Fremtiden i syriske barns hender

Du har hørt om krigen i Syria. Du har hørt om voldshandlinger, voldtekter og krigsforbrytelser. Du har sett bilder av bydeler i ruiner. Og krigen fortsetter. Den trappes til og med opp med den islamistiske Hizbollahs inntreden i den blodige og kaotiske scenen. Sivile og stridende blir drept hver eneste dag. Uskyldige barn også. Og det hører du om nesten hver dag.

«Intet nytt fra vestfronten», lød det fra radiosendingen under den første verdenskrigen. Det betydde at mange hundre og tusen menneskeliv hadde gått tapt.

"Intet nytt fra Syria", melder jeg.

Jeg har dessverre intet nytt å fortelle. Men jeg vil fortelle noe gammelt og kjent.

Barn som har vært vitner til krigshandlinger kan få langvarige traumaer. For å unngå dette, må barna få bearbeidet opplevelsene sine. De må oppleve at noen bryr seg om dem, at det ikke er likegyldig for mennesker der ute i verden om de sulter i hjel, dør i en sykdom som er lett å kurere eller mister alt håp i livet. Det er kjent at en eneste god erfaring midt i en krise, der et barn opplever å være viktig og tatt vare på, kan bli en stor kilde til tro på eget verd for dette barnet.

Jeg har mistet troen på at mitt hjemland Syria kan reddes. Krigen er et faktum og den kommer til å vare lenge, frykter jeg. Men jeg kommer aldri til å miste troen på Syrias barn og deres mulighet og evne til å bygge opp det ruinerte landet i fremtiden.

For at flere barn skal være i stand til å tro på seg selv og bli en ressurs, trenger de deg og meg i dag!

Dette handler ikke om bistand, men en akutt krisehjelp til barn i dyp nød.

I den nedenstående lenken står det informasjon om hvordan du kan gi en gave som kommer frem og blir brukt på en svært god måte.

Jeg støtter Redd Barnas arbeid for syriske flyktningbarn og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Det handler ikke bare om det syriske folkets fremtid, men om vår fremtid, alle vi som bor på denne lille kloden.

 

 

 

Nettskeptikeren som blogger

Jeg har lenge vært en nettskeptiker. Det høres merkelig å erklære meg som det samtidig som jeg skriver dette innlegget og snart klikker på noen punkter på skjermen og sender mine ord ut i cyberspace.

Den moderne kommuniksjonsteknologien forstår jeg meg ikke på. Jeg er egentlig ikke redd for den, men rett og slett uinteressert. Derfor var jeg av de siste som skaffet seg mobiltelefon, og den var så umoderne at en venn måtte le da han så den. Bærbar PC tok det også flere år å skaffe, og da hadde jeg vært både masterstudent og skribent. Nå er det så vidt jeg klarer å bruke den. De sosiale mediene er et univers som jeg ikke ønsker å ta reisen til. Jeg er ikke aktiv i noen fora. Og jeg er heller ikke nysgjerrig.

Hva gjør jeg her da?!

Hadde det ikke vært for at jeg ikke fant en modig norsk redaktør som gikk med på å trykke min Muhammad-karikatur, ville du og jeg aldri møttes på nettet. Jeg ville egentlig ikke ha en blogg. En venninne som jobber i et firma for Public Relations maste på meg i tre år om å starte en hjemmeside. Til slutt ga hun opp. Men Muhammad-karikaturen måtte publiseres et sted. Jeg fikk noen til å starte denne bloggen, for selv kunne jeg definitivt ikke få det til.

Tanken var å fryse bloggen etter å ha publisert karikaturen. Men så fikk jeg ideen til et nytt prosjekt av den typen som våre redaktører ikke akkurat drømmer om å publisere. Jeg lot bloggen eksistere mens jeg jobbet med saken. Ting tar tid.

Imellomtiden har jeg blitt vant til å ha en blogg, en mulighet til å kommunisere med andre uten å gå gjennom andre ledd, korrektur og planlagte publiseringsdatoer. Å blogge er å beholde spontaniteten og de grammatiske feilene. Å skrive om noe som ikke nødvendigvis er en aktualitet. Å la deg se meg slik jeg er. Å fremme religionskritikk i den formen jeg velger. Uten redaksjonell selvsensur. Så jeg tror at jeg fortsetter å blogge.

I hvert fall en stund til.

Storebror Schibsted ASA

Kronikken der jeg forklarer bakgrunnen for aksjonen.

Har satt meg ned

Jeg er på plass. Foto: Arnfinn Pettersen. Bildet kan brukes fritt, så lenge fotografen krediteres. En høyoppløselig versjon ligger her.

PS.

Jeg tar toget fra Stockholm i ettermiddag. Med meg har jeg en plakat og en pute å sitte på.
I morgen, den 2.mai, setter jeg meg utenfor hovedkontoret til Schistedkonsernet i Apotekergaten 10.

Det er ikke en streik. Jeg er ikke meldlem i noen fagforeninger, og jeg har dessuten tenkt å ha en vanlig arbeidsdag fra 09.00 til 16.00. Jeg har aldri fått et kontor av Schibsted, eller råd til å leie et bord i et skribentkollektiv. Men i morgen sitter jeg i åpent kontorlandskap med trolig gode solforhold og mye luft.

Det gleder jeg meg til!

Sara Mats

Gratulerer med dagen, Arbeiderpartiet!

Jeg er ikke en Arbeiderpartivelger. Det har aldri streifet meg å gå i et 1.mai-tog. Jeg har til og med hatt sterk motvilje mot LO. Jeg har oppfattet 1.mai som LOs kampdag og holdt meg på god avstand. Men i år vil jeg markere denne dagen med å gratulere norske sosialdemokrater. Jeg innser mer enn noen gang at Norge trenger en sterk sosialdemokratisk bevegelse og at Arbeiderpartiet har mange oppgaver fremfor seg både nasjonalt og internasjonalt.

Politisk, ideologisk og etisk har jeg lenge stått i en grå sone mellom frihetsidealene fra sosialliberalismen og samfunnsansvarstanken i sosialdemokratiet. Jeg vet at dette kan leses som en reduksjon av begge politiske retningene. Sosialliberale Venstre er ikke for absolutt frihet. Det norske Arbeiderpartiets politiske program kan ikke reduseres til sosial omsorg. Dessuten står ikke venstre- og høyresiden i politikken lenger på de samme polene fra 1970-tallet. Borgelige og sosialistiske partier har beveget seg mot sentrum og er slik blitt mer lik hverandre. Jeg mener likevel at de ideologiske tyngdepunktene ligger på forskjellige steder i det etiske landskapet. Og slik bør det være, ellers blir alle ideologier utvannet.

Individuell frihet og fritt marked versus solidaritet og sosialt ansvar.

En borgerplikt, som slett ikke er enkel, er å avgi stemme ved hvert valg. Hva gjør "grå" velgere som meg? Den ideologiske kjernen er og forblir viktigere enn politiske saker og programmer. I hvert fall for en som velger med hjertet, ikke etter et stykke regnskap med plus og minus for den egne økonomiske situasjonen. Slike stemmer blir kjøpt. Min stemme er ikke til salgs.

I år møtte jeg veggen. Det ble en kort innleggelse på en psykiatrisk avdeling og en lang periode med grubling. Spørsmålet jeg har stilt meg selv i sykemeldingsperioden (avsluttet i går) er hva individuell frihet er verd når strukturelle hindringer er for høye og ugjennomtrengelige. Som dårlig betalt frilansskribent har jeg innsett hvor skjeve forholdene er i enkelte bransjer, at man kan havne i en situasjon hvor egen innsats ikke betyr noe som helst. Det er som å prøve å skyve en mur. Du dytter og svetter og bruker alle krefter. Muren står stille. Du også.

Profittbegjær finner sjelden metthetspunktet. Storkapitalen er alltid i bevegelse, hviler aldri. Blikket blir rettet mot børsen. Den amerikanske, den japanske, den norske osv. Flere skjermer og flere tabeller å granske hver dag. Man registrerer den minste økningen eller nedgangen i aksjekursene. Det er kanskje derfor store multinasjonale konsern mister evnen til å se det som skjer på bakken i en avisredaksjon, fabrikkhall eller gruvetunnel. Fokuset og hjertet er et annet sted.

Profitt. Profitt. Profitt.

Er det ikke forklaringen for katastrofen (massemordet) i en tekstilfabrikk i Bangladesh forrige onsdag? Bygningen Rana Plaza raste sammen over tekstilarbeiderne som hadde blitt beordret på jobb tiil tross for store sprekker i veggene og ristinger dagene før. 500 mennesker er antatt døde. Levninger ligger fortsatt i ruinene. Mannen som ulovlig hadde bygd tre etasjer over de eksisterende fem etasjer, Mohammed Sohel Rana, er pågrepet og stilt for retten. Han er uten tvil skyldig. Men er han den eneste skyldige?

For et par måneder siden hadde Sveriges Televisjon en reportasje om tekstilindustriens usle forhold. Reporteren tok en T-skjorte fra en HM-butikk som hadde kostet 50 kroner og klippet den i ulike deler for å demonstrere hvor stor andel av gevinsten hvert ledd i produksjons- og salgskjeden får. Konsernets ledelse fikk den største biten. Tekstilarbeideren en bitte liten bit. Da reporeteren viste denne skrikende skjevheten på konsernets årsmøte rett etter at ledelsen  hadde kunngjort milliardgevinst i 2012, forlot konsernsjef, Carl Johan Persson, ¨salen og nektet å svare på spørsmålet som ble gjentatt flere ganger: "Kan du ikke betale henne som sydde hele skjorten mer enn 3 kroner i timen, Carl Johan?". Carl Johan gikk inn i et kontor og lukket døren.

Carl Johan Persson. og mange andre i den rike verden, er like skyldige som fabrikkeieren Mohamed Sohel Rana. Jeg, som ofte har handlet klær til barna mine i HM, er også skyldig. Men mer skyldige enn meg er dem som faktisk har råd til å boikotte billig kleskjeder, men vegrer. Jeg kommer selv til å bruke mye tid på bot og bedring. Jeg kommer til å kjøpe brukte klær til barna hvis økonomien ikke tillater meg å handle i en anstendig kleskjede eller -butikk. Det er viktig å ta sosialt ansvar!

Jeg står fortsatt i en grå sone som velger. Men jeg forstår bedre i dag hvor viktig Arbeiderpartiet er for Norge og verden. Jeg ønsker et sterkt Arbeiderparti, uansett om jeg stemmer på partiet eller ikke ved kommende valg. Jeg vil si til aktive sosiademokrater at den arven de bærer på er uhyre viktig, og takke alle tillitsvalgte for at de orker å stå på daglig.

Gratulerer med dagen, norske sosialdemokrater! Gratulerer med dagen, Norge!

   

  

Nei, ikke ta det personlig, Aftenposten!

I dag publiserte Klassekampen et intervju med meg om det jeg mener er sosial dumping i norske storaviser, og konsentrasjonstendenser i mediene der store konsern blir en mektig kraft.

På formiddagen ble jeg oppringt av DagsnyttAtten med spørsmål om jeg kunne tenke meg å delta i dagens program. Selvsagt ville jeg stille til en debatt jeg mener er prinsipielt viktig og handler om de strukturelle betingelsene for kulturlivet. Etter mange telefonsamtaler var den knappe beskjeden jeg fikk at debatten ikke skulle tas. Forklaringen? Etter kort stillhet i linjen av en tydeligvis nølende journalist, ble jeg fortalt at ingen fra Aftenpostens redaksjon ønsket å stille fordi saken er "for personlig".

Personlig!

Jo, jeg bruker meg selv for å sette en problemstilling på dagsorden. Personlig var også konflikten mellom LOs tidligere leder, Gerd-Liv Valla og hennes medarbeider,Yngvild Yssen. Saken hadde dypt personlige momenter. Samtidig dannet den et konkret bilde av svært kritikkverdige forhold innenfor LO, og ble et viktig utgangspunkt for en debatt om lederstilen i norske organisasjoner og forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet. VG avslørte. Massemediene flokket seg rundt og rapporterte i sin kjente kollektive stil. Ingen tenkte på at Yssen eller Valla burde skjermes. Det var en prinsipielt viktig debatt som måtte tas. Her hørte følelser av svik, skuffelse og krenkelse inn i bildet.

Men min tidligere arbeidsgiver, Aftenposen, som i dagens intervju i Klassekampen med politisk redaktør, Harald Stanghelle, nekter for å ha vært min arbeidsgiver, ser det personlige i denne saken som et hinder mot debatt. Stanghelle anvender to grep: han degraderer meg til samfunnsdebattant. Jeg er altså ikke lenger kultruskribenten som var ettertraktet av redaksjonen så lenge jeg aksepterte å være dårligere betalt enn rengjøringspersonalet som vasker Stanghelles kontor. Stanghelle mener at Jeg som "ekstern skribent må ha flere bein å stå på", og impliserer at jeg hadde urealistiske forventninger om å kunne leve av å være skribent for bare en avis. Her er det Stanghelle som har et urealistisk bilde av mine forventninger og krav.

I norsk arbeidsliv er det ulovlig å bruke en vikar i mer enn 4 år. Loven krever at vedkommende, som arbeidsgiveren har hatt bruk for i mange år, bør få fast ansettelse og rettigheter. Denne gode loven gjelder ikke for mediene. Det finnes et hull som heter "frilanser". Det har jeg vært klar over hele tiden, og jeg har ikke hatt mer urealistiske forventninger enn at jeg som Aftenpostens kommentator skulle ha mat på bordet og et tak over bordet. At honorarene skulle justeres noe etter prisveksten. Mer "urealistisk" var altså ikke min drøm. Når jeg nå har valgt å gå ut med kritikken mot utnytting av kulturarbeidere og frie skribenter er det fordi jeg mener at den utviklingen jeg har observert på nært hold må bremses hvis vi i Norge ønsker et rikt kulturliv og et demokratisk ordskifte som ikke er styrt av storkapitalens interesser.

Massemediene må tåle få sin utøvelse av makt gransket kritisk. Dette er ikke personlig. Det er en sak som handler om kulturlivets fremtidige utsikter og medienes rolle i samfunnet. 

 

Arne Ruth,  var sjefredaktør i Sveriges største morgenavis, Dagens Nyheter. Han gikk av etter 16 år i stillingen i offentlig protest mot konsentrasjonstendenser i svenske aviser og makten til Bonniers-konsernet. Historien er gammel, men høyst relevant. Jeg ser en klar parallell til saken jeg løfter opp og kritikken jeg fremmer mot Scibsted-konsernet. Forskjellen er at jeg ikke er Arne Ruth, den mannlige sjefen med store arbeidsmuligheter videre. Jeg er en førstegenerasjonsinnvandrer uten noe særlig kontaktnett, en dårlig betalt kulturskribent som bare eier sin samvittighet og den symbolske makten som ligger i å kjempe for en rettferdig sak. I et land som lille Norge innebærer kritikken av de største redaksjonene å brenne broene bak seg. Jeg er nå arbeidsledig. Det finnes ingen fallskjerm for en som meg, som aldri er blitt tibudt en stilling. Som frilanser hadde/ har jeg ingen rettigheter, ikke en gang retten til å bli tatt alvorlig og møtt i en høyst relevant og nødvendig debatt.

 

Vil vi i Norge ha nikkedukker og marionetter som blir styrt fra de store konsernenes møterom, av dresskledde grå menn som kun tenker økonomisk lønnsomhet? Eller vil vi ha en fri offentlighet, stor takhøyde og medier som er bevisst sitt samfunnsansvar: å avsløre maktmisbruk. Også når det finner sted i eget hus?

 

 

Hysj!!

.............................................. Hører du feighetens krypende lyd? Hysj!!
.......................................................................................................................................................................
.................................................................................... Hysj!!
Det er en tid for taushet. For pasienten. For mediene. For politikerne. For feministene. I det fine, likestilte landet, Norge.
Hysj!

Dette er en sak alle kan lese etter to tastetrykk, men som det ikke skrives ett ord om i noen nett- eller papiravis. Hysj!

Dette er en sak med en dyp menneskelig dimensjon, en sak som viser hvordan tidens krav på effektivisering kan skyve mennesker bort mot stupet.

Dette er en sak som burde løftes opp på 100 års-jubileet for stemmerett for kvinner. En kvinneaktivist som gir opp kampen etter en langvarig diskriminering i arbeidslivet. Men mer tradisjonelle innslag av den lystige typen, hvor vi forteller oss selv og hverandre at alt er i sin skjønneste orden, blir foretrukket. 

En vinner av Fritt Ord-pris, som ikke hadde latt seg skremme av militante islamister eller farlige regimeagenter i Midtøsten, ble knekt av grådigheten og den sviktende moralen i Schibsted-konsernet. Mediene prøver å overleve i en raskt skiftende tid. Ledernes fete lønninger kan ikke røres, senkes. For å klare utfordringene, velger man heller å ta fra dem som får lite. Og dette skal det ikke skrives om! Intervjuet som ble gitt til VG dagen før, skal ikke trykkes. Samtalen med politisk redaktør i VG fra et mørkt hjørne under en trapp vekker ingen samvittighet i det store huset, Scibsted. 
Hysj!!

Vær-varsom-plakaten har sjelden vært mer nyttig for mediehusene. De er alle tause som østers. For de blir alle, nesten uten unntak, truffet av kritikken: de lave honorarene, mangelen på ryddige arbeidsforhold osv.

Dette er en sak hvor selvmordsforsøk er et element. Bloggen ble skrevet i psykiatrisk avdeling, altså av en gal, nevrotisk, forstyrret kvinne. Og galskap og forvirring, Gud bevare vår forstand, er ikke noe man skal formidle til borgerne flest.

For all del, det er viktig å være varsom, ikke lage store overskrifter, unngå smitteeffekt. Men derfra til å tie ihjel en sak som handler om mye mer, og mye annet, enn selvmordsforsøk, er det et godt stykke inn i feighetens landskap.

Men redaktørene i det ganske land synes det er best å gjemme seg bak et kontor. Det er sikkert tryggest ikke å skrive eller si noe. Ja, det er enklest å skygge unna blod og trapper som leder til helvetet og fanden og akutten og lukkede avdelinger. Uff da!
Det er bedre å skrive om vårens interiørtrender og klesmote, hvordan man går ned i vekt på fem dager og nye feriemål.

Bli ny, friskere, slankere, lukk øynene for skjeve forhold i samfunnet, lukk ørene for krav om rettferdighet, ikke si noe som kan koste deg noen kalorier hvis det viser seg at du må forsvare din mening. Kaloriene kan du tape på mosjonsykkelen på SATS etter en normal, vanlig dag på jobben. I en eller annen avis i det fine landet Norge.

............................................................................................................................................
.................................................  

En tid for taushet

Blod, oppkast, sprit og urin. Det er det jeg ser og lukter når jeg våkner. Buksene mine er våte. De er farget rödt på den ene siden over hele låret. Jeg fryser. Jeg ligger under trappen i en gammel kommunal bygning. Når jeg husker hvordan jeg hadde havnet der, får jeg panikk og leter etter mobilen min i kåpen som ligger på den ekle blandningen av mine kroppsväsker. Jeg finner den. Den er slått av. Jeg hadde gjort meg selv utilgjengelig. Men nå måtte jeg slå den på igjen. Hva var koden? Det står stille i hodet i noen minutter, så kommer jeg på koden, jeg taster den, så slår jeg nödnummeret. Klokken er fire på morgenen. Det er 1.mars.

Dagen för satte jeg med ned i den samme mörke, skitne kroken under trappen, en etasje under beroendemottagningen, et sted jeg nylig hadde oppsökt på grunn av mitt langvarige alkoholmisbruk. Det var to timer igjen til avtalen med legen kl. 14.00. To timer er lang tid, en hel evighet for et menneske som hadde gått i fullstendig opplösning.

Hvorfor forsöker noen å avslutte sitt liv? Det er vanskelig å svare på. Min bipolare sykdom er utvilsomt en faktor, men den kan neppe väre dödelig i seg selv. Brustne drömmer derimot kan väre farligere enn de mest alvorlige psykiske lidelsene.

Drömmen om tilhörighet. Drömmen om normalitet. Drömmen om öknomisk trygghet og et liv uten fornedrelse. Disse drömmene hadde värt en sterk drivkraft. Så innser jeg at jeg hadde mislykkes. Innsikten gjorde vondt, veldig vondt!

Jeg er en förstegenerasjonsinnvandrer som kom til Norge i 1995 med en liten koffert i hånden med klär og böker i. Det var alt. Jeg var naiv nok til å tro at hardt, ärlig arbeid skulle gi meg en trygg tilvärelse i dette landet. Jeg skaffet meg en höyere utdanning, en 6-årig universitetsgrad, og fölgelig en studiegjeld på kr 325 000. Og gjelden vokste til kr 390 000 med årene. Jeg klarte jo aldri å betjene lånet, å betale et eneste avdrag. Jeg måtte låne privat også.

Jeg skrev kronikker, kommentarer, debattinnlegg, reiste rundt i landet og holdt foredrag og kåserier. Jeg utga en roman i fjor hvor jeg verken skrev pornografisk eller hengte ut familiemedlemmer og venner. Det ble ingen stor suksses. Aldri har jeg publisert noe bare for å tjene penger på det. Ordene måtte komme innenfra. Temaet måtte väre aktuell, viktig. Det må ha värt bra det jeg skrev, for det ble trykket på ledersiden i Aftenposten. Avisen önsket meg som fast skribent, og som frilanser. Som ”ja takk, begge deler”. Jeg befant meg i en grå sone, jeg utgjorde en lönnsom kategori, en arbeider som leverer artikler i fem år uten å ha noen rettigheter.

Tenk hvor langt det var dit, til ledersiden i en av Norges störste aviser, for en traumatisert flyktning med arabisk som morsmål! To ganger har jeg prövd å forhandle med redaksjonen om trygge rammer. Men jeg innrömmer at jeg ikke er god til å forhandle. Jeg ba om å få mer for kommentarer enn kr 3000 (för skatt). Satsen for frilansere var dobbelt så mye. Jeg var velkommen til å skrive to kommentarer i måneden istedenfor en, var svaret jeg fikk. De sa at de betalte 3000. Punktum. Jeg måtte altså produsere flere ord, flere setninger. Jeg kunne ha valgt å fylle offentligheten med enda mer stöy for å overleve ökonomisk. Men det ville jeg ikke.

Min dröm var enkel. Å tilhöre en redaksjon, gå på möter, prate med noen kollegaer i lunsjen. Ikke hver dag, bare noen ganger i måneden. Å leve som frilanser kan väre ensbetydende med å stå alene, miste enhver tilknytningspunkt, ikke ane hva morgendagen vil bringe.

Konsernsjef i Scibsted hadde nylig en skrytekronikk på trykk i Aftenposten. Det var en solskinnshistorie hvor modernisering, effektivisering og digitalisering var nökkelord. Skyggesiden for denne ”suksessen” ble selvsagt ikke nevnt. Ledelsen lever på en annen planet og vet ikke hvordan arbeidsforholdene er i egne redaksjoner. Eller den rett og slett gir blaffen i det. Det viktigste er konkurransedyktighet og gevinst. Det er blitt varslet om masseoppsigelser samtidig som det er rekruttert et titalls ”briliante IT-hoder”. Men jeg trenger ikke å bekymre meg for noe. Jeg kan ikke bli sagt opp, for jeg har nemlig aldri fått noen arbeidskontrakt av Aftenposten.

Som förstegenerasjonsinnvandrer måtte jeg starte helt nederst i stigen. Jeg vasket gulv og stövsuget tepper mens jeg lärte meg de mest elementäre ordene i norsk. Jeg hadde nye ord hver dag på en lapp i forklelommen. Som student måtte jeg kjempe. Jeg var hörsleshemmet. Jeg hadde kroniske muskelsmerter. Jeg led av prestasjons- og eksamensangst. Men jeg klarte å få laud i nesten alle fag. Som skribent og forfatter har jeg gjort mitt beste. Likevel har jeg gått fra den ene ökonomiske krisen til den neste. Jeg fant aldri min plass i arbeidslivet i Norge.

Jeg hadde ingen foreldre som stöttet og veiledet meg. Jeg hadde ikke et nettverk av kontakter som kunne hjelpe meg inn i en arbeidsplass. Hele tiden stolte jeg på egen innsats og hardt arbeid, og jeg drömte om å klare å leve av å skrive uten å måtte selge min sjel. Det var bare en dröm. Nå er jeg våken.

Jeg har mange oppdrag i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett i Norge. Men navnet mitt må dessverre strykes fra alle arrangementene. Også fra et arrangement hvor dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit er blant gjestene. Jeg har ingenting å si til dem eller noen andre. De er derimot skyldige meg et svar.

Har förstegenerasjonsinnvandrere mulighet til å finne sin plass i det norske arbeidslivet? Det blir skrevet mye om glasstaket som innfödte norske kvinner möter på vei opp, men hvem skriver om betongtaket vi innvandrerkvinner möter på et mye lavere trinn i arbeidslivet?

Jeg trodde at jeg var sterk, men jeg makter ikke denne rollen lenger. Jeg kan ikke bane veien for innvandrerkvinner når jeg selv ikke finner min egen vei i dette landet. Tidligere har jeg kritisert en vinner av Fritt Ordprisen for å ha latt seg skremme til taushet. Nå er det jeg som bärer prisen. Og ansvaret. Nå er det jeg som ikke gjör äre på denne viktige prisen, men velger taushet. Jeg beklager det. Jeg beklager dypt! Men den natten nådde jeg bunnen. Jeg nådde virkelig bunnen! Bildet av stedet jeg lå på under trappen ligger på netthinnen. Mitt liv kunne ha endt der, slik. Hvem ville forklart mine to barn det? Det ble seks sting, en tykk bandasje rundt armen, beroligende medisiner og innleggelse. Heldigvis for barna.

Troen på frihet og min sterke empati med medmennesker har fått meg til å gjöre dristige ting: brenne slöret, kreve livets rett for homofile muslimer, stå alene i mange töffe debatter, ofre mine egne interesser, iblant barnas behov for oppmerksomhet. Det har kostet. Det var ikke förste gang jeg hadde balansert mellom liv og död, men det er nå jeg innser at jeg har mislykkes. At jeg har tapt. At jeg må trekke meg fra offentligheten.

Nå blir det slutt på mange ting. Jeg skal ikke mer tilbringe halve uken på flyplasser, i tog, busser og sterile hotellrom, en vandrende ”fri”lanser. Jeg skal slutte å lese norske aviser og tidsskrifter, höre på norsk radio og se på norsk TV. Jeg må pröve å akseptere at jeg har tapt mitt andre hjemland, Norge. At jeg lever i eksil i Sverige. At jeg må begynne nederst i stigen igjen. Som en förstegenerasjonsinnvandrer i Sverige.

 Innlegget er skrevet i lukket Psykiatrisk avdeling 131, Danderyds sykehus

I Hamsuns rike

Hamarøy. 26.oktober
Jeg reiste fra Knut Hamsuns rike, den kalde øya i Nordland, grytidlig. Det føles nå som det har gått mer enn en dag og en natt, som om det var en vond drøm jeg opplevde for lenge siden. Men det var bare i går jeg hørte mine skritt over den frosne snøen på brygga i Hamarøy, gikk ombord på hurtigbåten og satt sammenkrøpet på et av de mange ledige setene. Jeg hadde besøkt Hamsuns kommune, øya med de tusen hjem, en videregående skole som bærer den berømte og fordømte mannens navn, et kommunebygg som ønsker besøkerne velkommen med en byste av Knut Hamsun, veiskilt som peker mot huset hans som nå er et museum, og et seks etasjers bygg som er reist for å romme Hamsuns liv, kunst og politiske og etiske svik.

Hamsunsenteret er en arkitektonisk perle og et fenomen. Hvor mange skikkelser får gedigne bygg som skal gjenspeile egne liv og produksjon gjennom materiale, konstruksjon og form? Landsforræderen hadde fått denne æren og anerkjennelsen. Asymmetrien i bygget gir en underlig opplevelse. Skjeve vegger, gulv og stoler. Høye bambusstrå på taket som skaper støy når de rører seg i den nordlige vinden. Lyden fra strømmen i havet rett ved blander seg med støyet fra taket, med det fargede lyset som går gjennom det gule glasset i en av balkongene. Uro. Liv. Død.

Da jeg gikk ut av det fascinerende og angstskapende senteret hadde jeg en følelse. Jeg må tibake dit, gjentok stemmen i meg. Det var som om en del av meg var der inne. Resten av dagen er jeg jaget av Hamsun. Mannen jeg nektet å ha noe med å gjøre da jeg avslo invitasjonen til Hamsundagene i sommer. Jeg ville ikke vite av Hamarøy, Hamsuns miljøe, Hamsuns rike. Jeg bannet og skrev et svovelinnlegg og ba dem forsvinne. Bort med Hamsun!

Det er lett å hate Hamsun. Landssvikeren, Nazisten, mannssjåvinisten, rasisten som betaktet samer og svarte som dyr, og lavere enn det. Det er lett å ta avstand fra ham som trosset en hel nasjons stolthet og vilje etter krigen, som insisterte hele veien på å følge sitt eget gale spor, på gjengrodde stier. Det er lett å forakte Hamsun når man ikke opplever ham som en påminnelse om egne mørke demoner.

Kragerø. 27.oktober
Skyggen min var lengre enn meg da jeg gikk på sykkelfeltet langs E-18 ut av Kragerø i morges. Jeg trillet min svarte koffert, snudde meg iblant for å se bort mot veien, og fortsatte å gå helt til sykkelfeltet svingte og jeg gikk på kanten av motorveien, et stykke mot en rundkjøring. Der stanset jeg og leste på skiltet at det var mange kilometer igjen til Drangedal og den nærmeste togstasjonen. Skulle jeg haike? Jeg bestemte meg for å gå tilbake til sykkelfeltet, sto der. Jeg var kald, iskald. Jeg hadde ligget ute under en åpen himmel på hard bakke i minus 4 grader, rett ved brygga. Det blåste fuktig vind. Jeg var kald, hele natten! Det var tidlig, mørkt, og jeg frøs inn i beinmargen! Jeg hadde gått i mange kilometer allerede og ville ikke snu og gå tilbake til Kragerø. Jeg har aldri likt å snu.
Det var fortsatt mulig å ringe en drosje, be ham eller henne kjøre til spa-hotellet og holde det planlagte foredraget: Mennesket i kulturen. Men støyet fra stille, kalde Hamarøy tvang meg ut på en vond og målløs og angstfull vandring. Hamsun var en vandrer. Han var også rastløs. Men han hadde tross alt et hjem. Nå, et museum.

Det var kaldt og sent da jeg sto utenfor den låste døren på hotell Viktoria. Jeg hadde forlatt rommet mitt på luksushotellet med spa-anlegg og golfbaner, en bar, et kunstig vannfall under en åpen peis, myke puter på designsofaer og romantisk musikk. Jeg "lånte" et par fleecepledd fra restauranten som fortsatt var åpen, uten å spørre. Jeg bare tok dem. Et svart, et grønt. Jeg la min harde håndveske under hodet, lå og så på fullmånen i himmelen over meg, jeg kjente den friske kulden. Det føltes riktig, og på et merkelig vis godt, å slutte å oppleve hjemløshet som en metafor, en slags intelektuell sutring fra en varm stue når jeg kjente smertestikkene på stille kvelder i Stockholm. Der jeg lå i natt hadde jeg ikke tak over hodet, bare en hvit trevegg på den ene siden og det svarte havet på den andre siden. Jeg lå i fosterstillingen, alene. Hjemløs. En dag med Hamsun, og jeg ble kastet ut av min egen stue. I kulden. Og det er støy. Masse støy inni meg.

Telemark, E18. 28.oktober
Mange biler kjører forbi meg. Ingen stopper. Jeg har prøvd å haike en gang før.1996. Som nyankommer i Oslo visste jeg ikke at det ikke gikk busser på julaften, jeg oppdaget det for sent, og det var kaldt, kaldt! Tommelen måtte til slutt opp. Og nå igjen, mange år senere.
Flere biler kjørte, så stoppet det en bil. Jeg la min koffert i bagasjerommet og satte meg på passasjersetet. Jeg gned hendene og begynte jeg å forklare mens den middelaldrende mannen kjørte mot togsatsjonen. I speilet så jeg plutselig blinkende blå lys, en politibil. Mannen måtte stoppe to minutter etter at han hadde begynt å kjøre. Han skjønte ingenting. Jeg skjønte det.

Jeg hadde vært bort i den situasjonen før. En politibil som venter på meg utenfor døren. En politimann som ser med skeptisk blikk på meg og spør: "Går det bra med deg?". Den gangen i Stockholm hadde jeg gått halve natten i skogen på snø og is. Jeg skulle lete etter noe, noen, som jeg ikke hadde funnet på dagen, i folkemengden, foredragssalene, bibliotekene, kaffeene, stuene.
"Fant du henne i skogen?" spurte han, en ung mann i uniform. Jeg svarte: "Nei, jeg fant henne ikke", og endte i lukket psykiatrisk avdeling.

Denne gangen var det en gammel politimann som snakket norsk østlandsdialekt. "Går det bra med deg?". "Ja". Han kjørte meg til legevakten på Kragerø sykehus likevel. Jeg skjønte at det ikke var noen vits i å protestere. Noen hadde observert meg gående klokken seks en søndag morgen på motorveien. Det var ikke noen vits å prøve å spille frisk og normal. For så våken som jeg var, skjønte jeg at det ikke var normalt. Det var ren galskap. Vaktlegen fant fort ut at jeg var ved min fulle fem. Jeg var ikke like sikker.

Bø. 28.oktober
Det knitrer og brenner. Jeg er varm i kroppen. Fristelsen var stor til å tenne på peisen. Jeg brukte en hel fyrstikkeske, en avis og tre servietter, og en time. Nå brenner det. Jeg sitter alene i Bø hotell, den eneste gjesten på hotellet med 64 rom. I morgen blir det et foredrag på Høyskolen i Telemark. Men jeg vil ikke tenke på det nå, menneskene som sitter og betrakter meg, ordene som jeg må si, de veldig mange ordene som trengs for å fylle et foredrag. Jeg vil ikke tenke på det. Ikke nå.

Det sto en annonse på en tavle utenfor kulturhuset som jeg så da jeg lette etter hotellet. Jeg stoppet, leste. "Aktivisten, forfatteren, den homofile transpersonen (hm!) og vinneren av Fritt Ords pris i år Sara Mats Azmeh Rasmussen holder foredrag om kvinner i islam". Jeg gikk videre. Det var tomt i gatene i Bø. Sur vind og et mørke som la seg over bygda. Jeg kom heldigvis frem til hotellet rett før resepsjonisten og den eneste i huset skulle gå. Jeg kom inn denne gangen. Jeg kan nå sitte foran peisen, betrakte de dansende ildtungene og tenke på dagen, og dagen før, og dagen før igjen.

Å gi meg Fritt Ords pris var en tabbe, misforstått godhet, naiv sjenerøsitet. I intervju etter intervju skrives det at jeg er modig. Modig!

I Hamsunsenteret ble jeg avkledd. I møtet med Hamsun ble jeg avslørt. Det var jeg som så det, og det var jeg som ble skremt, som måtte møte ansiktet mitt i speilet samme kveld. Og hate det, virkelig, virkelig hate det! Jeg, fascisten og rasisten som hadde angret. Renvasket meg. Blitt "modig".

Hamsun angret ikke. Han var svart eller hvit. Jeg har ingen farge. Og rundt meg er det alltid grått.

Intet skremmer meg mer enn hverdagen, og dagen etter, og dagen etter igjen. Livet som fortsetter. Bare fortsetter, og aldri tar slutt.
Speilene som reflekterer ansiktet mitt.
Jeg fryser og skjelver og får vondt i føtter, hender og fingre.

Og det finnes speil overalt.