Solbergs kulturdepartement. Makt og marked

For en knapp time siden leverte den nye statsministeren, Erna Solberg, statsrådslisten til Kongen (jeg dropper bevisst «Hans majestet»). Media har spekulert mye. Nå får vi vite hvordan norsk politikk vil bli formet de neste fire årene.

For meg er det mest interessante å vite hvem som skal styre kulturdepartementet og det som en gang het Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Jeg tar det andre først. Likestilling og inkludering faller bort og departementet vil trolig hete Barne- og familiedepartementet. Solveig Horne fra Fremskrittspartiet får nok posten som statsråd i MorFarBarn-departementet. Det ble som forventet.

Kulturdepartementet heter nå kultur- og kirkedepartementet og får en Høyrekvinne som statsråd. Et helt ukjent navn for meg. Derimot kjenner jeg mannen som ble plukket til jobben som statssekretær. Knut Olav Åmås, debatt-, kultur- og forskningsredaktør i Aftenposten. Den usedvanlig lange tittelen med de tre avdelingene, som etter hvert ble lagt under Åmås´ lederskap, viser en side i den nye statssekretæren som man må ta i betraktning når man vil synse om kulturlivets fremtid. Trangen til å klatre opp, og se et stadig bredere landskap under seg, kan ikke sies å være et dissonant element i et blåblått lederskapskorps. Sånn sett var dette et rasjonelt valg av Solberg.

Avtroppende sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, mener at det var et godt valg.

- Det er et veldig lurt trekk av Erna Solberg og Torild Widvey å velge Knut Olav Åmås som statssekretær i Kulturdepartementet. Han er en mann med store kunnskaper og mange kontakter i flere deler av norsk kulturliv. Han har meningers mot og klare synspunkter på områder og saker som sorterer under kulturministeren. Knut Olav vil sikkert gjøre en god jobb med å utvikle og profilere den nye regjeringens kulturpolitikk, sier hun.

Jeg bestrider ikke noe i dette glansbildet. Åmås er en mann med kunnskap, klare meninger og veldig mange kontakter, ikke bare i flere deler i kulturlivet, men tydeligvis i politikken og næringslivet. Og han vet å bruke dette for å nå sine mål. Sjefsredaktørens vurdering baserer seg på resultatene Åmås har levert til sine overordnede. Det er en mangelfull beskrivelse, og må kompletteres av kostnadene for hans underordnede. I enhver fornyelses- eller tilpasningsprosess finnes det minst to sider.

Jeg jobbet under Åmås i fem, seks år som en lojal og tillitsfull medarbeider før jeg brøt ut med Aftenposten for over ett år siden. Det jeg har konkludert med er at det som hadde holdt meg gående i et klart utnyttingsforhold var lederstilen til et maktmenneske.

Langt viktigere enn lederstilen er likevel hvor Åmås ønsker å føre kultur hen. Han har skrevet en god del om det, og hvis jeg skal oppsummere: Åmås vil føre kultur til torget. Til salgsboder. Det kommer til å handle mye om etterspørsel i fremtiden. Dette har jeg behandlet i et tidligere blogginnlegg "Når kulturredaktører preker fra kjøpmannsdisken".

For kulturarbeidere som meg vil de kommende fire årene bli tøffe. Jeg kan rett og slett ikke la markedets smak og endrede trender bestemme min vei som forfatter og samfunnskritiker. Jeg tar heller en kantinejobb enn å skrive en bok etter bestilling. En grunn til dette er kunstnerisk integritet. En annen er ærlighet.

Det jeg skriver er det jeg må skrive, det min egen analyse viser er viktig for samfunnet, det er ikke noe jeg får i oppdrag å skrive. Denne drivkraften og forpliktelsen har ikke, og bør heller ikke ha, tilknytningspunkter til markedets sjelløse mekanismer. Ingen ville bestilt «et dukkehjem» av Henrik Ibsen eller «Uten en tråd» av Jens Bjørneboe. Og sikkert ikke med et Høyrekonservativt kulturdepartements gaveforsterkning.

Hva skal vi kalle denne drivkraften?

Kanskje kjærlighet til kultur. En avvisning av et fornuftsekteskap mellom kultur og næringsliv. Kanskje er tiden kommet for kulturnonner og –munker som gir et sølibatløfte for fire år?

Dagen i dag er bare en av dagene. Mange dager har gått og mange dager skal kommer. Den nye informasjonen om Solbergs regjering er skuffende, men på ingen måte dramatisk. Jeg benytter ikke min lange, og tidligere gode, kontakt med Knut Olav Åmås for å prøve å oppnå fordeler. Gavesekken Åmås har tenkt å fylle med søtsaker, inneholder ikke noe jeg vil ha. Jeg understreker heller med disse refleksjonene avstanden mellom meg og min tidligere redaktør, mellom meg og departementet som skal styre kulturlivet de kommende fire årene.

Solbergs kulturdepartement er ikke mitt departement.