Mange av dere har mislikt at jeg har klaget på urettferdigheten gjennom et brev til de folkevalgte.
Det burde blitt skrevet på en annen måte. Det burde en annen enn meg skrevet på vegne av meg. Jeg burde ha fulgt normene for atferd som fører til ønsket resultat.
Da har dere ikke skjønt noen dritt av hva jeg har sagt og skrevet i gjennom hele min virke som samfunnsdebattant!
Å kritisere muslimers, eller araberes eller innvandreres tenkemåte er fint. Da får jeg applaus. Å kritisere deres tenkemåte og deres jantelov og deres system er derimot dumt. Fryktelig dumt! Det burde jeg ha skjønt.
Jo, jeg har skjønt det. Og jeg gjør det samme likevel. Jeg er ærlig og oppriktig og søker rettferdighet. Mest for alle andre, men i det siste for meg selv. For hvis jeg ikke prøver å protestere mot at jeg snart ikke har evne til å forsvare de stemmeløse på grunn av noen alvorlige feil i det norske systemet, da har jeg sviktet min oppgave.
Noen jobber med en søknad om statsstipend for meg. Veldig gode og rause mennesker står bak forslaget. Men jeg har ikke bedt om det. Og jeg er blitt så dårlig gjennom årene av medienes utnytting av meg at jeg ikke har nytte av et eventuelt statsstipend. Jeg vet om en som har jobbet hardt for å få det, og som nesten sluttet å jobbe etter å ha fått det. Sånn er ikke jeg. Jeg kan vri meg i smerte, men ikke lyve, ikke kreve noe som jeg ikke fortjener, som jeg ikke føler at jeg kan ivareta.
Jeg vil ikke ha statsstipend. Jeg vil ikke lenger ha noe av deg, Nordmann.
Du kommer aldri til å forstå hvor mye jeg har jobbet for å komme nærmere og nærmere deg. Hvor mange dager og netter jeg har måttet lære meg ord og verb, lese bøker, høre på musikk, debattprogrammer, nyheter. DINE ord, dine bøker, dine debattprogrammer, dine dine dine...
Jeg har virkelig elsket deg. Av hele hjertet. Men du reagerer på mine krav om tak over hodet og mat og klær for barna i et rikt land med kritikk. Ikke med sympati eller forståelse.
Skulle jeg ikke fortalt om min nød? Skulle jeg ikke kritisert medier som skaper sosialklienter av erfarne, hardt arbeidende kommentatorer? Skulle jeg holdt kjeft? Gjort som andre? Funnet en liten, hemmelig vei i de mektige kanalene? Gitt blaffen i alle andre som er i min situasjon, og tenk at de selv måtte klare å finne en liten hemmelig vei? En og en?
Jeg valgte å ta ansvar for dem, og for meg, og for mine to barn, og for samfunnsutviklingen.
Men det er en synd i Norge å være Ærlig. Akkurat som det er i Syria, Iran, Irak. Det handler bare om hva man skal lyve om.
Er du såret fordi jeg har revet i stykker dokumenter som har gitt meg statstilhørighet og beskyttelse? Jeg er også såret. Og såret har bare verket. Og blødd. Uten at du visste eller ville vite.
Jeg vil ikke ha noe av deg, nordmann.
Jeg vil ikke ha dine penger, ditt pass, dine fjorder, dine fjell, din bekreftelse, din beundring.
Jeg vil ikke ha noe. Det er likegyldig for meg om hele den norske befolkningen og kongehuset elsker eller hater meg. Jeg gjør BARE det jeg føler er rett, godt og rettferdig. Jeg bryr meg heller ikke om hva du føler når jeg sier det rett ut.
Norge er ikke verdens beste land. Det finnes noe som ikke kan måles gjennom tabeller og skjemaer. Likevel er jeg takknemlig. Takknemlig for livredningen, asylet. Takknemlig for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med vakre Norge. For jeg elsker jo Norge. Tross alt.
Men det har aldri fantes et bitte lite hjem for meg i Norge.
Takk for meg!
