Enveisreisen. Og returen

Jeg ankom Amman ved morgenlysningen. Nå har det vel gått 20 dager. Før reisen hadde jeg ikke jobbet, ikke tjent noen penger, det var ikke lenger nødvendig. Jeg pakket. Hele min garderobe pakket jeg i poser, store og små, og gikk runde etter runde med alt til en organisasjon som yter bistand til Øst-Europa. Noen praktiske klær og et par sko pakket jeg i min grå koffert som jeg pleide å ta med i flyet hver gang jeg reiste mellom Sverige og Norge. Større var den ikke, og mer trengte jeg i grunn ikke.

Jeg brukte de siste ukene før reisen på å rydde i papirer og lage en mappe med mine bidrag til norske aviser gjennom åtte år. Sammen med to fotoalbum var det det viktigste jeg ville formidle til de to barna mine. Artiklene og intervjuene, stemmen min, det var meg, alt som mamma er og alt hun har å si om seg selv.

Stemmen min er alt jeg har og alt jeg kan gi. Som forfatter, skribent, debattant og aktivist har jeg hatt en eksistens. Trekker denne stemmen seg tilbake, inn i den svarte tomheten som fyller meg nå, slutter jeg å eksistere. Uten stemmen, ordene, er jeg ikke.

Men for norsk offentlighet er stemmen min unnværlig. I det norske velferdssamfunnet har jeg fått smuler for stemmen min. Jeg har gitt alt, også kjærlighet og lojalitet til landet, men fått under 100 000 brutto i årlig inntekt.

Det handler ikke om penger. Å, så feil kan man ta! Det jeg krever er ikke kroner. Det er verdighet. Rettferdighet. Penger finnes. De finnes i andre jobber, andre steder. De finnes. Man drar ikke til døden, ønsker den, omfavner den, fordi man er i en pengekonflikt med et mediekonsern.

Konflikten er mye større. Og dypere. Og den finnes ikke bare inn i meg, men i samfunnets hjerte.

Jeg må ha sluttet å tro på rettferdighet de ukene før reisen. For det var en enveisreise. Testamentet var for lengst skrevet og signert. Jeg sorterte mine bøker, klær, sko, papirer og familiebilder på dagene. På nettene kom minner, tunge tanker og mareritt. Jeg så meg selv i en torturcelle igjen og igjen. Jeg bråvåknet svett og skrekkslagen, gikk til min datters seng, så min sønns seng, de sov rolig, og jeg fortalte dem uten ord at jeg var på vei til å svikte dem og dra dit jeg kom fra. På dagen våget jeg ikke å møte blikkene deres, jeg skulle forlate dem, bli borte for alltid. Det var sikkert. Det var bestemt.

Ukene før reisen var som å plukke et liv og en kropp fra hverandre. Det var som å gå langsomt på glovarme spikre med mulighet til å hoppe til en gressmatte på siden i hvert eneste minutt. Jeg hoppet ikke, men fortsatte å gå.

Jeg kjøpet en enveisbillett til Jordan via Istanbul. Billigst og mest slitsomt, med mange timers venting på natten. Jeg landet, kom forbi passkontrollen, tok bussen til sentrum av Amman, så en drosje til et sted der busser går mot den syriske grensen. Bussen til Syria hadde akkurat gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til ettermiddagen med å reise til grensen.

Det regnet kraftig. Med sommersko og lange, vide bukser, Midtøstenklær for en kvinne, ble jeg søkkvåt til over ankelen. I bussholdeplassen fortalte de at det hadde vært tørt i to måneder og begynte å regne kvelden før. Det øste på. Jeg skalv. Ikke bare fordi jeg frøs. Jeg hadde nådd grensen, min grense. Flere netter uten nevneverdig søvn, høyt tempo gjennom flere dager og ekstremt psykisk press gjennom uker. Jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Jeg ville sove, måtte sove. Men sto der uten nok penger til å sjekke meg på et billig hotell i et U-land. Små penger handlet det om, men jeg hadde dem ikke.

Hva skulle jeg gjøre?

En time med skjelving i hver liten muskel og rot i hodet. Jeg fikk en ide. Nyfødt var den, det hadde jeg ikke tenkt på før som en mulighet. Jeg ringte den norske ambassaden. Allerede da skjønte jeg at veien ikke skulle gå til Syria, men tilbake til Norge.

Sverige. Jeg landet i Arlanda, glemte kåpen min, den siste kåpen jeg eier, i kabinen. Jeg hadde aldri glemt noe på et fly før. I lommen til kåpen lå T-banekortet. Men den første utfordringen var å komme til byen. Flybussen koster 119,-. Prisen har gått opp som det meste, med unntak av hvilken pris det norske samfunnet setter på stemmen min. Jeg la 100 svenske kroner, 1 Euro og 20 cent på disken, fortalte at det var alt jeg hadde. Kontoen? Jo, den var også tom. Jeg hadde til og med lånt 20 000 av noen venner, 2000 her, 3000 her. Medarbeideren i busselskapet var hyggelig. Han ga meg en billett. På T-banestasjonen fikk jeg lov til å gå forbi sperrene da jeg fortalte at jeg var på vei til psykiatrisk akuttmottak.

Jeg hadde vært i samme venterom før, et par ganger, men da kom jeg inn som en rasende bølge med synlig behov for hjelp. Nå følte jeg ingenting. Da jeg snakket med en lege, sa jeg at jeg ikke følte eller tenkte noe. Jeg ble frivillig innlagt i 10 dager, skrevet ut, kommet «hjem», møtt barna mine, laget middager og ryddet og vasket. Men fortsatt i dag føler jeg ingenting. Da jeg gikk for noen timer siden til sosialkontoret for å tigge om matpenger for første gang, følte jeg ingenting.

Er jeg syk? Ja og nei. Men det er mye lettere å sette en diagnose på et individ enn et samfunn.

Så det norske samfunnet slipper sikkert unna det moralske ansvaret for et individs enveisreise. Og returen.  

Kjære norske medborger!

 Det er kvinnedagen. For fem år siden, akkurat på dette tidspunktet, holdt jeg en appell om store drømmer og en bedre verden. Når jeg ser tilbake på gløden og entusiasmen jeg hadde da, føles det merkelig og vemodig å være her jeg er i dag. Klar for en ny ferd til et land som en brutal krig har gjort fremmed for meg. Det er kanskje slik at skygger aldri kan slå røtter, de må vandre. 

Men jeg har tent en flamme, og jeg gir deg, norske medborger, ansvaret for å blåse liv i den og bære fakkelen videre.

 I en kronikk i journalisten.no «Forsøk på å ta debatten muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden», har jeg nylig krevd svar av kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var: Hvorfor involverer ikke mediene i større grad folket i diskusjonen om omstruktureringsprosessen, når konsekvensene av denne er ytterst viktig for fremtidig utvikling av norsk demokrati?

Hvorfor kritiserer ikke mediene sine egne institusjoner?

Mange har funnet det rart at jeg i det siste året har fokusert på problemer ved media. Hvorfor dette fokusskiftet? Jo, fordi mine erfaringer har vist meg at når selve verktøyet for arbeidet for menneskerettigheter og et bedre samfunn ikke fungerer etter hensikten, er det eneste fornuftig å gjøre nettopp å peke på det dysfunksjonelle verktøyet.

Noen eksempler.

I 2011 reiste jeg alene til Dublin der jeg holdt en sitt-ned-aksjon utenfor hovedkvarteret til Det europeiske rådet for fatwa og forskning. Jeg satt der under det fem dager lange, årlige møtet, der de mektigste muslimske teologene satt og diskuterte nye tolkninger av islam. Jeg hadde levert et brev for hånd til generalsekretæren i rådet hvor jeg formelt stilte spørsmål om dødsstraff for homofil praksis. Dette er så lite kjent at til og med Vårt Land glemte å ta det med i det siste intervjuet jeg ga til norske medier. Og grunnen er: Til tross for iherdige forsøk, var ikke noen i riksmediene interessert i denne saken. Bare VG, som snudde i siste liten, en dag før reisen, skrev om det.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8562

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10096212

Ingen medier, selv ikke VG, har fulgt opp og stilt spørsmål til teologer i rådet om hvordan de har tenkt å håndtere denne saken. Nå har det gått flere år.

Her er brevet, kjære medborger.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8581

 

Senere har jeg også sendt et nytt brev til Islamsk råd Norge, jeg leverte det for hånd til generalsekretæren for å unngå at det forsvinner i posten som det første brevet.

Mediene har ikke interessert seg i saken, følgelig har ingen politikere eller organisasjoner følt seg presset til å uttale seg eller gjøre noe. Det har ikke kommet noe svar.

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

Mediene sviktet også i en annen viktig sak, muslimske kvinners rettigheter.

Jeg har jobbet mye med dette spørsmålet gjennom artikler, intervjuer, debattmøter, foredrag og aksjoner. Det siste jeg gjorde var å sende et muntlig og visuelt brev til de viktigste islamske læresentrene i verden. En liten liste, som inneholder kjernen i den dominerende konservative islamske teologien, mottok en epost fra meg med brevet. En kort film.

Jeg sto utenfor Stockholm-moskeen og snakket direkte til de mannlige teologene. Jeg stilte viktige spørsmål, som er helt essensielle, både for kvinnefrigjøringen og den generelle utviklingen i muslimske samfunn. Jeg snakket til dem på arabisk, på deres språk. Jeg ville ha dialog, på vårt felles språk. 

Mediene som jeg har tipset, alt fra små norske aviser og nettsider til BBC, fant ingen verdi i denne saken.

Nå vil jeg stille  et svært viktig spørsmål:

Hvorfor fikk en kontraproduktiv og delvis hatsk og reduserende islamkritikk av for eksempel, Ayan Hirsi Ali, alle mikrofoner og arenaer, mens en dialogisk, rasjonell og konstruktiv religionskritikk ikke fikk et par minutter på luften eller et par linjer i en avis? Hva er din forklaring, kjære medborger?

Hvorfor fikk ikke forsøk på å kommunisere med muslimsk opinion av en av dem, og samtidig en av dere, en eneste sjanse?

http://www.aftenposten.no/meninger/article4245146.ece#.UxsUD8KYbIU

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9176

Under OL satt jeg utenfor den russiske ambassaden i Stockholm med  et stort regnbueflagg med følgende tekst: Russia needs love, freedom, rainbow. Og to plakater: Her pågår OL i regnbuestrikking. Og: Keep smiling my friend. I´ll be on your side.

Jeg satt i alle salgs vær på et fortau mellom 10-15 i to uker og heklet et 25 meter-skjerf i regnbuens farger. 10 meter  bort lå mediehusene Dagens Nyheter og Expressen. Jeg kontaktet Sveriges radio og Metro. Men ingen skrev om min kjærlighetshilsen til russiske homofile og transpersoner.

Jeg ville sende en så stor klem at skjerfet kunne rekke til å varme tusener av homofile som i det siste er blitt fornedret på det groveste. Jeg hadde en stor ambisjon og jeg håpet å få med meg flere til å strikke, å strikke et såååå langt skjerf at vi kunne lage en ring av farger rundt hele ambassadeområdet.

Tenk hvor sterkt symbol! Russlands territorium ble omringet av regnbuen. Kjærlighetens makt!
Uten høye rop. Uten å kaste stein, uten å rive eller ødelegge. Med farger, symboler og talende stillhet.

Det kjøpte ikke mediene. Jeg var ingen idrettsstjerne eller kjendis. Jeg var bare en syrer som hadde klart å skille mellom et politisk system og folket. Jeg hatet ikke russere selv om mitt land, Syria, er blitt bombet sønder og sammen av deres våpen. Mitt folk har lidd  enormt på grunn av russiske veto i sikkerhetsrådet. Men jeg strikket i all kjærlighet et skjerf til russiske homofile og transpersoner, og gjerne andre russere som drømmer om frihet og demokrati. Jeg ville sende et budskap. Men jeg fikk ingen brevbærer til å ta det over grensen.

http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning

Jeg trenger ikke å forstå medienes valg og prioriteringer, ikke lenger. Men jeg forteller deg dette, kjære medborger, i håp om at du vil kreve mer seriøsitet og ansvarlighet av medieinstitusjonene.

Kjære norske medborger,

På mange måter er jeg mislykket. Jeg har verken klart å skaffe meg selv jobb, bolig eller økonomisk trygghet etter nesten 20 år i mulighetens land. Jeg har likevel lykkes. Jeg har fulgt mitt kall hele veien og uansett pris. Jeg har tent en liten flamme for frihet. For likhet. For kjærlighet. Og for fred.

For det jeg tror på.

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Norske journalister sier: Hysj!

Eller så ser ikke norske journalister noen sak i denne saken: mediekritikk, frilanseres arbeidskår og mer.
Nei, det er ingen sak.

Applaus for norske journalister! Applaus for evnen til å være døv når det skrikes om rettferdighet og demokrati.

Applaus til hver og en av dere journalister. Ikke se til neste mann og sjefen, du, ja, DU, får min applaus. Personlig til deg, du som tror at det ikke er du som bestemmer hva som skal stå på nettsiden, avisen, leses på radio. Applaus, i all sarkasme og forakt for din feighet.

Hilsen
En tidligere kollega

Betal regningen, Schibsted!

Den 28.02 mottok jeg varsel om tvangsinnfordring. Beløpet er kr 63 115,-

Jeg sender denne regningen videre til konsernsjef i Schibsted, Rolv Erik Ryssdal med denne viktige beskjeden:

Hei,
En frilanser leverer artikler eller foto sporadisk til en avis. Når et mediehus knytter en frilanser til seg over en lengre tid, må det inngås en skriftlig avtale. Honorar for frilansere må være høyere enn for spaltister med en annen arbeidstilknytning. Det ble ikke gjort. Så nå sender jeg regningen.

Hilsen
Sara Azmeh Rasmussen

Jeg sender originalen, ikke en kopi. Og jeg beholder ingen kopier selv.

Landsbyen der solen sovner og våkner

Det finnes et sted jeg der vil være. Et sted som er magisk, og virkelig.

Landsbyen heter Irne, og rett i nærheten ligger gården der solen går opp og ned og universet henter sin kraft og mening og alt får liv.

Der lekte jeg som barn, og dit skal jeg snart. Til snødekkede fjell i et land som har mistet sin uskyld, sin skjønnhet.

Alt er brutalt og trist nå. Men dit skal jeg. Alle må hjem en gang. Og jeg savner virkelig hjemmet, luktene, den grønne fargen, sanden, bekkene og fjellene.

La meg bli begravd av krigens og brutalitetens ild og aske, den voldsomme tsunamien av hat og korrupsjon og skitne avtaler mellom Assad og Putin og resten av klodens ekle, råtne politikere.
Jeg er bare en mann som er sliten av de ville apenes politikk, som bare vil omfavne sin landsby i solnedgangen en eneste gang.

Bare en gang.

Aktivisme som politisk kunst

Fagbladet Journalisten, Minerva, Fri Tanke og Humanist forlag har tatt til orde for å foreslå meg som kandidat til statsstipend i 2014. Ikke overraskende har forslaget skapt debatt, først og fremst i sosiale medier. Siden jeg ikke er aktiv der, er jeg blitt spart for denne lesingen. Men enkelte kritiske punkter er blitt formidlet til meg.

Jeg er en meningsytrer og en aktivist. Mine første aksjoner var rettet mot undertrykkende forestillinger og praksiser i islamsk religion og kultur. Til dette hører slørbrenningen til forsvar for kvinnerettighetene og sitte-ned-aksjoner og sultestreik i protest mot dødsstraff for homofile. Kritikken rammet da minoriteter i Norge. Det siste året har jeg rettet kritikken mot et maktsenter i storsamfunnet. Det ble en sitte-ned-aksjon utenfor hovedkontoret til mediekonsernet Schibsted, skattenekt og kritikk mot den blåblå regjeringens kulturpolitikk, et brev til Stortingets familie- og kulturkomite og til slutt rivning av statsborgerbrevet og klipping av passet. Har det klikket for meg på grunn av en arbeidskonflikt med Aftenposten?

Arbeidet for å styrke demokratisk kultur og forsvare menneskerettighetene kan ha flere adressater. En aktivist kan velge å fokusere på én adressat og ett tema, for eksempel trafficking, og slik gi sin aktivisme en tydelig profil. Jeg har valgt annerledes. Adressatene er blitt mange. Ulempene ved dette valget er at det kan ta lengre tid før man ser hele bildet, og at jeg som aktivist blir stående alene når jeg angriper på flere hold og dermed ikke får allierte i kampene mine.

Siden jeg har valgt denne formen, pliktes jeg å gi en forklaring når spørsmålene blir mange. Alt jeg har foretatt meg det siste året er i mine øyne en sammenhengende aksjon, ikke spredte protester. Å aksjonere er ikke ensbetydende med å bære en plakat og stå på gaten et sted på et bestemt tidspunkt, for så å gå hjem. Det kan bli en form for politisk kunst, og en livsstil, der ens vanlige liv, utfordringer og spontane reaksjoner smelter sammen med protesten og aksjonen. Ikke noe av det jeg har gjort, enten jeg har kritisert islamske ledere eller ledelsen i et mediekonsern og politikere i en Stortingskomite, har primært handlet om meg personlig. Hadde jeg ønsket å løse mine problemer, hadde jeg naturligvis ikke tatt en så kronglete, farlig og ensom vei. Det jeg gjør er at jeg bruker meg selv og mitt liv for å personifisere et samfunnsproblem, et demokratisk problem. Rent spill er det ikke. Bare et ekte liv kan avføde virkningsfull aktivisme. Det private er i høyeste grad politisk.

Hver aksjon må bli forstått i sin sammenheng. Å bruke samme metode i to forskjellige saker verken likestiller dem eller devaluerer den ene. Jeg merker at kulturelt bestemt sensitivitet spiller en stor rolle i tolkningen. Å rive dokumenter betyr ikke å markere avsky mot norsk statsborgerskap eller identitet, slik enkelte har hevdet. Har man lest mine innlegg frem til denne demonstrasjonen, ville poenget vært klart. Det var en visualisering av opplevd eksklusjon: Som frilanser stående alene mot lukkede redaksjoner. Som minoritetsperson som ikke finner sin plass i det norske samfunnet. Som medlem av den nye underklassen som ikke nødvendigvis mangler utdanning. Poenget er at slike dokumenter mister sin verdi når de ikke gjenspeiler reell inkludering.

Jeg takker nei til et eventuelt statsstipend. Min aktivisme for kulturarbeid, frilanseres stilling og fritt og mangfoldig media i Norge er viktig for norsk demokrati. Faren er stor for at jeg ved å ta imot et statsstipend vil tømme denne aksjonen for mening og innhold. Da vil jeg sette stempelet «personlige problemer» på en streben som søker felles løsninger på samfunnsproblemer.

 De ansvarlige politikerne og lederne i media-Norge må ta min kritikk på alvor, ikke hvile på puten «aktivisten har psykisk sykdom». Gjør de det, risikerer de å miste troverdighet. Ola og Kari Nordmann, som syntes jeg var klok da jeg kritiserte minoritetene, men som ikke kan skjønne hva som feiler meg når jeg peker mot dem, må ta en runde med seg selv og granske sine holdninger.

Innlegget ble i dag publisert i Klassekampen 

  

 

Kritisere de andre, ikke meg!

Mange av dere har mislikt at jeg har klaget på urettferdigheten gjennom et brev til de folkevalgte.
Det burde blitt skrevet på en annen måte. Det burde en annen enn meg skrevet på vegne av meg. Jeg burde ha fulgt normene for atferd som fører til ønsket resultat.

Da har dere ikke skjønt noen dritt av hva jeg har sagt og skrevet i gjennom hele min virke som samfunnsdebattant!

Å kritisere muslimers, eller araberes eller innvandreres tenkemåte er fint. Da får jeg applaus. Å kritisere deres tenkemåte og deres jantelov og deres system er derimot dumt. Fryktelig dumt! Det burde jeg ha skjønt.

Jo, jeg har skjønt det. Og jeg gjør det samme likevel. Jeg er ærlig og oppriktig og søker rettferdighet. Mest for alle andre, men i det siste for meg selv. For hvis jeg ikke prøver å protestere mot at jeg snart ikke har evne til å forsvare de stemmeløse på grunn av noen alvorlige feil i det norske systemet, da har jeg sviktet min oppgave.

Noen jobber med en søknad om statsstipend for meg. Veldig gode og rause mennesker står bak forslaget. Men jeg har ikke bedt om det. Og jeg er blitt så dårlig gjennom årene av medienes utnytting av meg at jeg ikke har nytte av et eventuelt statsstipend. Jeg vet om en som har jobbet hardt for å få det, og som nesten sluttet å jobbe etter å ha fått det. Sånn er ikke jeg. Jeg kan vri meg i smerte, men ikke lyve, ikke kreve noe som jeg ikke fortjener, som jeg ikke føler at jeg kan ivareta.

Jeg vil ikke ha statsstipend. Jeg vil ikke lenger ha noe av deg, Nordmann.

Du kommer aldri til å forstå hvor mye jeg har jobbet for å komme nærmere og nærmere deg. Hvor mange dager og netter jeg har måttet lære meg ord og verb, lese bøker, høre på musikk, debattprogrammer, nyheter. DINE ord, dine bøker, dine debattprogrammer, dine dine dine...

Jeg har virkelig elsket deg. Av hele hjertet. Men du reagerer på mine krav om tak over hodet og mat og klær for barna i et rikt land med kritikk. Ikke med sympati eller forståelse.

Skulle jeg ikke fortalt om min nød? Skulle jeg ikke kritisert medier som skaper sosialklienter av erfarne, hardt arbeidende kommentatorer? Skulle jeg holdt kjeft? Gjort som andre? Funnet en liten, hemmelig vei i de mektige kanalene? Gitt blaffen i alle andre som er i min situasjon, og tenk at de selv måtte klare å finne en liten hemmelig vei? En og en?

Jeg valgte å ta ansvar for dem, og for meg, og for mine to barn, og for samfunnsutviklingen.

Men det er en synd i Norge å være Ærlig. Akkurat som det er i Syria, Iran, Irak. Det handler bare om hva man skal lyve om.

Er du såret fordi jeg har revet i stykker dokumenter som har gitt meg statstilhørighet og beskyttelse? Jeg er også såret. Og såret har bare verket. Og blødd. Uten at du visste eller ville vite.

Jeg vil ikke ha noe av deg, nordmann.

Jeg vil ikke ha dine penger, ditt pass, dine fjorder, dine fjell, din bekreftelse, din beundring.
Jeg vil ikke ha noe. Det er likegyldig for meg om hele den norske befolkningen og kongehuset elsker eller hater meg. Jeg gjør BARE det jeg føler er rett, godt og rettferdig. Jeg bryr meg heller ikke om hva du føler når jeg sier det rett ut.

Norge er ikke verdens beste land. Det finnes noe som ikke kan måles gjennom tabeller og skjemaer. Likevel er jeg takknemlig. Takknemlig for livredningen, asylet. Takknemlig for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med vakre Norge. For jeg elsker jo Norge. Tross alt.
Men det har aldri fantes et bitte lite hjem for meg i Norge.

Takk for meg!

Vecka 2 i Kärlekstävlingen

Den första veckan av OS-tävlingen som äger rum på trottoaren mot dn ryska ambassaden har varit spännande och meningsfullt. Halsduken har blivit långt. Men det måste bli mycket, mycket längre, eftersom det finns så många homoseksuella, transpersoner og queer i Ryssland som verkligen behöver en varm kram.

Den andra och sista veckan börjar  nu på måndag. Jag sitter mellan 10-15 varje dag. Drop in. Skriv en hälsning, lever stickade deler, visa ditt stöd.

Vid den olympiska avslutningsdagen söndag 23 februari träffas vi klockan 12:00 i parken utanför ambassaden. Vi mäter halsduken, håller den runt ambassaden så långt det går. Det blir utdeling av ätbara guldmedaljer och en mycket speciell ryska flagga hissas. En som har flera färger :-)

Sprida information om denna kärleksåtgärd. Och vara med! Det blir aldrig bra utan dig.

Varm Hälsning
Sara Mats

QX var på plass fredag og tok kort

http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning

Galskap eller realisme?

For kort tid siden feiret nordmenn 10 år med facebook. Nå er nesten alle der.
Jeg har bestemt meg for ikke å være der alle er. Men etter kraftig og langvarig mas fra flere hold, laget jeg en beskjeden profil og var på facebook i kanskje to måneder før jeg slettet profilen.
Jo, det stemmer. Man får informasjon, ser og blir sett. Man "konverserer" med andre. Man får en illusjon om å holde seg oppdatert og ha masse venner.

Nå er ikke poenget å skrive om facebook. Det var bare en innledning. Det jeg vil si noe om er et tema som er blitt diskutert på sosiale medier. Selv har jeg ikke lest noen kommentarer, bare hørt om det helt kort "Mange mener du er så psykisk syk at du bør bli skjermet for oppmerksomhet".

Denne typen "debatter" kan bare finne sted på sosiale medier, og det er en av mange gode grunner som har holdt meg utenfor dette nettsamfunnet. I etablerte medier sørger presseetiske regler for en mer informert, rasjonell og anstendig debatt.

Når en person med innvandrerbakgrunn river i stykker statsborgerbrevet og klipper passet, bør det stilles noen spørsmål: Finnes det en forståelig grunn til handlingen? Har det norske samfunnet sviktet? Er det en visualisering av eksklusjon? I så fall, hvilken form av eksklusjon?

Psykisk syke personer er ikke så forskjellige fra alle andre. Vi er også rasjonelle aktører den største parten av tiden. Vi tar etiske valg. Vi melder oss inn og ut av ulike fellesskap. Å redusere saken til et utslag av psykisk ubalanse er å melde seg ut av den seriøse debatten. Det minner meg om muslimske debattanter som forklarte min slørbrenning på kvinnedagen som traumatisk atferd etter en unormalt vond oppvekst.

Jeg smiler av det. En velsignelse som følger med psykisk sykdom er faktisk å kunne skue samfunnet på avstand. Noen ganger har jeg fått latteranfall. Men ofte gråter jeg av det jeg ser.

Her er noe av forklaringen på det enkelte tolket som galskap:

http://www.journalisten.no/node/41598

Jeg lyver

Jeg opplever fortsatt tilhørighet til Norge. Det gjorde vondt å skrive den første teksten på svensk og velge Stockholm fremfor Oslo som sted for neste aksjon. Jeg jobber hardt med å overbevise meg selv om at jeg ikke er norsk.

På avstand virker mine innlegg og handlinger i det siste uforståelige og umoralske. Feige. Dumme. Jeg er klar over det. Jeg skal ikke forsvare meg selv. Men det blir løgn å si at jeg ikke føler tilhørighet til Norge.

Mitt syriske pass ble tatt fra meg for 18 år siden. Jeg har ikke vært i landet i alle disse år. Men jeg elsker fortsatt Syria.