Fagbladet Journalisten, Minerva, Fri
Tanke og Humanist forlag har tatt til orde for å foreslå meg som kandidat til
statsstipend i 2014. Ikke overraskende har forslaget skapt debatt, først og
fremst i sosiale medier. Siden jeg ikke er aktiv der, er jeg blitt spart for
denne lesingen. Men enkelte kritiske punkter er blitt formidlet til meg.
Jeg er en meningsytrer og en aktivist.
Mine første aksjoner var rettet mot undertrykkende forestillinger og praksiser
i islamsk religion og kultur. Til dette hører slørbrenningen til forsvar for
kvinnerettighetene og sitte-ned-aksjoner og sultestreik i protest mot
dødsstraff for homofile. Kritikken rammet da minoriteter i Norge. Det siste
året har jeg rettet kritikken mot et maktsenter i storsamfunnet. Det ble en
sitte-ned-aksjon utenfor hovedkontoret til mediekonsernet Schibsted, skattenekt
og kritikk mot den blåblå regjeringens kulturpolitikk, et brev til Stortingets
familie- og kulturkomite og til slutt rivning av statsborgerbrevet og klipping
av passet. Har det klikket for meg på grunn av en arbeidskonflikt med
Aftenposten?
Arbeidet for å styrke demokratisk
kultur og forsvare menneskerettighetene kan ha flere adressater. En aktivist
kan velge å fokusere på én adressat og ett tema, for eksempel trafficking, og
slik gi sin aktivisme en tydelig profil. Jeg har valgt annerledes. Adressatene
er blitt mange. Ulempene ved dette valget er at det kan ta lengre tid før man
ser hele bildet, og at jeg som aktivist blir stående alene når jeg angriper på
flere hold og dermed ikke får allierte i kampene mine.
Siden jeg har valgt denne formen,
pliktes jeg å gi en forklaring når spørsmålene blir mange. Alt jeg har foretatt
meg det siste året er i mine øyne en sammenhengende aksjon, ikke spredte
protester. Å aksjonere er ikke ensbetydende med å bære en plakat og stå på
gaten et sted på et bestemt tidspunkt, for så å gå hjem. Det kan bli en form
for politisk kunst, og en livsstil, der ens vanlige liv, utfordringer og
spontane reaksjoner smelter sammen med protesten og aksjonen. Ikke noe av det
jeg har gjort, enten jeg har kritisert islamske ledere eller ledelsen i et
mediekonsern og politikere i en Stortingskomite, har primært handlet om meg
personlig. Hadde jeg ønsket å løse mine problemer, hadde jeg naturligvis ikke
tatt en så kronglete, farlig og ensom vei. Det jeg gjør er at jeg bruker meg
selv og mitt liv for å personifisere et samfunnsproblem, et demokratisk problem.
Rent spill er det ikke. Bare et ekte liv kan avføde virkningsfull aktivisme. Det
private er i høyeste grad politisk.
Hver aksjon må bli forstått i sin
sammenheng. Å bruke samme metode i to forskjellige saker verken likestiller dem
eller devaluerer den ene. Jeg merker at kulturelt bestemt sensitivitet spiller
en stor rolle i tolkningen. Å rive dokumenter betyr ikke å markere avsky mot
norsk statsborgerskap eller identitet, slik enkelte har hevdet. Har man lest
mine innlegg frem til denne demonstrasjonen, ville poenget vært klart. Det var
en visualisering av opplevd eksklusjon: Som frilanser stående alene mot lukkede
redaksjoner. Som minoritetsperson som ikke finner sin plass i det norske
samfunnet. Som medlem av den nye underklassen som ikke nødvendigvis mangler
utdanning. Poenget er at slike dokumenter mister sin verdi når de ikke
gjenspeiler reell inkludering.
Jeg takker nei til et eventuelt
statsstipend. Min aktivisme for kulturarbeid, frilanseres stilling og fritt og
mangfoldig media i Norge er viktig for norsk demokrati. Faren er stor for at
jeg ved å ta imot et statsstipend vil tømme denne aksjonen for mening og
innhold. Da vil jeg sette stempelet «personlige problemer» på en streben som
søker felles løsninger på samfunnsproblemer.
