Brevet til de folkevalgte

Som verken NRK, Dagbladet eller Dagsavisen hadde "kapasitet" til å skrive en notis om.

Å melde meg ut av norsk fellesskap handler ikke om penger. Pengemangel kan man tåle, men ikke opplevelsen av fornedrelse.

Det er fornedrende ikke å få den samme lønnen som kollegaer. Det er fornedrende å bli ignorert over lang tid når man som samfunnsdebattant prøver hardt å rette fokuset mot viktige likestillingsspørsmål.

Jeg har mange dårlige egenskaper, men jeg er ærlig. Når jeg mister følelsen av å tilhøre Norge, later jeg ikke som jeg kan være en medborger. Enten er jeg norsk med hele hjertet eller så er jeg ikke det. Jeg gir fra meg privilegiene før jeg har tenkt ferdig. Jeg fortjener ikke noen priser. Derfor har jeg sendt statuetten tilbake til Fritt Ord.

Min koffert er ferdig pakket. Jeg har ikke pakket ut ennå. For to dager siden satt jeg på benken i gangen klokken tre på ettermiddagen og måtte velge. Ta flybussen til Arlanda og reise tilbake til Syria, eller gå og hente mine to barn på skolen.

Jeg hentet barna, laget middag, leste bok for den minste.

Det var ikke kjøpesentrene, underholdningskanalene, velferden og freden i Norden som fikk meg til å bli. Det var bare plikten overfor to barn jeg har skaffet til verden. Egentlig valgte jeg katastrofens, sultens og krigens Syria fremfor Norge.

Det bør føre til refleksjon.

Her er brevet mediene ikke fant interessant nok.

 

Til de folkevalgte i Stortingets familie- og kulturkomite,

Jeg skriver dette brevet den 22.desember. Jeg tror ikke at det vil bli lest før etter nyttår. For nå er det juleferie, familiesammenkomster, sydenferie etc. Men jeg er «hjemme» i Stockholm og har noe på hjertet.

Jeg er fullt i stand til å forfatte et meget offisielt brev til komiteen. Å skrive er både mitt yrke, min lidenskap og min valgte livsvei. Jeg forstår nyansene i ulike sjangre og jeg kan formulere meg formelt når det trengs, og når jeg ønsker det. Men jeg har valgt å skrive til dere, folkevalgte, fra hjertet, leveren, mens en lammegryte koker på platen og de to små barna mine leker i gangen med kosedyr.

Jeg erklærer sivil ulydighet. Jeg nekter å betale skatten min for 2012. Valget av år er ikke tilfeldig. Det er året da jeg tjente min høyeste inntekt noen sinne i det lovede oljelandet Norge. Jeg hadde jobbet disiplinert og hardt og sammenhengende i tre år med en bok. Den «høye» inntekten skyldes boksalget + honorarer for mange kronikker, kommentarer og debattmøter om viktige temaer i regi av studentersamfunn, bibliotek og ideelle organisasjoner. Min høyeste inntekt som frilanser ble altså på 265,000 kroner før skatt. Det er slik det rike, siviliserte landet Norge belønner ærlig kulturarbeid og innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hvem er det egentlig som velger å bli et medlem i paria-kasten: frilansere?

Jo, det må være en naiv idealist eller en ren idiot.

Frilansernes honorarer har ligget i bunn i over ti år. Ingen politikere på venstre- eller høyresiden har funnet seg tjent med å ta opp dette alvorlige problemet med sosial dumping av faglige arbeidere, og ofte dedikerte kulturarbeidere og humanister. Å være frilanser innebærer så mye risiko og elendighet på mange plan, at det er en helt spesiell type mennesker som velger å bære denne byrden, ta dette ansvaret, frigjøre seg fra arbeidskontrakter og følgende krav (og rettigheter) og vie seg helt og fullt til et kall.

Jeg er en av dem. Men nå er jeg veldig, veldig sliten! Og desillusjonert.

Jeg hadde tenkt å skrive et ordentlig brev med vedlegg til relevante saker som har stått på trykk i det siste. Jeg hadde tenkt å utnevne meg selv til advokat for gruppen verdifulle kulturarbeidere og mediefolk som alle har forsømt, ofret og tråkket på i tider med finans- og mediekrise. Frilansere. De frie sjeler som tar et stort ansvar og en stor risiko for å gi til kulturen, demokratiet og landet noe verdifullt: ord, ord som lever og gir liv. Frilansere.

Jeg har valgt å bli frilanser. Fordi jeg har et kall. Fordi jeg ikke ønsker å bli beordret av en redaksjon ut på et journalistisk oppdrag hver dag. Jeg valgte hjertesakene mine: kvinnerettigheter, barns rettigheter, hbt-rettigheter og demokratisering i min region Midtøsten. Dette har jeg villet vie tiden min til. Jeg har aldri hatt store drømmer. Men jeg har trengt å slippe bekymringen for nest husleie, neste telefonregning og neste måneds utgifter. Det er så fryktelig alvorlig at en hardt arbeidende frilanser som meg aldri har kunnet hvile i tanken om at det vil ordne seg neste måned for meg og mine to små barn, at jeg dermed vil kunne konsentrere meg om det viktigste: arbeidet for demokrati i og utenfor Norge.

Jeg er nå så skuffet over dere folkevalgte. Hva rettferdiggjør deres høye lønninger og gode ordninger + + + + når dere er vitner til sosial dumping av arbeidere i viktige bransjer som kultur og medier uten å løfte en finger?

Samfunnskontrakten er klar. De som styrer, altså dere, har som plikt å sikre rettferdighet og en god fordeling av ressursene. Vi borgere betaler skatt. Når jeg ser med egne øyne, og har erfart på både min og mine barns kropper at dere har sviktet fatalt i å sikre rettferdig fordeling av godene, kan jeg ikke annet enn å nekte å betale min beskjedne skatt av min aller høyeste inntekt som forfatter, frilansskribent i dags- og ukeaviser og samfunnsdebattant. Skatten på litt over 60,000 kroner får staten altså ikke av meg frivillig. Det lover jeg! Hvert øre av dette beløpet må staten bruke fysisk makt for å ta av meg. Det lover jeg!  

Jeg er ikke bare en frilanser, men også en frilanser med minoritetsbakgrunn. For å komme dit at redaksjoner takker ja til artikler fra meg, har jeg måttet jobbe hardt med språk, utdanning og annen innsats. Sånn sett ser jeg frilanssituasjonen fra en enda mindre privilegert utkikkspost. Det smerter meg å tenke at jeg tjener like dårlig som ufaglærte rengjøringsarbeidere, med all respekt for dem, men de har tross alt ikke studert i 9 år på universitetet, og samlet på studiegjeld med mange nuller, slik jeg og mine «kollegaer» har gjort. Det gjør vondt å tenke at all energi som forsvinner i frustrasjon, bekymring og våkenetter, kunne ha blitt brukt i konstruktivt arbeid for hjertesaker, hadde dere politikere gjort jobben deres.

Jeg er sliten og desillusjonert, kjære folkevalgte. Jeg kom til Norge som fremmed med en drøm om å bruke pennen for å forsvare menneskeverdet, forklare hva et menneske er, dykke i eksistensens mysterier og skape litteratur. Nå, 18 år etter flukten fra hjemlandet Syria er det dessverre bare to små barn på 7 og 9 som hindrer meg fra å ta første fly tilbake til Syria, eller en syrisk flyktningeleir i Jordan. Man kan ikke granske filosofiens mysterier når man frykter for å havne på gaten med to barn når som helst. Er det dette Norge kunne by på?

Når man jobber hardt og opplever å bli tråkket på år etter år og bli utestengt fra de trygge ordningene i et rikt samfunn, er det vanskelig å beholde troen på at ens borgerskap betyr noe som helst. Og når dette borgerskapet ikke er arvet, blir det enda mer kritisk.

De folkevalgtes svik og forsømmelser svekker kjærligheten min til landet Norge. Det må jeg innrømme.

Jeg velger å sende dette ærlige brevet uten å lese det en eneste gang. Som sagt, har deres udugelighet ført til at en lovlydig borger har valgt å begå en kriminell handling.

Jeg kan dessverre ikke ønske dere i komiteen en god jul. For familien min har ikke det, og grunnen er at jeg har valgt å bli en frilanser i Norges tjeneste.

Sara Azmeh Rasmussen

Stockholm, 22.12.2013 Kl. 17.57