For kort tid siden feiret nordmenn 10 år med facebook. Nå er nesten alle der.
Jeg har bestemt meg for ikke å være der alle er. Men etter kraftig og langvarig mas fra flere hold, laget jeg en beskjeden profil og var på facebook i kanskje to måneder før jeg slettet profilen.
Jo, det stemmer. Man får informasjon, ser og blir sett. Man "konverserer" med andre. Man får en illusjon om å holde seg oppdatert og ha masse venner.
Nå er ikke poenget å skrive om facebook. Det var bare en innledning. Det jeg vil si noe om er et tema som er blitt diskutert på sosiale medier. Selv har jeg ikke lest noen kommentarer, bare hørt om det helt kort "Mange mener du er så psykisk syk at du bør bli skjermet for oppmerksomhet".
Denne typen "debatter" kan bare finne sted på sosiale medier, og det er en av mange gode grunner som har holdt meg utenfor dette nettsamfunnet. I etablerte medier sørger presseetiske regler for en mer informert, rasjonell og anstendig debatt.
Når en person med innvandrerbakgrunn river i stykker statsborgerbrevet og klipper passet, bør det stilles noen spørsmål: Finnes det en forståelig grunn til handlingen? Har det norske samfunnet sviktet? Er det en visualisering av eksklusjon? I så fall, hvilken form av eksklusjon?
Psykisk syke personer er ikke så forskjellige fra alle andre. Vi er også rasjonelle aktører den største parten av tiden. Vi tar etiske valg. Vi melder oss inn og ut av ulike fellesskap. Å redusere saken til et utslag av psykisk ubalanse er å melde seg ut av den seriøse debatten. Det minner meg om muslimske debattanter som forklarte min slørbrenning på kvinnedagen som traumatisk atferd etter en unormalt vond oppvekst.
Jeg smiler av det. En velsignelse som følger med psykisk sykdom er faktisk å kunne skue samfunnet på avstand. Noen ganger har jeg fått latteranfall. Men ofte gråter jeg av det jeg ser.
Her er noe av forklaringen på det enkelte tolket som galskap:
http://www.journalisten.no/node/41598
