torsdag 12. september 2013

Når Kulturredaktører preker fra kjøpmannsdisken

Kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, beroliger kultur-Norge som etter hans mening er overspent og pessimistisk. En blåblå regjering er noe som kan berike kulturlivet. Den fast ansatte redaktøren, som sitter bak kjøpmannsdisken i avisnæringen, kommer med følgende analyse.

"Hvilken retning vil så en liberal kulturpolitikk få, enten det nå blir Høyre, Venstre eller Kristelig Folkeparti som styrer den? Jeg tror vi vil få en kulturpolitikk som bevisst vil legge stor vekt på å kompensere for Kulturløftets svakeste sider, for eksempel:

• Stimulere kommunene sterkere til satsing på folkebiblioteker og kulturskoler.
• Legge bedre til rette for kor, korps og annen frivillig basert amatørkultur.
• Ta langt bedre vare på den nasjonale kulturarven som i dag forvitrer.
• Sørge for at flere kan leve av sin kunst. Kulturliv kan også være en næring.
• Systematisk evaluere kvaliteten på det som kommer fra institusjonene.
• Stimulere et større mangfold av private finansieringskilder og spre makten.
• Innføre en gaveforsterkningsordning også for kunst og kultur."

Disse er åtte punkter som Åmås velger for å vise at en blåblå regjering også kan være en kultur-regjering for Norge.

Det kan ikke være noe galt med å satse på biblioteker og kulturskoler, noe jeg mener at den forrige regjering også gjorde. Amatørkultur og kor- og korpsvirksomhet har levd i alle slags regjeringer. Det er ingen som står i veien for denne typen fellesskap og kultur, mener jeg.

Den nasjonale kulturarven som i dag forvitrer er derimot et viktig punkt. Hva er det helt konkret som utgjør den nasjonale kulturarven, og hvilke bevis finnes på at den forvitrer? Her hører jeg et ekko fra Fremskrittspartiets tomme ramaskrik. Mer konkret informasjon, gjerne med statistikk og spesifisering av hva som menes med kulturarven, etterlyses.

Aftenpostens kulturreddaktør mener at flere bør leve av sin  kunst, at kultur og kunst bør bli en næring. Åmås synes at det er på tide å spre makten ved å stimulere et mangfold av private finansieringskilder.

Den som ikke har vært ute i uvær har lett for å mene mye rart. Jeg er en av dem som er stolt over å bidra til kulturlivet i Norge. Hadde jeg villet ha en næring, ville det vært lettere og mer lønsomme veier å gå enn å skrive romaner og dokumentarbøker. En cafe ville vært midt i blinken, med kaker, salater og caffe latte. Men jeg er da dum nok til å velge kultur, litteratur og etikk. Et engasjement for en bedre verden med kunsten og litteraturen som middel. Er dette noe som må bli en næring eller dø?

Tre ganger er  jeg blitt tilbudt det som kalles gaver, støtte, eller privat finansiering. I alle tre tilfellene var det "gavmilde" personer og institusjoner som hadde en helt klar agenda, og hvor det var tydelig hva som kunne versus ikke kunne aksepteres av ytringer fra min side, hvis jeg hadde gått med på å la meg finansiere av dette mangfoldet Åmås ønsker velkommen.

Med sin støtte til de borgerlige partiene Gjør Åmås kulturarbeidere som meg, som står uten fast jobb eller fast inntekt, til et lett bytte for et næringsliv uten idealer.

En ting er sikkert. Jeg ville mistet min kunstneriske frihet, min integritet og blitt en intellektuell prostituert hvis jeg hadde fulgt Åmås sin oppskrift for et vellykket kulturliv. Jeg ville i tillegg mistet inspirasjonen, den ville ånden som forlater dem som blir disiplinert, som blir kjøpt.

Når kulturarbeidere har så trange kår i Norge, bør kuturredaktører vokte seg for å svekke deres posisjon og uavhengihet. Hvis ikke Åmås har bedre tanker om kulturlivet, bør han vurdere å skrive om andre emner, for eksempel reklame og finans.








mandag 9. september 2013

Storebror gjorde jobben for NRK

Programmet Tendens i Sveriges Radio hadde i dag temaet: Det ladede kvinnehåret. I denne sammenhengen ble jeg intervjuet om slørkulturen, min versjon av Skrik og aksjonen i Stockholmmoskeen. Her kan du høre programmet.

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/249105?programid=3381

For første gang er jeg i svenske medier. Det føles merkelig. Jeg har gjennom fem års opphold i Stockholm aldri gjort det minste forsøk på å skrive for en svensk avis, debattere i media eller faktisk bli integrert i dette samfunnet. Jeg har gitt blaffen i å lære meg geografi, historie, kultur etc. Jeg kan fortsatt ikke plassere bydeler i Stockholm eller kommuner rundt, for ikke å snakke om fylker. Jeg beveger meg ikke i byen, må jeg det, skriver min eks ut et kart, tegner en pil og skriver hvilke linjer jeg må ta til målet. Det minner om innvandrerkvinner med klipte vinger, tenker man. Jo, kanskje, men forskjellen er at jeg er fullt i stand til å fly rundt som en fugl. Det er bare det at jeg ikke føler noe for Sverige. Jeg har brukt timer på flyplasser, tog og busser, triste hotellrom og harde sofaer for å snakke 2-3 minutter i et norsk radioprogram, gratis. Noen ganger slår det meg at det er rent galskap.

Men jeg har alltid villet være i Norge, være med i Norge. Jeg tar mange lange veier for å få det til å fungere.

De siste tre månedene har Norge vært ekstremt opptatt med valget. Norges borger, aktivist og debattant ble derfor oppsøkt av svenske medier og intervjuet om en sak man innså var viktig. Et brev som er sendt til de mektigste teologene, den islamske "paven" og geistligheten. Det stopper ikke her, for svar vil jeg ha på vegne av kvinnene. SR skjønte at det var en sak verdt noen minutter.

Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger, og mitt svar er: nei, jeg tror ikke at jeg er sint. Jeg bare ser noe annet enn redaktørene som har vurdert saken som uinteressant.

I dag er det valg. Og snart får vi en ny regjering og livet går tilbake til normalen der saker som har betydning for noe annet enn valget blir viet oppmerksomhet.

lørdag 17. august 2013

Et åpent brev til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen

Den svenske friidrettsutøveren, Emma Green Tregaros, malte neglene i regnbuefargene i en symbolsk utfordring til den russiske anti-homoloven. Mediene skrev om det, og budskapet nådde frem.

Som fri intellektuell og samfunnsdebattant er jeg for kjedelig til å kunne sammenligne meg med en høydehopper. Likevel stiller jeg spørsmålet siden det er budskapet, og ikke budbringeren som er viktig. Slik tenker jeg i hvert fall.

Det skrives altfor mye om det muslimske sløret. Mediene kaster seg over den minste saken. En tilslørt kvinne som mister jobben, ikke får en jobb, forslag om forbud på barneskoler, slør i domstoler, politi og forsvar. Disse er prinsipielle og viktige saker. Men jeg undres over hvorfor en teologisk utfordring til de mektigste lærde i den muslimske verden, som er fremført i et video-brev av en muslimsk kvinne, ikke var det minste interessant for allmennkringkastingen.

Ikke en eneste notis.

En versjon av maleriet Skrik hvor det er malt en Gudeskikkelse som skriker i sjokk, gjorde heller ikke saken interessant for NRK-redaktørene. Denne kvinnen, som altså er meg, tapetserte en moskevegg med kopier av maleriet og hengte en diger plakat over hovdeinngangen der det står: "Slør er ikke et påbud fra Gud, men en befaling fra mannen. Hvem tilber du, muslimske kvinne, Gud eller mannen?". Det gjorde heller intet inntrykk på NRK-redaktørene.

Kjære kringkastingssjef,

Jeg blir forvirret fordi jeg ofte tror på det jeg leser i seriøse nettsteder. På deres hjemmeside står det nemlig om deres verdier og oppgaver. Det første punktet i NRK- plakaten lyder slik:

NRK skal understøtte og styrke demokratiet.

a. NRKs samlede allmennkringkastingstilbud skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.

 b. NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

 Er ikke norske muslimer en del av befolkningen som kunne hatt nytte av informasjonen som sendes via video-brevet og maleriet? Kunne det ikke bidratt til at de ville engasjert seg i en offentlig samtale om ytringsfrihet, religiøs reform og kvinnerettigheter?
 
Er ikke kampen for å gi den muslimske kvinnen mer makt over sin kropp og sitt liv, slik at hun får et større spillerom og kommer inn i nye areaner som idrett, dans og kunst, viktig for NRK?

Hvis det ikke var noe galt med budskapet, var det da formen som ikke falt i smak? Mener NRK-redaktørene at alle som ønsker å bruke media som kanal for å formidle sine meninger og hjertesaker må enten bli politikere, styremedlemmer i en organisasjon eller idrettsstjerner?


Det er ikke første gang jeg stiller meg selv slike spørsmål. I 2011 informerte jeg mange NRK-redaksjoner i god tid om mine planer om å holde en sitteaksjon utenfor hovedkontoret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning under sitt årlige årsmøte i Dublin. Trettito lærde fra den muslimske verden skulle samles. Spørsmålet mitt var hvorvidt dagens teologer fortsatt støtter sharia-tolkningen som foreskriver dødsstraff for homofile.

Alle NRK-redaktørernetakket nei, inkludert nyhetssjefen for utenriksavdelingen som jeg hadde en telefonsamtale med. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre aksjonen og levere brevet, selv hvis det ikke ble skrevet ett eneste ord om det i et eneste medium i verden. Men jeg er smertelig klar over at min overbevisning alene ikke fører til noen konkrete resultater. Det at jeg setter liv og helse på spill, ofrer tid og penger, hjelper dessverre ikke en eneste homofil eller kvinne. Som menneskerettsaktivist gjør jeg likevel mitt ytterste fordi jeg ikke kan velge likegyldighet.
 
For to dager siden satt jeg i  en park ved moskeen i Stockholm fra midnatt. Jeg var hele tiden redd for å bli voldtatt. Tre uteliggere sov i nærheten av meg på pappesker. Rotter løp rundt mine føtter. Jeg blunket ikke ett sekund. Jeg brukte tre timer på å henge plakatene på moskeen, og var ikke sikker på om jeg egentlig mente at det var riktig. Det var første gang jeg gikk til aksjon uten å være helt overbevist om metoden. Jeg innrømmer at jeg var desperat etter å få medieoppmerksomhet for video-brevet, for en samlet erfaring som jeg ønsket at flest mulig muslimske kvinner skulle få høre.
Men NRK så ikke noen nyhetsverdi i det.

Såpass seriøs og kjedelig er jeg at jeg nekter å vise puppene i en Femen-aksjon med teksten "Fuck Sharia!" på bar mage. Det kjøper NRK, ikke en sammenhengende, logisk argumentasjon mot bakstreberske tolkniger som ødelegger livene til millioner av kvinner.

Ingen redaktør i den store og mangfoldige kringkastingen så en mulighet til å støtte en menneskerettsaktivist og løfte hennes kritikk frem. Hvem skal gjøre det? Al-Jazeera som er finansiert av en sheik som har flere koner og slavinner? Eller kanskje den arabiske avisen Midtøsten der alle journalister og redaktører er menn og der alle saker handler om politikere og forretningsfolk som er menn?!!
 
 Hva sier dette om NRK, som ikke er like avhengig som kommersielle medier av seer-, lytter- og lesertallene til enhver tid?
En sak er jeg ganske sikker på. Hadde jeg blitt knivstukket under klistingen av skrik-kopiene av en rasende muslim, ville NRK skrevet om det.

Dessverre skjedde det ikke.
 
Vennlig hilsen
Sara Mats Azmeh Rasmussen
 
PS. Video-brevet er sendt til følgende adressater:
-Center for Islamic Research in al-Azhar university, Cairo, Egypt.
- Supreme Council for Islamic Affairs, Cairo, Egypt.
- Um Al-Qura University, college of da´wa and Usul-ud-Din, Mekka, Saudi-Arabia.
- Islamic university in Madinah, college of the noble Quran.
- Federation of the Universities of the Islamic World (FUIW), Morocco.
- European Council for Fatwa and Research, Dublin, Irland.
 
 
 
 

 

mandag 12. august 2013

Ingen kommentar...






Lytt! Hører du Gud skrike?

Jeg hører det. Kanskje kommer det lydløse skriket fra innsiden? Brystet mitt?
Var det derfor jeg først skrev et brev til de muslimske lærde i de viktigste islamske institusjonene i verden, for så å bestemme meg for å snakke med dem. Brev, særlig de kritiske, havner ofte i søppelbøtten, i beste fall i en skuff. Så jeg måtte si det, med min stemme, meg, med farger, med innlevelse. Nei, brev duger ikke.

Med engelsk tekst

søndag 4. august 2013

Islamsk råd i prideparaden?

Det høres usannsynlig ut. Ikke sant?

Islamsk råd Norge er ikke kjent for et liberalt syn på homofili. Det var heller ikke jøder og kristne før i tiden, og det finnes fortsatt mange retninger som er negative til kjønnsvariasjoner og homofilt samliv. Men verden går videre.

Hvis man tror at en allmektig og barmhjertig Gud har skapt naturen og menneskene, blir det i lengden vanskelig å ekskludere noen mennesker fra Guds store menighet. Muslimer insisterer i dag at homofili er et forkastelig moralsk valg. Det er feil, helt feil! For det første er det ikke umoralsk å være homofil eller leve i et homofilt parforhold. For det andre er det ikke et valg. Vi er født slik, ifølge troende, skapt slik. Har Gud skapt noen annerledes og gitt andre fullmakt til å ekskludere, torturere og henrette dem? I så fall er det rart om denne Guden får noen tilhengere overhodet. Hvilken Gud setter i gang et slikt stygt scenario?
Jeg oppfordrer Islamsk råd, og de troende i alle menigheter i Norge til å bruke en time på å reflektere rundt dette. Jeg ber ikke om mer enn en time. Sjekk grunnene til at mange rabbinere, prester, politikere og vanlige mennesker har endret syn på homofili de siste tiårene. Tenk over den enorme variasjonen i naturen, og hvor trangsynt det er å nekte for at det i menneskeheten finnes store variasjoner. Man aksepterer det når det gjelder hudfarge, hårtype, høyde, kroppsform. Men man melder seg ut av den rasjonelle, logiske tankerekken når det kommer til kjønn og seksuell legning. Hvorfor er bare kjønn helt hundreprosent etter det dualistiske skjemaet i den mangfoldige naturen?!

Jeg prøver ikke å vinne en debatt. Jeg ber om ærlig refleksjon. Islam er hva muslimer gjør det til. Jeg ønsker ikke at mine foreldres religion skal bli hermetisert. Hvis man åpner øynene og hjertet, har man intet å frykte. Djevelen/ det onde finnes ikke i søken etter sannhet. Han trives best i de lukkede rommene, de stengte menighetene, der alle spørsmål fikk sitt endelige svar for 1000 år siden. Det onde vokser i et hjerte som ikke tør å utforske, som ikke tør å møte tvilen.

Frykt ikke, muslim! Tenk, kjenn og ta ansvar for din islam

Fred være med deg!

Vennlig hilsen
Sara Mats, en transperson


En kvinnelig prest med regnbueflagget i Stockholms prideparade i går
Hun gikk sammen med kollegaer i den svenske kirken. Det var totalt 50 000 deltakere, og 600 000 tilsukere.

 
 


Jøder har også moderert sitt syn på homofili. De gikk i paraden med kalotter på.

 


En homofil transperson er et normalt menneske. Ikke farlig. Ikke umoralsk. Ikke ond. Bare et menneske. Møt oss! Se oss! Vi vil være en del av fellesskapet.
 
 


 

mandag 15. juli 2013

Hjelpsomme tallibanere i Syria

Det var kanskje ikke nok med ulykker i det hardt rammede Syria. Nå får landet en ny ulykke: Talibanerne.

Syria har vært herjet av uro og borgerkrig i over to år. Den humanitære katastrofen er omfattende. Over 100 000 mennesker har mistet livet, flertallet av dem er sivile. Fire millioner syrere er blitt flyktninger i eget land eller nabolandene. Kampene mellom regimets hær og opprørsstyrkene har lagt 60% av landets infrastruktur i ruiner. Kulturvernede steder som bazaren i Gamlebyen i Aleppo og den unike korsfarerfestningen, Krak des chevaliers, nær byen Homs, er blitt skadet av ild og flybomber. Det er tydelig at verken mennesliv, kulturarv eller miljø betyr noe for partene som kriger. Krigens logikk er vold, vold, vold.

Hizbollah ble offisielt trukket inn i denne blodige krigen under kampene om den strategiske byen Qusayr i år. Bestillingen kom fra regimet som lenge har vært en nær alliert til Iran og dens spyd i Libanon, Hizbollah. Nå kommer svaret fra motstandersiden. Talibanere kunngjør nå at de har etablert egne posisjoner på syrisk jord. Det blir forklart som en broderlig gjenytelse, men det kan best forstås som en slags tilbaketrekning fra en Afghanistan som, etter en mange årig innsats fra FN og NATO, er på bedringens vei.

Et mer stabilt Afghanistan kan bety et mer urolig Syria. Jihadister, som lever av og for å krige, kan begynne å søke etter nye posisjoner i ustabile strøk. De blir tiltrukket av ild, røyk og blod og fravær av statlig kontroll. For dem er terror en levestil, og det er dessverre ikke noe som tyder på at krigene i terrorlommer i Afghanistan og Mali har svekket disse kreftene. Det bare fører til en forflytning til andre steder.

I Syria er polene blitt klarere den siste tiden. Shia-muslimer representert ved alwitt-regimet og deres allierte i Iran, Libanon og Irak på den ene siden, mot sunni-muslimer respresentert ved muslimbrødrene, salafistene, og de støttende gulfstatene på den andre siden. Og nå kommer talibanerne og gjør bildet enda mer dystert. På diplomatisk nivå er det ingen endring. Russland og kina, mot USA og EU. Et handlingslammet FN.

Det er vanskelig å beholde noe håp etter å ha observert utviklingen, fra dårlig til verre, fra krise til katastrofe. Nå gjør verdens verste terrorister og fundamentalister sin inntreden på den syriske scenen. Ulykken er komplett! Landet mitt er solgt.

lørdag 6. juli 2013

Kiss my ass, Schisted!


Det meldes i dag, i Schibstedeide Svenska Dagbladet, at mediekonsernet Schibsted har økt sin satsing på annonsemarkedet. Schibsted har kjøpt partneren Primeramas andel om 23,77 prosent i det spanske selskapet Anuntis Segundamano som driver mange annonsesajter i Spanina. Etter denne velykkede forretningen er Schibsted ensom eier av selskapet. Prisen for aksjene var 69 millioner euro, cirka 600 millioner kroner hvis man regner på gjeldsfri basis, ifølge en pressemelding fra Schibsted. 

Bare å skrive dette korte avsnittet fra avisen gjør at jeg ekles, som man gjerne uttrykker det på svensk. Jeg ser for meg et stort kontor med tett luft og grå menn som innbiller seg at verden er et sjakkspill med gullgriser. På den ene siden sitter konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, og styreleder, Ole Jacob Sunde og planlegger neste trekk.  

Skal man tjene enda mer penger, må man ha noe Ryssdal har kalt "visjon", et ord han har stjålet fra mer ærverdige domener som skjønnlitteratur, kunst, kultur og politikk. Å ha penger som både middel, vei og mål kan dessverre ikke kalles for visjon. Det heter griskhet på godt norsk. Språkvokteren i Aftenposten, Jan Egil Heggen, også han et styremedlem i en avdeling i dette konsernet, ville utdypet: Griskhet er begjær, umettelig hunger. Personen som er grisk er glupsk, forsluken, syk i sjelen.  

Ole Jacob Sunde skimter svettedråper på kinnet til den pengesyke partneren og klapper ham på skulderen. Vi må gi flere mennesker et rikere liv, oppmuntrer ham, og peker på sjakkbrettet. Enten har Sunde en usedvanlig treffende analyse eller uklokt mye penger når et lite sett videointervju står øverst på google-søk «Et rikere liv». Man kommer til nettstedet formuesforvaltning hvor Sunde presenterer «visjonen» lenge før man kan finne spor av Sokrates.
"Som forvalter av kapital skal vi arbeide aktivt for å øke våre kunders formuer over tid. Gjennom vårt arbeid skaper vi også større trygghet ved å avdekke finansbransjens mystikk» står det å lese.

Jeg har hørt om jødisk og buddhistisk mystikk som veier til et rikere liv. Finansbransjens mystikk er et ukjent begrep for meg, så jeg klikker midt på skjermen og hører en gråkledd Sunde fortelle om denne mystikken fra en grå stol ved en grå vegg. Han går i dybden, så dypt som han i hvert fall når:  

«Et rikere liv, det er et uttrykk som kan ta mange uttrykk, og det er også tilsiktet. Ved et rikere liv så skal vi jo først og fremst skape god avkastning for de midler som blir oss betrodd. Men i tillegg så skal vi kunne skape et rikere liv ved at vi gjør kunden trygg på at midlene er godt ivaretatt. Vi kan skape et rikere liv ved å frigjøre tid for kunden…» etc.
Ryssdal svetter mer når han tenker på det. Det er et tungt kall å gjøre livet rikere for alle kunder i 24 land hvor Schibsted er etablert. «We are here to win!» er slagordet hans. Og det finnes tross alt 237 land i verden og mange milliarder mennesker som trenger Ryssdals og Sundes mystiske tjenester. Det er de to smertelig klar over. Men de vet også at det finnes mange avisredaksjoner som kan tåle en herje- og plyndretokt uten at redaktører reagerer. Med godt betalte høneredaktører blir det lettere å tråkke på ansatte og løsarbeidere på vei inn og ut og få kunders formuer til å øke over tid. 
Et smart trekk gjorde Ryssdal og Sunde da de valgte å satse på annonse- og reklamemarkedet. Slik møtes begjær og begjær, og griseriet av tonnevis av produkter mennesker verken trenger eller trenger å vite om, blir til en ny gullgris på sjakkbrettet i Schibstedkontoret. Det får Schibsted-kunder til å danse av pengekåthet, og Sunde og Ryssdal er slik på rett vei mot mystikkens høye stadium.
.......................................................................................................................
 
Jeg er jordnær, takk for pris for det! Og etter nettmøtet med Sunde føles luften tung og klam, så jeg tar en tur i skogen og plukker blåbær. En blåbærplukker vil jeg ikke ha, selv om prosessen blir rask og effektiv. Jeg rusler mellom stiene, sitter på huk og plukker bær en og en mens jeg betrakter de fintformede grønne bladene, fuglene og insektene som rører seg rundt. Det kan ta to timer å samle nok bær til en pai. Men det er lørdag og pai står på menyen, og jeg trenger roen det gir å få kontakt med en urgammel tid. Det naturlige. Det som ikke er blitt borte i internettet- og konsumets tidsalder. Bærplukking.

mandag 1. juli 2013

Jeg gir stafettpinnen

På lørdag gikk jeg i Prideparaden. Sammen med andre hbt-aktivister holdt jeg i det store regnbueflagget. Å gå i paraden, være en synlig homofil transperson er bare så selvsagt, så enkelt, det er meg. Jeg tenkte tilbake på hvor redd jeg var da jeg sto frem som lesbisk i 2008, hvor mørkt det så ut, hvor dramatisk det føltes alt sammen.

På den tiden var det bare Kaltham Lie og jeg som var åpne homofile med muslimsk bakgrunn i hele landet. Da var Skeiv Verden et lite nettverk uten finansiering og vi brukte tiden på å krangle om strategi, kortsiktig eller langsiktig, dialog eller konfrontasjon, sosialt eller politisk nettverk. Jeg var ikke med i nettverket lenge. Vi orket ikke å krangle lenger, så jeg skrev brev til Islamsk Råd, laget plakater og holdt aksjoner, og de andre fulgte andre spor. I 2013 er Skeiv verden blitt en etablert organisasjon. Mange homofile muslimer tør i dag være åpne om sin legning takket være nettverket. Noen er åpne offentlig, fronter saken og sitter i styret. Mye positivt har skjedd på få år, en fin utvikling. Det gir grunn til optimisme.

Optimisme trenger jeg når jeg nå må gi fra meg stafettpinnen. Helsen min er så dårlig at hvert åndedrag føltes som en nær-døden-opplevelse, og det gjennom hele dagen i dag. Jeg er kronisk syk, og jeg orker ikke å kjempe lenger.

Det blir ingen flere aksjoner og symbolske handlinger. Jeg skriver ingen flere plakater, sender ingen flere brev. Aktivismens tid er over for min del. Det jeg har gjort gjennom årene måtte jeg bare gjøre. Jeg var ene og alene drevet av kjærlighet og et ønske om en bedre og romsligere samfunn, en verden der det finnes mindre brutalitet og urett. Jeg angrer ikke på noen aksjoner. Jeg angrer ikke på noe. Det var riktig det jeg gjorde, både midlene og innholdet var riktig.

Jeg ikke lenger en hbt- og menneskerettsaktivist. Jeg gir stafettpinnen til Skeiv Verden. Mitt sterke ønske er at spørsmålet om dødsstraff for homofili ikke blir neglisjert. Like viktig som å bygge sosiale nettverk, noe Skeiv Verden virkelig har lykkes med, er det å arbeide mer langsiktig for teologisk reform i islam. Jeg håper at noen ildsjeler innser hvor viktig det er å gjøre noe med en av de fundamentale hindringene mot et verdig liv for homofile, og tar på seg denne oppgaven. Både i kristendommen og jødedommen finnes det geistlige autoriteter som har et homoliberalt syn. Det finnes reformbevegelser. I islam finnes det ikke en eneste anerkjent lærd, en religiøs autoritet, med et homoliberalt syn i dag. Det er en lang vei å gå.

Mye er gjort. Mye må fortsatt gjøres. Lykke til homofile muslimer!

Sara Mats