Jeg betaler ikke skatt

Skatten for 2012 på 60 000 kroner nekter jeg å betale. Skatten for 2013 bør være mye lavere siden det var boksalget i 2012 som hadde gitt meg den gedigne inntekten! Hva kan det komme på i år etter alle artikler, debatter, foredrag og reiser i fjor? 30 000-40 000? Sikkert ikke mer enn det.

Det presise tallet kommer jeg ikke til å bruke tid på å regne meg til. Jeg leverer heller ikke selvangivelse og jeg betaler ikke skatt.

Så lenge politikerne går en lang sving rundt akutte problemstillinger i medie- og kultursektoren (Her er det spesielt pinlig for Arbeiderpartiet og den nye "mangfolds"prinsen, Jonas Gahr Støre), og så lenge de aksepterer slavelønn for frilansere, kommer jeg til å fortsette å ignorere embetsverket og norsk skattelovgivning.

Å nekte å betale skatt i en slik kontekst er det eneste moralske valget. Fra min mindre privilegerte utkikkspost ser jeg hykleriet og vil ikke være en del av det.

NRKs Eriksen er for liten for oppgaven

Jeg avslutter frilansaksjonen uten å ha oppnådd noe. Makten i store mediehus vant.
Når den tid kommer og jeg blir straffet for skattenekt, er jeg å anse som en simpel kriminell.

Avslutningsvis gjentar jeg at samtlige NRK redaktører er feige og usolidariske og anklager kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen for kameraderi og svik mot sin oppgave.

Det at frilansernes sak ikke ble løftet opp av mediene er en ren skandale. Dette viser svakheten i norsk demokrati. Kort tid etter en storartet hyllest til det nordmennene har utrettet, er det en grunn til ettertanke. I NRK er det en grunn til skam!

I natt blir jeg uteligger

Vi satt på café Christiania for en stund siden.

- Du er usedvanlig ærlig, sa han. Det er nesten sjokkerende for oss nordmenn. 

- Ja, svarte jeg.

- Handler det om en kulturell forskjell, spurte han.

- Delvis, svarte jeg.

 

Finnes det en tydelig grense mellom en genuin ærlig holdning og selvutlevering? Undret jeg i mitt stille sinn.

Med en offentlig profil følger en uskreven regel om tilbaketrekning. Dette gjelder spesielt for personer som ikke jobber i underholdningsbransjen. Der er det snarere en fordel å by på seg selv, få oppmerksomhet, og slik skaffe mer penger fra salg av plater, krimbøker og nye oppdrag.

Min ærlighet skaper ubehagelig stillhet. 

I dag grubler jeg rundt kausalitet. Hvor starter en prosess, i hvilket ledd, og hvor mye ansvar ligger i hvert enkelt ledd? Når jeg i natt ligger på et saueskinn og betrakter stjernehimmelen, kommer jeg til å gruble videre. Dessverre. Disse tankene er ikke noe man ønsker å gå rundt med, men de er der.

Hvordan ble jeg en uteligger? Var det Schibsteds utnytting? NRKs vegring mot å gi plass for en viktig debatt om frilanseres situasjon og min reaksjon med utmeldelse av offentligheten og følgelig arbeidsløshet?

 

Vi sto på kjøkkenet hos ham. Jeg var rasende og gikk frem og tilbake.

-Det er din feil, Sara Mats. De som er frilansere har arvet en leilighet, en liten startkapital, har foreldre som hjelper dem, samboere som tjener normalt eller godt og betaler felles regninger, eller så jobber de ved siden av, sa han. Hvordan tenker du egentlig? En innvandrer uten nettverk, et gjeldsoffer, og du satser 100 % på oppdragene og det dere kallet. Helt urealistisk!

Jeg stoppet og så ham i øynene i noen sekunder: Fuck you! sa jeg.

 

Kausalitet er interessant. Fordi det ikke finnes et klart startpunkt. Fordi leddene og sammenhengen mellom dem gir et stort tolkningspotensiale, og mange etiske spørsmål. I dette tilfellet, sosial- og kulturpolitiske spørsmål.

En bonde med et lite gårdsbruk på Vestlandet og en drøm om å drive det, tok bussen i dag til Oslo og sluttet seg til de store bondemarkeringene der. Bondeorganisasjonene er svært misfornøyde med regjeringens jordbrukspolitikk. Hvem sier til bonden med det lille gårdsbruket at det er et urealistisk prosjekt å følge drømmen, at det er hans personlige problem at han ikke hadde arvet en formue, eller har valgt en samboer som er lege eller IT-ekspert og som i tillegg er villig til å betale felles regninger, at det er hans feil at han er for stolt og insisterer på å betale sin del av regningen? Hvem sier til ham at han ikke har rett til å velge livsvei og forvente å kunne overleve økonomisk i et rikt land? At hans ønske om å drive bærekraftig og levere varer med kvalitet og et originalt preg er illegitimt? At han må nøye seg med en kassejobb på gigantiske ICA?
 

Når det er flere nok som samler sine tropper og protesterer, blir saken legitim og dekkes bredt av mediene. Makt, muskler og traktorer. En god sak er det også. Jeg støtter kravene til bøndene og heier på dem. Men ser vi snart frilansere utenfor Stortinget med bånd på munnen, svart teip på kameralinsene og PCene, og dagsaviser som er halvfulle med tekst og bilder? Nei. Er det fordi de har en mindre god sak enn bøndene?

Hver frilanser dyrker sin egen lille mark. Det finnes ikke en samlende organisasjon. Derfor er det levende eksempelet på hvor dårlig det står til et av få virkningsfulle midler for å skape oppmerksomhet. Regjeringens kulturpolitikk er sammenlignbar med dens jordbrukspolitikk. Den ideologiske røde tråden er godt synlig. De store konsernene som sluker markedet, de små og originale som blir skjøvet ut i hard og urimelig konkurranse. Det som produseres er billigere, men smaks- og næringsfattig mat.  
 

Jeg satt med knyttede hender under bordet. Det lå massevis av papirer som hun gransket, saksbehandleren som skulle vurdere om jeg hadde rett til sosial stønad. I tausheten som rådet tenkte jeg på hvor urimelig det er å kreve så mye dokumentasjon. Krav til dokumenter fylte to A4 ark. Et dokument for hver linje. Og kravene blir ikke myknet opp når søkeren kommer rett fra en selvmordsreise og trenger å anvende sine krefter på terapi, jobbsøking og jakt på leilighet, ikke å kontakte skattemyndigheter, banker og andre etater i to land.

-Du får vedtaket om et par uker, sa hun og viste meg ut.

Det hadde gått fire uker allerede siden jeg søkte om krisehjelp og forklarte at jeg trengte hjelp i maks åtte uker. Jeg skulle jo ta en hvilken som helst jobb.

To uker senere kom avslaget. Og sjokket. For jeg kunne ikke tro at det var mulig. Vedtaket er feil, men av hensyn til privatlivet går jeg ikke inn i detaljene.

Jeg havnet på akutten igjen, så ble jeg flyttet til lukket avdeling 24. Igjen. Så kom jeg ut og skrev en epost til de svenske sosiale myndighetene der jeg ytret min ærlige mening på en særdeles krass måte, men uten å banne. Jeg banner heldigvis bare privat. Unntakene er Marie Simonsen og Knut Olav Åmås som begge fikk høre en rad banneord på både norsk og engelsk. Det handlet om samme sak som får meg til å bryte tausheten min, frilanserne.

I dag var jeg på et jobbintervju. Jeg søkte om en jobb innen hageservice i regi av et privat selskap som leverer rydde- og rengjøringstjenester til private hjem. Timelønnen er 111 kroner. I morgen skal jeg sende flere jobbsøknader. Jeg må også henge annonser der jeg søker en hybel i andre hånd. Det er umulig å få en førstehåndskontrakt, og uansett må jeg ha jobb og inntekt for å få tak over hodet. Taket og veggene jeg forlater frivillig i kveld har fortsatt plass til meg. Her finnes mine barn. Men også deres far.

-Frilanserne klarer seg fint, sa han. Det er du som er et spesielt tilfelle, Sara. Innse det.
-Kanskje, svarte jeg.

Det er alltid vi som er nakne som avslører systemenes feil og sårbarhet.

Takk Norge

17 august 1995 var Norge en fremmed planet. I dag, nesten et halvt liv senere, er Norge det eneste hjemmet. Det kjente. Det trygge. Det gode. Som jeg savner.

Jeg elsker dette landet.
Jeg elsker det.

Takk Norge. Takk. Takk likevel

PS.

Jeg har lovet å holde kjeft. Men jeg har en viktig PS.

Jeg er henrykt over dagsrevyen/ NRKs reportasje om avstemning om homofil vigsel i kirkemøtet. Cirka en tredjedel av medlemmene i kirkemøtet har altså nektet å fortelle hvilket standpunkt de har stemt på, ja eller nei. Deres navn, bilder og noen av deres uttalelser ble presentert i reportasjen. Professor Frank Aarebrot (En akademisk perle i dette landet) har kommet med en skarp, intelligent og humoristisk kommentar. Statsminister har pekt på at det er problematisk ikke å vite hvor alle medlemmer av kirkemøtet står med tanke på den videre demokratiske prosessen. Øivind Benestad fikk komme med en kommentar. En forsvarer for retten til å holde synet sitt på kontroversielle spørsmål hemmelig slapp til også. 

Profesjonelt. Opplysende. Informativt. Elegant. Et herlig eksempel på medienes demokratiske rolle. Bravo NRK!! Jeg er nesten fristet til å si: Halleluja! 

All ære til alle NRK-journalister og redaktører og lydansvarlige og kameramenn og alle andre som har bidratt i denne reportasjen! 

http://www.nrk.no/norge/nekter-a-rope-hva-de-stemte-1.11670759

 

 Og en dyp sukk... 

Hvorfor har NRK aldri klart å lage en lignende, eller ikke-lignende, ikke like bra, hva som helst kvalitet, altså en reportasje om mediekonsernet Schibsted gjennom økende kommersialisering, økt verdi på aksjene i børsen samtidig med masseoppsigelser og økt bruk av underbetalte frilansere? Og hva disse tendensene innebærer for journalistikkens frihet og kvalitet?

 Hvorfor klarer ikke NRK å følge en svært viktig presseetisk regel?

 Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

 Dette punktet om medienes samfunnsrolle er hentet fra Presseforbundets etiske regelverk. Det kan være nødvendig for mange NRK-medarbeidere og ledere å lese gjennom det etiske regelverket en gang til i påskeferien.

 http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten

 
PS. Min henrykkelse skyldes ikke sakens innhold og mitt positive syn på homofili. Det er en ren og skjær glede over god journalistikk, over å se et så tydelig eksempel på at jeg befinner meg i et genuint demokrati.
Jeg har sluttet å sende epost til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Kan ikke noen der ute som ønsker å gjøre en god gjerning i disse hellige dagene tipse ham om denne bloggen? På forhånd takk!

PS2 Nå holder jeg kjeft. Ingen vits å gå på denne siden mer. Den dør i natt.

PS3 ... og oppstår ikke om tre dager....

 

Syria-reisen skjedde under psykose

Jeg leser de siste innleggene mine på nytt. Tenker.
Dette må være forvirrende for folk. Jeg skylder dere som leser noen flere ærlige ord.

Det er ikke noe tvil om at min seneste reise til Midtøsten med hensikten å krysse grensen til Syria ikke var fornuftig, heller ikke en adekvat respons på utfordringene jeg har møtt som frilanser og forfatter. Forklaringen på disse handlingene er at de skjedde i et manisk intervall hvor jeg i tillegg var lettere psykotisk. Hadde jeg fortsatt mot grensen, kan dere være sikre at dere ikke villet lest disse ordene i dag. Som en krass regimekritiker ville jeg ikke overlevd et møte med regimets soldater og sikkerhetspoliti.

Jeg hadde lenge nektet å ta medisiner, drakk vin i stedet. Hjemlengsel og fortvilelse over det som skjer i Syria blandet seg sammen med frustrasjon over hvordan det norske samfunnet behandler sine frilansere, feige medier og en Public service som investerer mer i underholdningsprogrammer enn i å dekke saker om arbeid for menneskerettigheter. I et hode som er rammet av mani, gikk tanker og følelser på kryss og på tvers og konklusjonene ble ikke spesielt gode.

Det er en del av livet, mitt liv.

Jeg har nylig begynt på en ny medisin og går også for tiden på antabus. Jeg skal klare å komme ut av misbruket og unngå å havne i dype daler og intens mani.

Sykdommen min forklarer noen handlinger som overskred grensen for det normale og rasjonelle. Men kritikken som jeg har fremmet, enten det gjelder frilanseres kår, strukturelle hindringer i medie- og kultursektoren og medienes taushet i saker som gjelder kritiske forhold i medieinstitusjoner, er legitim og viktig.

Min opplevelse av utenforskap og fornedrelse er reell. Min protest mot å bli nektet å følge et kall og ha et yrke som jeg har valgt, og som jeg har kvalifisert meg til, er ikke bare personlig. I et demokratisk og rikt velferdssamfunn er det ikke akseptabelt at ikke-vestlige innvandrere med et dårlig økonomisk utgangspunkt ikke får adgang til kultur- og mediesektoren. Jo, døren står vidåpent, men det nytter ikke når man ikke kan betale inngangsbilletten.

Jeg har jobbet hardt for å nå målet mitt, å kunne leve av og for å skrive, men har likevel mislykkes. Ved å gi fra meg passet, vil jeg markere at dette er uakseptabelt. Det er ikke en demokratisk, rik og sivilisert nasjon verdig å henvise kompetente og talentfulle skribenter til vaske- og kassejobber. I denne handlingen finnes ikke et snev av sykdom eller galskap.
Å holde tre individer moralsk ansvarlige for at situasjonen er slik for meg og mange andre, er også rimelig. Det samme gjelder for å nekte å betale skatt for min høyeste inntekt på kr 265.000. Og jeg insisterer: dette er ikke personlig. Det er politisk. Det er solidarisk.

Jeg er ute av offentligheten. Det er en rasjonell avgjørelse. Iblant kan en debattant tjene samfunnet gjennom å være taus, dra seg tilbake. Mine ord har ikke ført til noe. Jeg håper at min taushet blir en vekker for noen. Jeg blir ikke bare taus. Jeg boikotter norske medier, jeg prøver for første gang å ha et liv i Sverige.  

Vil Norge ha min og andre viktige stemmer, bør man betale inngangsbillettene våre. Skape mer rettferdighet og like muligheter. Gjøre det mulig å være frilanser og kulturarbeider for dem som starter med nullkapital, men glødende lidenskap og interesse.

Nå blir det stille. 

En gang var jeg snill og sjarmerende. Og frisk

NRK tok endelig opp saken om frilansernes situasjon, et helt år etter at jeg prøvde å sette den på agendaen.

Jeg ble som Schibsted-frilanser skjøvet utfor stupet. Prøvde å dø i fallet, døde ikke, klatret opp og brettet opp ermene og kjempet for alle andre frilansere, og samtidig for alle norske borgeres rett til denne demokratiske og kulturelle ressursen. Et helt år har jeg mast i alle kanaler og brukt energi og krefter og grått og fortvilt. Frilansinitiativet har jeg selv bestilt, sparket i gang.

Ansatte journalister, kommentatorer og redaktører har lukket ørene gjennom et helt år. NRK har aldri nevnt saken, før i dag, et lite innslag på KulturNytt, en nyhetssak, ikke debatt. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Frilansjournalistene lanserer en mangelfull rapport. Da går det an å lage en liten sak om det, og slik kunne senere hevde at: jo, NRK har tatt opp saken om frilanseres arbeidsvilkår.

En frilanser som har betalt en høy pris for å sette saken på agendaen, ofret private og lite smigrende detaljer om sin tilværelse for å sette saken i perspektiv, gjort seg upopulær gjennom å krangle med redaktører og journalister som ikke har viet saken oppmerksomhet, aksjonert utenfor hovedkontoret til Schibsted for norsk presses åndsfrihet og de frie stemmene, sendt brev til stortingets familie- og kulturkomite, et brev til kringkastingssjefen og flere, hun er derimot ikke interessant å intervjue eller invitere til debatt. Det har ikke vært anledning gjennom et helt år. Tiden ble aldri riktig. Kapasitet manglet etc.

Å formidle mine synspunkter i et av NRKs mange programmer er ikke interessant. Og verken NFF eller Frilansjournalistene har tatt kontakt med meg eller invitert meg til lanseringen av rapporten.


I en kommentar til min ytring i NRK nett (kan leses i innlegget under) skriver en frilanser:

"Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men har gitt opp som frilanser. Prisene blir presset så kraftig ned at det går på helsa løs. I tilegg bør man helst ha en økonomi utdannelse for å klare å drive for seg selv. Jeg synes det ville være umåtelig trist om du forsvant fra norsk offentlighet".

Jeg sukker tungt, min kollega som jeg aldri har møtt. Jeg har noe å si deg. Noe på hjertet.

Det er mye som er blitt røvet bort fra meg. Ikke bare mine beste artikler, beste saker og beste år. Men fremtidsmulighetene mine også. Schibsted har sugd ideer, tekster og livskraft ut av meg for en slavelønn gjennom seks år. Seks år med en inntekt på maks 100 000 netto (265 året med boksalg) gjør noe med en persons økonomi, og minusene blir neppe pluss. Særlig når helsen er svært svekket som følge av usikkerhet, uro, mangel på trygge rammer, frustrasjon, ensom tilværelse uten møter, veiledninger, å oppleve at jeg hørte til en redaksjon, et tidsskrift, noen redaksjoner, noe!. Og en vedvarende opplevelse av å være rammet av en grov urett. Det tærer på helsen.

 Kampen jeg har valgt å føre på vegne av frilansere, var uselvisk, ærlig, prinsipiell og med de beste intensjonene. Men prisen ble umenneskelig høy for meg. Min kamp startet ikke som et personlig oppgjør, men nå begynner jeg å tvile. At jeg ikke er blitt hørt eller vist respekt gjennom et år har skapt sinne i meg. Nå er det blitt personlig, og dermed er jeg ikke lenger skikket til å fronte saken. Ikke at jeg egentlig ble gitt anledning eller en mikrofon i to minutter. Det skjedde ikke.

Kunsten og idealismen trenger en jord å vokse i. Kreativitet dør når den blir plantet i tørr sand, utsatt for vind, storm og uendelig ensomhet, og svik.

Jeg synes også at det er umåtelig trist at jeg forsvinner fra norsk offentlighet. At jeg sitter igjen med følelsen av tap og sorg. Jeg gir norske politikere, ledelsen i Schibsted-konsernet og medieledere, inkludert redaktører i den brede pressen, det moralske ansvaret for at jeg nå gir opp. For at jeg istedenfor å leve et normalt liv, smile for barna mine og gi norsk offentlighet tekster og bøker og ord, nå forsvinner fra offentligheten. Forsvinner.

Jeg ville ikke overleve. Jeg ville leve. Som forfatter.

Endelig kommer NRK på banen

NRK legger trolig denne kronikken på siden snart. Men konsernsjefen er fortsatt taus. Og NRK har gjennom et helt år ikke tatt opp saken om frilansernes vilkår eller mediekritikkens vilkår i Public service. Med andre ord er jeg ikke imponert. Og siden jeg ikke er blitt gitt en grunn til å stole på landets uavhengige mediegigant, så legger jeg ut teksten også.

http://www.nrk.no/ytring/a-representere-de-frie-1.11656790

Årets lønnsoppgjør er godt i gang. I går kom partene, Norsk industri og Fellesforbundet frem til enighet etter å ha forhandlet 18 timer i overtid og ble hjulpet av riksmekleren. Utenfor forhandlingssalen i Thon Opera hotell i Oslo sto journalister og meldte gjentatte ganger, spesielt i NRK, i alle sendingene som var mulig å putte nyheten inn i, at ja, nå pågikk forhandlingene fortsatt, og nei, reporteren hadde fortsatt ingen flere opplysninger enn sendingen før, og sendingene før det. Men det var en såpass viktig nyhetssak at norske seere og lyttere måtte bli servert det i direkte sendte intetsigende rapporteringer gjennom dagen.

Nå er disse forhandlingene avsluttet, og lønnsoppgjøret ble på 3,3. Ja, i pluss. Selvfølgelig. Nå går ballen videre til to motparter, Kommunale ansatte og Kommunesektorens organisasjon. Snart går også startskuddet for nye yrkesgrupper, og journalister samler seg ved nye forhandlingslokaler og rapporterer jevnlig. Prosessen ligner på et årlig evenement, en maraton på et løpebånd av norske sedler. Spenningsnivået kan være høyt, til tross for at mekanismene som driver prosessen frem og spillereglene, samt resultatene stort sett er kjent.

En bedre illustrasjon på norsk konformitet finner man neppe på denne tiden, eller for så vidt andre tider av året. Vi organiserer oss i fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og overlater styringen, navigeringen og plassen foran Radio- og TV-mikrofonene til valgte representanter. De formidler våre behov og krav. Eventuelt kan de gi grønt lys for streik. Alt dette er godkjent. Helt i orden. Karakteristikker som «grådig», «usolidarisk», «selvopptatt» blir ikke brukt, rett og slett fordi de mest egner seg som personkarakteristikker, og her har vi personer som representerer en slags allmenn vilje i gruppen, ikke seg selv.

 Det siste året har det pågått en kamp for en yrkesgruppe som ikke har fulgt disse godt regulerte linjene. Yrkesgruppen er nemlig ikke-organiserbar. Frilansere er per definisjon privat næringsdrivende, men de færreste av dem ligner etablerte selskaper. De fleste er blitt presset til å etablere enkeltmannsforetak fordi de ikke får fast ansettelse i en bransje som driver ekstrem slanking. På den andre siden står motpartene: gigantiske mediekonserner, store mediehus og private og kommunale kulturinstitusjoner, for å nevne noen, uten reelle utfordrere eller noen form for press. Mediale og kulturelle produkter blir kjøpt for dumpingpriser.

I fjor nådde jeg grensen. Nei, ikke fattigdomsgrensen. Den hadde jeg krysset allerede året jeg var ferdig med en høyere utdanning og valgte å yte frilanstjenester. Grensen jeg nådde var av filosofisk, emosjonell og eksistensiell art. Og her kommer det første «upassende» elementet inn i bildet: Emosjoner. I de konforme lønnsforhandlinger vises helst ikke følelser, men kald logikk fremsatt gjennom standardisert språk. Så, feil nr. 1: Vise følelser, særlig bruk av verb, substantiver og adjektiver man ikke finner i noen protokoller fra lønnsforhandlinger de siste femti årene. Noen eksempler: drømmen, knust, fornedret, oppgitt, for ikke å snakke om mareritt, sprit og blod.

Da jeg nådde grensen eller møtte veggen, eller ramlet, (det er mange måter å uttrykke det på), valgte jeg å ta opp kampen på vegne av mange underbetalte frilansere. For meg var å finne en individuell løsning ikke aktuell. Jeg innlemmet det egne i et felles anliggende og brukte meg selv og mine erfaringer som legitimeringsgrunnlag.

Her går vi rett inn i feil nr.2: Stikke hodet ut.

Å fortelle om seg selv, særlig når fortellingen ikke er vakker og dufter av kardemomme, er en synd. Og hvem tror du at du er Sara Azmeh Rasmussen! Det er bedre at frilansere fortsetter å jobbe for dumpingshonorarer, at kvaliteten i avistekster blir svekket og innholdet mer enfoldig, enn at en person forstyrrer roen i janterekkene. Minervas Jan Arild Snoen måtte ta bladet av munnen. Uff! Denne kampanjen syntes han ikke noe om! Men det handlet heller ikke om hans lønnsavtale eller arbeidsbetingelser.

Jeg er ikke en valgt representant for en organisert gruppe, dermed blir mine argumenter stadig stemplet som mas, sutring og «vulgært krav», og jeg blir karakterisert som for personlig, selvsentrert og selvopptatt. Man mener til og med å se en dreining i mine tekster bort fra det allmenne til det sære og personlige.

Kritikerne, som misliker alt som fraviker normen, kan gjerne komme med forslag til hvordan en utradisjonell rettighets- og lønnskamp for en uorganiserbar yrkesgruppe uten et lønnsregulativ eller tariffavtale, best kan drives.

Verken jeg eller noen annen frilanser kan føre reelle forhandlinger med mediekonsernet Schibsted, NRK, Dagens Næringsliv, Kulturrådet, språkrådet, eller andre oppdragsgivere. Man kan jo alltid forsøke, men det er nytteløst når én står alene mot en mektig institusjon. (David og Goliat er en myte)Vi har ikke rett til streik. Loven som definerer frilansere som private selskaper er tydelig på at vi heller ikke kan presse prisene opp gjennom samarbeid. Det blir kartellvirksomhet, og det er forbudt i henhold til konkurranseloven. Dette er våre oppdragsgivere gledelig klar over.

Det som mangler er en motvekt i lovverket som garanterer et minstehonorar for et medialt eller et kulturprodukt, og som blir justert etter den generelle prisstigningen. Alternativt en minstelønn for aktive frilansere som utbetales årlig av et statlig fond. Slik det er nå er det en stor ubalanse i styrkeforholdet mellom arbeidsgiversiden og frilansere, og sosial dumping er et faktum.

Mange redaktører og medieansatte nekter å erkjenne dette faktumet. Men de bør være mer ydmyke i møte med et annet faktum: Med de trygge rammene de befinner seg i, kan de ikke vite hvor skoen trykker.

Jeg vet hvor skoen trykker. Jeg er i tillegg ikke bundet/ støttet av formelle representasjonsavtaler. Dermed har jeg den fordelen/ ulempen at jeg ikke allierer meg med noen parter. Det kan være positivt eller negativt alt ettersom hvordan man ser på saken. Kampen blir på det prinsipielle planet og jeg fører den som et individ. Med det begår jeg feil nr.3: Føre en lønnskamp som privat person. Ingen journalister flokker seg rundt meg. Jeg får ikke låne en eneste mikrofon i NRK. Alle mikrofoner er reservert til talspersoner for organiserte grupper.

Vi vil ha personer som snakker i kraft av sitt embete eller verv. Det er ikke så galt. Men saken er at det finnes løsarbeidere uten mulighet til formell representasjon, og som den rigide reguleringen ekskluderer fra lønnsoppgjørene.

Man kan like eller mislike meg som person. Man kan elske, hate eller være likegyldig til mine virkemidler og min stil. Men i ærlighetens navn bør man gi meg ett poeng eller to. Min kamp på vegne av mange frilansere kan ikke være annet enn utradisjonell, uvant, provoserende, men like fullt rettferdig. På lik linje med lønnsoppgjørene i dette janteriket.

 

Passet og et brev sendt til Norges ambassadør i Sverige

Returreisen fra det som var ment å være en enveisreise setter ikke et punktum. Saken er ikke avsluttet. Jeg sender derfor det norske passet mitt tilbake til den norske ambassaden i Stockholm sammen med et 13 siders håndskrevet brev til ambassadør Anne K. Lund.

Brevet er en slags forklaring og en prinsipperklæring. Jeg kan ikke tilhøre et norsk fellesskap som ikke tillater meg å høre til.

I brevet står det:

Jeg har vært i kontakt med ambassaden i Stockholm i forbindelse med søknad om et nytt pass. Jeg leverte det klipte passet mitt og søkte om et nytt. Selv om de to passene, med ID-opplysningene mine, så nærmest identiske ut, var de i mine øyne to dokumenter med helt ulikt symbolinnhold...

Kjære ambassadør, nå er det slik i en global verden at tilhørighet ikke lenger er en skjebne. Eden må sverges årlig, ja daglig. I alle år har jeg sverget den av full hals. Nå har ordene sunket ned i en mørk sorg.

Det nye passet har intet innhold. Det er ikke mer verdt enn papiret det er trykket på. Et slikt "tomt" dokument vil jeg ikke ha liggende hos meg. Jeg sender det derfor tilbake til ambassaden som har utstedt det. Dette passet får ikke noen verdi med mindre norske politikere og medieledere tar den personlige, individuelle erfaringen (min), samt sitt eget ansvar på stort alvor.


En kopi av brevet sendes til Vårt Land. Redaksjonen hadde fått kritikk for å ha intervjuet en som mange redaksjoner hadde ignorert og satt stempelet "utilregnelig" på. Men saken var viktig. En selvvalgt retur til et katastrofeland. En kjent skribent og debattant som blir oppgitt over medienes manglende mediekritikk og skjøvet utfor stupet.

Redaksjonen i Vårt Land har tatt meg alvorlig. Jeg vil berømme avisen for et modig, respektfullt og klokt valg i denne saken. Andre redaksjoner rundt omkring i det ganske land, spesielt NRK-Public service, bør snart erkjenne behovet for å ta viktige diskusjoner, både om forståelsen av psykisk sykdom og egne etiske standarder og vurderinger.

I denne sammenhengen vil jeg orientere om at jeg for to dager siden sendte en purring til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, med kopi til nettsjef, Frank Gander, Radiosjef, Marius Lillelien og TV-sjef, Arne Helsingen. Jeg venter tålmodig på at "pasienten" blir oppgradert til en meningsbærer og borger med krav om å bli hørt, og at øverste sjef i Public service ser i nåde til meg, lille frilanser.

Et lite apropos. Jeg hørte en mediedebatt på SVT-Forum i morges. Både radiosjef, TV-sjef, nettsjef, samt den kommersielle kanalen TV4 sin sjef var kvinner. Ytterst på siden sto den eneste mannlige sjefen, en representant for lokale trykte medier.

Så hvordan står det til her i Norge både med likestillingen mellom kjønnene og mellom mediearbeidere, enten de er frilansere eller fast ansatte? Det blir interessant å høre svaret fra den mannlige kvartetten her på berget.

Enveisreisen. Og returen

Jeg ankom Amman ved morgenlysningen. Nå har det vel gått 20 dager. Før reisen hadde jeg ikke jobbet, ikke tjent noen penger, det var ikke lenger nødvendig. Jeg pakket. Hele min garderobe pakket jeg i poser, store og små, og gikk runde etter runde med alt til en organisasjon som yter bistand til Øst-Europa. Noen praktiske klær og et par sko pakket jeg i min grå koffert som jeg pleide å ta med i flyet hver gang jeg reiste mellom Sverige og Norge. Større var den ikke, og mer trengte jeg i grunn ikke.

Jeg brukte de siste ukene før reisen på å rydde i papirer og lage en mappe med mine bidrag til norske aviser gjennom åtte år. Sammen med to fotoalbum var det det viktigste jeg ville formidle til de to barna mine. Artiklene og intervjuene, stemmen min, det var meg, alt som mamma er og alt hun har å si om seg selv.

Stemmen min er alt jeg har og alt jeg kan gi. Som forfatter, skribent, debattant og aktivist har jeg hatt en eksistens. Trekker denne stemmen seg tilbake, inn i den svarte tomheten som fyller meg nå, slutter jeg å eksistere. Uten stemmen, ordene, er jeg ikke.

Men for norsk offentlighet er stemmen min unnværlig. I det norske velferdssamfunnet har jeg fått smuler for stemmen min. Jeg har gitt alt, også kjærlighet og lojalitet til landet, men fått under 100 000 brutto i årlig inntekt.

Det handler ikke om penger. Å, så feil kan man ta! Det jeg krever er ikke kroner. Det er verdighet. Rettferdighet. Penger finnes. De finnes i andre jobber, andre steder. De finnes. Man drar ikke til døden, ønsker den, omfavner den, fordi man er i en pengekonflikt med et mediekonsern.

Konflikten er mye større. Og dypere. Og den finnes ikke bare inn i meg, men i samfunnets hjerte.

Jeg må ha sluttet å tro på rettferdighet de ukene før reisen. For det var en enveisreise. Testamentet var for lengst skrevet og signert. Jeg sorterte mine bøker, klær, sko, papirer og familiebilder på dagene. På nettene kom minner, tunge tanker og mareritt. Jeg så meg selv i en torturcelle igjen og igjen. Jeg bråvåknet svett og skrekkslagen, gikk til min datters seng, så min sønns seng, de sov rolig, og jeg fortalte dem uten ord at jeg var på vei til å svikte dem og dra dit jeg kom fra. På dagen våget jeg ikke å møte blikkene deres, jeg skulle forlate dem, bli borte for alltid. Det var sikkert. Det var bestemt.

Ukene før reisen var som å plukke et liv og en kropp fra hverandre. Det var som å gå langsomt på glovarme spikre med mulighet til å hoppe til en gressmatte på siden i hvert eneste minutt. Jeg hoppet ikke, men fortsatte å gå.

Jeg kjøpet en enveisbillett til Jordan via Istanbul. Billigst og mest slitsomt, med mange timers venting på natten. Jeg landet, kom forbi passkontrollen, tok bussen til sentrum av Amman, så en drosje til et sted der busser går mot den syriske grensen. Bussen til Syria hadde akkurat gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til ettermiddagen med å reise til grensen.

Det regnet kraftig. Med sommersko og lange, vide bukser, Midtøstenklær for en kvinne, ble jeg søkkvåt til over ankelen. I bussholdeplassen fortalte de at det hadde vært tørt i to måneder og begynte å regne kvelden før. Det øste på. Jeg skalv. Ikke bare fordi jeg frøs. Jeg hadde nådd grensen, min grense. Flere netter uten nevneverdig søvn, høyt tempo gjennom flere dager og ekstremt psykisk press gjennom uker. Jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Jeg ville sove, måtte sove. Men sto der uten nok penger til å sjekke meg på et billig hotell i et U-land. Små penger handlet det om, men jeg hadde dem ikke.

Hva skulle jeg gjøre?

En time med skjelving i hver liten muskel og rot i hodet. Jeg fikk en ide. Nyfødt var den, det hadde jeg ikke tenkt på før som en mulighet. Jeg ringte den norske ambassaden. Allerede da skjønte jeg at veien ikke skulle gå til Syria, men tilbake til Norge.

Sverige. Jeg landet i Arlanda, glemte kåpen min, den siste kåpen jeg eier, i kabinen. Jeg hadde aldri glemt noe på et fly før. I lommen til kåpen lå T-banekortet. Men den første utfordringen var å komme til byen. Flybussen koster 119,-. Prisen har gått opp som det meste, med unntak av hvilken pris det norske samfunnet setter på stemmen min. Jeg la 100 svenske kroner, 1 Euro og 20 cent på disken, fortalte at det var alt jeg hadde. Kontoen? Jo, den var også tom. Jeg hadde til og med lånt 20 000 av noen venner, 2000 her, 3000 her. Medarbeideren i busselskapet var hyggelig. Han ga meg en billett. På T-banestasjonen fikk jeg lov til å gå forbi sperrene da jeg fortalte at jeg var på vei til psykiatrisk akuttmottak.

Jeg hadde vært i samme venterom før, et par ganger, men da kom jeg inn som en rasende bølge med synlig behov for hjelp. Nå følte jeg ingenting. Da jeg snakket med en lege, sa jeg at jeg ikke følte eller tenkte noe. Jeg ble frivillig innlagt i 10 dager, skrevet ut, kommet «hjem», møtt barna mine, laget middager og ryddet og vasket. Men fortsatt i dag føler jeg ingenting. Da jeg gikk for noen timer siden til sosialkontoret for å tigge om matpenger for første gang, følte jeg ingenting.

Er jeg syk? Ja og nei. Men det er mye lettere å sette en diagnose på et individ enn et samfunn.

Så det norske samfunnet slipper sikkert unna det moralske ansvaret for et individs enveisreise. Og returen.