typen, for nå står jeg på et høyt punkt og titter ned. Bakken under føttene mine er blitt speilglatt, og etter naturlovene å dømme må jeg være på vei til å….

– Pokker! Roper jeg når jeg lander på rumpen. – Fy faen, Satan! Legger jeg til når jeg merker at det første banneordet ikke hadde en lindrende effekt på smerten i baken min. Det holdt altså ikke med sparket fra den hvite himmeljævelen!

En kvikk kvinnestemme ønsker meg velkommen. Jeg sitter fortsatt med spredte, rette bein og masserer den verkende rumpen min. Jeg ser opp, og det viser seg fort at synet av en vakker kvinne har langt bedre effekt på fysisk og psykisk ubehag enn å tilkalle mannlige guder og djevler.

– Jeg har aldri hørt en kvinne banne så mye på så kort tid, sier hun.          

Full av skam, reiser jeg meg. Jeg er egentlig ikke noen bannefreak, men de seneste ufrivillige bevegelsene mine har vært av en slik art at de har ristet språket også.

Vi har ventet på deg, følg meg, sier hun vennlig og begynner å gå. Jeg står stille i noen sekunder før jeg motvillig følger etter henne. Ja, bevares. Sjarm har hun. Men det betyr vel ikke at jeg kan kommanderes til å følge etter en ukjent kvinne på et ukjent sted uten å få så lite som en kort forklaring. Tankene får en brå stopp. Det blir plutselig blekksvart. Jeg stopper og kjenner at pupillene utvider seg maksimalt uten at det på noen måte bidrar til at jeg kan se noe som helst. Så blir det skarpt lys, og jeg må myse. Så klarer jeg å åpne øynene igjen.

– Sikkerhetsrutiner, sier hun knapt.

– Sikkerhet!

Protesten min blir slukt av det som står foran meg. En intens gul farge. Lys. Kvinner i snekkerbukser. De plukker solsikker og legger dem i kurver som ligger spredt i åkeren mens de synger en fortryllende sang.  

Dette er bare en del av aktivitetene, sier min ledsager. Egentlig er denne gruppens hovedoppgave sikkerhet, føyer hun til.

– Sikkerhet?

– Kom! Du skal møte rådet for den revolusjonære garden. Det er derfor du er her, sier hun.

Det er trange kår for liberalismen i det hinsidige, må jeg dessverre konstatere, i det jeg går over en bro og gjennom en høy port. Dette minner faktisk om bolsjevikenes revolusjon. Det må være slik at etterretningen deres har noe på meg, og nå blir det utpressing etter sedvanlig stil. Men her er ingen mørke korridorer og avhørsrom. Det er frukttrær, steinlagte stier og blomsterbed. Fontener, statuer og benker som er dekket av den fineste muslimske mosaikken. Bak en tett hekk, ser jeg at det sitter et titalls kvinner på myke fargerike puter. Noen ligger rett på plenen.

– Kampene er over, snuppa! hører jeg noen rope fleipende. Mange brister i latter.

Det må være hjelmen, tenker jeg, tar den av og holder den i hånden. Kvinnene glir fort tilbake til samtalene som ble avbrutt av synet av min rare skikkelse i regnfrakk, gummistøvler og sykkelhjelm.

– År 632 var skjebnesvangert, sier min ledsager.

– Det fordømte året 632 igjen! Jeg lever i år 2013 og jeg vil bare legge meg!

– Profeten er på vei, og en gruppe av paradisets jomfruer propaganderer for frihet fra sex-industrien. Det er meningen at alle på denne planeten skal stå til tjeneste for ankommende menn fra jorden, særlig hellige krigere, servere dem mat og orgasmer. Det kunne de bare drømme om! Da profeten ankom, hadde revolusjonen startet. Nå ser du fruktene. Selv de troendes mødre er inkludert i det store prosjektet. Se, der er Aisha! Sier hun og peker bort mot et par som ligger på plenen.

Jeg er egentlig for sliten til å høre om revolusjoner, frigjøringskamper og orgasmer. Man må være uten søvn to netter på rad for å miste interesse for noe som åpenbart er en unik opplevelse. Jeg kjenner meg usigelig trøtt. Jeg kjenner meg tung og flat og setter meg ned. Men blikket beveger seg tilbake til paret.

Aisha, profetens yndlingskone, er lett å kjenne igjen. Jeg har hørt om henne, hvordan hun så ut. Det røde, krøllete, lange håret. Den lille myke kroppen. Alt stemmer. Den andre kvinnen har svart, halvlangt hår. Hun stryker henne ømt over armen, hoften og låret. Det får Aisha til å kaste hodet bakover. Den mørke kvinnen bøyer seg over henne, kysser halsen hennes mykt, beveger leppene opp over haken, kysser henne vått og lidenskapelig, drar kjolen hennes i en brå bevegelse ned til navlen, og Aishas kropp dirrer av lyst. Brystene hennes kommer frem, store og runde og med mørke brystvorter.

Jeg lukker øynene.