Det har regnet i ettermiddag. Skogen begynner å bli en tett samling av skygger. Musikken blander seg med lukten av våt bark, av minner fra en het ettermiddag i Damaskus.
Jeg ville spille Grieg. Men pianoet hjemme hadde vært stumt lenge. En venn fra konservatoriet hjalp meg å tolke notene. Mine fingre danset igjen over tangentene. Dvergenes dans. Solveigs sang.
Musikken fylte den tomme salen og korridoren. Døren ble åpnet på gløtt. Jeg fortsatte å spille.
"Du spiller så bra! Spiller du Grieg?".
Den fremmede fra Syria spilte en norsk klassiker på en folkehøyskole i Bergen. Hun kunne ikke språket. Hun kledde seg rart. Hun oppførte seg merkelig, iblant latterlig. Men i en skolefest spilte hun en kjent melodi.
Det var siste gang jeg spilte piano. Det hadde aldri vært en lidenskap å spille. Langt ifra. Det var en lidelse. Jeg var ikke skapt for å produsere musikk. Men på den tiden var det viktig å mestre språket som erstattet ordene. Jeg var desperat etter å finne et språk. Å finne en plass i det nye landet. Og Grieg ble en nøkkel.
Men når jeg hører på Peer Gynt nå, ser jeg ikke Bergens fjell og fjorder. Jeg ser et bilde fra Damaskus. Et rom møblert med damaske møbler med vakre treskjæringer og silketekstiler. En kveldssol som synker langsomt i horisonten. Lukten av kanelte. Og min irritasjon over hvor mange ganger jeg bommer på samme sted i det krevende stykket.
Tiden da jeg var barnslig forelsket i den lille uskyldige nasjonen er kanskje, dessverre, over. Jeg ser nå en bortskjemt nasjon som ikke lenger kan begripe Hamsuns sult, Bjørnsons vrede og Ibsens visjoner. Jeg ser en lat nasjon som synes å hvile i en illusjon om å ha nådd fjellets topp og veiens ende, som lever av gjentakelser og festivaler og minner over den tiden da ideer ble skapt, livet ble levd og nasjonen fikk vinger.
Men hva hjelper det å ha vinger når flyving synes å være en fjern tanke?
Hva har min nasjon i dag? Hanne Ørstaviks notoriske opptatthet av sex. Karl Ove Knausgårds beskuelse av verden gjennom egen navle. Storheter som forteller om en nasjon i doven narsissisme.
Heldigvis er skogen like mystisk i dag som på den tiden man lette etter en retning. Det gjelder å vandre uten kompass, bort fra festivalenes kataloger og kulturprogrammenes fattigdom.
Jeg hører på Grieg. Musikken får meg til å glemme. Og til å huske.
