I april var SKUP, Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse, vert for journalister fra Brasil, India, Nepal, Syria, Ukraina, Pakistan, Costa Rica og Jemen. Temaet var manglende frihet for medier i disse landene. I konferansen var søkelyset satt mot de klare tilfellene, verstingene, de andre. Medienes vilkår i Norge ble ikke viet en tanke, ett ord, verken i denne delen av den tre dagers lange konferansen eller i den hjemlige delen av programmet. Der var mulig korrupsjon i norsk idrett et av temaene.
Slik er det. Mediene i Norge er ganske frie. Journalister og fotografer kan jobbe uhindret av politi, milits- og mafiagrupper. De kan ta opp hvilket emne som helst. De gransker idrett, retter anklager mot topper, stiller dem til veggs. Og SKUP følger opp, feirer pressefriheten i Norge. De inviterte internasjonale gjestenes funksjon er å gi oss nordmenn mer selvtilfredshet.
Slik er det. Mediene i Norge er ganske selvtilfredse. De gjør jobben sin på en glimrende måte. Nå har samtlige redaktører jammen fortjent en lang ferie. Men en sak er blitt glemt.
Mediene har glemt å granske mediene.
Før noen år siden var markedet delt mellom ulike aviser med klare ideologiske og politiske/ livssynsmessige profiler. De var borgermedier, og definisjonsmakten var spredt. Tendensen de siste tiårene har vært en maktkonsentrasjon. Et mediekonsern, Schibsted, har vokst så mye loven tillater ved å eie 33,3 % av markedet. Samtidig er små og mellomstore aviser gjennom krisen med stupende opplagstall og konkurransen med en pengemaskin (Schibsted) blitt mer gevinstorienterte. Medier har gått fra å være borgermedier til å bli konsumentmedier. Fra demokratiets fremste agenter til børsens snille tjenere. I tillegg eksporterer konsernet Schibsted nå ledere til flere mediale og kulturinstitusjoner som NRK, norsk presseforbund og Fritt Ord for å nevne noen få eksempler.
Men det har vel ingen betydning??
Hvilken journalist går i dag med sin diktafon og kamera til konsernsjef eller en annen leder i Schibsted for eksempel og stiller harde spørsmål? Av typen som ble stilt for idrettslederne? Det må være en journalist som har lyst til å skifte yrket etter et siste idealistisk oppdrag. Mens vi venter på vedkommende bør vi stille spørsmålet:
Er norske medier virkelig frie?
Schibsteds urovekkende dominans og innflytelse er blitt så vidt nevnt i forbifarten i Dagsnytt Atten i forbindelse med å hilse et par medieledere velkommen i nye mektige stillinger, rett fra gigantens kontorer. Det var det. Saken var ikke verd en eneste debattrunde. Det minner meg om noe jeg har lest i en bok om media i USA. Der er det få markedsgiganter som i stor grad styrer hva folk flest får av informasjon. Og bekymringer ikke minst!
Oppskriften er følgende: Saker som kan virke skadelig på eiernes økonomiske og politiske interesser tas sjelden opp. For å unngå kritikk mot denne typen seleksjon, nevnes slike saker i en artikkel eller radioprogram, i forbifarten. Men de lange kommentarseriene og brede debattene i beste sendetid handler ikke om dem. Slik kanaliseres den offentlige oppmerksomheten bort fra det ubehagelige for medias ledere og eiere, samtidig som man i redaktørstolen beskytter seg mot anklagen om seleksjon basert på eiernes interesser.
Dette har jeg skrevet flere ganger om tidligere. Det er ikke noe nytt. Det som har fått meg til å skrive igjen er heller ikke nytt. Et brev fra skatteetaten og et spørsmål: Har du glemt oss?
Nei, sannelig ikke! Jeg har ikke glemt skatten min.
Jeg har tenkt på den nærmest hele tiden helt siden jeg fikk skjemaet for selvangivelsen og den grønne heften for privat næringsdrivende. Men skatteetaten har ikke fått noe tilbake fra meg. Fordi denne privat næringsdrivende, som ikke kategoriseres innenfor næringer som gir økonomisk overskudd, har ropt varsku om medienes mangel på selvgranskning i ett og et halvt år uten å få noen respons. Verken fra politisk eller medialt hold.
Dermed har Staten Norge, representert ved dagens valgte politikere, ingen rett til å kreve skatt av meg eller andre frilansere inntil videre.
I ubestemt tid streiker jeg og sender ingen refleksjoner om høyst relevante temaer ut i offentligheten, eksempelvis borgerkrigen i Syria, ISIL og opprettelsen av en kalifat, nominasjonen av Snowden til Nobels fredspris og debatten i Human-Etisk Forbund. Jeg er taus om alt annet enn min aksjons tema. Det sier seg selv at en frilanser streiker alene. At det tydeligvis ikke har noen effekt blåser jeg i. Jeg følger prinsipper, ikke en kalkyle. Det vil si at jeg kan føre en kamp selv om jeg tror at jeg kommer til å tape.
Min skattnekt for 2012 og 2013 er en del av aksjonen. Som fri skribent og samfunnsdebattant er det min plikt å peke på enhver urovekkende utvikling jeg ser i det demokratiske spillet og samfunnet for øvrig.
Hvis mediene daglige helter som ser alle steder, bortsett fra egne hus, etter noe å granske, fortsetter å lukke ørene for min kritikk, skal jeg snart sørge for at de i det minste ser. Hørsel er heldigvis ikke den eneste kommunikasjonssansen hos oss mennesker. Heller ikke er offisielle medier den eneste kommunikasjonskanalen til offentligheten. Vil ikke NRK ta opp temaet, ja vel, da vil kanskje mange nok drosjesjåfører spre mine bekymringer til borgeren på gaten. (Journalister som kjeder seg i agurk-redaksjonene kan tenke på denne gåten)
Min frilanseraksjon fortsetter. Resignasjon var bare en del av løpet, en helt naturlig del av et ensomt løp. Når aksjonen en dag avsluttes, skjer det etter nøye rasjonell vurdering, ikke i et fortvilt øyeblikk.
Jeg erklærer fortsatt sivil ulydighet og jeg betaler ikke skatt frivillig. Byråkratene i skatteetaten kan spare seg for arbeid, og ta en snarvei gjennom å sende regningen til sine kollegaer i kemnerkontoret. Be dem siden om å sende meg en samlet regningen for de to siste årene, som jeg gledelig sender videre til konsernssjef i Schibsted.
