Hvofor gateaktivisme? Igjen?

Er ikke det mer behagelig å sitte i luftkondisjonerte konferanserom, være med i det gode selskap, jobbe for en tankesmie?

Problemet er at dette har en pris jeg aldri har vært villig til å betale. Å ofre en del av min intellektuelle frihet og selvstendige meningsdannelse og -ytring. Bevisst eller ubevisst blir man mindre fri når man er en del av en gruppe med en agenda eller bestemte interesser. Jeg vil være fri.

Hvorfor gateakstivisme? spurte en venn på en epost. Savnet jeg en mening i livet? Var jeg sikker på at jeg ikke kjempet mot vindmøller?
Jeg legger ut mitt svar fordi jeg ikke har lyst til å skrive en forklaring på nytt. Noe redigert, og enkelte detaljer er tatt bort.

 

Noe av det du skriver er riktig. Jeg har ikke hatt noen å bryne mine ideer med. Jeg har valgt bort deltakelse i sosiale medier fordi jeg anser ulempene langt større enn fordelene. Så min deltakelse er deltakelsen til en tilskuer og lytter.  

Det er nødvendig å få en redaksjons godkjenning til å trykke en kronikk. En vesentlig del av saken er å spre kritikken min. Men det gir ingen sikkerhet i forhold til emnets gyldighet. Det verken bekrefter eller avkrefter om jeg har rett eller tar feil. Ingen kan gi en “sann” bedømming av mitt syn på tilstanden i norske medier i dag. Det er nå slik at våre tanker henger sammen med vårt verdensbilde og erfaringshorisont, våre kunnskaper og visjoner. Det er noe av bakgrunnen for at jeg kan gå til “krig” mot en mektig institusjon alene og være trygg på min sak uansett hva andre mener. Jo, kritikk rammer. Noen ganger rammer den ekstra hardt, sårer, gir smerte, angst. Men det gjelder da å huske at mennesket er eksistensielt et ensomt vesen. Ingen kan være i ens hode. Spesielt ikke i ens hjerte. 

Søker jeg en ny kamp? Jeg vet ikke. Jeg har selv tenkt tanken. Men hvorfor har jeg ventet et og et halvt år? Hvorfor NRK og Schibsted og ikke islamsk råd? Jeg tror det ligger i noe annet. At jeg vil dedikere meg selv til den samme saken, islamkritikk, men at jeg et sted på veien ble hindret av media. Dette kan gjelde for andre saker og individer og skader demokratiet, er mitt resonnement.  

Jeg ser et uheldig mønster i norske medier, og det mønsteret fins på riktig. Derfor vil jeg også sende en klage til kringkastingsrådet. Men det er ikke nok. Hvem går inn i NRKs hjemmeside for å oppdatere seg om interne dokumenter? Det må bli bråk for at kvinnen på bussen (mannen på gaten er slitt) skal få med seg de kritiske punktene for overhodet å få mulighet til å reflektere over dem. 

Du må ikke tro at det å sitte som en tigger på gaten er blitt min hobby. Jeg kan tenke meg en mye mer behagelig form for meningsytring og menneskerettsarbeid. Gjennom å få tid, ro og penger til å skrive bøker. Bøker!! Det er det jeg ønsker. Ikke gateaktivisme. Sist jeg gjorde det var jeg omgitt av rotter og uteliggere, og jeg sverget at det skulle bli siste gang. Det var nok. Men så taler jeg og skriver i måneder for døve ører. Man tar rett og slett ikke debatten. Da blir det gaten igjen for meg, og hvem vet hva som kan skje? Det er fullstendig uforutsigbart. Men jeg gjør det. Og la dem som tenker at jeg er forstyrret, gjerne tenke det og diskutere min mentale helse på nettet.

Norge og Oslo igjen. Det kan bli siste gang jeg er der som offentlig person. Jeg har meldt meg ut av norsk offentlighet, og er fortsatt ute. Dette er et unntak. Temaet som har fått meg til å "streike", bør jeg selvsagt snakke om, ellers er streiken og utmeldelsen meningsløs.

Det er en risiko for at jeg snart setter strek, noe jeg har tenkt på gjennom over ett år. Jeg vurderer å slutte å uttrykke meg på norsk skriftlig og tilhøre den norske kulturkretsen, å begynne å skrive på arabisk og kanskje engelsk.

 

Jeg orker ikke lenger å tilhøre et rikt land som behandler sine frie skribenter og forfattere på denne måten. Hele tiden har jeg jobbet hardt, og hele tiden har jeg vært fattig, noen ganger i dyp krise. Når jeg varsler systemet og sier at noe er galt, er det taushet jeg møter. Tause politikere i kulturkomiteen i Stortinget. Tause medier. Og personangrep i sosiale medier. Jo, jeg tar det litt personlig også.

 

 Jeg kommer til Oslo med en vond smak i munnen. Ikke begeistring og kjærlighet slik som før. Min tillit til Norge er sterkt svekket. Nå er det et maktsenter i majoritetssamfunnet jeg kritiserer, ikke en minoritet. Det kommer neppe til å bli en like stor nyhet som slørbrenningen.

 

Hvor intelligent er egentlig mennesket?

 

Sara Mats

 

 

Nå er det NRKs tur

I mai i fjor satt jeg to dager utenfor hovedkontoret til mediekonsernet, Schibsted, med en plakat og budskapet: "Norsk presses åndsfrihet er IKKE til salgs på den amerikanske børsen, Schibsted!".

Fra flere VG-kontorer kunne man ikke unngå å se meg sittende der med min plakat. Selvfølgelig tok ingen heisen ned for å intervjue meg om protesten mot VGs eiere. For NRK må reisen fra Marienlyst til Apotekergata ha virket lang. Det dukket ikke opp noen journalister fra andre medier heller, selv om de var tipset. Det var bare Journalisten.no som forsto sin journalistiske oppgave den gangen.

Både før og etter det har jeg prøvd å sette mediekritikk på dagsordenen uten å lykkes. Ikke fordi jeg var en dårlig formidler eller fordi jeg hadde en dårlig sak. Jeg har gode argumenter, men det har aldri handlet om det, argumentenes gyldighet og kvalitet. Det handler om makt og interesser. Og idealisten som nekter å alliere seg med noen parter og bare presenterer argumenter, måtte derfor tale og skrive for døve og blinde. Ingen interesse, altså.

Derfor bestemte jeg meg nylig for å gjennomføre en sitte-aksjon for mediefrihet og mediekritikk, utenfor NRK og Stortinget, en sammenhengende aksjon over mange dager. Det skulle starte i går mandag. Terrortrusselen fikk meg til å utsette det. Noe annet ville vært hensynsløst.

En ny dato for aksjonen er den 18 august. I motsetning til tidligere aksjoner varsler jeg i god tid. Med så dårlig erfaring som den jeg har fått det siste halvannet året med en media som nekter å granske sin egen institusjon eller ta kritikk alvorlig, tror jeg ikke at noen medier kaster seg ivrig over denne nyheten. Å skape et overraskelsesmoment er ikke viktig for meg lenger.

På grunn av en lite hyggelig kommunikasjon med NRK, som jeg kontaktet for å få grunneierens tillatelse, har jeg besluttet å sitte utenfor eiendommen i Marienlyst. Dette selv om jeg får tillatelse i begrenset tid. 

Jeg sender snart en klage til kringkastingsrådet, og forklarer også aksjonen gjennom en kronikk eller to som jeg tilbyr NRK-Ytring og journalisten.no

Det handler ikke lenger om frilansernes arbeidskår og dumpingshonorarer. Til tross for at denne saken er svært viktig, er den liten i forhold til hva medienes vegring mot å ta opp temaet representerer av maktmisbruk.

Den fjerde statsmakten ha ingen makt over seg. Men den bør ikke bli en allmektig guddom.
Derfor denne aksjonen.

Grieg i Damaskus

Det har regnet i ettermiddag. Skogen begynner å bli en tett samling av skygger. Musikken blander seg med lukten av våt bark, av minner fra en het ettermiddag i Damaskus.
Jeg ville spille Grieg. Men pianoet hjemme hadde vært stumt lenge. En venn fra konservatoriet hjalp meg å tolke notene. Mine fingre danset igjen over tangentene. Dvergenes dans. Solveigs sang.

Musikken fylte den tomme salen og korridoren. Døren ble åpnet på gløtt. Jeg fortsatte å spille.
"Du spiller så bra! Spiller du Grieg?".

Den fremmede fra Syria spilte en norsk klassiker på en folkehøyskole i Bergen. Hun kunne ikke språket. Hun kledde seg rart. Hun oppførte seg merkelig, iblant latterlig. Men i en skolefest spilte hun en kjent melodi.

Det var siste gang jeg spilte piano. Det hadde aldri vært en lidenskap å spille. Langt ifra. Det var en lidelse. Jeg var ikke skapt for å produsere musikk. Men på den tiden var det viktig å mestre språket som erstattet ordene. Jeg var desperat etter å finne et språk. Å finne en plass i det nye landet. Og Grieg ble en nøkkel.

Men når jeg hører på Peer Gynt nå, ser jeg ikke Bergens fjell og fjorder. Jeg ser et bilde fra Damaskus. Et rom møblert med damaske møbler med vakre treskjæringer og silketekstiler. En kveldssol som synker langsomt i horisonten. Lukten av kanelte. Og min irritasjon over hvor mange ganger jeg bommer på samme sted i det krevende stykket.

Tiden da jeg var barnslig forelsket i den lille uskyldige nasjonen er kanskje, dessverre, over. Jeg ser nå en bortskjemt nasjon som ikke lenger kan begripe Hamsuns sult, Bjørnsons vrede og Ibsens visjoner. Jeg ser en lat nasjon som synes å hvile i en illusjon om å ha nådd fjellets topp og veiens ende, som lever av gjentakelser og festivaler og minner over den tiden da ideer ble skapt, livet ble levd og nasjonen fikk vinger.

Men hva hjelper det å ha vinger når flyving synes å være en fjern tanke?

Hva har min nasjon i dag? Hanne Ørstaviks notoriske opptatthet av sex. Karl Ove Knausgårds beskuelse av verden gjennom egen navle. Storheter som forteller om en nasjon i doven narsissisme.

Heldigvis er skogen like mystisk i dag som på den tiden man lette etter en retning. Det gjelder å vandre uten kompass, bort fra festivalenes kataloger og kulturprogrammenes fattigdom.

Jeg hører på Grieg. Musikken får meg til å glemme. Og til å huske.

Fuck you russisk og amerikansk etterretning!

Når jeg en sjelden gang skriver noe i bloggen som jeg ikke vet hva jeg vil med, ser jeg ufrivillig kartet over lesere.
Hvem leser mine fortvilte meldinger i Russland og USA?
Idioter som tror at menneskers tanker kan analyseres og arkiveres i stumme mapper.

Idioter.

Å Syria!

Så fjern er du, Syria. Så fjern! Og samtidig så nær.

Jeg røyker vannpipe på min uteplass i Bromma, i Sverige. Røyken bringer minner, lukter, scener.
Iblant lurer jeg på om røykingen bare handler om det. Om å reise i en tåke til landet der alt startet. De første skrittene, den første opplevelsen av angst og det første skremt skysset.

Å Syria. Du er blitt til ISIL, bomber, flyktninger og nød. Men heldigvis kan aldri et land bli til et mediebilde. Og aldri kan et land bli fanget i en kort historisk epoke.

Den lille røykskyen som jeg prøver å omgi meg med er et lite bilde av deg. Det som var.
Og en drøm om det som kommer. En drøm om en blå himmel.

En ny tid.

Jeg er en fremmed. Så lenge tåken er mitt hjem, er jeg en fremmed.
En eksistens i grenselandet.

Er norske medier virkelig frie?

I april var SKUP, Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse, vert for journalister fra Brasil, India, Nepal, Syria, Ukraina, Pakistan, Costa Rica og Jemen. Temaet var manglende frihet for medier i disse landene. I konferansen var søkelyset satt mot de klare tilfellene, verstingene, de andre. Medienes vilkår i Norge ble ikke viet en tanke, ett ord, verken i denne delen av den tre dagers lange konferansen eller i den hjemlige delen av programmet. Der var mulig korrupsjon i norsk idrett et av temaene.

Slik er det. Mediene i Norge er ganske frie. Journalister og fotografer kan jobbe uhindret av politi, milits- og mafiagrupper. De kan ta opp hvilket emne som helst. De gransker idrett, retter anklager mot topper, stiller dem til veggs. Og SKUP følger opp, feirer pressefriheten i Norge. De inviterte internasjonale gjestenes funksjon er å gi oss nordmenn mer selvtilfredshet.

Slik er det. Mediene i Norge er ganske selvtilfredse. De gjør jobben sin på en glimrende måte. Nå har samtlige redaktører jammen fortjent en lang ferie. Men en sak er blitt glemt.

Mediene har glemt å granske mediene.


Før noen år siden var markedet delt mellom ulike aviser med klare ideologiske og politiske/ livssynsmessige profiler. De var borgermedier, og definisjonsmakten var spredt. Tendensen de siste tiårene har vært en maktkonsentrasjon. Et mediekonsern, Schibsted, har vokst så mye loven tillater ved å eie 33,3 % av markedet. Samtidig er små og mellomstore aviser gjennom krisen med stupende opplagstall og konkurransen med en pengemaskin (Schibsted) blitt mer gevinstorienterte. Medier har gått fra å være borgermedier til å bli konsumentmedier. Fra demokratiets fremste agenter til børsens snille tjenere. I tillegg eksporterer konsernet Schibsted nå ledere til flere mediale og kulturinstitusjoner som NRK, norsk presseforbund og Fritt Ord for å nevne noen få eksempler.

Men det har vel ingen betydning?? 

Hvilken journalist går i dag med sin diktafon og kamera til konsernsjef eller en annen leder i Schibsted for eksempel og stiller harde spørsmål? Av typen som ble stilt for idrettslederne? Det må være en journalist som har lyst til å skifte yrket etter et siste idealistisk oppdrag. Mens vi venter på vedkommende bør vi stille spørsmålet:

Er norske medier virkelig frie? 

Schibsteds urovekkende dominans og innflytelse er blitt så vidt nevnt i forbifarten i Dagsnytt Atten i forbindelse med å hilse et par medieledere velkommen i nye mektige stillinger, rett fra gigantens kontorer. Det var det. Saken var ikke verd en eneste debattrunde. Det minner meg om noe jeg har lest i en bok om media i USA. Der er det få markedsgiganter som i stor grad styrer hva folk flest får av informasjon. Og bekymringer ikke minst!  

Oppskriften er følgende: Saker som kan virke skadelig på eiernes økonomiske og politiske interesser tas sjelden opp. For å unngå kritikk mot denne typen seleksjon, nevnes slike saker i en artikkel eller radioprogram, i forbifarten. Men de lange kommentarseriene og brede debattene i beste sendetid handler ikke om dem. Slik kanaliseres den offentlige oppmerksomheten bort fra det ubehagelige for medias ledere og eiere, samtidig som man i redaktørstolen beskytter seg mot anklagen om seleksjon basert på eiernes interesser. 

Dette har jeg skrevet flere ganger om tidligere. Det er ikke noe nytt. Det som har fått meg til å skrive igjen er heller ikke nytt. Et brev fra skatteetaten og et spørsmål: Har du glemt oss?

Nei, sannelig ikke! Jeg har ikke glemt skatten min.

Jeg har tenkt på den nærmest hele tiden helt siden jeg fikk skjemaet for selvangivelsen og den grønne heften for privat næringsdrivende. Men skatteetaten har ikke fått noe tilbake fra meg. Fordi denne privat næringsdrivende, som ikke kategoriseres innenfor næringer som gir økonomisk overskudd, har ropt varsku om medienes mangel på selvgranskning i ett og et halvt år uten å få noen respons. Verken fra politisk eller medialt hold.

Dermed har Staten Norge, representert ved dagens valgte politikere, ingen rett til å kreve skatt av meg eller andre frilansere inntil videre.

I ubestemt tid streiker jeg og sender ingen refleksjoner om høyst relevante temaer ut i offentligheten, eksempelvis borgerkrigen i Syria, ISIL og opprettelsen av en kalifat, nominasjonen av Snowden til Nobels fredspris og debatten i Human-Etisk Forbund. Jeg er taus om alt annet enn min aksjons tema. Det sier seg selv at en frilanser streiker alene. At det tydeligvis ikke har noen effekt blåser jeg i. Jeg følger prinsipper, ikke en kalkyle. Det vil si at jeg kan føre en kamp selv om jeg tror at jeg kommer til å tape.

Min skattnekt for 2012 og 2013 er en del av aksjonen. Som fri skribent og samfunnsdebattant er det min plikt å peke på enhver urovekkende utvikling jeg ser i det demokratiske spillet og samfunnet for øvrig.

Hvis mediene daglige helter som ser alle steder, bortsett fra egne hus, etter noe å granske, fortsetter å lukke ørene for min kritikk, skal jeg snart sørge for at de i det minste ser. Hørsel er heldigvis ikke den eneste kommunikasjonssansen hos oss mennesker. Heller ikke er offisielle medier den eneste kommunikasjonskanalen til offentligheten. Vil ikke NRK ta opp temaet, ja vel, da vil kanskje mange nok drosjesjåfører spre mine bekymringer til borgeren på gaten. (Journalister som kjeder seg i agurk-redaksjonene kan tenke på denne gåten)

Min frilanseraksjon fortsetter. Resignasjon var bare en del av løpet, en helt naturlig del av et ensomt løp. Når aksjonen en dag avsluttes, skjer det etter nøye rasjonell vurdering, ikke i et fortvilt øyeblikk.

Jeg erklærer fortsatt sivil ulydighet og jeg betaler ikke skatt frivillig. Byråkratene i skatteetaten kan spare seg for arbeid, og ta en snarvei gjennom å sende regningen til sine kollegaer i kemnerkontoret. Be dem siden om å sende meg en samlet regningen for de to siste årene, som jeg gledelig sender videre til konsernssjef i Schibsted.

Stakkars dere tusen syriske flyktninger som har havnet i Norge!

Det finnes en politiker i Norge som er såpass uforskammet og dum at han velger å sitte på DagsnyttAtten og andre medier og argumentere for at Norge gjør nok når det, som et av verdens rikeste og mest privilegerte land, tar imot 1000 syriske flyktninger.
Ikke overraskende hører han til Fremskrittspartiet.

Smak på tallet, du. 1000 flyktninger. Fra et land med 22 millioner som er rammet av århundrets største humanitære katastrofe. I en region som koker av vold, sekterisme og fanatisme. I et sted i verden der sivile har lidd enormt, der barn er blitt frarøvet sin fremtid, der sykdom og skade, sult og nød er blitt en normalitet.

Under Solbergs regjering får altså 1000 individer plass i det langt utstrakte landet med fjorder og fjell, bygder og byer, gater og torg. Hele det unike landet med nobelinstituttet, som er blitt tildelt æren av å dele ut verdens gjeveste pris og sende fredskonserten til alle hjørner av kloden. Det er her fra det gode landet at artister fra Nord og Sør og Øst og Vest synger av full hals om fred og kjærlighet og godhet og utstrakte armer og menneskelig brorskap og evig harmoni, det er fra Oslo budskapet om hvordan alle skal leve sine liv og oppføre seg og elske sin neste, sendes. Gjennom konserter, pressekonferanser, bistandshjelp og diplomatiske bud. Med ord, ord og ord.

Og hjerteløs avstand. 

Når festen er over, talene er lest opp og flere nok har applaudert for de gode nordmennene og deres unike humanitet, kommer hverdagen, møtene i kommunene, regnskapene og vulgære ord fra partier som dyrker egoisme. Og det finnes et sendebud som formidler hverdagens "vanskelige" regnestykke fra de trange kommunene.

Og 1000 syriske individer som er uheldige nok til å havne i fredslandet Norge.
 

Jeg betaler ikke skatt

Skatten for 2012 på 60 000 kroner nekter jeg å betale. Skatten for 2013 bør være mye lavere siden det var boksalget i 2012 som hadde gitt meg den gedigne inntekten! Hva kan det komme på i år etter alle artikler, debatter, foredrag og reiser i fjor? 30 000-40 000? Sikkert ikke mer enn det.

Det presise tallet kommer jeg ikke til å bruke tid på å regne meg til. Jeg leverer heller ikke selvangivelse og jeg betaler ikke skatt.

Så lenge politikerne går en lang sving rundt akutte problemstillinger i medie- og kultursektoren (Her er det spesielt pinlig for Arbeiderpartiet og den nye "mangfolds"prinsen, Jonas Gahr Støre), og så lenge de aksepterer slavelønn for frilansere, kommer jeg til å fortsette å ignorere embetsverket og norsk skattelovgivning.

Å nekte å betale skatt i en slik kontekst er det eneste moralske valget. Fra min mindre privilegerte utkikkspost ser jeg hykleriet og vil ikke være en del av det.

NRKs Eriksen er for liten for oppgaven

Jeg avslutter frilansaksjonen uten å ha oppnådd noe. Makten i store mediehus vant.
Når den tid kommer og jeg blir straffet for skattenekt, er jeg å anse som en simpel kriminell.

Avslutningsvis gjentar jeg at samtlige NRK redaktører er feige og usolidariske og anklager kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen for kameraderi og svik mot sin oppgave.

Det at frilansernes sak ikke ble løftet opp av mediene er en ren skandale. Dette viser svakheten i norsk demokrati. Kort tid etter en storartet hyllest til det nordmennene har utrettet, er det en grunn til ettertanke. I NRK er det en grunn til skam!

I natt blir jeg uteligger

Vi satt på café Christiania for en stund siden.

- Du er usedvanlig ærlig, sa han. Det er nesten sjokkerende for oss nordmenn. 

- Ja, svarte jeg.

- Handler det om en kulturell forskjell, spurte han.

- Delvis, svarte jeg.

 

Finnes det en tydelig grense mellom en genuin ærlig holdning og selvutlevering? Undret jeg i mitt stille sinn.

Med en offentlig profil følger en uskreven regel om tilbaketrekning. Dette gjelder spesielt for personer som ikke jobber i underholdningsbransjen. Der er det snarere en fordel å by på seg selv, få oppmerksomhet, og slik skaffe mer penger fra salg av plater, krimbøker og nye oppdrag.

Min ærlighet skaper ubehagelig stillhet. 

I dag grubler jeg rundt kausalitet. Hvor starter en prosess, i hvilket ledd, og hvor mye ansvar ligger i hvert enkelt ledd? Når jeg i natt ligger på et saueskinn og betrakter stjernehimmelen, kommer jeg til å gruble videre. Dessverre. Disse tankene er ikke noe man ønsker å gå rundt med, men de er der.

Hvordan ble jeg en uteligger? Var det Schibsteds utnytting? NRKs vegring mot å gi plass for en viktig debatt om frilanseres situasjon og min reaksjon med utmeldelse av offentligheten og følgelig arbeidsløshet?

 

Vi sto på kjøkkenet hos ham. Jeg var rasende og gikk frem og tilbake.

-Det er din feil, Sara Mats. De som er frilansere har arvet en leilighet, en liten startkapital, har foreldre som hjelper dem, samboere som tjener normalt eller godt og betaler felles regninger, eller så jobber de ved siden av, sa han. Hvordan tenker du egentlig? En innvandrer uten nettverk, et gjeldsoffer, og du satser 100 % på oppdragene og det dere kallet. Helt urealistisk!

Jeg stoppet og så ham i øynene i noen sekunder: Fuck you! sa jeg.

 

Kausalitet er interessant. Fordi det ikke finnes et klart startpunkt. Fordi leddene og sammenhengen mellom dem gir et stort tolkningspotensiale, og mange etiske spørsmål. I dette tilfellet, sosial- og kulturpolitiske spørsmål.

En bonde med et lite gårdsbruk på Vestlandet og en drøm om å drive det, tok bussen i dag til Oslo og sluttet seg til de store bondemarkeringene der. Bondeorganisasjonene er svært misfornøyde med regjeringens jordbrukspolitikk. Hvem sier til bonden med det lille gårdsbruket at det er et urealistisk prosjekt å følge drømmen, at det er hans personlige problem at han ikke hadde arvet en formue, eller har valgt en samboer som er lege eller IT-ekspert og som i tillegg er villig til å betale felles regninger, at det er hans feil at han er for stolt og insisterer på å betale sin del av regningen? Hvem sier til ham at han ikke har rett til å velge livsvei og forvente å kunne overleve økonomisk i et rikt land? At hans ønske om å drive bærekraftig og levere varer med kvalitet og et originalt preg er illegitimt? At han må nøye seg med en kassejobb på gigantiske ICA?
 

Når det er flere nok som samler sine tropper og protesterer, blir saken legitim og dekkes bredt av mediene. Makt, muskler og traktorer. En god sak er det også. Jeg støtter kravene til bøndene og heier på dem. Men ser vi snart frilansere utenfor Stortinget med bånd på munnen, svart teip på kameralinsene og PCene, og dagsaviser som er halvfulle med tekst og bilder? Nei. Er det fordi de har en mindre god sak enn bøndene?

Hver frilanser dyrker sin egen lille mark. Det finnes ikke en samlende organisasjon. Derfor er det levende eksempelet på hvor dårlig det står til et av få virkningsfulle midler for å skape oppmerksomhet. Regjeringens kulturpolitikk er sammenlignbar med dens jordbrukspolitikk. Den ideologiske røde tråden er godt synlig. De store konsernene som sluker markedet, de små og originale som blir skjøvet ut i hard og urimelig konkurranse. Det som produseres er billigere, men smaks- og næringsfattig mat.  
 

Jeg satt med knyttede hender under bordet. Det lå massevis av papirer som hun gransket, saksbehandleren som skulle vurdere om jeg hadde rett til sosial stønad. I tausheten som rådet tenkte jeg på hvor urimelig det er å kreve så mye dokumentasjon. Krav til dokumenter fylte to A4 ark. Et dokument for hver linje. Og kravene blir ikke myknet opp når søkeren kommer rett fra en selvmordsreise og trenger å anvende sine krefter på terapi, jobbsøking og jakt på leilighet, ikke å kontakte skattemyndigheter, banker og andre etater i to land.

-Du får vedtaket om et par uker, sa hun og viste meg ut.

Det hadde gått fire uker allerede siden jeg søkte om krisehjelp og forklarte at jeg trengte hjelp i maks åtte uker. Jeg skulle jo ta en hvilken som helst jobb.

To uker senere kom avslaget. Og sjokket. For jeg kunne ikke tro at det var mulig. Vedtaket er feil, men av hensyn til privatlivet går jeg ikke inn i detaljene.

Jeg havnet på akutten igjen, så ble jeg flyttet til lukket avdeling 24. Igjen. Så kom jeg ut og skrev en epost til de svenske sosiale myndighetene der jeg ytret min ærlige mening på en særdeles krass måte, men uten å banne. Jeg banner heldigvis bare privat. Unntakene er Marie Simonsen og Knut Olav Åmås som begge fikk høre en rad banneord på både norsk og engelsk. Det handlet om samme sak som får meg til å bryte tausheten min, frilanserne.

I dag var jeg på et jobbintervju. Jeg søkte om en jobb innen hageservice i regi av et privat selskap som leverer rydde- og rengjøringstjenester til private hjem. Timelønnen er 111 kroner. I morgen skal jeg sende flere jobbsøknader. Jeg må også henge annonser der jeg søker en hybel i andre hånd. Det er umulig å få en førstehåndskontrakt, og uansett må jeg ha jobb og inntekt for å få tak over hodet. Taket og veggene jeg forlater frivillig i kveld har fortsatt plass til meg. Her finnes mine barn. Men også deres far.

-Frilanserne klarer seg fint, sa han. Det er du som er et spesielt tilfelle, Sara. Innse det.
-Kanskje, svarte jeg.

Det er alltid vi som er nakne som avslører systemenes feil og sårbarhet.