Takk Norge

17 august 1995 var Norge en fremmed planet. I dag, nesten et halvt liv senere, er Norge det eneste hjemmet. Det kjente. Det trygge. Det gode. Som jeg savner.

Jeg elsker dette landet.
Jeg elsker det.

Takk Norge. Takk. Takk likevel

PS.

Jeg har lovet å holde kjeft. Men jeg har en viktig PS.

Jeg er henrykt over dagsrevyen/ NRKs reportasje om avstemning om homofil vigsel i kirkemøtet. Cirka en tredjedel av medlemmene i kirkemøtet har altså nektet å fortelle hvilket standpunkt de har stemt på, ja eller nei. Deres navn, bilder og noen av deres uttalelser ble presentert i reportasjen. Professor Frank Aarebrot (En akademisk perle i dette landet) har kommet med en skarp, intelligent og humoristisk kommentar. Statsminister har pekt på at det er problematisk ikke å vite hvor alle medlemmer av kirkemøtet står med tanke på den videre demokratiske prosessen. Øivind Benestad fikk komme med en kommentar. En forsvarer for retten til å holde synet sitt på kontroversielle spørsmål hemmelig slapp til også. 

Profesjonelt. Opplysende. Informativt. Elegant. Et herlig eksempel på medienes demokratiske rolle. Bravo NRK!! Jeg er nesten fristet til å si: Halleluja! 

All ære til alle NRK-journalister og redaktører og lydansvarlige og kameramenn og alle andre som har bidratt i denne reportasjen! 

http://www.nrk.no/norge/nekter-a-rope-hva-de-stemte-1.11670759

 

 Og en dyp sukk... 

Hvorfor har NRK aldri klart å lage en lignende, eller ikke-lignende, ikke like bra, hva som helst kvalitet, altså en reportasje om mediekonsernet Schibsted gjennom økende kommersialisering, økt verdi på aksjene i børsen samtidig med masseoppsigelser og økt bruk av underbetalte frilansere? Og hva disse tendensene innebærer for journalistikkens frihet og kvalitet?

 Hvorfor klarer ikke NRK å følge en svært viktig presseetisk regel?

 Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

 Dette punktet om medienes samfunnsrolle er hentet fra Presseforbundets etiske regelverk. Det kan være nødvendig for mange NRK-medarbeidere og ledere å lese gjennom det etiske regelverket en gang til i påskeferien.

 http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten

 
PS. Min henrykkelse skyldes ikke sakens innhold og mitt positive syn på homofili. Det er en ren og skjær glede over god journalistikk, over å se et så tydelig eksempel på at jeg befinner meg i et genuint demokrati.
Jeg har sluttet å sende epost til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Kan ikke noen der ute som ønsker å gjøre en god gjerning i disse hellige dagene tipse ham om denne bloggen? På forhånd takk!

PS2 Nå holder jeg kjeft. Ingen vits å gå på denne siden mer. Den dør i natt.

PS3 ... og oppstår ikke om tre dager....

 

Syria-reisen skjedde under psykose

Jeg leser de siste innleggene mine på nytt. Tenker.
Dette må være forvirrende for folk. Jeg skylder dere som leser noen flere ærlige ord.

Det er ikke noe tvil om at min seneste reise til Midtøsten med hensikten å krysse grensen til Syria ikke var fornuftig, heller ikke en adekvat respons på utfordringene jeg har møtt som frilanser og forfatter. Forklaringen på disse handlingene er at de skjedde i et manisk intervall hvor jeg i tillegg var lettere psykotisk. Hadde jeg fortsatt mot grensen, kan dere være sikre at dere ikke villet lest disse ordene i dag. Som en krass regimekritiker ville jeg ikke overlevd et møte med regimets soldater og sikkerhetspoliti.

Jeg hadde lenge nektet å ta medisiner, drakk vin i stedet. Hjemlengsel og fortvilelse over det som skjer i Syria blandet seg sammen med frustrasjon over hvordan det norske samfunnet behandler sine frilansere, feige medier og en Public service som investerer mer i underholdningsprogrammer enn i å dekke saker om arbeid for menneskerettigheter. I et hode som er rammet av mani, gikk tanker og følelser på kryss og på tvers og konklusjonene ble ikke spesielt gode.

Det er en del av livet, mitt liv.

Jeg har nylig begynt på en ny medisin og går også for tiden på antabus. Jeg skal klare å komme ut av misbruket og unngå å havne i dype daler og intens mani.

Sykdommen min forklarer noen handlinger som overskred grensen for det normale og rasjonelle. Men kritikken som jeg har fremmet, enten det gjelder frilanseres kår, strukturelle hindringer i medie- og kultursektoren og medienes taushet i saker som gjelder kritiske forhold i medieinstitusjoner, er legitim og viktig.

Min opplevelse av utenforskap og fornedrelse er reell. Min protest mot å bli nektet å følge et kall og ha et yrke som jeg har valgt, og som jeg har kvalifisert meg til, er ikke bare personlig. I et demokratisk og rikt velferdssamfunn er det ikke akseptabelt at ikke-vestlige innvandrere med et dårlig økonomisk utgangspunkt ikke får adgang til kultur- og mediesektoren. Jo, døren står vidåpent, men det nytter ikke når man ikke kan betale inngangsbilletten.

Jeg har jobbet hardt for å nå målet mitt, å kunne leve av og for å skrive, men har likevel mislykkes. Ved å gi fra meg passet, vil jeg markere at dette er uakseptabelt. Det er ikke en demokratisk, rik og sivilisert nasjon verdig å henvise kompetente og talentfulle skribenter til vaske- og kassejobber. I denne handlingen finnes ikke et snev av sykdom eller galskap.
Å holde tre individer moralsk ansvarlige for at situasjonen er slik for meg og mange andre, er også rimelig. Det samme gjelder for å nekte å betale skatt for min høyeste inntekt på kr 265.000. Og jeg insisterer: dette er ikke personlig. Det er politisk. Det er solidarisk.

Jeg er ute av offentligheten. Det er en rasjonell avgjørelse. Iblant kan en debattant tjene samfunnet gjennom å være taus, dra seg tilbake. Mine ord har ikke ført til noe. Jeg håper at min taushet blir en vekker for noen. Jeg blir ikke bare taus. Jeg boikotter norske medier, jeg prøver for første gang å ha et liv i Sverige.  

Vil Norge ha min og andre viktige stemmer, bør man betale inngangsbillettene våre. Skape mer rettferdighet og like muligheter. Gjøre det mulig å være frilanser og kulturarbeider for dem som starter med nullkapital, men glødende lidenskap og interesse.

Nå blir det stille. 

En gang var jeg snill og sjarmerende. Og frisk

NRK tok endelig opp saken om frilansernes situasjon, et helt år etter at jeg prøvde å sette den på agendaen.

Jeg ble som Schibsted-frilanser skjøvet utfor stupet. Prøvde å dø i fallet, døde ikke, klatret opp og brettet opp ermene og kjempet for alle andre frilansere, og samtidig for alle norske borgeres rett til denne demokratiske og kulturelle ressursen. Et helt år har jeg mast i alle kanaler og brukt energi og krefter og grått og fortvilt. Frilansinitiativet har jeg selv bestilt, sparket i gang.

Ansatte journalister, kommentatorer og redaktører har lukket ørene gjennom et helt år. NRK har aldri nevnt saken, før i dag, et lite innslag på KulturNytt, en nyhetssak, ikke debatt. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Frilansjournalistene lanserer en mangelfull rapport. Da går det an å lage en liten sak om det, og slik kunne senere hevde at: jo, NRK har tatt opp saken om frilanseres arbeidsvilkår.

En frilanser som har betalt en høy pris for å sette saken på agendaen, ofret private og lite smigrende detaljer om sin tilværelse for å sette saken i perspektiv, gjort seg upopulær gjennom å krangle med redaktører og journalister som ikke har viet saken oppmerksomhet, aksjonert utenfor hovedkontoret til Schibsted for norsk presses åndsfrihet og de frie stemmene, sendt brev til stortingets familie- og kulturkomite, et brev til kringkastingssjefen og flere, hun er derimot ikke interessant å intervjue eller invitere til debatt. Det har ikke vært anledning gjennom et helt år. Tiden ble aldri riktig. Kapasitet manglet etc.

Å formidle mine synspunkter i et av NRKs mange programmer er ikke interessant. Og verken NFF eller Frilansjournalistene har tatt kontakt med meg eller invitert meg til lanseringen av rapporten.


I en kommentar til min ytring i NRK nett (kan leses i innlegget under) skriver en frilanser:

"Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men har gitt opp som frilanser. Prisene blir presset så kraftig ned at det går på helsa løs. I tilegg bør man helst ha en økonomi utdannelse for å klare å drive for seg selv. Jeg synes det ville være umåtelig trist om du forsvant fra norsk offentlighet".

Jeg sukker tungt, min kollega som jeg aldri har møtt. Jeg har noe å si deg. Noe på hjertet.

Det er mye som er blitt røvet bort fra meg. Ikke bare mine beste artikler, beste saker og beste år. Men fremtidsmulighetene mine også. Schibsted har sugd ideer, tekster og livskraft ut av meg for en slavelønn gjennom seks år. Seks år med en inntekt på maks 100 000 netto (265 året med boksalg) gjør noe med en persons økonomi, og minusene blir neppe pluss. Særlig når helsen er svært svekket som følge av usikkerhet, uro, mangel på trygge rammer, frustrasjon, ensom tilværelse uten møter, veiledninger, å oppleve at jeg hørte til en redaksjon, et tidsskrift, noen redaksjoner, noe!. Og en vedvarende opplevelse av å være rammet av en grov urett. Det tærer på helsen.

 Kampen jeg har valgt å føre på vegne av frilansere, var uselvisk, ærlig, prinsipiell og med de beste intensjonene. Men prisen ble umenneskelig høy for meg. Min kamp startet ikke som et personlig oppgjør, men nå begynner jeg å tvile. At jeg ikke er blitt hørt eller vist respekt gjennom et år har skapt sinne i meg. Nå er det blitt personlig, og dermed er jeg ikke lenger skikket til å fronte saken. Ikke at jeg egentlig ble gitt anledning eller en mikrofon i to minutter. Det skjedde ikke.

Kunsten og idealismen trenger en jord å vokse i. Kreativitet dør når den blir plantet i tørr sand, utsatt for vind, storm og uendelig ensomhet, og svik.

Jeg synes også at det er umåtelig trist at jeg forsvinner fra norsk offentlighet. At jeg sitter igjen med følelsen av tap og sorg. Jeg gir norske politikere, ledelsen i Schibsted-konsernet og medieledere, inkludert redaktører i den brede pressen, det moralske ansvaret for at jeg nå gir opp. For at jeg istedenfor å leve et normalt liv, smile for barna mine og gi norsk offentlighet tekster og bøker og ord, nå forsvinner fra offentligheten. Forsvinner.

Jeg ville ikke overleve. Jeg ville leve. Som forfatter.

Endelig kommer NRK på banen

NRK legger trolig denne kronikken på siden snart. Men konsernsjefen er fortsatt taus. Og NRK har gjennom et helt år ikke tatt opp saken om frilansernes vilkår eller mediekritikkens vilkår i Public service. Med andre ord er jeg ikke imponert. Og siden jeg ikke er blitt gitt en grunn til å stole på landets uavhengige mediegigant, så legger jeg ut teksten også.

http://www.nrk.no/ytring/a-representere-de-frie-1.11656790

Årets lønnsoppgjør er godt i gang. I går kom partene, Norsk industri og Fellesforbundet frem til enighet etter å ha forhandlet 18 timer i overtid og ble hjulpet av riksmekleren. Utenfor forhandlingssalen i Thon Opera hotell i Oslo sto journalister og meldte gjentatte ganger, spesielt i NRK, i alle sendingene som var mulig å putte nyheten inn i, at ja, nå pågikk forhandlingene fortsatt, og nei, reporteren hadde fortsatt ingen flere opplysninger enn sendingen før, og sendingene før det. Men det var en såpass viktig nyhetssak at norske seere og lyttere måtte bli servert det i direkte sendte intetsigende rapporteringer gjennom dagen.

Nå er disse forhandlingene avsluttet, og lønnsoppgjøret ble på 3,3. Ja, i pluss. Selvfølgelig. Nå går ballen videre til to motparter, Kommunale ansatte og Kommunesektorens organisasjon. Snart går også startskuddet for nye yrkesgrupper, og journalister samler seg ved nye forhandlingslokaler og rapporterer jevnlig. Prosessen ligner på et årlig evenement, en maraton på et løpebånd av norske sedler. Spenningsnivået kan være høyt, til tross for at mekanismene som driver prosessen frem og spillereglene, samt resultatene stort sett er kjent.

En bedre illustrasjon på norsk konformitet finner man neppe på denne tiden, eller for så vidt andre tider av året. Vi organiserer oss i fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og overlater styringen, navigeringen og plassen foran Radio- og TV-mikrofonene til valgte representanter. De formidler våre behov og krav. Eventuelt kan de gi grønt lys for streik. Alt dette er godkjent. Helt i orden. Karakteristikker som «grådig», «usolidarisk», «selvopptatt» blir ikke brukt, rett og slett fordi de mest egner seg som personkarakteristikker, og her har vi personer som representerer en slags allmenn vilje i gruppen, ikke seg selv.

 Det siste året har det pågått en kamp for en yrkesgruppe som ikke har fulgt disse godt regulerte linjene. Yrkesgruppen er nemlig ikke-organiserbar. Frilansere er per definisjon privat næringsdrivende, men de færreste av dem ligner etablerte selskaper. De fleste er blitt presset til å etablere enkeltmannsforetak fordi de ikke får fast ansettelse i en bransje som driver ekstrem slanking. På den andre siden står motpartene: gigantiske mediekonserner, store mediehus og private og kommunale kulturinstitusjoner, for å nevne noen, uten reelle utfordrere eller noen form for press. Mediale og kulturelle produkter blir kjøpt for dumpingpriser.

I fjor nådde jeg grensen. Nei, ikke fattigdomsgrensen. Den hadde jeg krysset allerede året jeg var ferdig med en høyere utdanning og valgte å yte frilanstjenester. Grensen jeg nådde var av filosofisk, emosjonell og eksistensiell art. Og her kommer det første «upassende» elementet inn i bildet: Emosjoner. I de konforme lønnsforhandlinger vises helst ikke følelser, men kald logikk fremsatt gjennom standardisert språk. Så, feil nr. 1: Vise følelser, særlig bruk av verb, substantiver og adjektiver man ikke finner i noen protokoller fra lønnsforhandlinger de siste femti årene. Noen eksempler: drømmen, knust, fornedret, oppgitt, for ikke å snakke om mareritt, sprit og blod.

Da jeg nådde grensen eller møtte veggen, eller ramlet, (det er mange måter å uttrykke det på), valgte jeg å ta opp kampen på vegne av mange underbetalte frilansere. For meg var å finne en individuell løsning ikke aktuell. Jeg innlemmet det egne i et felles anliggende og brukte meg selv og mine erfaringer som legitimeringsgrunnlag.

Her går vi rett inn i feil nr.2: Stikke hodet ut.

Å fortelle om seg selv, særlig når fortellingen ikke er vakker og dufter av kardemomme, er en synd. Og hvem tror du at du er Sara Azmeh Rasmussen! Det er bedre at frilansere fortsetter å jobbe for dumpingshonorarer, at kvaliteten i avistekster blir svekket og innholdet mer enfoldig, enn at en person forstyrrer roen i janterekkene. Minervas Jan Arild Snoen måtte ta bladet av munnen. Uff! Denne kampanjen syntes han ikke noe om! Men det handlet heller ikke om hans lønnsavtale eller arbeidsbetingelser.

Jeg er ikke en valgt representant for en organisert gruppe, dermed blir mine argumenter stadig stemplet som mas, sutring og «vulgært krav», og jeg blir karakterisert som for personlig, selvsentrert og selvopptatt. Man mener til og med å se en dreining i mine tekster bort fra det allmenne til det sære og personlige.

Kritikerne, som misliker alt som fraviker normen, kan gjerne komme med forslag til hvordan en utradisjonell rettighets- og lønnskamp for en uorganiserbar yrkesgruppe uten et lønnsregulativ eller tariffavtale, best kan drives.

Verken jeg eller noen annen frilanser kan føre reelle forhandlinger med mediekonsernet Schibsted, NRK, Dagens Næringsliv, Kulturrådet, språkrådet, eller andre oppdragsgivere. Man kan jo alltid forsøke, men det er nytteløst når én står alene mot en mektig institusjon. (David og Goliat er en myte)Vi har ikke rett til streik. Loven som definerer frilansere som private selskaper er tydelig på at vi heller ikke kan presse prisene opp gjennom samarbeid. Det blir kartellvirksomhet, og det er forbudt i henhold til konkurranseloven. Dette er våre oppdragsgivere gledelig klar over.

Det som mangler er en motvekt i lovverket som garanterer et minstehonorar for et medialt eller et kulturprodukt, og som blir justert etter den generelle prisstigningen. Alternativt en minstelønn for aktive frilansere som utbetales årlig av et statlig fond. Slik det er nå er det en stor ubalanse i styrkeforholdet mellom arbeidsgiversiden og frilansere, og sosial dumping er et faktum.

Mange redaktører og medieansatte nekter å erkjenne dette faktumet. Men de bør være mer ydmyke i møte med et annet faktum: Med de trygge rammene de befinner seg i, kan de ikke vite hvor skoen trykker.

Jeg vet hvor skoen trykker. Jeg er i tillegg ikke bundet/ støttet av formelle representasjonsavtaler. Dermed har jeg den fordelen/ ulempen at jeg ikke allierer meg med noen parter. Det kan være positivt eller negativt alt ettersom hvordan man ser på saken. Kampen blir på det prinsipielle planet og jeg fører den som et individ. Med det begår jeg feil nr.3: Føre en lønnskamp som privat person. Ingen journalister flokker seg rundt meg. Jeg får ikke låne en eneste mikrofon i NRK. Alle mikrofoner er reservert til talspersoner for organiserte grupper.

Vi vil ha personer som snakker i kraft av sitt embete eller verv. Det er ikke så galt. Men saken er at det finnes løsarbeidere uten mulighet til formell representasjon, og som den rigide reguleringen ekskluderer fra lønnsoppgjørene.

Man kan like eller mislike meg som person. Man kan elske, hate eller være likegyldig til mine virkemidler og min stil. Men i ærlighetens navn bør man gi meg ett poeng eller to. Min kamp på vegne av mange frilansere kan ikke være annet enn utradisjonell, uvant, provoserende, men like fullt rettferdig. På lik linje med lønnsoppgjørene i dette janteriket.

 

Passet og et brev sendt til Norges ambassadør i Sverige

Returreisen fra det som var ment å være en enveisreise setter ikke et punktum. Saken er ikke avsluttet. Jeg sender derfor det norske passet mitt tilbake til den norske ambassaden i Stockholm sammen med et 13 siders håndskrevet brev til ambassadør Anne K. Lund.

Brevet er en slags forklaring og en prinsipperklæring. Jeg kan ikke tilhøre et norsk fellesskap som ikke tillater meg å høre til.

I brevet står det:

Jeg har vært i kontakt med ambassaden i Stockholm i forbindelse med søknad om et nytt pass. Jeg leverte det klipte passet mitt og søkte om et nytt. Selv om de to passene, med ID-opplysningene mine, så nærmest identiske ut, var de i mine øyne to dokumenter med helt ulikt symbolinnhold...

Kjære ambassadør, nå er det slik i en global verden at tilhørighet ikke lenger er en skjebne. Eden må sverges årlig, ja daglig. I alle år har jeg sverget den av full hals. Nå har ordene sunket ned i en mørk sorg.

Det nye passet har intet innhold. Det er ikke mer verdt enn papiret det er trykket på. Et slikt "tomt" dokument vil jeg ikke ha liggende hos meg. Jeg sender det derfor tilbake til ambassaden som har utstedt det. Dette passet får ikke noen verdi med mindre norske politikere og medieledere tar den personlige, individuelle erfaringen (min), samt sitt eget ansvar på stort alvor.


En kopi av brevet sendes til Vårt Land. Redaksjonen hadde fått kritikk for å ha intervjuet en som mange redaksjoner hadde ignorert og satt stempelet "utilregnelig" på. Men saken var viktig. En selvvalgt retur til et katastrofeland. En kjent skribent og debattant som blir oppgitt over medienes manglende mediekritikk og skjøvet utfor stupet.

Redaksjonen i Vårt Land har tatt meg alvorlig. Jeg vil berømme avisen for et modig, respektfullt og klokt valg i denne saken. Andre redaksjoner rundt omkring i det ganske land, spesielt NRK-Public service, bør snart erkjenne behovet for å ta viktige diskusjoner, både om forståelsen av psykisk sykdom og egne etiske standarder og vurderinger.

I denne sammenhengen vil jeg orientere om at jeg for to dager siden sendte en purring til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, med kopi til nettsjef, Frank Gander, Radiosjef, Marius Lillelien og TV-sjef, Arne Helsingen. Jeg venter tålmodig på at "pasienten" blir oppgradert til en meningsbærer og borger med krav om å bli hørt, og at øverste sjef i Public service ser i nåde til meg, lille frilanser.

Et lite apropos. Jeg hørte en mediedebatt på SVT-Forum i morges. Både radiosjef, TV-sjef, nettsjef, samt den kommersielle kanalen TV4 sin sjef var kvinner. Ytterst på siden sto den eneste mannlige sjefen, en representant for lokale trykte medier.

Så hvordan står det til her i Norge både med likestillingen mellom kjønnene og mellom mediearbeidere, enten de er frilansere eller fast ansatte? Det blir interessant å høre svaret fra den mannlige kvartetten her på berget.

Enveisreisen. Og returen

Jeg ankom Amman ved morgenlysningen. Nå har det vel gått 20 dager. Før reisen hadde jeg ikke jobbet, ikke tjent noen penger, det var ikke lenger nødvendig. Jeg pakket. Hele min garderobe pakket jeg i poser, store og små, og gikk runde etter runde med alt til en organisasjon som yter bistand til Øst-Europa. Noen praktiske klær og et par sko pakket jeg i min grå koffert som jeg pleide å ta med i flyet hver gang jeg reiste mellom Sverige og Norge. Større var den ikke, og mer trengte jeg i grunn ikke.

Jeg brukte de siste ukene før reisen på å rydde i papirer og lage en mappe med mine bidrag til norske aviser gjennom åtte år. Sammen med to fotoalbum var det det viktigste jeg ville formidle til de to barna mine. Artiklene og intervjuene, stemmen min, det var meg, alt som mamma er og alt hun har å si om seg selv.

Stemmen min er alt jeg har og alt jeg kan gi. Som forfatter, skribent, debattant og aktivist har jeg hatt en eksistens. Trekker denne stemmen seg tilbake, inn i den svarte tomheten som fyller meg nå, slutter jeg å eksistere. Uten stemmen, ordene, er jeg ikke.

Men for norsk offentlighet er stemmen min unnværlig. I det norske velferdssamfunnet har jeg fått smuler for stemmen min. Jeg har gitt alt, også kjærlighet og lojalitet til landet, men fått under 100 000 brutto i årlig inntekt.

Det handler ikke om penger. Å, så feil kan man ta! Det jeg krever er ikke kroner. Det er verdighet. Rettferdighet. Penger finnes. De finnes i andre jobber, andre steder. De finnes. Man drar ikke til døden, ønsker den, omfavner den, fordi man er i en pengekonflikt med et mediekonsern.

Konflikten er mye større. Og dypere. Og den finnes ikke bare inn i meg, men i samfunnets hjerte.

Jeg må ha sluttet å tro på rettferdighet de ukene før reisen. For det var en enveisreise. Testamentet var for lengst skrevet og signert. Jeg sorterte mine bøker, klær, sko, papirer og familiebilder på dagene. På nettene kom minner, tunge tanker og mareritt. Jeg så meg selv i en torturcelle igjen og igjen. Jeg bråvåknet svett og skrekkslagen, gikk til min datters seng, så min sønns seng, de sov rolig, og jeg fortalte dem uten ord at jeg var på vei til å svikte dem og dra dit jeg kom fra. På dagen våget jeg ikke å møte blikkene deres, jeg skulle forlate dem, bli borte for alltid. Det var sikkert. Det var bestemt.

Ukene før reisen var som å plukke et liv og en kropp fra hverandre. Det var som å gå langsomt på glovarme spikre med mulighet til å hoppe til en gressmatte på siden i hvert eneste minutt. Jeg hoppet ikke, men fortsatte å gå.

Jeg kjøpet en enveisbillett til Jordan via Istanbul. Billigst og mest slitsomt, med mange timers venting på natten. Jeg landet, kom forbi passkontrollen, tok bussen til sentrum av Amman, så en drosje til et sted der busser går mot den syriske grensen. Bussen til Syria hadde akkurat gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til ettermiddagen med å reise til grensen.

Det regnet kraftig. Med sommersko og lange, vide bukser, Midtøstenklær for en kvinne, ble jeg søkkvåt til over ankelen. I bussholdeplassen fortalte de at det hadde vært tørt i to måneder og begynte å regne kvelden før. Det øste på. Jeg skalv. Ikke bare fordi jeg frøs. Jeg hadde nådd grensen, min grense. Flere netter uten nevneverdig søvn, høyt tempo gjennom flere dager og ekstremt psykisk press gjennom uker. Jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Jeg ville sove, måtte sove. Men sto der uten nok penger til å sjekke meg på et billig hotell i et U-land. Små penger handlet det om, men jeg hadde dem ikke.

Hva skulle jeg gjøre?

En time med skjelving i hver liten muskel og rot i hodet. Jeg fikk en ide. Nyfødt var den, det hadde jeg ikke tenkt på før som en mulighet. Jeg ringte den norske ambassaden. Allerede da skjønte jeg at veien ikke skulle gå til Syria, men tilbake til Norge.

Sverige. Jeg landet i Arlanda, glemte kåpen min, den siste kåpen jeg eier, i kabinen. Jeg hadde aldri glemt noe på et fly før. I lommen til kåpen lå T-banekortet. Men den første utfordringen var å komme til byen. Flybussen koster 119,-. Prisen har gått opp som det meste, med unntak av hvilken pris det norske samfunnet setter på stemmen min. Jeg la 100 svenske kroner, 1 Euro og 20 cent på disken, fortalte at det var alt jeg hadde. Kontoen? Jo, den var også tom. Jeg hadde til og med lånt 20 000 av noen venner, 2000 her, 3000 her. Medarbeideren i busselskapet var hyggelig. Han ga meg en billett. På T-banestasjonen fikk jeg lov til å gå forbi sperrene da jeg fortalte at jeg var på vei til psykiatrisk akuttmottak.

Jeg hadde vært i samme venterom før, et par ganger, men da kom jeg inn som en rasende bølge med synlig behov for hjelp. Nå følte jeg ingenting. Da jeg snakket med en lege, sa jeg at jeg ikke følte eller tenkte noe. Jeg ble frivillig innlagt i 10 dager, skrevet ut, kommet «hjem», møtt barna mine, laget middager og ryddet og vasket. Men fortsatt i dag føler jeg ingenting. Da jeg gikk for noen timer siden til sosialkontoret for å tigge om matpenger for første gang, følte jeg ingenting.

Er jeg syk? Ja og nei. Men det er mye lettere å sette en diagnose på et individ enn et samfunn.

Så det norske samfunnet slipper sikkert unna det moralske ansvaret for et individs enveisreise. Og returen.  

Kjære norske medborger!

 Det er kvinnedagen. For fem år siden, akkurat på dette tidspunktet, holdt jeg en appell om store drømmer og en bedre verden. Når jeg ser tilbake på gløden og entusiasmen jeg hadde da, føles det merkelig og vemodig å være her jeg er i dag. Klar for en ny ferd til et land som en brutal krig har gjort fremmed for meg. Det er kanskje slik at skygger aldri kan slå røtter, de må vandre. 

Men jeg har tent en flamme, og jeg gir deg, norske medborger, ansvaret for å blåse liv i den og bære fakkelen videre.

 I en kronikk i journalisten.no «Forsøk på å ta debatten muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden», har jeg nylig krevd svar av kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var: Hvorfor involverer ikke mediene i større grad folket i diskusjonen om omstruktureringsprosessen, når konsekvensene av denne er ytterst viktig for fremtidig utvikling av norsk demokrati?

Hvorfor kritiserer ikke mediene sine egne institusjoner?

Mange har funnet det rart at jeg i det siste året har fokusert på problemer ved media. Hvorfor dette fokusskiftet? Jo, fordi mine erfaringer har vist meg at når selve verktøyet for arbeidet for menneskerettigheter og et bedre samfunn ikke fungerer etter hensikten, er det eneste fornuftig å gjøre nettopp å peke på det dysfunksjonelle verktøyet.

Noen eksempler.

I 2011 reiste jeg alene til Dublin der jeg holdt en sitt-ned-aksjon utenfor hovedkvarteret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning. Jeg satt der under det fem dager lange, årlige møtet, der de mektigste muslimske teologene satt og diskuterte nye tolkninger av islam. Jeg hadde levert et brev for hånd til generalsekretæren i rådet hvor jeg formelt stilte spørsmål om dødsstraff for homofil praksis. Dette er så lite kjent at til og med Vårt Land glemte å ta det med i det siste intervjuet jeg ga til norske medier. Og grunnen er: Til tross for iherdige forsøk, var ikke noen i riksmediene interessert i denne saken. Bare VG, som snudde i siste liten, en dag før reisen, skrev om det.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8562

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10096212

Ingen medier, selv ikke VG, har fulgt opp og stilt spørsmål til teologer i rådet om hvordan de har tenkt å håndtere denne saken. Nå har det gått flere år.

Her er brevet, kjære medborger.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8581

 

Senere har jeg også sendt et nytt brev til Islamsk råd Norge, jeg leverte det for hånd til generalsekretæren for å unngå at det forsvinner i posten som det første brevet.

Mediene har ikke interessert seg i saken, følgelig har ingen politikere eller organisasjoner følt seg presset til å uttale seg eller gjøre noe. Det har ikke kommet noe svar.

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

Mediene sviktet også i en annen viktig sak, muslimske kvinners rettigheter.

Jeg har jobbet mye med dette spørsmålet gjennom artikler, intervjuer, debattmøter, foredrag og aksjoner. Det siste jeg gjorde var å sende et muntlig og visuelt brev til de viktigste islamske læresentrene i verden. En liten liste, som inneholder kjernen i den dominerende konservative islamske teologien, mottok en epost fra meg med brevet. En kort film.

Jeg sto utenfor Stockholm-moskeen og snakket direkte til de mannlige teologene. Jeg stilte viktige spørsmål, som er helt essensielle, både for kvinnefrigjøringen og den generelle utviklingen i muslimske samfunn. Jeg snakket til dem på arabisk, på deres språk. Jeg ville ha dialog, på vårt felles språk. 

Mediene som jeg har tipset, alt fra små norske aviser og nettsider til BBC, fant ingen verdi i denne saken.

Nå vil jeg stille  et svært viktig spørsmål:

Hvorfor fikk en kontraproduktiv og delvis hatsk og reduserende islamkritikk av for eksempel, Ayan Hirsi Ali, alle mikrofoner og arenaer, mens en dialogisk, rasjonell og konstruktiv religionskritikk ikke fikk et par minutter på luften eller et par linjer i en avis? Hva er din forklaring, kjære medborger?

Hvorfor fikk ikke forsøk på å kommunisere med muslimsk opinion av en av dem, og samtidig en av dere, en eneste sjanse?

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9176

Under OL satt jeg utenfor den russiske ambassaden i Stockholm med  et stort regnbueflagg med følgende tekst: Russia needs love, freedom, rainbow. Og to plakater: Her pågår OL i regnbuestrikking. Og: Keep smiling my friend. I´ll be on your side.

Jeg satt i alle salgs vær på et fortau mellom 10-15 i to uker og heklet et 25 meter-skjerf i regnbuens farger. 10 meter  bort lå mediehusene Dagens Nyheter og Expressen. Jeg kontaktet Sveriges radio og Metro. Men ingen skrev om min kjærlighetshilsen til russiske homofile og transpersoner.

Jeg ville sende en så stor klem at skjerfet kunne rekke til å varme tusener av homofile som i det siste er blitt fornedret på det groveste. Jeg hadde en stor ambisjon og jeg håpet å få med meg flere til å strikke, å strikke et såååå langt skjerf at vi kunne lage en ring av farger rundt hele ambassadeområdet.

Tenk hvor sterkt symbol! Russlands territorium ble omringet av regnbuen. Kjærlighetens makt!
Uten høye rop. Uten å kaste stein, uten å rive eller ødelegge. Med farger, symboler og talende stillhet.

Det kjøpte ikke mediene. Jeg var ingen idrettsstjerne eller kjendis. Jeg var bare en syrer som hadde klart å skille mellom et politisk system og folket. Jeg hatet ikke russere selv om mitt land, Syria, er blitt bombet sønder og sammen av deres våpen. Mitt folk har lidd  enormt på grunn av russiske veto i sikkerhetsrådet. Men jeg strikket i all kjærlighet et skjerf til russiske homofile og transpersoner, og gjerne andre russere som drømmer om frihet og demokrati. Jeg ville sende et budskap. Men jeg fikk ingen brevbærer til å ta det over grensen.

http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning

Jeg trenger ikke å forstå medienes valg og prioriteringer, ikke lenger. Men jeg forteller deg dette, kjære medborger, i håp om at du vil kreve mer seriøsitet og ansvarlighet av medieinstitusjonene.

Kjære norske medborger,

På mange måter er jeg mislykket. Jeg har verken klart å skaffe meg selv jobb, bolig eller økonomisk trygghet etter nesten 20 år i mulighetens land. Jeg har likevel lykkes. Jeg har fulgt mitt kall hele veien og uansett pris. Jeg har tent en liten flamme for frihet. For likhet. For kjærlighet. Og for fred.

For det jeg tror på.

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Norske journalister sier: Hysj!

Eller så ser ikke norske journalister noen sak i denne saken: mediekritikk, frilanseres arbeidskår og mer.
Nei, det er ingen sak.

Applaus for norske journalister! Applaus for evnen til å være døv når det skrikes om rettferdighet og demokrati.

Applaus til hver og en av dere journalister. Ikke se til neste mann og sjefen, du, ja, DU, får min applaus. Personlig til deg, du som tror at det ikke er du som bestemmer hva som skal stå på nettsiden, avisen, leses på radio. Applaus, i all sarkasme og forakt for din feighet.

Hilsen
En tidligere kollega

Betal regningen, Schibsted!

Den 28.02 mottok jeg varsel om tvangsinnfordring. Beløpet er kr 63 115,-

Jeg sender denne regningen videre til konsernsjef i Schibsted, Rolv Erik Ryssdal med denne viktige beskjeden:

Hei,
En frilanser leverer artikler eller foto sporadisk til en avis. Når et mediehus knytter en frilanser til seg over en lengre tid, må det inngås en skriftlig avtale. Honorar for frilansere må være høyere enn for spaltister med en annen arbeidstilknytning. Det ble ikke gjort. Så nå sender jeg regningen.

Hilsen
Sara Azmeh Rasmussen

Jeg sender originalen, ikke en kopi. Og jeg beholder ingen kopier selv.