Møtet med profet Mohammad

Jeg er helt våken. Men jeg kan se flammen, den lille sirkelen av hvitt lys som tegner seg over hodet mitt. Når jeg løfter hodet fra puten, har jeg allerede skjønt det. Jeg vet at det skjer.

Å ja! å nei!

Utenfor vinduet står en buraq, en hvit hest med vinger. Siden jeg har vært muslim og vokst opp med de rareste fortellingene, vet jeg eksakt hva slags dyr som står på uteplassen rett utenfor vinduet mitt. Som barn ble jeg fortalt om profetens himmelreise. At han hadde ridd på en hest med vinger i skjebnens natt på den tjuesjuende dagen i måneden ramadan. At hesten hadde fløyet ham fra den arabiske halvøya til Jerusalem, og derfra til himmelen og tilbake hjem på den arabiske halvøya, alt dette i samme natt. Som liten trodde jeg på historien. Så ble jeg klokere og sluttet å tro på den. Og nå står en buraq på uteplassen rett utenfor vinduet mitt.

Jeg har for noen dager siden foreslått en mail- eller SMS-utveksling med profeten, men ingen må tro at jeg hadde dette scenariet i et eneste segment i min villeste fantasi!

Jeg slenger på meg den mørkeblå morgenkåpen min og kliver ut av vinduet. Når føttene mine får kontakt med den kalde grusen, lurer jeg på om jeg skal ta meg bryet med å krabbe inn gjennom vinduet igjen og hente tøflene mine. Rett ved siden av meg står buraqen, og jeg tar en rask avgjørelse. Med et elegant hopp kommer jeg opp på buraqens rygg. Den vifter mykt med de store vingene sine og kommer fort opp i luften over lavblokken. Akkurat i det vi flyr gjennom det første skylaget, får jeg dårlig sikt av at små vanndråper renner nedover brilleglassene hele tiden. Jeg smiler jeg for meg selv. Hadde jeg tatt på meg tøflene, ville de bare falt av i denne kraftige vinden og muligens landet på E-18. Uansett kommer man ikke inn i paradiset subbende i tøfler. Jeg gjesper stort, hviler hodet på buraqens lange nakke og håper at flyturen ikke blir lang. Plutselig blir jeg kastet ut i luften og faller hardt mot bakken. Det dumme dyret har landet på en måte som kan beskrives som alt annet enn smidig, og nå står det to meter fra meg og beiter.

– Fy faen! utbryter jeg.

– Det er forbudt å banne her, sier en lys stemme. En mager, liten mann med langt, brunt hår, grønn uniformsvest og rosa bukser står ved siden av meg. – Velkommen til paradiset! Hva kan jeg hjelpe dem med, spør han høflig.

Jeg reiser meg, strammer kåpebeltet som hadde løsnet under flyturen og sier at jeg har en avtale med profeten Mohammad.

Mannen gjør et kniks og knipser med fingrene. En buss dukker opp av intet. Jeg går om bord og hører mannen rope til bussjåføren: «Plan 5». Hun nikker, drar i girspaken og kjører avgårde før jeg har satt meg, så jeg ramler ned på midtgangen. Halv forbannet reiser jeg meg opp og får rumpen endelig ned på setet.

– Jeg er jævlig god til å kjøre, sier hun og svinger brått med rattet. Jeg klarer så vidt å unngå et nytt fall og fester et hardt grep om metallrøret foran meg.

– Hva er fartsgrensen, spør jeg nølende. Hun gapskratter.

– Fartsgrense på paradiset! For et artig eksemplar av menneskeslekten! utbryter hun og kjører inn i en smal vei med trær på begge sider. Bussen humper og dumper på grusveien før den stopper og døren går ut.

– Takk! sier jeg og skynder meg ut.  Hun gasser på før hun slipper bremsen, bussen fyker avgårde, og det samler seg en tykk sky av støv rundt meg. I noen sekunder kan jeg ikke se så langt som til min nesetipp. Når støvskyen letter, ser jeg meg rundt.

Nå er jeg vel på plan 5 i paradiset. Jeg har oppholdt meg lenge nok på dette stedet til å forstå at lovens arm ikke er lang nok til å rekke hit. Det er egentlig helt logisk. Det siste man ønsker seg etter et langt liv på jorden er trafikkregler. Så det gjelder å komme seg fort bort herfra, forhåpentligvis i god behold.

Når jeg har gått et lite stykke, ser jeg en elv. Av fargen og lukten å dømme er det vin, rødvin. På den andre siden av elven sitter en middelaldrende mann på en hvit benk. Siden han er det eneste mennesket innenfor rekkevidde, må jeg gå bort til ham. Jeg dypper stortåen ned i vinen og kjenner at den holder passe temperatur. Heldigvis er det grunt, og jeg kan vasse i rødvinen til den andre elvekanten. Når jeg står foran mannen, renner vinen i tynne stråler av kanten på morgenkåpen min.

– Salam, jeg er her for å møte profeten Mohammad, sier jeg.

Han løfter hodet sakte, ser vennlig på meg og med et vink gir han tegn til at jeg skal sette meg ned på benken ved siden av ham.

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Spør han rolig, og jeg skjønner plutselig at det er han som er profeten og hopper av benken.

Profeten ser ikke ut til å bli plaget av min sjokkartede reaksjon. Han sitter like rolig med hendene i fanget.

– Du vet, de var mange, veldig mange, sier han. – Da jeg kom til paradiset var det sytti kvinner per mann. Hver av mine menn hadde hele sytti kvinner mot seg, og jeg hadde mine tretten koner i tillegg. Vi hadde ikke sjans!

Stillhet.

– Det verste er: Jeg hadde meg selv å takke.

Jeg setter meg på benken igjen. Det virker som profeten trenger mitt selskap. Han må ha sittet lenge ensom med hendene i fanget.

 

Profeten lander i paradiset i år 632. Han er forberedt på en storstilt velkomst. I stedet setter to uniformkledde kvinner håndjern på ham. Han blir ganske raskt stilt for retten. Hovedanklagen mot ham er at han hadde fremsatt injurier mot kvinner. Statsadvokaten leser en hadith fra Sahih al-Bukhari Book 06, klassifisert under tema «menstruasjonsblødninger».

Allahs sendebud var på vei til moskeen for å holde bønn. Han møtte en gruppe kvinner på veien dit og sa: "Å kvinner! Gi almisser, for jeg har sett at flertallet av beboerne i helvetesilden var av dere (kvinner)." De spurte: «Hvorfor er det så, Allahs sendebud?" Han svarte: "Dere forbanner ofte og er utakknemlige til deres ektemenn. Jeg har ikke sett noen mer mangelfull i intelligens og religion enn dere. Dere kan lede den mest forsiktige, fornuftige mannen på villspor." Kvinnene spurte, "Allahs sendebud! Hva er mangelfullt i vår intelligens og religion?" Han sa: "Er ikke to kvinners vitnesbyrd lik én manns?" De svarte bekreftende. Han sa: "Dette er beviset på mangelen på intelligens. Er det ikke slik at en kvinne verken kan be eller faste under sin menstruasjon?" Kvinnene svarte bekreftende. Han sa: "Dette er beviset på mangelen i hennes religion."

Den kvinnelige statsadvokaten leser den siste setningen, legger den tykke mappen på pulten, ser utfordrende på den tiltalte og spør med stødig stemme:

– Hva er bakgrunnen for at to kvinners vitnesbyrd teller lik én manns?

– Min egen lov, svarer han lavt.

– Så du mener at beviset på at kvinner er dumme er at du hadde bestemt at de er dumme? spør hun.
 – Hva er årsaken til at kvinner verken kan be eller faste under sin menstruasjon? Noe mentalt hinder?

Profeten skjønner i hvilken retning dette går, og holder seg taus. Dommeren, som også er kvinne, dømmer ham til langvarig opphold i isolat.

Og her sitter han, og jeg sitter ved siden av ham og ser på tåene mine.

– Unnskyld, jeg fryser sånn på føttene at jeg blir kanskje helt nødt til å forlate deg nå dessverre, sier jeg og reiser meg.

– Det er 27,5 grader alltid her. Fryser du virkelig? spør han.

–Jeg er sånn, jeg. Takk for møtet! sier jeg og skrår raskt over vidden.

 Det ble ikke det heftige feministiske slaget likevel. En benk. Fortellingen om en rettssak og en desillusjonert gubbe. Og nå er jeg på en eller annen vei og jeg lurer på om det finnes noe kommunikasjonsmiddel av et eller annet slag som går i en eller annen retning, og

Ææææh!

Jeg skriker sammenhengende hele veien ned. Jeg faller gjennom et hull, kanskje ned til plan 4?
Det går et svakt rykk i kroppen og Jeg havner på sengen min.

Mobilen ligger på nattbordet. Jeg trykker på den, skjermen lyser og jeg ser at klokken er 05.40. Jeg finner tøflene, tar dem på og sleper beina til stuen. Mens vannet koker, heller jeg kaffe i presskannen og hører dagens første nyhetssending. De borgerlige partilederne er visst fortsatt i sondringssamtaler. Ingen lekkasjer har kommet ut ennå. Tyskland har et valiumvalg der intet spennende blir sagt eller gjort og Zlatan har skåret bare 26 sekunder inn i kampen.